211566-ecom-retina-01

Se opp for de grå eminensene i sakprosaen! Du finner dem ikke på boklanseringer, hører dem ikke på P2. De går stille i dørene, men har sterk påvirkningskraft. De er usynlige. De er ikke engang skygger av seg selv, men skygger av andre. De er ghostwritere.

 

Å skrive bøker er ikke et yrke, men et privilegium. Det sa en forfatterkollega til meg en gang. Jeg er ikke enig, men det lyder fint. Meningen er vel at skrivingen er noe annet og mer enn bare jobb, og det stemmer en gang iblant — i inspirerte glimt. Men sannheten er at faglitterær forfattervirksomhet verken utelukkende er et kall eller et undervurdert slit – det er først og fremst et håndverk. Når man ser det slik, har man som forfatter noe å selge, i tillegg til det man selv skriver; man kan forfatte andre menneskers bøker, bli en ghostwriter. Jeg har gjort det selv.

 

In the absence of genius there is always craftsmanship.

 

Sitatet er hentet fra spenningsromanen The Ghost av Robert Harris, fra 2007, senere filmet i regi av Roman Polanski under tittelen The Ghostwriter. Boken er god, filmen enda bedre. En profesjonell ghostwriter arbeider med selvbiografien til en tidligere britisk statsminister, men oppdager for sent at CIA er inne i bildet, og at han selv har tatt seg vann over hodet. Boken forteller mye om betingelsene rundt ghostwriting generelt – og i USA spesielt, der alle forfattere ser ut til å benytte seg av litterære agenter, og der betaling for et fullført bokprosjekt kan være i størrelsesorden sekssifrede beløp – i US dollars! Norske forfattere lever under mer trøstesløse forhold og må greie seg selv. Men utgangspunktet for ghostwriting er det samme overalt: Man kommer langt med godt håndverk.

 

IKKE TABU

Finnes det noe brukbart ord for ghostwriter på norsk? Vi har begreper som skyggeforfatter eller skyggeskriver, men det blir for slapt. Utleieforfatter? Nei, vi er da ikke leiligheter heller. Ghostwriter lyder bedre – dramatisk, mystisk, nesten populærkulturelt. Kanskje vi skulle være mer som Ghostbusters – rykke ut i full mundur når dårlige bokmanus viser sitt stygge ansikt? Redde det norske folk fra pompøse – monstrøse! – selvbiografier? Tro meg, de finnes. Men nok om det. Ordet i seg selv spiller mindre rolle, for fenomenet ghostwriting omtales lite i Norge. Det er ikke tabu og egentlig ikke skambelagt. Men man snakker ikke så mye om det. Verken forfattere eller forlag ønsker å gjøre noe nummer ut av det faktum at svært mange bøker, også faglitterære, og særlig biografier – og antagelig flere nå enn tidligere – helt eller delvis skrives av andre enn dem som er oppgitt på omslaget.

Skrivehjelp av denne typen dokumenteres på ulik måte og sjelden tydeligere enn strengt tatt nødvendig. En kjapp gjennomgang i biografihyllene på mitt lokale bibliotek viser følgende tilfeldige utvalg: Tidligere SV-politiker Erik Solheim skrev sin selvbiografi Politikk er å ville «i samarbeid med» Marit O. Bromark, mens Zlatan Ibrahimovics selvbiografi Jeg er Zlatan er «fortalt til» David Lagercrantz. Kjell Magne Bondevik takker i boken Et liv i spenning Ivar Larssen-Aas for «avgjørende bidrag til redigering og omskrivning» av manus i «den siste fasen av arbeidet», mens Max Manus´ Mitt liv er «tilrettelagt» av Bjørn Benkow. Uønsket barn har mange navn.

 

LATSKAP?

Noen ganger trykkes ghostwriterens navn på omslaget, andre ganger bare på tittelbladet inne i boken – eller navnet gjemmes bort i etterordet eller i en takkeliste. Enkelte ganger nevnes ikke skrivehjelpen i det hele tatt. Petter Stordalen tar et uvanlig grep i sin bok Jeg skal fortelle deg min hemmelighet fra 2015, der Jonas Forsang er oppført som medforfatter. Bak i boken oppgir Stordalen faktisk en annen forfatters uautoriserte biografi om ham selv – Gunnar Stavrums Sirkus Stordalen, utgitt året i forveien – som en slags hovedkilde til sin egen bok. Hva skal vi kalle dette? Den ultimate latskap, eller bare en original form for ansvarsfraskrivelse? Uansett har ghostwriting kommet for å bli, som en barmhjertig handling overfor leseren, vil jeg påstå – siden politikere, idrettsfolk og kjendiser flest har lite anlegg for skriving.

 

All good books are different but all bad books are exactly the same. I know this to be a fact because in my line of work I read a lot of bad books books so bad they aren´t even published, witch is quite a feat, when you consider what is published.

(The Ghost)

 

Ghostwritingens forutsetning er jo at kjente personer gjerne har et brennende ønske om å fortelle om sitt liv, selv om de a) ikke kan formulere en eneste meningsfylt setning, b) ikke har opplevd noe av betydning eller eier én original tanke, eller c) faktisk har prøvd å forfatte en bok, men ikke fått det til. Alternativ c er nok det vanligste, i rettferdighetens navn. De gjør et forsøk og skriver i vei, men ser seg nødt til å søke profesjonell hjelp fordi prosessen er vanskeligere enn forventet. Ofte er det forlagene som – i varsomme vendinger – ser seg nødt til å fortelle de håpefulle at manus dessverre ikke riktig holder mål, og at noe bør gjøres. Deretter kommer ghostwriteren inn i bildet, og boken blir et faktum. Men hvem sitter igjen med regningen? Se, det er et interessant spørsmål, som vi kommer tilbake til.

 

GODE RÅD

Gradene av ghostwriting er mange, fra ulike typer av språkvask og konsulentvirksomhet til eksempler der den påståtte forfatteren ikke skriver én eneste linje av teksten på egen hånd. Selv har jeg hatt flere oppdrag innen dette feltet. La meg derfor tilby tre gode råd, i all beskjedenhet. Som håpefull ghostwriter bør du huske følgende:

Råd nummer 1: Snakk sammen på forhånd. Unngå litterære overgrep, for guds skyld!

Mitt første oppdrag fikk jeg for tjue år siden. Det gjaldt en doktorgradsavhandling på omkring tusen sider, med litterært tema. Et formidabelt verk, resultatet av mange års forskning, velskrevet og gjennomdokumentert. Men altfor stort til å utgis under ett, så forlaget ønsket å dele opp avhandlingen og utgi den i tre bind. Da oppdelingen var gjort og sidene satt, viste det seg at de tre bindene endte opp på ca. 500 sider hver, noe som var altfor mye i et økonomisk perspektiv. Papir er ikke gratis.

 

But what the hell? No one´s going to read most of that stuff anyway.

(The Ghost)

 

Forlagsredaktøren ville ikke fortelle dette til forfatteren i første omgang. For kunne ikke bokverket bli like bra – ja, kanskje bedre, i hvert fall mer lettlest – i en kortere form? Jo, redaktøren mente det. Det var her jeg kom inn i bildet, på oppdrag fra forlaget. Jeg skulle gå gjennom manus, påpeke feil og mangler – som det viste seg å være svært få av – og sist, men ikke minst: redusere det samlede sideantallet vesentlig. Hundre sider eller mer skulle fjernes i hvert bind, slik at man sparte inn 300–400 sider på hele bokverket. Med et førsteopplag på 2500 for hvert bind betød det så mye som én million boksider mindre å trykke.

 

JUNGEL AV ORD

Jeg arbeidet meg gjennom den enorme tekstmassen og følte meg som en oppdagelsesreisende i en jungel av ord, huggende i vei med macheten i hånden. Det fungerte godt, i hvert fall etter hensikten – enn så lenge. Mange deler av teksten, blant annet sitatene, var så omfattende at de enkelt kunne reduseres uten tap av vesentlig informasjon. Forlagsredaktøren var fornøyd.

Verre gikk det da opphavspersonen fikk manuset overlevert, prydet med alle slags strykninger i rødt. Da sprakk det for vedkommende. Med dommedagsrøst ble det erklært overfor forlaget at her skulle det ikke kuttes én eneste setning – nei, ikke et kløyva ord! – i den samlede teksten. Og i sannhet: Slik ble det. Avhandlingen kom ut i tre digre bind. Den kortere versjonen hadde også vært mulig å se for seg, men forfatterens løsning var faktisk den beste. Konsulentens arbeid var bortkastet, det var alle nå hjertelig enige om. Men jeg hadde gjort jobben slik som redaktøren hadde bestilt, og forlaget betalte.

 

Didn´t you ever want to be a proper writer?

(The Ghost)

 

Dette var jo ikke forfattervirksomhet og heller ikke ghostwriting i strengeste forstand, mer et eksempel på gradene av slike oppdrag – ulike former for vesentlig endring av en forfatters arbeid. La oss likevel si at det var en nyttig erfaring. Særlig forlaget, men også jeg, forsto nødvendigheten av å innhente opphavspersonens samtykke fra første stund. Med andre ord: la være å tukle med andres manus uten å si ifra på forhånd. Det kan føles som et overgrep.

 

LITE SUBSTANS

Råd nummer 2: Sørg for at forfatteren har noe på hjertet. Ghostwritere kan ikke trylle!

Min neste erfaring, flere år senere, gjaldt selvbiografien til en kjent politiker. Vedkommende hadde levert inn et bokmanus til et større forlag. Teksten var kort og skissepreget. Det fantes spor av levd liv og dramatiske erfaringer her, men manuset fungerte ikke som utkast til en bok. Det hadde ingen retning, ingen nerve. Forlagsredaktøren brettet opp ermene og prøvde å forbedre det selv. Han var en dreven fagperson med erfaring fra en ikke altfor fjern fortid da forlagsredaktørenes funksjonsområde var mer sammensatt enn i dag. Det var den gang redaktørene i større grad bidro til bearbeidelse og omskrivning av manus selv. Deres navn ble gjerne ført opp på kolofonsiden og ikke sjelden i forfatterens takkeliste. I våre dager er tiden knappere i forlagene, tempoet høyere og oppgavene flere. En redaktør kan ikke sitte i dagevis og flikke på alle slags uferdige manus. Da ringer man heller en frilanser.

I dette tilfellet hadde manuset blitt sendt frem og tilbake noen ganger mellom forfatteren, altså politikeren, og forlaget. Forfatteren prøvde så godt han kunne å følge opp de råd han fikk, men det hjalp lite. Prosjektet kom ikke videre, og jeg ble hyret inn for å omstrukturere og forbedre det, i tillegg til å forfatte en del ny tekst. Politikeren hadde vært knapp i omtalen av sin egen familie – av anstendighetshensyn, noe som var forståelig nok. Men slik tilbakeholdenhet snøt jo leseren for intime detaljer, og jeg skulle prøve å lokke frem godbiter fra privatlivet og fra politikken. Forfatteren og jeg møttes og snakket i timevis. Det var en positiv erfaring. Politikeren var åpen og imøtekommende.

Men jeg forsto forlagets frustrasjon. For altfor lite av betydning, rent menneskelig sett, dukket opp under samtalene. Vedkommende hadde heller ikke tilstrekkelig innsikt å by på når det gjaldt sin egen plass i politikken. Det kan tydeligvis – på generelt grunnlag – være vanskelig å se seg selv og sin egen rolle utenfra, forsto jeg.

 

People who succeed in life are rarely reflective. Their gace is always on the future: that´s why they succeed.

(The Ghost)

 

Politikerens familie skulle jo dessuten holdes utenfor, det var ikke til å komme utenom. En ærlig sak, i og for seg. Men igjen: Anstendig taushet selger ikke bøker, og forlaget ønsket seg flere tabloide godbiter. Alt i alt, etter mye arbeid, ble boken likevel ferdig og kom ut. Den hadde fått tydeligere dramaturgi, var blitt noe fyldigere og dessuten bedre skrevet enn før. Men den ble dessverre ikke helt forløst, det må jeg innrømme. Det var for lite substans å arbeide med, et faktum som forlaget heller ikke var ukjent med. «Jeg kan ikke gjøre gull av gråstein», sa jeg til forlagsredaktøren. Han så taust på meg, med en viss tretthet i blikket.

 

FRA BEGYNNELSEN

I slike tilfeller – med et utilstrekkelig utgangspunkt – er det bare følgende å si: Hent inn en ghostwriter fra begynnelsen av! La en profesjonell person skrive hele boken på sine litterære premisser – selvsagt i samarbeid med hovedpersonen, men kun som kilde – heller enn å la vanlige mennesker prøve seg som forfattere på egen hånd. Tro meg, det er i alles interesse. Det kan være bortimot umulig å tilføre et manuskript noe betydningsfullt, noe vesentlig som ikke er der i utgangspunktet, og som hovedpersonen ikke kan tilby. Man kan alltids legge til elementer underveis, basert på intervjuer med forfatteren, men en ghostwriter har ikke magiske evner. Vi er ikke researchere, eller litterære guruer, for den saks skyld. Hvis det skulle være tilfellet, ville prisen blitt en helt annen.

Ghostwriterens begrensede rolle er nettopp hele poenget. Slike litterære hjelpere har ikke noen egentlig dyptpløyende, vurderende eller dømmende rolle og bidrar ikke med private meninger om ting som røpes – eller skjules – i bøkene. Vi er håndverkere, ikke kunstnere. Ghostwriteren fungerer som forfatterens hjelper og som en usynlig hånd, ikke som gravejournalist, rettesnor eller moralsk kompass.

 

I´m his ghostwriter, not an investigating reporter. If he wants to tell the truth about what´s been going on, I´m here to help him. If he doesn´t fine. I´m morally neutral.

(The Ghost)

 

Det er med andre ord ikke lett å være både språklig ryddegutt og kreativ forfatter samtidig. Som frilanser blir man svært glad – ja, nærmest rørende takknemlig – for alle oppdrag som kommer i ens vei. Ghostwriting er dessuten atskillig bedre betalt enn å skrive egne bøker. Men ingen som ikke har prøvd det selv, kjenner følelsen av krypende fortvilelse som dukker opp når man starter den tunge sjauejobben det er å renske opp i andres skriverier. Slike oppdrag lar seg alltid løse – ja, jeg opplever dem som mer og mer interessante underveis, og hjertesukket her er ikke respektløst ment – men den første fasen kan ta pusten fra en stakkar. Gi meg heller et eget treårs bokprosjekt i fanget, med full research og 300–400 sider å skrive. Det er lettere å kaste seg over!

 

LUKE VEKK

Råd nummer 3: Sørg for at historien har en menneskelig dimensjon. Det er hjerte og smerte som selger!

Men så, i mitt hittil siste oppdrag som ghostwriter, opplevde jeg noe helt annet. Dette prosjektet tok for seg livet til en eldre person, i sin tid et kjent ansikt i offentligheten. Jeg nevner ikke yrke. Et minimum av diskresjon er nødvendig for en ghostwriter. Manuset var også denne gangen skrevet av vedkommende selv, og igjen fantes det verken hode eller hale på fortellingen. Teksten var springende og ufullstendig. Men likevel var det substans å spore – elementer av noe sårt og ekte. Jeg ble umiddelbart interessert da forlaget sendte over manus og ba om opprydding. Forfatteren var også denne gangen åpen og vennlig da vi møttes, men heller ikke nå ble den personlige kontakten avgjørende. Det var historiens iboende menneskelige dimensjon, og forfatterens vilje til å vise den frem, som gjorde dette til mitt mest interessante og givende ghostwriterprosjekt hittil.

 

… a big name alone doesn´t sell a book. (…) What sells a book or a movie, or a song is heart.

(The Ghost)

 

Forlagsredaktøren hadde også sett det verdifulle elementet i fortellingen. «Det ligger noe rørende i bunnen her …», sa han med nysgjerrighet i stemmen. Og jeg var enig. For selv ikke et oppstykket og halvt uleselig manus kan skjule en virkelig god historie med hjertelag. Det gjelder bare å luke vekk uvesentlig prat til man sitter igjen med en kjerne av menneskelig liv: i dette tilfellet barndom, sorg, tapte drømmer – i tillegg til verdighet gjennom motgang. Det ble en fin bok.

Men prisen for en slik utgivelse kan være høy. Og nå snakker vi om penger og om hvem som betaler. For det har skjedd en endring på dette området. Hvis man igjen kaster et blikk bakover i tid, til da forlagsredaktørene jobbet seg gjennom endeløse bunker av manuskripter med rødblyant i hånden, så stemmer altså ikke dette bildet med dagens virkelighet. Redaktørene bidrar selvfølgelig fremdeles når det gjelder normale bokprosjekter, forfattet av personer som mer eller mindre behersker skrivingen selv. Alle trenger redaktørhjelp, også svært erfarne forfattere. Men når det gjelder de mest uferdige, amatørmessige, rotete og tilsynelatende håpløse manuskriptene, ja, så gidder ikke forlagene lenger å bruke endeløse timer på dem. I slike tilfeller kan redaktøren formidle følgende budskap, vel å merke pakket inn i bomull og i langt mer unnvikende vendinger enn her: «Takk for manuset, det er elendig. Vi vil utgi boken din fordi du er berømt, men for å kunne å få en leselig bok ut av dette må noen andre enn forlaget bruke sin dyrebare tid på det. Vi henter derfor inn en ghostwriter til deg. Det blir dyrt, og det er du som betaler – hver eneste krone!» Og slik blir det. Politikeren eller idrettsstjernen, eller hvem det kan være, må vær så god ta regningen selv. Og de betaler uten å kny, tydeligvis fordi de mener at det høres lurt ut. De har egentlig ikke noe alternativ. I tillegg er de sikkert stolte over å skulle bli forfattere. Hvem vet, kanskje føler de det som et privilegium til og med. Vi ghostwritere, derimot, ser på den ferdige boken som håndverk og ingenting annet. Og vi trives med det. I skyggen av andre.

Christopher Hals Gylseth (51) er frilansskribent og sakprosaforfatter.