Studenter vil heller ha fysiske bøker enn digitale læremidler, viser undersøkelser. Hvorfor er det sånn?

På Universitetsbiblioteket på Blindern i Oslo er lesesalen i andre etasje temmelig full. Klokken er 10 en tirsdag formiddag i oktober. Studentene sitter og leser. I fysiske bøker. En del studenter har også en PC framme. De tar notater fra bøker eller besvarer oppgaver. Det ser ikke veldig annerledes ut enn da jeg selv studerte her for 13 år siden. Bortsett fra at PC-ene er betraktelig tynnere enn den gang. Å bruke PC eller nettbrett til å lese pensum virker fortsatt fjernt. Norske akademiske forlag har heller ikke prioritert å lage digitale læremidler av pensumlitteratur.

‘Det kan virke paradoksalt. Det var innen det akademiske markedet både forskere og aktører innen bokbransjen mente e-bøker først ville gjøre seg gjeldende. Så ville de andre markedene følge etter. Slik gikk det ikke. Da Amazon lanserte lesebrettet Kindle i 2007, var det skjønnlitteratur og generell litteratur det ble satset på. Det var innen disse sjangrene man kunne nå de aller største markedene. Konkurrerende aktører som Barnes & Noble, Kobo og iBooks (Apple) fulgte i Amazons fotspor. E-bøker innen det akademiske markedet var det nesten ingen som snakket om lenger, og slik er det fortsatt. Nå i november finnes det bare litt over 200 norske fagboktitler i digitalt format i salg i norske nettbokhandler. Det er i praksis ingenting.

Hva er galt?
Hvorfor skulle forlagene satse? Ledende akademiske forlag både i USA og England er også restriktive til tross for at det engelskspråklige pensummarkedet er enormt. Søker man opp akademiske titler på amazon.com, er sjansen for å finne e-bøker langt mindre enn hvis man søker opp titler i andre boksjangre.

Undersøkelser bekrefter også at studentene ikke er særlig opptatt av å lese pensum som e-bøker. Aftenposten kunne 14. oktober i fjor melde at rundt 70 prosent av studentene foretrekker å lese bøker på papir.

I en grundig canadisk studie fra høsten 2012 kartlegges noen av årsakene til at det er sånn (1). 311 studenter bidro i studien, og 190 av dem var også med i fokusgrupper hvor de utdypet svarene fra spørreskjemaer. Flere funn står fram:

– Distraksjon: Studentene er skeptiske til e-bøker fordi de fristes til andre gjøremål mens de leser. Som å sjekke e-post, surfe på nettet, være på sosiale medier, etc.

– Anstrengende: Å lese e-bøker er fysisk mer utmattende enn å lese bøker på papir. Man er en mer utholdende og konsentrert leser på papir enn på skjerm.

– Pedagogiske mangler: E-bøkene er ikke funksjonelle nok og mangler verktøy for god læring. Et eksempel: En gul notatlapp i en fysisk bok fungerer ifølge mange studenter langt bedre for læring og hukommelse enn en digital notislapp i en e-bok.

– Bestandighet: En fysisk bok oppleves som mindre flytende og flyktig enn en e-bok og gir derfor en tryggere læringssituasjon.

Lesesal - student - nettet
(Foto: Stein J. Bjørge / Scanpix)

Forskerne bak studien er tydelige på at digitale læremidler er kommet for å bli, og at de på sikt vil utgjøre en stor del av studentenes hverdag. Samtidig mener de at e-bøkene slik de framstår i dag, er mangelfulle og ikke har en form eller metodikk som fungerer godt nok for læring. Forskerne antyder at studien kunne gitt andre resultater hvis e-bøkene og teknologien bak var mer utviklet og tilpasset studentenes behov.

Gyldendals metode
For forlag og andre utgivere av e-bøker er det to typer konklusjoner som kan trekkes ut fra studier som dette: Enten tar man studentenes negative holdninger til e-bøker for god fisk og slår seg til ro med at papirbøker er en uovertruffen teknologi for lesing og læring. Eller man kan forsøke å se bak studentenes svar og tenke at årsaken til de negative holdningene ikke har med e-bøkene i seg selv å gjøre, men den mangelfulle måten de fungerer på p.t.

Gyldendal er kanskje det norske forlaget som i dag er lengst framme når det gjelder utvikling av digitale løsninger for utdanningsmarkedene. Forlaget har laget en plattform de kaller Smartbok, som i praksis er utvidede PDF-utgaver av bøkene, tilrettelagt for lesing på skjerm. Her kan man blant annet utheve tekst, lage notater og søke opp innhold i boka. Smartboka gir også mulighet for en såkalt beriket utgave av teksten, med animasjoner, film og interaktive oppgaver. Smartbok tilbys både for lavere og høyere utdanning. Innen videregående opplæring har satsingen kommet lengst, og her er tilbudet størst. For det akademiske markedet finnes foreløpig en god del bøker innen sykepleie og et par titler for fag innen økonomi og administrasjon.

– Smartboka er nok et overgangsprodukt. Det er ikke her den digitale utviklingen vil ende. Men vi lærer mye, ikke minst av tilbakemeldingene vi får fra brukerne, sier Ida Hansteen, forlagsdirektør i Gyldendal Akademisk.

Jeg møter henne sammen med Peder Skou, som er digital forretningsutvikler samme sted. I tillegg til utvalgt pensum i Smartbok-format tilbyr forlaget pensum i pedagogikk som vanlig e-bok (epub) i høst. Disse kan kjøpes gjennom norske nettbokhandler og leses på alle typer lesebrett og leseapplikasjoner som støtter epub-formatet.

– Disse to produktene er svært forskjellige. Smartboka er utviklet av Gyldendal, det er et proprietært format hvor man kun får tilgang til bøker/innhold fra oss. Her kan vi eksperimentere og legge til ny funksjonalitet når vi ønsker det, gjerne i samarbeid med brukerne og forfatterne. E-bøkene i pedagogikk, derimot, er standardiserte og tilpasset eksisterende lesebrett og leseapplikasjoner. Det gir fleksibilitet hva gjelder distribusjon, men har også noen begrensninger. Innføringsbøker i mange fag har gjerne tekster i margen, faktabokser og lignende i tillegg til den løpende teksten. Dette er vanskelig å gjenskape i en standardisert e-bok, mens Smartboka ivaretar dette behovet, sier Skou.

Skou er her inne på noe av hovedproblemet med utviklingen av digitale læremidler for det akademiske markedet: Det er ofte mye mer komplekst enn å lage e-bok av en roman. Også Hansteen er opptatt av dette:

Forlag, og kanskje spesielt akademiske forlag, kan ikke enkelt sammenlignes med film- og musikkbransjen når det snakkes om digitalisering. Det handler ikke bare om å flytte et produkt fra en analog til en digital plattform. For mange boktyper er situasjonen langt mer komplisert. Å digitalisere for utdanningsmarkedene betyr ofte at man må lage et fullstendig nytt produkt dersom det skal fungere godt nok pedagogisk. Den fysiske boka er ofte bare et utgangspunkt. Det betyr også mer prøving og feiling enn for en del andre boksjangre, sier Hansteen.

Pris og prismodeller
I sommer leste jeg boka Predictably Irrational av den amerikanske forfatteren Dan Ariely. Boka handler om hvordan mennesker ofte handler irrasjonelt når de skal ta økonomiske beslutninger. Et fenomen han beskriver, er «prisankring». Det betyr at når vi først er blitt vant til et prisnivå for en type produkt, skal det mye til for å akseptere vesentlig høyere priser innen samme produktkategori. Et eksempel kan være nettopp e-bøker. Da Amazon lanserte Kindle, kostet svært mange titler og nye bestselgere bare 9,99 dollar, det vil si mellom 60 og 65 kroner. Kundene ble vant til at dette var prisnivået på e-bøker, selv om prisen ikke var bærekraftig verken for forlagene eller den amerikanske bokbransjen som helhet. Selv om det fra forlagenes side kan være rasjonelle grunner til å prise norske, akademiske e-bøker høyt, skal det mye til for å få studenter til å kjøpe dem – kanskje særlig blant dem som er vant til å kjøpe billige engelske e-bøker innen skjønnlitteratur og generell litteratur fra amerikanske nettbokhandler.

Spørsmålet er da hvordan man skal få studenter til å kjøpe pensum som e-bøker til de prisene norske forlag praktiserer i dag? Gyldendals e-bøker i pedagogikk koster for eksempel mellom 288 og 477 kroner per tittel, de fleste ligger et sted på 300-tallet. Det er 10 prosent mindre enn for papirbøkene. Isolert sett er det kanskje ikke en urimelig pris, i og med at det er moms på e-bøker, men er det et realistisk nivå?

– Vi har så vidt lansert dette tilbudet, og det er for tidlig å si i hvor stor grad studentene kommer til å benytte seg av det. Målet vårt er at 10 prosent av pedagogikkpensumet selges som e-bøker innen januar 2015. Når det gjelder pris- og forretningsmodeller for akademiske e-bøker, er vi fortsatt i startgropa. Det er besnærende å tenke seg Spotify-løsninger for det akademiske markedet, hvor studentene betaler et lavt månedlig beløp for å få tilgang til relevant studielitteratur gjennom hele studieløpet. Forlagene oppnår over tid de samme inntektene, mens studentene får fordelt pensumkostnadene over et lengre tidsrom, sier Skou.

Mens Skou snakker, forsøker jeg å se meg selv som fersk student med gjennomsnittlig digital kompetanse. La oss si at jeg akkurat hadde begynt på en bachelorgrad i medievitenskap. Hva skulle til for at jeg valgte å lese alt norsk pensum digitalt?

For det første måtte hele pensum vært digitalt tilgjengelig til en fornuftig pris. For det andre måtte læringsutbyttet vært større enn ved å lese pensumet på papir. For det tredje måtte det vært et åpent og standardisert brukergrensesnitt – tilpasset studielesing – på tvers av forlag, slik at jeg ikke måtte lære ny brukerteknologi for hvert forlag jeg kjøpte e-bøker fra. Alt dette er temmelig langt unna dagens situasjon.

– Jeg håper på sikt at vi kommer dit du skisserer. Det vil imidlertid innebære tett og tidkrevende samarbeid mellom forlagene og lange beslutningsprosesser for å finne fram til gode løsninger. Vi har en dialog med de andre store forlagene om dette. Men slik situasjonen er nå, jobber nok mange forlag litt som oss – de prøver og feiler med egne digitale løsninger. Det er nok et symptom på at vi fortsatt er på et tidlig stadium i prosessen, og jeg tror ikke noen av forlagene egentlig vet hva den beste løsningen er, sier Hansteen.

– Det er ikke realistisk, og kanskje heller ikke ønskelig, at forlag skal komme fram til én felles plattform for akademiske e-bøker og læremidler. Det kan bremse for både kreativitet, konkurranse og innovasjon i bransjen. Jeg tror heller at mange forlag ender opp med å lage sine egne proprietære løsninger, slik vi har gjort med Smartbok. Det trenger ikke være et problem. Det man heller bør jobbe mot, er å få til et «lim» mellom de ulike plattformene som gjør at studentene likevel får en helhetlig opplevelse av og lettvint tilgang til det digitale innholdet. En plattform som binder de ulike plattformene sammen, og hvor studentene f.eks. kan logge seg inn ved hjelp av en Facebook-konto eller lignende. Da er mange av problemene løst, mener Skou.

Bokas treghet
Skous løsning høres ikke så dum ut. Den innebærer at hvert enkelt forlag tilbyr sine akademiske bøker digitalt, og at én eller flere aktører jobber med å utvikle dette «limet» som gir tilgang til alt innhold fra ett sted. Men er dét realistisk å få til på kort sikt i en temmelig konservativ bransje?

På Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo sitter stipendiat Terje Colbjørnsen og skriver på en doktorgradsoppgave om digitale strategier i norsk forlagsbransje. Han ser ikke på akademisk publisering spesielt, men studerer fem konkrete caser som blant annet berører digital innholdsproduksjon hos forlag. Ut fra disse casene forsøker Colbjørnsen å si noe overordnet om hva som kjennetegner den digitale satsingen hos norske forlag. Han mener det er gode grunner til at den digitale utviklingen ikke går i ekspressfart.

– Det er interessant å ha et institusjonelt perspektiv både på boka som medium og på forlagsbransjen. Det er noen mekanismer her som fører til kontinuitet, og som gjør forlagsbransjen til en tyngre skute å vende enn andre mediebransjer. Den trykte boka er over 550 år gammel, mediet har en svært lang historie sammenlignet med andre mediebærere innen for eksempel film og musikk. Det har skapt institusjonelle praksiser som i seg selv virker sementerende. Musikkbransjen har en helt annen historie, LP-platen kom på markedet rett før 1950, kassetter på 70-tallet. Det er en bransje som har vært vant til at nye formater har oppstått hyppig, dermed blir overgangen til digitale formater enklere, selv om det heller ikke der har vært smertefritt, sier Colbjørnsen.

Tror du at det er bokmediets lange historie som også gjør studenter skeptiske til å lese pensum digitalt?

– Ja, jeg tror det er en sammenheng der. Jeg har tenkt en del på hvorfor studenter er lite villige til å ta i bruk e-bøker i studiesituasjonen, og trygghet er muligens et stikkord. Hele studenttilværelsen er preget av usikkerhet, man flytter gjerne til et nytt sted, skal mestre overgangen fra videregående skole til høyskole/universitet – det er mange endringer på én gang. Å studere ved hjelp av bøker har vært den etablerte måten å tilegne seg kunnskap på, det er et trygt og forutsigbart medium – digitale læremidler oppleves som mer usikre. Da jeg jobbet på BI Nettstudier, erfarte jeg også dette. På et tidspunkt gikk vi over fra å gi ut studieguidene på papir til kun å gi dem ut digitalt gjennom læringsplattformen «itslearning». Men vi fikk en del negative tilbakemeldinger på dette, mange studenter ville fortsatt ha studieguidene i trykt form. Opprinnelig tilhørte jeg dem som mente at det var i det amerikanske universitets- og collegemarkedet at digitale læremidler og e-bøker ville utvikles først og i raskest takt. Slik gikk det ikke, og jeg har måttet endre oppfatning. Studentenes vanestyrte læringsteknikker er nok en viktig forklaring på tregheten i dette markedet.

Hvor stor rolle spiller det at man fortsatt er på forsøksstadiet når det gjelder presentasjonen av e-bøker? Jeg har fortsatt til gode å se leseapplikasjoner som virkelig tar studentenes behov og studiesituasjon på alvor.

– Jeg har også lurt på hvorfor det i det norske markedet ikke er noen aktører som skiller seg tydelig ut, og som tar en aktiv lederrolle for å få til en slik utvikling som du skisserer. Det kommer nok delvis av at forlagene skuler litt til hverandre og til en viss grad handler i fellesskap. Kanskje blir det en aktør utenfor bokbransjen som tar lederskapet i denne utviklingen, en aktør som ikke er fullt så forankret i boka som medium, sier Colbjørnsen.

Utenfor boksen
Colbjørnsens refleksjoner ansporer til å gå utenfor bokbransjen. Og den mest nærliggende aktøren er vel da utdanningsinstitusjonene.

En som uten tvil tenker utenfor boksen, er Arne Krokan, professor i sosiologi ved NTNU i Trondheim. I høst opprettet han – i samarbeid med NTNU – et åpent nettstudium i emnet teknologiendring og samfunnsutvikling. Pensum – som Krokan har skrevet selv – ligger tilgjengelig, helt gratis. Nettstudiet er organisert som en såkalt MOOC (Massive Open Online Courses), en undervisningsform som har skutt fart de siste to årene.

Fenomenet MOOC fikk sitt gjennombrudd i 2011 da Stanford-universitetet i USA la ut tre kurs i informatikk på nett. Hvert kurs fikk langt over 100 000 deltakere. Kursene er åpne for alle som ønsker å delta, uansett hvor man befinner seg i verden. Antall studieplasser er heller ikke begrenset av antall lærere, og derfor kan svært mange delta. I tillegg til å lese pensum og løse oppgaver ser studentene forelesninger på nettet og bidrar i gruppediskusjoner med medstudenter. For å kunne ta eksamen og få kursbevis må man imidlertid betale, det er i hvert fall vanlig i den amerikanske MOOC-modellen.

Man kan også se for seg løsninger hvor det å melde seg på kurset og følge forelesninger på nett er gratis, men hvor man må betale for å få tilgang til selve pensumet. Det betyr at både forfattere og forlag kan få inntekter i en forretningsmodell basert på MOOC.

I Arne Krokans opplegg er imidlertid pensum gratis tilgjengelig på MOOC-en etter en avtale med Cappelen Damm Akademisk, som er Krokans forlag. Pensumboka Nettverksøkonomi finnes også som e-bok og papirbok til henholdsvis 99 og 269 kroner.

Bibsys, som er mest kjent for sine bibliotektjenester, tilbyr en amerikanskutviklet læringsplattform myntet på MOOC under navnet Canvas. Det er denne plattformen Krokan benytter i sitt kurs.

– Etter å ha undersøkt mange ulike alternativer endte jeg opp med å samarbeide med Bibsys, som har utviklet en åpen plattform egnet til dette formålet. Selv om løsningen ikke er optimal hva gjelder funksjonalitet, navigering på nettsiden og måten diskusjonstrådene er lagt opp på, er dette et godt utgangspunkt for å utvikle enda bedre pedagogiske MOOC-er i neste runde, sier Krokan.

Per i dag har rundt 900 personer meldt seg på Krokans kurs. Hvor mange som kommer til å ta eksamen, er det for tidlig å si noe om. Generelt pleier imidlertid frafallet fra MOOC-kursene å være kolossalt. Ifølge Wikipedia tilsier erfaringene fra USA at så mange som 90 prosent av de påmeldte ikke fullfører eller tar eksamen. Kravet til selvdisiplin er høyt; når inngangsbilletten til å bli med på et kurs er så lav, koster det mindre å hoppe av, later det til. Skal Krokans kurs virkelig gi uttelling på en CV, er det heller ikke gratis. Man kan riktignok få et kursbevis uten noen kostnad, men da er det medstudentene som har evaluert både oppgaveinnleveringer og andre besvarelser. For å få tatt eksamen med vitnemål fra NTNU må man betale 4800 kroner.

– Selv om man i prinsippet kan lære like mye av å ta gratisvarianten av kurset og man får et kursbevis, vil jeg likevel anbefale eksamensvarianten hvis man først investerer tid og krefter på dette. Da kan man bedre dokumentere den kompetansen man har fått, sier Krokan.

Hva er motivasjonen din for å tilby det første MOOC-kurset i Norge?

– Jeg har i mange år jobbet med og studert hvordan ny teknologi endrer måten vi lærer og kommuniserer på. Jeg er opptatt av hvordan vi kan lære bedre og mer effektivt. Å tilby et MOOC-basert kurs er bare en naturlig forlengelse av noe jeg har jobbet mye med. Kursets innhold er jo også skapt for å tilrettelegges digitalt, i og med at det handler om den digitale nettverksøkonomien. Jeg er også svært opptatt av hvordan kunnskap kan demokratiseres, og en MOOC er jo et praktfullt eksempel. Så lenge du har nett-tilgang, kan du sitte hvor som helst i verden og studere det faget du har lyst til og øke kompetansen din. Jeg synes den tanken er svært inspirerende.

I prinsippet er dette åpent og fritt, men hva med praksis? Hvis et MOOC-kurs har 40 000 deltakere og bare én kurslærer, ligger det vel innbakt i modellen at mangefalle fra for ikke å skape kaos når eksamensbesvarelser skal vurderes?

– Her er ikke svarene gitt én gang for alle. En modell som blant annet brukes i USA, er at studentene selv sensurerer hverandres eksamensoppgaver. Det interessante er at det er høy korrelasjon mellom studentenes og lærernes karaktersetting, og jeg synes det hadde vært spennende å prøve ut dette her hjemme også. Men de formelle kravene til vurdering av eksamen er strenge, man må gjøre noe som er innenfor det rammeverket som finnes – eller så må rammeverket endres og tilpasses den nye teknologien, mener Krokan.

I ditt MOOC-kurs benytter du din egen pensumbok og egne forelesninger i tillegg til lenker til relevant nettinnhold og caser som deltakerne oppfordres til å gå inn på. Hvilken rolle kan norske akademiske forlag spille for slike kurs? Kommer pensum som er utviklet i samarbeid mellom forfatter og forlag, til å bli mindre viktig enn før?

– Jeg tror pensumet blir langt mer sammensatt enn i dag. Innføringstekster i ulike fag, som fungerer som en grunnstamme både i undervisningen og innlæringen, vil fortsatt være sentrale i studiet, både for studentene og for oss som underviser. Men i tillegg vil kursholdere ta i bruk svært mye annet relevant, nettbasert materiale som er gratis å bruke. Når mer og mer akademisk innhold blir tilgjengelig på denne måten, gjennom MOOC-er og tilsvarende kunnskapstjenester, er det liten tvil om at forlagene må tenke nytt og finne ut hvilken rolle de skal spille i et helt nytt kunnskapssamfunn. Det krever også annen kompetanse å tilrettelegge for et digitalt læringsløp enn å drive tradisjonelt forleggeri. Hvis forlagene vil inn på denne arenaen, må de ha tilgang til annen teknologi enn de vanligvis bruker. De må utvikle kompetanse innen produksjon av film og animasjoner, innen digital storytelling og sosial samhandling på ulike teknologiplattformer – for bare å nevne noe, sier Arne Krokan.

Et nytt universitet?
På sikt kan man se for seg at svært mange kurs ved norske høyskoler og universiteter organiseres som MOOC-er. Studentene kan da sammenligne de ulike MOOC-kursene med hverandre – siden alt er åpent og tilgjengelig – og delta på det kurset som virker mest lystbetont og attraktivt, både når det gjelder kursets innhold og kursholders kompetanse og formidlingsevne, og når det gjelder hvordan selve læringsplattformen er lagt opp rent pedagogisk. Konkurransen om studentene blir da svært hard fordi MOOC-ene er så gjennomsiktige og lette å sammenligne.

En annen aktør som liker å tenke utenfor boksen, og som er opptatt av framtidens måte å tilby kunnskap på, er BI i Oslo. For tre år siden etablerte den private høyskolen avdelingen BI LearningLab. Formålet med dette læringslaboratoriet er blant annet å forske på nye måter å lære og organisere kunnskap på i et digitalt univers. BI har også lenge hatt et desentralisert undervisningsopplegg gjennom BI Nettstudier, hvor svært mye av undervisningen og veiledningen foregår gjennom læringsplattformen «itslearning», i kombinasjon med fysiske helgesamlinger på BI i Oslo. BI er opptatt av å være langt framme på dette feltet. Det er et viktig konkurransefortrinn nå, og det kan bli enda viktigere framover. Men enn så lenge står læreboka i papirform, utgitt på store norske forlag som Fagbokforlaget og Gyldendal Akademisk, fortsatt sterkt på BI.

– Allerede i 2004 var jeg med i et utvalg som skulle se på nasjonale strategier for høyere utdanning. Da snakket vi mye om hvordan man kunne lage komplette digitale læringssystemer hvor studenter ville få tilgang til alt pensum digitalt, samt forelesninger, oppgaver, veiledning fra kursholder, etc. Kort sagt alt du trenger av ressurser for å gjennomføre et kurs du har meldt deg på. Nå har det gått 11 år, og man har egentlig ikke kommet så mye lenger. Alle er enige om at det er i denne retningen vi kommer til å bevege oss, men veien fram er likevel usikker. Mye handler om å finne felles digitale standarder for læringsressurser på tvers av institusjoner og brukervennlige mediebiblioteker for gjenfinning og gjenbruk av digitale ressurser, men det har man ikke klart så langt, sier Anne B. Swanberg, direktør i BI LearningLab.

Dere vurderte å samarbeide med forlaget Akademika om en læringsplattform de var i ferd med å utvikle, men la det på is. Hvorfor det?

– Først tenkte vi at det kunne være fornuftig å samarbeide med en aktør som allerede hadde utviklet en egen plattform for å lese pensum digitalt. Tanken var at BI skulle lage og levere innhold på denne plattformen. Til slutt konkluderte vi med at vi heller ønsket å lage en egen plattform for digitalt innhold, for å ha mer kontroll selv over utviklingen. Det er det vi skal i gang med nå. Det er egentlig mer logisk at en utdanningsinstitusjon heller enn et forlag gjør dette til en businessmodell. Innenfor et kurs vil det være pensum fra mange ulike forlag, og vi ønsker jo å lage en åpen læringsplattform hvor studentene får tilgang til alt innhold som er relevant for det aktuelle kurset, uavhengig av hvem som har produsert det, sier Swanberg.

For å få til dette er man vel også helt avhengig av et godt samarbeid med de vitenskapelig ansatte. Hvordan stiller de seg til heldigitale læringsplattformer og mer MOOC-basert undervisning?

– Det kommer helt an på hvem du spør. Mange er fortsatt tilhengere av den «gamle» metodikken, med vanlig klasseromsundervisning basert på et grunnpensum i bokform de ofte selv er forfattere av. De føler seg trygge og bekvemme i denne rollen og er nok usikre på hva en heldigital læringssituasjon vil bety for dem. Andre er offensive. Noe vi begynte med på BI i år, er det som kalles «flipped classroom» – eller omvendt undervisning. Det betyr at forelesninger – som ofte har preg av å være monologer og lite interaktive – blir filmet og lagt ut på en læringsplattform studentene har tilgang til. Da kan studentene følge med på forelesningen i sitt eget tempo, stoppe opp hvis det er noe de ikke forstår, spille av på nytt etc. Selve klasseromsundervisningen handler da om å gjennomgå oppgaver, stille spørsmål og ha diskusjoner både med medstudenter og foreleser. Vi har forsøkt dette i så ulike fag som matematikk, statistikk og forhandlingsteknikk. Tilbakemeldingene fra studentene er så langt svært gode. De sier at de får økt læringsutbytte, sier Swanberg.

MOOC-er blir mer og mer vanlig internasjonalt. Det finnes også gratis nettuniversiteter som Khan Academy, som tilbyr helt gratis kurs i mange ulike fag, fag det også undervises i hos dere. Er dette trusler eller muligheter for BI?

– Jeg tror at dette er en viktig trend, og at BI må stake ut en kurs og en forretningsmodell som fungerer godt i et utdanningsmarked som endrer seg raskt. Det er mange måter å tilegne seg kunnskaper på, kanskje lærer man like mye av å følge et kurs på Khan Academy som av å gå på et BI-kurs. Men til syvende og sist skal kunnskapen dokumenteres, du trenger en eksamen fra et sted og et vitnemål. Og jo bedre renommé et læringssted har, desto større er sjansen for at studenter vil ta eksamen der. Å jobbe med dette er derfor svært viktig for BI. Erfaringer fra MOOC-er viser også at frafallsprosenten er ekstremt høy. Det kan tyde på at studenter er helt avhengige av et mer forpliktende læringsmiljø, hvor man blir sett og fulgt opp, sier Swanberg.

Betyr taktilitet noe?
Forutsetningen for både MOOC-er og andre læringsplattformer hvor man først og fremst studerer via en skjerm og et tastatur, er tanken om at dette er en bedre måte å lære på enn alternativene. En del nyere forskning antyder at det å tilegne seg kunnskap på papir er den pedagogisk beste måten å lære på, uavhengig av tradisjoner og teknologiens foreløpige begrensninger.

Anne Mangen er førsteamanuensis ved Lesesenteret ved Universitetet i Stavanger. Hun forsker blant annet på forskjellen mellom å lese digitalt og på papir. I en av studiene hun har gjort, fikk hun to grupper med tiendeklassinger til å lese de samme to tekstene på ulike medieplattformer – den ene gruppen leste dem på papir, den andre på PDF på en PC. Etterpå målte hun hvor godt elevene hadde forstått tekstene ved å bruke standardiserte prøver på leseforståelse.

– Det var en signifikant forskjell mellom de to gruppene. Leseforståelsen var bedre hos de som hadde lest på papir. Et annet funn i studien er at de som har svake ordlesingsferdigheter, leser desto dårligere på en PC-skjerm, mens mediet ikke utgjorde en stor forskjell for de som var gode lesere. Man tenker gjerne at digitale medier er bedre for svake lesere fordi man kan tilpasse teksten mer individuelt, men forskning tyder på at det er forhold ved skjermen som kan være en ulempe for svake lesere, sier Mangen.

Om det er egenskaper ved selve teknologien som gjør at ungdommene leser dårligere på skjerm, vet man ikke ennå. Men det er liten tvil om at holdningene og forventningene man møter ulike leseteknologier med, påvirker selve lesingen.

– Flere undersøkelser med ungdommer viser at de både forventer og opplever å lese raskere på skjerm enn på papir. Hastigheten kan innvirke på selve leseprosessen, og det kan gå ut over forståelsen av det de har lest. Det er gjort studier som tyder på at det koster mer å mobilisere tilstrekkelig kognitiv energi når man leser på skjerm enn på papir.

Hvordan kan man finne ut om disse forskjellene først og fremst er sosialt betinget eller har mer med biologiske forhold å gjøre?

– Både sosiale og biologiske forhold spiller utvilsomt inn, men for å finne ut mer om dette trengs empirisk forskning der både humanister og naturvitere samarbeider. Denne delen av leseforskningen begynner å bli svært tverrfaglig, og i flere internasjonale forskningsprosjekter bidrar både biologer, psykologer, antropologer og hjerneforskere. Da kan man begynne å finne ut av hvordan ulike grensesnitt har ulike effekter på menneskelig oppmerksomhet og persepsjon og på kognitive og emosjonelle aspekter knyttet til både lesing og skriving, sier Mangen.

Her kan kanskje nevrovitenskapen også komme forskningen til unnsetning?

– Absolutt. En interessant, nevrovitenskapelig studie sammenlignet hvor godt personer husket og kunne gjenkjenne tegn på et ukjent språk (bengali) avhengig av om de hadde lært seg å skrive disse for hånd eller ved hjelp av et spesiallaget tastatur. Den gruppen som skrev for hånd, memorerte bedre det de hadde skrevet enn gruppen som skrev på tastatur. I en oppfølgingsstudie brukte forskerne MR-scanning for å sammenligne de to gruppene. Mens personene var inne i MR-scanneren, viste forskerne dem tegnene de hadde lært seg å skrive enten for hånd eller på tastaturet. Resultatene viste at det var størst aktivitet i de motoriske delene av hjernen hos de som skrev for hånd. Det motoriske minnet så altså ut til å bidra til bedre memorering av tegnene. Slik forskning burde vært mer kjent, særlig i en tid hvor flere og flere snakker om at det ikke lenger er viktig å lære å skrive for hånd. Den menneskelige kroppen er viktig for læring, det er vår evolusjonsbiologiske arv, hukommelse sitter også i kroppen. Derfor er det viktig å forske på hvilke konsekvenser det kan få for ulike læringsprosesser og for læringsutbyttet når mye lesing og skriving digitaliseres, sier Anne Mangen.

Dét er jo hva dette til syvende og sist handler om: hvordan vi lærer best. Det ser nesten litt gammelmodig ut når studentene på Blindern sitter på lesesalen og blar fram og tilbake i bøkene, noterer i margen og på gule lapper, fester klistremerker på sidene for lettere å finne tilbake. Men det er noe med det. Kroppene er i bevegelse. Læring sitter ikke bare i hodet. Metoden har fungert i mange hundre år. Den fungerer nå. Vil den også være bærekraftig i morgen?

Noter:
(1) Studien ble gjennomført av forskerne Joanne McNeish, Mary Foster, Anthony Francescucci og Bettina West ved Ted Rogers School of Management.

(Saken stod på trykk i Prosa 5/6-13)