Virkelighetssjokk- bilde

Gjørv-kommisjonen har levert en rapport som er instruktiv, skarp og leseverdig – nesten tvers igjennom. Den insisterer på samsvar mellom ord og handling. Men til sist bidrar den til samme umyndiggjøring som den ellers forsøker å komme til livs.

Mandat
«Vi setter med denne rapporten punktum for 22. juli-kommisjonens gjennomgang av terrorangrepene på regjeringskvartalet og på AUF-leiren på Utøya. Hver dag, gjennom et helt år, har vi i fellesskap arbeidet for å gi svar på tre nøkkelspørsmål: Hva skjedde 22/7? Hvorfor skjedde det? Og mer fundamentalt: Hvordan kunne vårt samfunn la dette skje? (1) »

Slik begynner Gjørv-kommisjonen sin framstilling. I første kapittel står den fram som et «vi»: ikke bare et utvalg fagkompetente med statsautoritet i ryggen, men også en gruppe enkeltpersoner i videre forstand (medborgere, medmennesker). For så vidt er den et sjeldent unntak. NOU-rapporter er normalt strengt upersonlige. Når NOU-forfattere omtaler seg selv, er det som regel i tredje person («utvalget», «kommisjonen»). Første setning blir typisk brukt til å forankre det hele i beslutninger på øverste myndighetsplan («Utvalget ble oppnevnt ved kongelig resolusjon den-og-den dato, og har hatt følgende sammensetning …»; «Ved kongelig resolusjon den-og-den dato ble utvalget gitt følgende mandat …»).

Gjørv-kommisjonen har selvfølgelig også et slikt mandat; dét framgår av tittelbladet og oversendelsesbrevet. Men oppdraget kommer i tillegg fra annet hold. «I kommisjonens arbeid er vi blitt fortalt historier det er umulig å glemme»: om ungdommer på flukt, venner som blir skutt foran øynene på dem, heltemodig hjelpeinnsats. Mandatet til Gjørv-kommisjonen er blitt formulert ikke bare i kongelig resolusjon, men også gjennom disse historiene. «Tanken på ofrene, på de berørte og alle som sto på når det trengtes som mest, har vært en drivkraft i vårt oppdrag.»

Kapittel 2 forteller historien i de store trekk: eksplosjonen i regjeringskvartalet, massakren på Utøya, politiaksjonen, redningsarbeidet, rosetogene. Statsministeren blir sitert fra den første pressekonferansen: Hans ungdoms paradis er blitt forvandlet til et helvete. Han blir sitert fra minneseremonien i Oslo Spektrum en måned senere: «Sammen har vi mange spørsmål. Sammen ber vi om ærlige svar. Ikke for å gi andre enn gjerningsmannen skyld. Men for å vite. For å komme videre.» (2) Straks etter heter det at regjeringen har oppnevnt en granskningskommisjon. Dens oppgave framgår direkte av sorgen, arbeidet er tydeligvis en videreføring av det brede folkelige engasjementet. Stoltenberg, som nettopp har krevd «mer åpenhet, mer demokrati», uttaler i forbindelse med utnevnelsen at han vil ha «fakta på bordet, usminket og ærlig». Først deretter, i kapittel 3, kommer de vanlige innledningsordene: regjeringsvedtaket, mandatet, sammensetningen, rettslige rammer. Om formalitetene ikke er rene ubetydeligheter her, er det i alle fall mye om å gjøre å få dem forankret i en mer direkte forpliktelse til sakens realiteter.

Stemme
Etter innledningskapitlet tar «vi-et» er skritt tilbake. Gjennom mer enn 400 sider heter det nå at «kommisjonen mener …», «kommisjonen finner at …». Allikevel virker det som om det er samme instans som uttaler seg, på grunn av et påtakelig driv i framstillingen og et pågående engasjement. I avslutningskapitlet blir dette uttrykkelig igjen. Kommisjonen har snakket med mange som sto midt oppi det; noen har mistet sine nærmeste, andre må leve med alvorlige skader, det har «gjort sterkt inntrykk». Dette inntrykket tilsier at det er på tide å ta av seg den upersonlige masken: «Vår gjennomgang har avdekket …», «vi nevner disse forholdene fordi …» (3)

På denne måten framgår det av selve rapportens form hva den også innskjerper med rene ord, nemlig verdien av personlig ansvar og initiativ. Noen ganger må jeg/vi kunne handle på egne vegne, uavhengig av instrukser og planverk; slik må vi/jeg også kunne skrive når det trengs.

Gjørv-kommisjonen har laget noe så sjeldent som en stemmeeffekt i en offentlig granskningsrapport. Denne effekten er ikke merkbar hele tiden. Når andre offentlige dokumenter refereres, får framstillingen som regel et tonløst byråkratisk preg. Men for det meste er det som om noen bestemt fører ordet. Man merker det på en viss utålmodighet. Stilen er effektiv og rett på sak. Etter tre sider med innledende merknader heter det at tiltakene som anbefales, vil gjøre oss bedre i stand til å møte framtidige kriser. «De kommer. Derfor er det viktig å ta tak i de grunnleggende utfordringene. Det haster.» (4)

Leselighet

Gjørv-kommisjonen: «NOU 2012:14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen»
Fagbokforlaget 2012

Jeg kjøpte rapporten i ARK-butikken på Åsanesenteret nord for Bergen. Der sto den sammen med bestselgerne – fem eksemplarer ved siden av hverandre, med hele forsiden ut ­- rett under Fifty Shades of Grey, rett over en ny Springsteen-biografi (Et liv med rock ’n’ roll). Var det altså meningen å presentere den som godt lesestoff? Skulle den kunne leses frivillig, av interesse, som litteratur?

Det er gode grunner til at offentlige utredninger sjelden blir omsatt på denne måten. Om de ikke er direkte uleselige, skal det i alle fall godt gjøres å lese dem igjennom, side for side, med forventninger til det neste, som man leser en bok. Etter få sider må man skjerpe seg kraftig for å oppfatte hva som står der, tekstmassen man ennå har foran seg, virker aldeles uoverkommelig. Det skyldes som regel ikke at språket er vanskelig, men at det er kjedelig. Begrepene er abstrakte, beskrivelsene distanserte og nøytrale, vurderingene uangripelige, dvs. intetsigende, anbefalingene er runde og uforpliktende. Som Dag Østerberg har bemerket, er mye som skrives, tilsiktet kjedelig, med det formål å fremme avmakt hos leserne.(5) I Gjørv-kommisjonens rapport synes ett av kapitlene å være skrevet på denne måten, nemlig det femte, som presenterer gjeldende bestemmelser og tidligere utvalgsarbeid på området sikkerhet og beredskap. Her handler det om «skjermingsverdige objekter» som må beskyttes mot «sikkerhetstruende virksomhet», og om «tverrsektorielle hendelsestyper» som krever «ekstraordinær myndighetsinnsats». (6)

Det er så langt mellom disse uttynnede begrepene og faren de henviser til, at man stadig må si til seg selv at det i siste omgang handler om virkelig hat og om virkelig lidelse. Virkningen er som i militær språkbruk, der ingen blir drept eller skadet, selv om man stadig sørger for at «mål» blir «tatt ut».

Tankegangene i dette kapitlet tar ikke utgangspunkt i noe bestemt som har skjedd, men i verdier som alle kan enes om, eller i vanntette definisjoner. Det medfører en hel del honnørord og selvfølgeligheter. Når det «oppstår hendelser» som kan true sikkerheten, «er regjeringens målsetting at de skal håndteres effektivt,» heter det her. (7) Framstillingen er verken argumenterende eller fortellende, men likesom systematisk uttømmende; dét betyr at den stadig må stanse opp og ta fatt på ny, helt fra grunnen av, med enda en runde selvfølgeligheter. «Politiet har ansvar for og plikt til å avdekke og stanse kriminell virksomhet.» «Brannvesenet har ansvar for brannbekjempelse.» «Ansvaret for den helsemessige innsatsen … ivaretas av helsetjenesten.» (8) Det er dette som er så kjedelig og så slitsomt i lengden. I Gjørv-rapporten er det heldigvis over på 12-13 sider.

Nå er det ikke nødvendigvis meningen at offentlige utredninger skal leses. Ved hjelp av innholdsfortegnelsen finner man fram til avsnittet som angår en selv, og sjekker ut om det er til tap eller vinning for privat- eller lokalinteressen. Når jegerforbund og skytterlag kan kritisere Gjørv-kommisjonen for omtalen av halvautomatiske våpen, er det tilstrekkelig at de har sjekket rapporten på denne måten. (9) Men 22. juli-saken handler om samfunnet som helhet, og verdiene det er tuftet på. I mer enn et år har den offentlige samtalen vært et stort seminar om disse grunnleggende tingene. Gjennom bidrag fra mange hold har vi fått belyst forholdet mellom galskap og ondskap, politikk og psykologi, offentlighet og realitetssans, ekspertise og sunt skjønn; vi har vært med på vanskelige avveininger rundt verdier som rettssikkerhet, ansvar, tillit og toleranse. Jeg vil tro det har hatt en enestående allmenndannende effekt. Og 22. juli-kommisjonens rapport er først og fremst et bidrag til dette seminaret. For at den skal gi mening der, må den kunne gi forståelse av helhet og kompleksitet. Som folkeopplysning og bidrag til kollektiv bevisstgjøring er det helt nødvendig at den inviterer til sammenhengende lesning.

Betjeningen i min lokale bokhandel er ikke helt på jordet. Papirversjonen av rapporten kom i løpet av få uker i tre opplag på til sammen 20 000 eksemplarer. Fra regjeringen.no ble den lastet ned mer enn 11 000 ganger i pdf-format i løpet av de første 40 dagene. I samme tidsrom ble det registret nærmere 36 000 besøk på siden der rapporten kan leses i html-versjon. (10) Noen har vel også benyttet seg av ePub-versjonen for lesebrett. Hvor mange som har skaffet rapporten på 22. juli-kommisjonens egne hjemmesider, vet jeg ikke. Alt i alt er det likevel klart at det har vært uvanlig stor interesse for denne rapporten. Det er i slike tilfeller man ellers snakker om «folkelesning». Hvordan er det så den er skrevet?

Nerve
Kommisjonsarbeidet består i å kartlegge noen forløp: terrorhandlingene, politiaksjonene fram til pågripelsen, redningstjenestens innsats, krisehåndteringen på regjeringsplan, terroristens forberedelser gjennom måneder og år. Formen er for det meste fortellende: Det dreier seg om å gjøre rede for hva som faktisk skjedde, presist og detaljert, og å følge begivenhetenes gang steg for steg, ofte fra minutt til minutt. Når alle disse forløpene møtes i én situasjon, blir situasjonen belyst fra mange sider. Det er instruktivt og rent ut spennende. På sett og vis er det som å lese en roman. Det skyldes ikke bare bruk av romanens «så» eller «deretter», men også av dens «imens». Noen ganger blir det gjort et tverrsnitt i tiden: Statsministeren sitter hjemme og skriver på en tale han skal holde på Utøya neste dag, når han hører et dumpt smell (kl. 15.25). Assisterende regjeringsråd befinner seg akkurat da i 15. etasje i regjeringsblokken; snart etter stiller han hjemme hos statsministeren med bandasje om hodet. En statssekretær på fjelltur blir varslet (kl. 15.45); han hiver seg på et fly og bruker reisen til å planlegge hva statsministeren skal si til befolkningen på pressekonferansen samme kveld. Og så videre: Alle blir revet ut av noe, hver på sitt hold; snart møtes de i trimrommet nede i kjelleren i statsministerboligen; ennå vet de ikke hva som foregår. (11)

Spenningen i disse fortellingene kan av og til minne om krim. Særlig gjelder dette når kommisjonen er på sporet av alvorlige forsømmelser. Hvorfor brukte politiet så lang tid på å komme til Utøya? Hvorfor ble ikke tipset om terroristens bil med registreringsnummer sendt ut til patruljene? Hvorfor hadde ikke beredskapstroppen helikopter til rådighet? Hvorfor klarte ikke politiets sikkerhetstjeneste å nyttiggjøre seg opplysninger fra tollvesenet om mistenkelig kjemikalieimport? Hvorfor var det, seks år etter at Grubbegata var besluttet stengt, fremdeles mulig å parkere en bil helt inntil høyblokka i regjeringskvartalet? Å utrede saker som dette er å gi svar på spørsmålet om hvordan det kunne skje. Selv om vi nå i ettertid vet hvem som er forbryteren og hvordan det gikk til slutt, er det nerve i denne nitide avdekkingen av hva som gikk galt og hvem som har ansvar. På kritiske punkter er det et overskudd av konkret informasjon, det gir en autentisitetsvirkning man kjenner fra moderne spenningslitteratur. Rapporten gir oss fullstendig utskrift av telefonsamtaler mellom vitne og operasjonssentral, fullstendig gjengivelse av korrespondanse mellom sikkerhetspoliti og tolldirektorat, fullstendig oversikt over terroristens innkjøp av våpen og annet utstyr (med opplysninger om dato, firma, pris, tollbehandling m.v.). Noe av dette bidrar til bevisførselen, annet ikke; av og til blir leseren så å si satt i etterforskerens sted overfor selve det innsamlede materialet.

Case study
Granskningen av denne saken er også forskning av godt merke. Som bidrag til samfunnsforståelse er rapporten faktisk mer interessant enn det meste som skrives på vitenskapelig hold her til lands. Kommisjonen rekonstruerer lange rekker med bevegelser, samtaler, beslutninger, helt til det blir mulig å sette fingeren nokså nøyaktig på situasjonene der det skar seg i form av misforståelser eller ansvarsfraskrivelse. Så kommer konsekvensene fram i dagen: Terroren er punktet der alle linjer møtes. Slik er fortellingen om de dramatiske hendelsene vevd inn i en uvanlig rik og innsiktsfull behandling av omstendigheter i lag på lag. For så vidt kan den tjene som stjerneeksempel på samfunnsforskning etter case-metoden.

Men rapporten nøyer seg ikke med å slå fast hva som skjedde. Den forsøker å yte aktørene rett ved vurdere hva de, på forskjellige tider og steder, visste, og kunne vite. Dessuten stiller den spørsmål om hva som kunne skjedd – dersom … Hva om bomben hadde gått av litt før, mens kantina var full av folk? Hva om sikkerhetspolitiet hadde klart å avgjøre hvilken avdeling som hadde ansvar for tipset om kjemikalieimport? Slik utvides forståelsen: At det gikk som det gikk, må nok sies å skyldes et sammentreff av uheldige omstendigheter, men samtidig er det klart at det lett kunne gått mye verre. Men framfor alt er det slik problemet blir skarpstilt: Alt dette kunne vært avslørt, forhindret, stanset – hvis bare

Figurer, forankring
Analysen tar i det store og hele form av fortelling, men den støtter seg på en omfattende bruk av grafiske figurer: tidslinjer, tabeller, kart og søyle- eller kurvediagrammer. Kartene viser hvor og når politiet kunne stanset terroristens bil, og hvor mange båter som var tilgjengelig i nærheten av Utøya. En tabell lar det framgå at økte bevilgninger til politiet ikke har gitt oss mer politi. Grå og røde kurver viser – med all mulig tydelighet – at behovet for politi systematisk er størst når politiet går hjem. Hva figurene tilfører analysen, er ikke bare mer komplett dokumentasjon, men også en mer slående form. Tidslinjer viser sommel i politiets behandling av tips fra publikum, sommel i overfarten til Utøya, sommel i framdriften av regjeringens sikkerhetsprosjekt, marerittaktig sommel på mange hold. Det er særdeles virkningsfullt: Problemet springer i synet på en når blikket faller på disse figurene.

Fotografiene, nærmere 150 stykker, tilfører ikke mye ny informasjon (her er ingen fotobevis), men de forankrer all annen informasjon ved å tilføre realitet. Stedene, ansiktene, skadene: Ikke et øyeblikk kan man glemme at denne teksten ikke bare er tekst, men et forhold til levende og døde. Alle fotografiene betyr det samme: Dette har faktisk skjedd; å komme til bunns i dette er å gjøre noe.

Sykdommen som medisin
Rapporten fra 22. juli-kommisjonen påpeker alvorlige mangler i arbeidet med sikkerhet og kriseberedskap. Om åpenheten kan virke brutal, er den likevel helt på sin plass, for unnlatelsene er mange og graverende. Det er tydelig at departementer og direktorater ikke virker som de skal, for manglene er i de fleste tilfeller blitt påtalt før, uten at mye er blitt gjort for å utbedre dem. Om noen har prøvd å ta ansvar, er det flere som har prioritert å unngå bryderi. Slikt uvesen kan utvikle seg i enhver hierarkisk organisasjon. Etter hvert som målstyringsfilosofien er blitt satt ut i livet i senere år, har det imidlertid ballet skikkelig på seg. Når ønsket om å oppfylle måltall erstatter utøvelsen av selvstendig skjønn, bidrar det til å svekke alt som heter yrkesstolthet og ansvarsfølelse. At ledelsen slik markerer mistillit til fagmiljøene, innebærer aktiv produksjon av umyndighet. Hvis man er avhengig av å kunne levere oppmuntrende tall på oppklaringstid og -prosent, og derfor ser seg nødt til å prioritere enkle fillesaker framfor innfløkte og alvorlige forbrytelser, er det klart at det virker demoraliserende i lengden. Å tvinge folk til å skrive rapporter framfor å gjøre skikkelig arbeid er å oppmuntre til kynisme. Gjørv-kommisjonen har tydeligvis vært på sporet av disse sammenhengene. Den påpeker at «det er svært mange mål, men få knyttet til politiets operative virksomhet»; den mener problemet blant annet består i at «politiet har utviklet mål på de områdene som er enklest å måle». (12) Men dette sporet blir ikke forfulgt videre.

Kommisjonen konkluderer med – og gjentar på hver eneste side i siste kapittel – at «hovedutfordringen etter 22/7 er knyttet til holdninger, kultur og lederskap». Dette betyr imidlertid ikke at den etterlyser noe annet – en ny organisasjonskultur eller andre ledelsesprinsipper – men at den krever mer av det samme. Mål- og resultatstyringen skal forbedres ved hjelp av mer «resultatorientert lederskap» og nye «målbare uttrykk for kapasitet og kompetanse». (13)For alle andre svakheter har kommisjonen et botemiddel å anbefale – helikopter der det mangler helikopter osv. – men på dette punktet ordinerer den selve sykdommen som medisin. Det er rapportens store svakhet at den ikke problematiserer forholdet mellom kravet om strammere profesjonell ledelse og ønsket om mer ansvar og initiativ hos hver enkelt blant fotfolket og publikum. Det hadde vært mulig å sammenligne politiet (som får refs) med helsevesenet (som får ros), og spurt hvilken profesjon som mest bestemt har forsvart sin faglighet og motsatt seg byråkratisering. Men akkurat her har ikke kommisjonen sett noe poeng i å se nærmere etter.

Umyndiggjøring
På en påfallende måte endrer språket karakter når det gjelder spørsmål om ledelse og organisasjon. Plutselig er det fullstendig abstrakt. Ledelsen i POD har i for liten grad sørget for «å utarbeide strategier, fastsette mål og etablere systemer for kontinuerlig forbedring,» heter det nå, det må bli bedre «samsvar mellom mål, prioriteringer, ressurser og oppgaver». (14) Hva kommisjonen fikk til i undersøkelsen av hendelsesforløp og konkrete omstendigheter, klarer den ikke å følge opp i redegjørelsen for de allmenne, bakenforliggende forhold. Når det kommer til forslag om «tiltak» helt til slutt, viser det seg at mange av dem er begrunnet i alminnelig ledelsesideologi, ikke i analyse av en bestemt problemsituasjon. JD «må sette resultatorientert arbeid med sikkerhet og beredskap høyere på sin agenda» (tiltak 7); POD «må etablere et tydelig målstyringssystem som dekker helheten av etatens oppgaver» (tiltak 11) og dessuten «ta sterkere ansvar for samordning, effektivisering og mer helhetlige løsninger» (tiltak 12). PST «må utvikle ledelse, organisasjonskultur, arbeidsprosesser og mål som er bedre tilpasset tjenestens oppgaver» (tiltak 25). (15) I spørsmål om hva som må gjøres med selve «hovedutfordringen», er rapporten rund og uforpliktende. Egentlig dreier det seg ikke om «tiltak» i det hele tatt, men om uttrykk for besluttsomhet og gode hensikter.

Justisminister Faremo hadde ingen vansker med å gjøre ordene til sine da hun orienterte Stortinget om kommisjonens rapport. Faktisk fortsatte hun uanstrengt i samme gate. Det er nødvendig med «et forsterket fokus på ledelse,» sa hun da: Man må «etablere gode styringsmodeller», «være pådriver for samhandling» osv. Den som lurer på hva dette innebærer, kan merke seg at statsråden også lovte å sørge for «ledelsesoppmerksomhet knyttet til resultater» og «gjennomføring av tiltak som bøter på mangelfull robusthet på kritiske områder». (16)

Slikt er intetsigende og dødsens kjedelig. Morten Strøksnes merket seg en flom av ord av typen «styringsdialog» og «håndhevelsesbistand». «Ingen vet hva ordene egentlig betyr, men de høres imponerende ut for barn – og Faremos språk gjør oss alle til barn. Vi blir sittende rastløse på stolen og får lyst til å gå ut og leke. Det er også meningen.» (17)

Ord og handling
Livet i den norske offentligheten er svekket av en alvorlig sykdom i språket. Det er ingen mangel på plan- og utredningskapasitet, men i all denne tekstproduksjonen er det lite som gjør noen praktisk forskjell. Ordene griper ikke virkelighet, og de forplikter ikke til handling. Dét er da heller ikke meningen bestandig. Til hvert politikk- og forvaltningsområde hører det en passende mengde helgardert og ukontroversiell prosa. Den språklige bearbeidingen er ofte nok i seg selv: Når det lykkes å produsere en saksframstilling som verken framkaller motforestillinger på noe hold eller forventninger om at noe bestemt skal skje, er saken retorisk sett uskadeliggjort, og dermed på sett og vis løst.

Terroren 22. juli viste alvoret i saken: Sykdommen har i verste fall dødelig utgang. Gjørv-kommisjonen dokumenterer det punkt for punkt: På papiret var det meste i orden, men ikke i praksis. Det var utarbeidet planer for alt, men ingen kunne huske dem da det virkelig gjaldt. Problemer var rapportert, men ikke erkjent; beslutninger var fattet, men ikke satt ut i livet. Mye var skrevet, lite var gjort. «Utfordringen består i å skape bedre samsvar mellom ord og handling,» konkluderer rapporten. (18) Dette er ikke en «ledelsesutfordring», som Faremo vil ha det til, men et krav til realitetsorientering i tenkning og språkbruk på alle nivåer.

Terroren eksponerte en sykdom, men den provoserte også til mobilisering av noen helende reaksjoner. Drapene var et virkelighetssjokk. Med ett ble det klinkende klart at språket trengs for å utrette noe i en verden bortenfor språk. Folk gikk mann av huse for å hevde at ord kan demme opp mot vold. Politikernes taler angikk oss på en sjelden måte disse dagene, de virket til å definere våre følelser og orientere våre reaksjoner. Den første tiden var det mange som la merke til at til og med de største ordene, som lenge hadde vært fullstendig utslitt, plutselig ga en slags mening igjen.

Siden den gang er det meste normalisert. Men det store seminaret om de grunnleggende tingene har vært preget av dette virkelighetssjokket og den språklige vitaliseringen det medførte. Alvorlige forsøk på å bringe ord i samsvar med virkelighet blir ikke uten videre avfeid som naive lenger. For mange har det vært maktpåliggende å kunne si noe sant om det som skjedde, i et språk som kan være dekkende både saklig og emosjonelt. Fra tid til annen har det ført til sammenstøt med noen etablerte, tilstivnede kunnskapsformer (rettspsykiatri o.l.), men slik at energiene fra det opprinnelige sjokket stadig har brutt igjennom.
Gjørv-kommisjonens rapport kan forstås på denne måten, tror jeg: Den er skrevet i et krysningsfelt mellom katastrofeerfaring og institusjonell tilstivning. Den uttaler seg som et «vi». Dette vi-et er forpliktet til noen virkelige lidelser. Det er derfor den kaller en spade for en spade (når den oppdager slurv, kaller den det «slurv»). Det er derfor den ikke kan nøye seg med omtrentligheter og alminneligheter, men beflitter seg på å analysere konkrete forløp så nøyaktig som overhodet mulig. Det er denne forpliktelsen som gjør den instruktiv og leseverdig. Men den går ikke helt fri av offentlig utrednings- og ledelseskultur. På noen punkter virker den ikke spesielt oppklarende. Akkurat der er språket abstrakt og utvannet, med stor avstand til det som skjedde; der er den også trasig å lese.

Noter:
(1) NOU 2012: 14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen: 13
(2) Ibid.: 36 – 37
(3) Ibid.: 449, 454, 457
(4) Ibid.:16
(5) Dag Østerberg. 2012. «Om å skrive klart». I: Anders Johansen (red.). Kunnskapens språk: 223. Oslo
(6) NOU 2012: 14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen: 69, 71
(7) Ibid.: 66
(8) Ibid.: 73, 75
(9) Geir Arvid Reien (Norsk Våpeneierforbund). 2012. «Uvitenhet om våpen*. Dagbladet 05.09.2012; Roy Yven (Jegernes Interesseorganisasjon). 2012. «Forbud mot halvautomatisk». Rogalands Avis 10.10.2012
(10) Informasjon fra Departementenes servicesenter
(11) NOU 2012: 14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen: 212-213, 237-238
(12) Ibid.: 456, 314
(13) Ibid.: 458, 335
(14) Ibid.: 456
(15) Ibid.: 458—459
(16) Justis- og beredskapsministerens redegjørelse for Stortinget 28.08.2012. Se: regjeringen.no/nb/dep/jd/aktuelt/taler_og_artikler/ministeren/taler-og-artikler-av-grete-faremo/2012/justis–og-beredskapsministerens-redegjo.html?id=698070
(17) Morten Strøksnes. 2012. «Harde fakta». Bergens Tidende 01.09.2012
(18) NOU 2012: 14. Rapport fra 22. juli-kommisjonen: 458