– eller historie skrevet nedenfra. Men hvor nedenfra er det å skrive om Wergeland-søsteren Camilla Collett eller andre fra de mer kondisjonerte klassene, som det blir gjort i en nyutgitt bok? Kanskje det heller er snakk om sidelengs-historier, bemerker den andre av to historikere i denne samtalen om mikrohistorie.

STENSETH: Ta for eksempel melk, den historien var det ikke så lett å finne ut av – melk i løsvekt, spannene, flaskene og til slutt kartongene! Men melkebutikken som lå i første etasje i Jacob Aalls gate 13 på Majorstuen, tvang meg til det, det er bygården fra 1927 som jeg bor i, og som jeg skrev historien om – en bygårds biografi (Nr. 13 – en vestkantfortelling, Aschehoug 2010). På et tidspunkt var det over tusen melkebutikker i Oslo, og innehaversken, for det var som oftest en kvinne, ble en sentral skikkelse i bydelen og folks liv. Ved å finne ut hvem hun, melkemadammen, var, hvilke kunder hun hadde, hvordan en alminnelig arbeidsdag for henne så ut, fikk jeg innblikk i så mye mer enn melkedistribusjonen. Det var noe annet enn «kort eller kontant», som vi blir møtt med i dag! Historien om melkemadam Ølnes og hennes butikk ble en mikrohistorie – å se det store gjennom det lille.

Bodil Stenseth (f. 1955), forfatter av flere kulturhistoriske bøker, er utdannet historiker fra UiO og aktuell med nok en Oslo-studie, denne gang av en hel bygate, fasjonable Wergelandsveien langs den nordøstlige siden av Slottsparken: Wergelandsveien fra Grotten til Litteraturhuset (Forlaget Press 2013). Det er blitt en praktbok, verdt å bla i alene for fotografienes, kartskissenes og utformingens skyld. Men hvert gatenummer – fra 1 til 29 – innbyr også til å ta skrittet inn i de ulike bygningene, lese om når de ble oppført, og av hvem, om hvem som bodde der, hva slags liv de levde. En gates livsløp gir dermed innblikk i mange små historier som til sammen danner en større Oslo-historie. Eller, som forfatteren skriver i forordet: «Her tjener fortellinger om hus, i alt 23 husfortellinger, som mikrohistoriske innganger til den store historien – og særlig historien om de siste 200 årenes urbanisering (byutvikling) og urbanisme (byliv).»

Er det dette som er mikrohistorie, hvordan skiller den seg fra mer tradisjonell og hendelsesbasert historie, og når fikk denne formen for historie innpass i faget? Er det noe annet enn vanlig lokalhistorie, byhistorie, slektsgransking og biografier? Om dette og mer er jeg blitt anbefalt å snakke med en nestor i historiefaget og en som blir tillagt mye av æren for å ha innført mikrohistorien til Norge og til et i all hovedsak konservativt historiefag der makrohistorie – den store historien om økonomiske og politiske hendelser – med få unntak dominerte.

Møtested er Wergelandsveien 29, der villaen til fabrikkeier Graah opprinnelig sto, før Indremisjonen, som hadde overtatt huset for å drive Oslo lærerskole, lot oppføre en større bygning i nyklassisistisk stil – «slottsaktig flott,» skriver Stenseth – den som nå utgjør Litteraturhuset.

Sølvi Sogner (f. 1932) er professor emerita ved UiO og har ifølge Norsk biografisk leksikon «satt sterkt preg på moderne norsk historieforskning. I en rekke bøker har hun nådd et stort publikum. […] Hennes faglige spesialitet er historisk demografi med vekt på tidligmoderne tid, og hun har vært opptatt av hvordan vanlige folks handlinger har formet samfunnsutviklingen». To ganger har hun vært med på å vinne Brageprisen for beste fagbok: i 1992 for Cappelens kvinnehistorie og i 2003 for Norsk innvandringshistorie. Nå er hun aktuell med en illustrert bok som først og fremst er et stykke migrasjonshistorie: «Og skuta lå i Amsterdam …» Et glemt norsk innvandrersamfunn i Amsterdam 1621-1720 (Aschehoug 2012) – om nordmenn som flyttet til Nederland i denne hundreårsperioden. Her har Sogner analysert 8186 norske brudefolk som tok ut lysning til ekteskap. Hvorfor giftet de seg der, hvordan var det å være norsk innvandrer i Amsterdam for 350 år siden? Det handler om kystkultur, sjøfart, kjønn og ungdom, om å skape seg et liv.

SOGNER: Jeg vil vel ikke kalle den boka for mikrohistorie. Det var rett og slett ikke nok kildemateriale til å gå nærmere inn i de enkelte giftermålene eller livene bak ekteskapsutlysningene, selv om jeg blant annet fant brev som ga mer kjøtt på beinet og innsikt i noen av livene til disse norske innvandrerne som ellers bare forblir navn og tall.

Og det er nettopp dette som er noe av bakgrunnen for mikrohistorien som en underavdeling eller en retning av historiefaget: ønsket om kjøtt på skjelettet! Jeg kom selv fra demografi, historisk demografi, der metodene først og fremst er kvantitative. Om tallmateriale kan være aldri så interessant, framstår det likevel som nakent, som et skjelett. Tallene favner grupper, kollektiver, men vi vet jo at de består av individer. Vi telte og veide, men vi ønsket oss mer åndsliv og følelser. Men hvordan få tak i det når det gjelder mennesker så langt tilbake i tid, som ikke selv skrev?

Oppslagsbilde - nettet
Bodil Stenseth (t.v.) og Sølvi Sogner

Dagen etter denne samtalen leser jeg historiker Knut Kjeldstadlis kommentar «Verdens vandringer» i Klassekampen (19.11.), han oppsummerer i grunnen noe av det samme spennet mellom makro- og mikrohistorie: «Intuitivt synes global massemigrasjon som et så svært fenomen at det kaller på makroforklaringer, som økonomiske konjunkturer. Men samtidig er global migrasjon en sum av enkelthandlinger. Den er ofte translokal, fra sted til sted. Migrasjonen på 1800-tallet gikk ikke allment mellom Kina og Amerika, men mellom noen samfunn ved deltaet av Perleelva til noen byer i California.»

Nettopp! Er det ikke disse konkrete enkeltmenneskene og deres forflytninger eller tenkemåter mikrohistorien forsøker å gripe fatt i? Hvordan så verden ut for mennesker som ellers ikke har satt sine spor i historien?

København 1980, Stockholm 1960
SOGNER: For meg er det to internasjonale kongresser for historikere som ble skjellsettende. På den første, verdenskongressen i Stockholm i 1960, hørte jeg den franske demografen Louis Henry presentere de nyeste metodene innen befolkningshistorie: å rekonstruere familier på grunnlag av kirkebøker, se på utviklingen av et helt prestegjeld, ut fra alle som bodde der. Det var metodisk sett veldig inspirerende og ledet meg over til et studieopphold i Storbritannia, der historisk demografi var et fagfelt i vekst. Selv valgte jeg meg etter hvert ut et område i Øst-Norge som forskningsfelt – jeg studerte folkevekst og flytting i Rendalen på 1700-tallet, det ble doktorgradsarbeidet mitt, i 1976.

Så det var ennå ikke mikrohistorie?

SOGNER: Nei, det avgjørende skjedde i 1980. Jeg kan ikke tenke meg noe mer festlig enn den nordiske historikerkonferansen det året, i København. De store, nye navnene fra utlandet var invitert, og det tilførte noe helt nytt. Alan Macfarlane, David Sabean med flere. Ikke minst var forfatteren av Montaillou der! Denne landsbyen i Pyreneene var emnet for den franske historikeren Emmanuel Le Roy Laduries pioner-studie i mikrohistorie fra 1975. Der analyserer han en fjell-landsbys liv med dens vel 250 innbyggere over en trettiårsperiode, fra 1294 til 1324, gjennom nedtegnelsene overlevert av en biskop utsendt for å avgjøre hvor kjettersk landsbyen var blitt. Mannen opptrådte altså som inkvisitor og forhørte et utvalg innbyggere grundig, og dette intervjumaterialet førte til at hele Montaillou ble dømt som kjettersk. Inkvisitoren ble senere pave i Avignon og brakte med seg forhørspapirene, som nå finnes i Vatikanbiblioteket. Laduries bragd var å hente fram disse papirene som ingen hadde tatt notis av. Det var noe helt nytt – at vanlige folks daglige virke og tenkning skulle være av interesse for historikere, at det kunne utgjøre kildene for en historisk fortelling! Fra da av ble mitt felt historisk demografi i denne mer kvalitative forstand, som mikrohistorier om et sted, menneskene på et visst punkt i historien, eller analysert over et visst tidsrom.

Møtte det stor motstand her hjemme?

SOGNER: Nei, egentlig ikke, det var jo dette miljøet som hadde ønsket å invitere disse nye. Og så hadde jeg tallene, dem kunne jeg alltid slå i bordet med! Men det er klart, et historiemiljø lar seg ikke endre over natten. Så det tok kanskje litt tid. Deretter opplevde jeg å få støtte til flere større prosjekter, først og fremst Tingbokprosjektet, med oppstart i 1987 og med mange hovedfagsstudenter – etter hvert også noen doktorgradsstudenter. Det hjalp også godt at vi fikk økonomisk støtte fra det juridiske fakultetet og kunne publisere hovedfagsavhandlingene deres. I alt utkom 23 utgivelser i Tingbokprosjektet i årene 1992-2005, deriblant Erling Sandmos avhandling med den talende tittelen Tingets tenkemåter.

Var det noe vi hadde lært på kongressen i 1980, var det at tingbøkene – altså rettsdokumentene – representerte et helt unikt historisk materiale. Jeg mener, der står de tiltalte og vitnene og avlegger ed på at de skal tale den hele og fulle sannhet! Det gir et innblikk i menneskers liv og tenkemåte av de historisk sjeldne. Makan til materiale! Alle lot seg inspirere: folklorister, etnografer, antropologer og vi historikere. Og så hadde vi jo nettopp gått inn i dataalderen, med de mulighetene informasjonsteknologien ga.

Min helt i mikrohistorien er den italienske historikeren Carlo Ginzburg, som jeg leste lenge før han besøkte Oslo sent på nittitallet en gang – hans bok om rettergangen mot den nord-italienske mølleren Menocchio i det siste tiåret av 1500-tallet, som endte med at han ble brent i Venezia i 1599, står vel sammen med Montaillousom det mikrohistoriske grunnfjellet, så å si. Rettergangen er en parallell til saken mot den mer berømte dikterfilosofen Giordano Bruno, som og ble dømt til døden og brent levende, i 1600 i Roma, men han har etterlatt seg et stort litterært korpus. Det hadde ikke den ukjente mølleren, men i Il formaggio e i vermi (The Cheese and The Worms. The Cosmos of a Sixteenth-Century Miller) fra 1976, kunne jeg høre stemmen til en helt ukjent mann av folket, eller i alle fall av en stand som sjelden representeres i historiebøkene, og høre hva han tenkte om verden, ut fra det han – tilfeldigvis, og nærmest eklektisk – hadde lest! Hans høyst originale utlegninger, slik de ble nedfelt i rettsprotokollene for over 500 år siden, er altså gjengitt og fortolket av Ginzburg, som også forteller om selve prosessen med å lete fram dette materialet og tankene han gjør seg underveis – igjen et typisk trekk ved mikrohistorien.

Ginzburg stilte seg dette vitale spørsmålet: Hvordan få tak i vanlige folks tenkemåter? I det fyldige metodologiske forordet går han i rette med (eldre) franske mentalitetshistorikere som velmenende hadde villet ta med de lavere klasser i historieskrivningen, men som reduserer dem til kvantitative data, til tall og navn, og dermed mister syn for at historien består av enkeltindivider. Var Carlo Ginzburg også på historikerkongressen i 1980?

SOGNER: Nei, det var han ikke. Men Peter Burke var der, som vel har samarbeidet med Ginzburg.

Ja, han var i alle fall med i serien Microstorie – mikrohistorier – på forlaget Mulino i årene 1981-91, som igjen sprang ut av miljøet rundt det faghistoriske tidsskriftet Quaderni Storici. I serien finner vi også utgivelser av E.P. Thompson og Natalie Zemon Davis.

SOGNER: Ingen av de to siste var på kongressen i 1980. Men særlig kanadisk-amerikanske Zemon Davis har betydd enormt mye! Hun var konsulent på filmen The Return of Martin Guerre fra 1981, som er basert på en virkelig historisk skikkelse, og året etter ga hun ut boka med samme navn, som nå er oversatt til 22 språk. Det nye, for mange av oss, var det varierte kildetilfanget og innlevelsen i skrivemåten – det er virkelig blitt kjøtt på beinet til fortidens mennesker.

STENSETH: Vi er alle blitt påvirket av henne, som det ble sagt da hun fikk Holberg-prisen i 2010. Selv hadde jeg, i tillegg til Sølvi Sogner (!), E. P. Thompson på pensum – The Making of the English Working Class. Boka fyller 40 år nå og er blitt en klassiker. På grunnfag hadde vi hatt den store historien, den politiske og økonomiske historien, og så, på mellomfag, leste jeg Thompson, det var noe helt annet! Her hjemme var det var bare Edvard Bull d.y. som hadde gjort noe tilsvarende, da han i sin periode som konservator på Folkemuseet drev og samlet inn arbeiderminner, med bruk av muntlige kilder. Men det var ikke bare å se historien nedenfra, det var også å se den fra helt andre vinkler, for eksempel kvinnenes.

SOGNER: I stedet for å kalle kvinnehistorie for historie nedenfra, kan vi kanskje heller si at det er en sidelengs historie? Edvard Bull var forresten i full sving i min studietid på 1950-tallet, vi la merke til at han brukte muntlige kilder, det hadde ikke vært vanlig å gjøre det på et så systematisk vis i historiefaget. Det finnes en anekdote om da han var sensor og spurte ut kandidaten om hva Norge eksporterte. Kandidaten svarte trelast og fisk. Hva mer, ville Edvard Bull vite, men måtte svare selv: skipsrom! Selve transportmiddelet. Det hadde ikke kandidaten tenkt på. Sånn var det, vi måtte tenke nytt.

Det politiserte 1970-tallet
STENSETH: Det skjedde så mye i de årene jeg studerte, jeg begynte på slutten av 1970-tallet og tok hovedfag i 1993, og i den perioden åpnet historiefaget seg for andre disipliner, som antropologi, demografi og sosiologi, det var spennende – men også konfliktfylt. For det var jo en særdeles politisert tid, med veggaviser overalt, kjempeinteresse for historiefaget, stappfulle forelesninger, hissige debatter. Det personlige var politisk!

SOGNER: Det var en skrekkelig periode. Når vi hadde instituttmøter, ble vi nærmest beleiret av studenter som kom inn og lo hånlig, hele stemningen var truende.

STENSETH: He-he! Fagene forandret seg veldig på den tiden, det gjaldt også kunsthistorie, som jeg tok mellomfag i, nå ble kunstsosiologi interessant. Og igjen: kvinnene. Selv interesserte jeg meg etter hvert for de kvinnene som satt modell for Munch.

Når man hører overflatisk om denne perioden i akademia, kan det kanskje virke litt – ja, tilfeldig og lettvint. Men så ser man jo av de konkrete arbeidene at det hele var veldig empirisk, nøyaktig og etterrettelig.

STENSETH: Gravejobb!

SOGNER: Grav der du står! Begynn hjemme!

STENSETH: Jeg gjorde jo bokstavelig talt det, i arbeidet med nr. 13, bygården jeg bor i. Men la meg si noe mer overordnet: Mikrohistorie er å få noen grep om endringsprosesser i samfunnet, om det som ikke går inn i de store, syntetiserende historiefortellingene. Det er fascinerende i seg selv å få tak i menneskeskjebner, hvor forskjellige de er i samme periode, hvor mye tilfeldigheter spiller inn. Men så er det viktig å få noen lange linjer og større perspektiver i den lille historien – man får etter hvert øye på noen påfallende tendenser og tenkemåter. Marianne Gullestads studier fra Bergen by, der hun ser på familier, arbeidssteder og bosteder, har vært veldig inspirerende for meg.

SOGNER: Ja, vi kan ikke bare fortelle historier, men må forsøke å finne ut hvorfor ting endrer seg. Og her har vi faktisk undervurdert kvinnehistorien – hvilken rolle kvinnene spilte lenge før kvinnefrigjøringen, hvor mye de gjorde. De har vært veldig underkommunisert, de sterke kvinneskikkelsene i fiske- og jordbrukssamfunnet, hvor mye ansvar de hadde. Denne historien har rett og slett ikke blitt regnet som verdifull. Men dette gjaldt også kvinner i by: Hilde Sandviks hovedfagsoppgave «Umyndige» kvinner i handel og håndverk. Kvinner i bynæringer i Christiania i siste halvdel av 1700-tallet ble den første av Tingbokprosjektets utgivelser.

STENSETH: 70-tallet var avgjørende her. Den gang opplevdes det som stort at det ble tatt opp, mens vi nå regner det som helt normalt.

Kvinner, altså – fra ulike sosiale klasser? Jeg synes det er litt vanskelig å få fatt på om mikrohistorien først og fremst skal knyttes til de lavere klasser, eller om det ikke spiller noen rolle. Kvinner er jo ikke akkurat en klasse, og mange av de som bodde her i Wergelandsveien, og som du skriver om, de tilhører da høyere sosiale lag, Bodil?

SOGNER: La meg skyte inn: Klasseperspektivet er ikke i seg selv vesentlig for mikrohistorien, kvinner fra alle sosiale lag var blitt underkommunisert. Det er omfanget, konsentrasjonen om det lille, det som ikke har satt umiddelbare spor i historien, som er poenget med mikrohistorien. Ikke hvor fattig eller rik vedkommende var.

STENSETH: Camilla Collett, som bodde her hvor Wergelandsveien munner ut i Parkveien fra 1847 til mannen døde i 1851 (hun skrev på Amtmandens døtre her), og som jeg skriver om i kapittelet «Forfatterinden», tilhører ikke mainstream-historien. Til det var hun for opprørsk og individualistisk; hun foretok sine helt egne og ganske oppsiktsvekkende valg, for eksempel da hun som enke med fire sønner nekter å gli inn i sin forventede enkerolle hos svigerfamilien Collett, men med tungt hjerte forlater de to eldste sønnene, tar med seg de to yngste og reiser ut i verden, til en omflakkende tilværelse i Europa for å livnære seg som skribent. Hun utfordret altså konvensjonene og forventningene i sin tid. Gjennom å studere et eksepsjonelt liv får vi dermed også innblikk i de sosiale konvensjonene i tiden.
Bilde side 14-15 - nettet
Ja, og det er vel også noe ved mikrohistorien, at den ikke nødvendigvis tar for seg det representative, men like gjerne fordyper seg i unntaksmennesker. Kanskje består historien like mye av anomalier? Jeg må innrømme at jeg, når jeg nå på nytt leser om mikrohistorien som en tilnærmingsmåte innen historiefaget, blir så oppslukt av den at jeg knapt forstår hva den store historien skulle være.

SOGNER: Vel, vi trenger den store historien også, de ulike innfallsvinklene supplerer hverandre. Samfunnsstrukturer, politisk historie, de som bestemmer og styrer, det er viktig. Det vi driver med, blir lett litt esoterisk, veldig spesifikt. Det er interessant, men gir kanskje ikke forklaring på de store endringene fra Kristi fødsel til i dag.

Et omflakkende liv
Men likevel er det altså ved det lille du selv har oppholdt deg mest. I en artikkel i Kirke og Kultur nr. 1/1994, «Mikrohistorie og menneskeskjebner», har du skrevet en slags metodisk begrunnelse for at du for eksempel valgte å fordype deg i en hittil ukjent kvinneskikkelse fra 1600-tallet, Barbra Hansdatter, som ble dømt fredløs for bigami ved domstolen i Stavanger tidlig på 1600-tallet. Hvem var hun?

SOGNER: Som for så mange andre skikkelser som mikrohistorien har tatt for seg, er fellestrekket det at de tiltrakk seg øvrighetens oppmerksomhet og dermed finnes som arkivmateriale, først og fremst i rettsprotokoller og tingbøker. Barbra var fra Fyn, Danmark, men når hun dukker opp i historien, var hun etablert i Stavanger som borgerhustru til en ektemann som ut fra navnet å dømme, Thomas Leth, også var dansk. De var ganske så velstående og velansette, han var båtbygger og huseier. Ingen barn er registrert. Men så er det altså noen som snakker, Barbras fortid innhenter henne, og paret kommer i myndighetenes søkelys: Barbra har egentlig en annen mann, en danske ved navn Anders Hansen. Bigami var den gang som nå strengt forbudt, og forsøk på private oppgjør kunne ikke aksepteres. Saken til Barbra og Thomas ble reist for Stavanger domkapittelsrett 6. september 1616. Dermed går Barbra inn i, men også ut av, historien. Med utgangspunkt i domsaktene fra kapittelretten og tilstøtende kilder – borgerbrev, kongebrev, protokollen fra bytinget – var det mulig for meg å høre hennes stemme og få nok puslespillbiter til å få et bilde av et kvinneliv rundt år 1600.

Mannen går fri, han hevder at han ikke visste noen ting om Barbras fortid, og ekteskapet blir erklært ugyldig. Under rettssaken opprulles det som i ettertid framstår som et nærmest eventyrlig og omflakkende liv, med to danske ekteskap i ung alder, det siste voldelig, som hun rømmer fra, og det er under flukten sørover fra Ribe til Tyskland at hun treffer på den Thomas som hun fortsetter vandringen og senere gifter seg med – de drar først til Nederland, der han kan tjene som leiesoldat og hun arbeide i forsyningstjenesten. Og så, når den store spansk-nederlandske krigen etter tre år er over, i 1609, drar hun sammen med ham på et skip til Stavanger der det var mulighet for å få borgerskap og slå seg opp – innvandringen av dansker til Norge var på den tiden stor. Årene i Stavanger – og av hennes beretning i rettssalen forstår vi at det er sju gode år – blir de siste som det finnes kilder til.

Hun dømmes altså – men ikke til døden?

SOGNER: Hun ble dømt fredløs, og også fradømt alt hun eide, som ikke var så rent lite. Etter dommen finnes det ikke flere spor av henne. Hun må ha vært rundt 40 år og kan han begynt et nytt omflakkende liv; det var hun i og for seg godt rustet til. Mannen, derimot, giftet seg på nytt, og det er registrert et barn: Claus Thomassen. Og se her – dette er et brev jeg plutselig fikk i postkassa fra en som nedstammer fra dette barnet, og dermed altså fra Barbras siste ektemann! Damen takker meg for at den biten av familiehistorien nå endelig er oppklart. Hun hadde altså lest min artikkel «Barbra Hansdatter – løsaktig kvinnfolk eller trofast hustru?» i Portretter fra norsk historie (Universitetsforlaget 1993).

For et liv, for en kvinne! Det er en fantastisk spennende historie, og interessant i seg selv, men hvorfor er det viktig med en slik historie? At man selv synes det er morsomt å rekonstruere slektstreet så langt tilbake man kan klare ut fra bygdebøker og annet materiale – mange av oss gjør jo det, for moro skyld, og Dag Solstad har nå til og med skrevet roman om sitt eget slektstre – er noe annet enn som historiker å forske på helt ukjente mennesker i fortiden som vel ikke endret historiens gang på noe vis.

SOGNER: Jeg mener dette er viktig historie, og noe mer enn en Se og hør-aktig «fortelling fra virkeligheten». Det er en såkalt case-study, altså et løsrevet eksempel, til forskjell fra tradisjonell, sammenhengende historie. Og selv om den kalles mikrohistorie, er den ikke et mindreverdig vedheng til den store historien; den har tvert imot ambisjoner om å være selve historien. Ved å gjennomlyse ett tilfelle der mange tråder løper sammen, kan man få et mer mangefasettert historisk bilde og en større forståelse av fortiden. Dette er kjernen i mikrohistorisk forskning.

Tanken er videre at det sosiale drama som vi for eksempel ser utfolde seg i rettergangen mot Barbra og Thomas – og uten sammenlikning for øvrig er det jo slike (tidligmoderne) retterganger som har vært det typiske i de mikrohistoriske klassikerne til Le Roy Ladurie, Ginzburg og Zemon Davis – kan avdekke latente spenninger, underliggende strukturer og motsetninger i samfunnet som ellers ikke ville kommet til overflaten. Vi får også gjerne innblikk i et mentalt univers, hvordan «alminnelige», eller kanskje heller ualminnelige alminnelige mennesker, oppfattet verden, sin egen stilling, sitt eget liv. Men det er selvsagt viktig å foreta et godt og treffende valg av studieobjekt.

Tilfellet Barbra mener jeg peker utover sin egen, i seg selv spennende, biografi, til større historiske emner: immigrasjon til Norge på 1600-tallet og rekruttering til det norske borgerskap, rekruttering til Europas leiehærer i samme tidsrom, ekteskaps- og skilsmisselovgivning, rettspraksis, valg av ektefelle. Men det er altså i det lille, i dette ene livet, at vi ser disse større tingene utfolde seg, helt konkret.

STENSETH: Ja, for meg er dette helt vesentlig, at mikrohistorie peker utover enkeltfortellingene. Nå har jeg først og fremst skrevet biografier over bygninger snarere enn over individer, og på disse stedene støter mange menneskeliv sammen, menneskeliv det finnes et nokså rikt kildemateriale til, fordi det er fra de siste 150 årene. Og alt dette sier noe mer om samfunnsutviklingen enn om vi bare går til statistikkene. I tillegg til erindringslitteratur, folketellinger, fotografier og leksikonstoff har jeg brukt skjønnlitteratur; Sigurd Hoels En dag i oktober foregår nettopp i en slik gård som nr. 13. Det er vel egentlig middelklassen jeg studerer her, det som er blitt kalt klassen uten navn, fordi alle enten kommer neden- eller ovenfra.

Når det gjelder Wergelandsveien, kan man si at hele verden på en måte slår inn i den: krig og fred, økonomiske opp- og nedgangstider, politiske ideologier, ulike kunstneriske ismer og teknologiske innovasjoner.

En ikke-segregert by?
STENSETH: Noe av det som har slått meg aller mest, og det gjelder for begge Oslo-historiene mine, er hvor lite segregert byen var på den tiden. Jeg kaller boka om nr. 13 for en vestkantfortelling, men Majorstuen hadde mye industri, og i én og samme bygning bodde det mange samfunnslag, også fordi det var vanlig å ha losjerende hos seg – enten det var bondestudenter eller unge, ugifte funksjonærer. De velstående hadde gjerne tjenestefolk boende hos seg. Og i første etasje var det altså butikk. Og Gerhardsen gikk på Majorstuen skole; faren hans jobbet i Sporveiene – også det var typisk, at man bodde i nærheten av arbeidsstedet.

SOGNER: Ja, jeg bor på Skøyen, og det var også et industristrøk.

STENSETH: I Wergelandsveien, som var en praktgate og nærmeste nabo til selveste Slottet, utspant det seg et broket samliv mellom mange sosiale lag – losjerende, tjenestefolk, for ikke å snakke om stallkarene og kuskene, de holdt til på baksiden. I området som strekker seg over til der Frydenlunds bryggeri på Bislett (nå Høyskolen) ble bygget, lå det arbeiderkaserner. Det er jo dette, den sammensatte byen, som byplanleggerne nå for tiden drømmer om å få til!

Det er veldig interessant – og har kanskje noe med yrkesgruppers forsvinning å gjøre? Og så skjer det noe utover på 1900-tallet, at det blir færre privatboliger i Wergelandsveien, mens institusjonene og kontorene gjør sitt inntog – Lektorenes hus, Kunstnernes hus, statens æresbolig for kunstnere, og til slutt det møtestedet vi oppholder oss i nå. Dette går tydelig fram av din fortelling, selv om du er nøktern og så å si bare registrerer denne utviklingen, uten å tolke så mye.

STENSETH: Ja, møtesteder i byen har opptatt meg spesielt, rommene for sosialt samkvem utenom hjemmet og arbeidsplassen. Det kalles i urban sosiologi gjerne the third place, den tredje plassen, og er ekstra viktig i storbyer, der mange husholdninger er enpersonhusholdninger, i Oslo faktisk halvparten. Melkebutikken på gateplan i nr. 13 var et slikt tredje sted, og Kunstnernes hus ble det.

I dag er vi jo blitt vant til at historien gjerne dreier seg om de små begivenhetene som til sammen utgjør historiens gang, om de vanlige livene, eller om steder, eller også om helt dagligdagse gjenstander, som dette med melken. Men det må da være noen som er kritiske til at interessen i såpass stor grad går fra studier i den store skala til slike mikrostudier?

SOGNER: Ja, absolutt. Kritikerne ser to problemer: trivialiseringsproblemet og representativitetsproblemet. Det første innebærer at den store, nasjonale historien fragmenteres og blir til mange små historier slik at de store linjene forsvinner og man ikke får noen forklaring på de endringsprosessene som tross alt er historiefagets evige spørsmål. Det andre gjelder det problematiske ved å ta skrittet fra det spesielle til det allmenne; at man ikke uten videre kan overføre innsikt på mikronivå til et større sosialt og politisk nivå.

Men, som denne samtalen vel har vist: Når vi bedriver mikrohistorie, har vi ambisjoner om nettopp det. Først og fremst er mikrohistorien en påminnelse om at historiens fakta er partikulære, individuelle, konkrete og ikke-gjentagbare størrelser.

———————————————————————————

På vei ut må Bodil Stenseth raskt forlate oss, mens Sølvi Sogner og jeg blir gående og fortsette samtalen litt til. Plutselig sier hun at hun husker en Otto Gjerpe fra studietiden på Historisk institutt i Oslo, 1950-tallet, og spør om jeg er i slekt med ham.

– Ja, det er faren min!

Videre forteller hun at hun nettopp kom over navnet hans; hun er bedt om å skrive en artikkel til Norsk Folkemuseums årbok om Ingrid Semmingsens arbeide som konservator mellom 1954 og 1961.

Ja, jeg vet at han rett etter hovedfaget var ansatt som vitenskapelig assistent hos Edvard Bull d.y. på Avdeling for arbeiderminner på Folkemuseet, som dere snakket om; han har fortalt hvordan han reiste land og strand rundt på tog og buss med en diger, tung lydbåndopptaker for å ta opp samtaler han hadde med arbeidere, blant dem sluskene eller anleggsarbeiderne på jernbanen, fyrstikkarbeiderne i Oslo – mest kvinner – og arbeiderne på en ullvarefabrikk i Rogaland. Så satt han på Folkemuseet og skrev ned dette for Edvard Bull som vel fikk flere utgivelser og en doktoravhandling ut av det.

Og så forteller jeg noe som jeg lot være å si under samtalen på Litteraturhuset (det skulle ikke handle om min familiehistorie). Bodil Stenseths beretninger om melkebutikken fikk meg til å tenke på at pappa (f. 1925) alt som 5-6-åring måtte begynne å arbeide i mormorens forretning for «Mel- og fedevarer» i Horten med å levere melk tidlig om morgenen til de som hadde bestilt den på døra og ikke hentet selv; han var så liten at han måtte holde armene rett ut – slik har vi barna i hvert fall forestilt oss det – for at ikke de svære spannene skulle skrape i bakken. Både mormoren og moren, altså min farmor, ble enke i ung alder og sto på fra morgen til kveld, de trengte alle de barnehendene de hadde (i farmors tilfelle var det seks par). Også dette er en flik norgeshistorie på mikroplan; disse flikene som den store norgeshistorien består av.