Om å passere grenser ubemerket, forfalske valg, kjenne forskjellen på korttidsvirkende og langtidsvirkende gift — og «silent killing».

Takk til Astrid Sverresdotter Dypvik for hennes interessante essay om Wolfgang Leonhard i Prosa 6/2017. Det er ikke rart at Dypvik ble fascinert av Leonhard. Jeg kjente ham godt. Han var min lærer ved Yale Graduate School i 1973 og forførte — ja, forførte — generasjoner av Yale-studenter med sine fullstappede forelesninger om internasjonal kommunisme. Eller kanskje vi skal si: med sin selvbiografi forkledt som historie — à la Churchill.

Leonhard var født i Wien i 1921 og ble en av de første til å flykte til Vesten fra en fremtredende post i det østtyske kommunistpartiet SED. Senere markerte han seg som en prominent historiker og kommentator på feltet internasjonal kommunisme, blant annet på Yale. Politisk gikk han fra stalinisme til sosialdemokrati via Bakunin.

ULBRICHT DEN ENDIMENSJONALE

Tilbake til Berlin kom han som en av de første tyske utenlandskommunister våren 1945. Sammen med ham på reisen var hele kretsen av fremtredende kommunister, folk som skulle bygge opp DDR. I spissen var Walter Ulbricht og Otto Grotewohl. Det ville være en overdrivelse å kalle dem sjarmtroll.

Om den reisen sa Wolfgang Leonhard at det var Walter Ulbricht som skremte ham mest (Ulbricht var generalsekretær i det østtyske kommunistpartiet (SED) fra 1950 til 1971).

«Mannen var uten noen interesser utenfor politikken. Ikke minst var han fri for interesse for kunst og musikk. Slike folk er farlige», sa Leonhard.

Ulbricht var tørr og fanatisk. Leonhard var litt redd ham. Slik mangel på kulturell sensibilitet så han på som en alvorlig karakterbrist. (Vi kunne føye til at Lenin hadde mange av de samme karaktertrekkene: sur, autoritær skolelærer som ville utkjempe gamle kamper hele tiden.)

KJENTE NORGE GODT

Wolfgang Leonhard kjente Norge godt. Han fortalte meg om Tranmæl og husket han var i Studentersamfundet i Oslo i 1959 (den gang det var noe å høre der). I Studentersamfundet holdt han foredrag om sin bok Die Revolution entlässt ihre Kinder, som kom på engelsk i 1955 under tittelen Child of the Revolution. En klassiker om kannibalisme og paranoia innenfor kommunistpartiene. Han kjente godt til den norske varianten: Furubotn et al.

Jeg skrev om Moskva-tesene i norsk politikk på kurset hans og møtte en ytterst velorientert historiker som kunne kunsten å fortelle, som også Dypvik berører.

Om Arbeiderpartiets medlemskap i Komintern på det tidlige 1920-tall sa Leonhard at han var enig med den allmenne dommen i ettertiden: Det dreide seg om «en gjensidig misforståelse» mellom Martin Tranmæl og Karl Radek. Skulle ikke ha skjedd. Moskva-tesene var ikke noe for et masseparti med rot i en fagopposisjon og med liten tradisjon for bolsjevikisk konspirasjonspolitikk.

Leonhard hadde utviklet en interesse for skandinavisk politikk etter noen år på kostskole i Sverige. Moren hans ga han valget mellom å gå i eksil i Sovjet eller England. Det ble Sovjet, et valg med skjebnesvangre følger.

Wolfgang Leonhards livshistorie er alt dekket av Astrid Sverresdotter Dypvik, så her kommer mer mine personlige erindringer til utfylling av hennes meget leseverdige essay.

OH, MY DARLING PARTY LINE

Forelesningene ved Yale fremførte Leonhard på et fulltonende engelsk (lært på Karl Liebknecht-partiskolen for barn av utenlandskommunister i Moskva) for fulle auditorier, ispedd utallige anekdoter som holdt deg fast.

Han kunne for eksempel fortelle oss om da han og elevene ved partiskolen i Moskva fikk høre om Molotov–Ribbentrop-avtalen 29. august 1939. Plutselig var dødsfiendene forvandlet til allierte! Sjokk, vantro. Oppløp foran kommunikeet fra Kreml som var slått opp i skolekorridoren. Var ikke til å tro.

I sjelden grad har Leonhard vært øyenvitne til historien.

I England møtte Komintern-agentene som ble sendt ut til de nasjonale kommunistpartiene for å forklare linjeskiftet, vantro og raseri. Partimedlemmene i det britiske kommunistpartiet holdt på å banke Moskva-representanten opp, fortalte Leonhard.

Så tok han fram en LP-plate og lot oss høre den satiriske partisangen «Oh, my darling, oh my darling party line, you are lost and gone forever, oh, my darling party line». (Melodi etter den originale engelske visa. Syng med!)

Vi stemte i. God stemning! Wolfgang Leonhard hadde et helt bibliotek med slike vinylplater.

Han utga også en egen bok om folks opplevelser på historiske skjebnedager av denne typen. The presence of history, kalte han det.

Vi kunne føye til, etter Stefan Zweig: de evige øyeblikk i historien.

GIKK OPP FLUKTRUTA

Wolfgang Leonhards spesialdistanse var fortellingen om flukten fra Øst-Berlin i 1949, da han var 27 år gammel. Opprinnelsen til beslutningen om faneflukt fra Øst-Berlin er fascinerende. Her kan jeg supplere Dypvik.

Leonhard var partiskribent og satt temmelig høyt oppe i SED-hierarkiet, åpenbart påtenkt en spenstig karriere. Han hadde som sagt vært med den første delegasjonen med tyske kommunister etter landflyktighet fra Moskva. Dette har han skildret i flere bøker. Beskrivelsen av hans møte med hus og landskap han for gjennom i sin ungdom, men som var for farlig å gjense før etter DDRs oppløsning, er erindringskunst av høy klasse. Etter murens fall gikk han opp den gamle ruta.

Han sa for øvrig at han levde farlig etter flukten. Dro aldri landeveien til Vest-Berlin, fløy alltid. Mer om dette senere.

Til oss sa han at det historiske instituttet ved partihøyskolen «Karl Marx» sendte ham i isolasjon for å gjøre en «hack job» for partiet: lage en hvitbok om anarkismen, gjendrive Mikhail Bakunin og rapportere om obduksjonen i et partitidsskrift.

Ergo satte han i gang, leste alt av anarkistisk litteratur, særlig Bakunin– men han ble overbevist! Nedtur for sentralkomiteen.

Til oss sa han at det særlig var Bakunins kritikk av den byråkratiske marxismen som drev ham vekk fra DDR-sosialismen. Marx hadde urett. Hans form for sosialisme ville føre til rigid og tungdrevet byråkrati. Unektelig treffsikkert.

SPESIALOPPDRAG

Planene hadde begynt å ta form alt 16. april 1948. Da holdt Ulbricht en fem timer lang tale hvor han skisserte fremtiden til DDR. I selvbiografien sin la Leonhard aldri skjul på at han var en sterk tilhenger av marxisme-leninismen. Men den unge Wolfgang, som da het Vladimir, hadde alt i 1936 kommet med innvendinger mot den stalinistiske staten.

Talen Ulbricht holdt i 1948, hadde overbevist ham om at det ikke fantes en egen tysk demokratisk vei til sosialismen. Bare en stalinistisk. Ting ville bli som før.

Det var bare én ting å gjøre: flykte. Han lærte oss at det første du må gjøre hvis du skal komme deg i landflyktighet fra et kommunistisk diktatur, er å si du er på spesialoppdrag (Sonderauftrag). Da spør ingen etter deg på noen uker. Det var presis det Leonhard gjorde. Det er her «the plot thickens», som det heter.

Han ville til Jugoslavia via Praha. Den tsjekkiske hovedstaden hadde nettopp opplevd kommunistkuppet i 1948. Flukt var derfor ikke uten farer. Men det hjalp å være anvendt statsviter.

ZEORETICAL POLITICAL SCIENCE

Her må vi stanse et øyeblikk for å få med hans bidrag til den sammenlignende, anvendte samfunnsforskningen. (Lesere: Her bør dere mumle innenat med antydninger til tysk aksent.)

Wolfgang Leonhard sa det slik med et glimt i øyet:

You learn zeoretical political science. I teach you applied political science: how to transgress borders illegally, falsify elections, know the difference between short-term and long-term poison, spread defamations and destroy people… In Berlin during the Cold War knowing different forms of poison could mean the difference between life and deportation.

Det han mente, var å komme med råd for å unngå å få i seg gift i vinglass på barer eller lignende. Husk at Berlin på 50-tallet var en åpen by. Ikke sjelden bortførte menn i trenchcoat fra de østlige etterretningstjenester folk som hadde flyktet fra øst tilbake til DDR.

Merket du giften, kunne du rekke fram til nødtelefonen før du segnet om — dersom giften var av type 1 (korttidstypen). Om du hadde fått i deg type 2, lå du tynnere an.

Leonhard sa at han alltid gikk på venstre side av veien. Skal du bortføres, får du noen sekunder ekstra når kidnappingsbilen du skal fraktes bort i, skjærer over veien. Kjekt å vite.

Det blir noe underlig tamt over grunnfagsundervisningen i statsvitenskap i Oslo etter et slikt råd.

FLYKTNING I PRAHA

Han kom seg greit over grensen ved Dresden. I Praha hadde han en avtale med den jugoslaviske ambassaden. Men han kom etter stengetid og møtte en stengt dør. Hva nå?

Den anvendte statsvitenskapen sier nå at du for all del må unngå rom i de øverste etasjer. Få fluktveier der. Leonhard tok en råsjanse og spurte en vilt fremmed dame om han kunne få et rom for natten. Hun forstod — men han fikk rom i øverste etasje! Han gjorde et unntak fra den anvendte statsvitenskapen og sov der én natt.

Det gikk bra. Men først hadde han fulgt råd 2 i den anvendte statsvitenskapen: Er du på flukt, gå der det er mange for å unngå razziaer. Men det vet jo politiet også. Så derfor til jernbanestasjonen i Praha. Men der ble han overrasket av en politirazzia og kom seg bare så vidt unna ved å spille stupfull russer og stenge seg inne på herretoalettet og foregi fyllesjuke (han snakket jo flytende Moskva-russisk). Han ble latt i fred.

Wolfgang Leonhard kom seg med et av de siste flyene ut av et noenlunde fritt Tsjekkoslovakia. Og han forteller at etter en stund kom piloten ut til ham og sa: Jeg vet ikke hvem du er, men du er trygg nå; vi er over jugoslavisk luftrom.

Noen uker etterpå brøt ildstormen løs.

EGGELIKØRENS FRISTELSER

«Jeg har levd et farlig liv», sa Leonhard. I Stasi-arkivet fant han korrekte opplysninger om et svakt punkt hos ham: eggelikør. Stasi hadde planer om å forgifte ham med eggelikør (kortids- eller langtidsgift?), som de visste var Leonhards yndlingsbrennevin. De hadde til og med fått laget en spesialsydd plastsylinder de skulle frakte ham i over sonegrensen. Dette skulle skje etter et innbrudd i hjemmet hans. Dette var tidlig på 1950-tallet. Tidlig fikk han en mistanke om dette, og til stort personlig tap unngikk han den gule fristelsen fra da av. Wolfgang Leonhard ble en østtysk statsfiende. Det er helseskadelig.

På Yale underviste han fra 1966 til 1987. George W. Bush var en av studentene hans, og det sies at han ble påvirket i synet på forholdet demokrati/despoti. Men Bush var som kjent ikke den skarpeste kniven i skuffen.

Astrid Sverresdotter Dypvik berører et viktig poeng når hun skriver at Wolfgang Leonhard manglet begreper om demokrati. Han hadde aldri fått inngående kjennskap til demokrati; virkemåter og begrunnelser. Han manglet begreper etter år med kommunistisk hjernevask.

Politikerne i øst hadde sine klisjeer: «politiske magesmerter». De omfattet alt det som de politisk og moralsk var uenig i, men som partiet hadde fattet vedtak om, og som derfor ingen kunne si imot.

Jeg er enig med Dypvik. Da vi diskuterte med Leonhard om demokratiske grunnspørsmål, slo det meg at han aldri oppviste noe dypere kjennskap til demokratisk teori. Frie valg? Politisk pluralisme? Hvem skulle ha stemmerett og bli valgbare? Hva med eiendomsforhold? Statsdrift? Hva med markedets rolle? Hvilken utenrikspolitikk skulle drives i et demokratisk sosialistisk land? Rettssikkerhet?

Uklarheten var stor med hensyn til hvilken form for sosialisme som skulle bygges opp i DDR. Av og til merket vi sympati for Titos selvstyresosialisme i Jugoslavia.

Men framifrå lærer, det var han — og uforlignelig til å fremføre gamle partisanger.

Bernt Hagtvet (71) er skribent og professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og Bjørknes Høyskole.