Variable verdier

«Lars Roar Langslet har siden 1950-tallet vært den mest markante verdikonservative stemmen i norsk offentlighet.» Setningen innleder en kortfattet presentasjon signert Rune Slagstad, nærmere bestemt baksideteksten til den boken som skulle bli den siste Langslet utgav i sin levetid, Søkelys — Essays, taler, portretter (2015).

En treffende karakteristikk? Den mest markante verdikonservative stemmen i norsk offentlighet, og det siden 1950-tallet, tiåret da det offisielle Norge så å si var ensbetydende med arbeiderpartistaten?

Treffende eller ei: Slagstad innfrir et redaksjonelt krav. En baksidetekst er en reklametekst, og reklameteksten er den umiddelbare oppmerksomhets litterære genre. Den første setningen må vekke leserens interesse, aller helst ved indirekte å påstå at noe vesentlig står på spill. Et hint! En tanke! Les!

Redaksjonelle krav er ikke hugget i stein. Tvert imot er de like ubestandige som de øvrige av litteraturinstitusjonens uskrevne regler. At et krav stadig stilles og dermed kan oppfattes som et ufravikelig prinsipp, sier noe om vanens makt og de forventninger denne makten skaper: forventninger om stabilitet, forutsigbarhet, fortsatt redaksjonell konsensus, osv. Tilsvarende hva de litterære genrene angår: ubestandige «regelverk», og likevel høyst operative.

KONSERVATIVE VERDIER
Det forekommer meg at det Slagstads setning «dypest sett» (kan hende «ubevisst») uttrykker, er et ønske om å idealisere «stemmen», for derigjennom å aksentuere betydningen av to begreper: verdikonservatisme og offentlighet. Ja, to vesentlige begreper – om ikke nå, så i hvert fall den gang, på 1950-tallet og i tiden som fulgte, kort sagt: i Langslets tid.

Uansett: Ingen kan slå fast at setningen om «den mest markante verdikonservative stemmen» er basert på virkelighetsfjerne premisser. Det er ikke til å komme forbi at Langslet — politikeren, idéhistorikeren, journalisten, foredragsholderen og sakprosaforfatteren — gjentatte ganger, og i svært ulike situasjoner, opptrådte som en (til tider) høyrøstet formidler og forsvarer av det han holdt for å være vesentlige konservative verdier.

Ja, holdt for å være, for det er på ingen måte gitt hva slike verdier er (eller var). En gitt verdi — hva menes med det? En etisk eller politisk eller sågar økonomisk «norm» erkjent og forklart én gang for alle og derfor prydet med evighetens gyldige stempel? En slik verdi finnes ikke. Tanken om det evige ved verdiene må i så fall tilskrives deres omskiftelige vesen («det vesentlige») og de «lover» de er underlagt: historie, språk, fortolkning. Selv den strengeste metafysikks «absolutter» gir seg ikke av seg selv. Historie gir, språk gir, fortolkning gir. Og den som stadig hevder at verdier står for fall, og derfor insisterer og insisterer på behovet for formidling og forsvar – det er vel just en som tar historie, språk og fortolkning på alvor?

OPPLEVELSEN
Langslet, slik jeg leser ham: en gjenkjennelig skikkelse – og likevel fremmed. Tilbakeskuende, påståelig. Som om han nekter å kvitte seg med den ene ubestandige forestilling etter den andre. Den flyktige samtidens merkverdige tegn og vanedannelser støter mot de verdier han for lengst har fått øye på i fortiden, og ved å tyde sammenstøtene bestreber han seg på å korrigere det han oppfatter som andre fortolkeres feilaktige fremstillinger av historiske hendelser, forløp og tankemønstre. Et eksempel:

Standardbildet som tegnes av renessansen, er at det frigjorte menneske endelig trer frem, i en stråleglans av humanisme og erobringsvilje, løst fra teologiens lenker, og gjør slutt på middelalderens barbariske tider.

Dette står å lese i den lengste teksten i Søkelys, «Naturretten — den humaniserende hovedstrøm», som Slagstad betrakter som en skisse til et idépolitisk testament. Ingen dårlig reklame! For det er her, i formidlingen av og forsvaret for naturrettsfilosofi, den politiske tenkeren Langslet hever sin røst.

Hva er naturrett? Hva har denne rettsfilosofien med verdikonservatisme å gjøre? «Naturrettens dypeste grunn», skriver Langslet, «er den opplevelsen de aller fleste normalt utrustede mennesker har, av at visse normer for rett og moral er selvinnlysende.»

Selvinnlysende? Erkjent og forklart en gang for alle? Vel, det er mulig å lese det dit hen at Langslet tar sin tilflukt til «det absolutte». Hele hans argumentasjon synes å bero på det kursiverte ordet. For det er jo selvinnlysende! Innrøm det! Punktum! Men en annen fortolkning er, etter mitt skjønn, å foretrekke. Jeg velger å betone andre ord, nemlig de ordene som anfører hva Langslet mener «de aller fleste normalt utrustede mennesker har»: opplevelsen av at visse normer for rett og moral er selvinnlysende. Det er dette Langslets argumentasjon beror på: opplevelsen — og ikke en grandios påstand om det absolutte. Så er da heller ikke bokens tittel Det selvinnlysende — men Søkelys. Sammenlignet med «det selvinnlysende» vil et søkelys kunne fremstå som både prøvende og famlende.

ET KAMPSKRIFT
Standardbildet av renessansen: «Det er et glansbilde», skriver Langslet, som overhodet ikke kan akseptere fremstillinger av «middelalderens barbariske tider». Han går motsatt til verks, og han peker på andre historiske «gaver». Renessansen i Italia «gav ingen vektige bidrag til filosofien, heller ikke til rettslig og politisk teori — om vi ser bort fra Macchiavellis håndbok om lønnsom adferd for kyniske og brutale fyrster, Il principe (Fyrsten, 1513)». Middelalderen, derimot, gav vektige bidrag: Filosofien, med Thomas Aquinas i forreste rekke, videreutviklet og gjenaktualiserte antikkens naturrettstenkning, og plasserte den i sentrum av Kirkens morallære.

Et spørsmål om menneskets natur (derfor naturrett), som for Thomas er et spørsmål om fornuften og dens forhold til viljen. Den thomistiske fornuften styrer viljen — og viljen ledes mot de moralsk gode (og bort fra de moralsk forkastelige) gjerninger. Altså: Ifølge den kristne aristotelikeren Thomas Aquinas opptrer fornuften som lovgiver, den vet å skille mellom rett og galt, den vet å holde viljen i tømme. Ja, Thomas vet at fornuften vet. Men hvordan kan han vite? Og hvordan innstifter han naturretten som idealitet i den kristne selvforståelsens univers? Hvilke mulighetsbetingelser er det snakk om?

Langslet diskuterer ikke slike spørsmål. Men at han antyder problemstillinger knyttet til mulighetsbetingelsene — det tør jeg påstå. Igjen: opplevelsen av at noe er selvinnlysende … I opplevelsen finner Langslet kimen til en forståelse av idealiteten og dens etiske fordringer. Den kristne middelalderhistorien gir en mulighet — fordi muligheten fremdeles oppleves som rettstenkingens «dypeste grunn». Derfor blir det maktpåliggende for Langslet å vise hvorledes renessansen — og reformasjonen og Luther — bidro til avviklingen av det naturrettslige prosjekt. Et tronskifte: Viljen overtok makten. Fyrstens vilje skulle være folkets lov. Katolikken og «neothomisten» Langslet benytter anledningen til å minne om at «erkefienden» Martin Luther kalte fornuften «en hore».

Sammenstøt. Korrigeringer. Fortolkninger. Og hvem kan si at motreformasjonen er en saga blott? Langslets idépolitiske testament er et kampskrift, skjørt og variabelt, men likevel sterkt nok til å slå fra seg.

LANGSLETS PRONOMENER
Igjen og igjen er det dette Søkelys vitner om: formidlingen, forsvaret, båret frem av en standhaftig intellektuell, nå og da i berøring med den militante aksjonismens retorikk, nå og da hengitt til religiøse spekulasjoner, nå og da mild og forsonende. Eller som en «selvobjektiviserende» Langslet uttrykker det i bokens forord: «jeg [har] alltid vært en skrivende mann, med intens glede over å stille sammen ord og smi setninger.» Deretter en videre begrunnelse for skrivingen, der pronomenet «jeg» har måttet vike for pronomenet «man»:

For man skriver alltid for å nå frem til andre — i håp om å vekke ettertanke, kalle frem smil, kanskje tenne noen gnister. Den klassiske boktittelen Ad se ipsum, «Til meg selv», er nok et selvbedrag. Men man skriver også for å uttrykke takknemlighet eller redde noe viktig fra glemsel. Med stigende alder hos skribenten blir det siste et hovedmotiv.

En klassisk boktittel legges til side, og dermed inntas en klassisk retorisk posisjon, som forholdsvis enkelt lar seg anskueliggjøre ved hjelp av kommunikasjonsmodellen «avsender — budskap – mottager». Ved første øyekast er det ingenting som taler for at denne posisjonen — presset inn i modellens forklarende vokabular — bør betraktes som oppsiktsvekkende, snarere tvert imot. I denne konteksten må «det klassiske» forstås som «det normale» — og i samme åndedrag må det vel være mulig å bemerke at Langslet befinner seg på trygg grunn, i den normale norske sakprosaens landskap?

Tese: Det ovenfor siterte avsnittet sier noe avgjørende om Langslets verdikonservatisme. Formidling — kunsten «å nå frem til andre» – er for Langslet ikke utelukkende et spørsmål om en evne (evnen til formidling). Formidlingen må sees i et moralsk perspektiv: den oppleves som — ja — en verdi, en humanistisk sådan, tilsynelatende uoppløselig i all sin imperative fremferd. Uten formidling, ingen verden. Tilsynelatende. For det er jo dette det handler om: de oppløselige verdiene og de problemer formidleren — og forsvareren — må forholde seg til. Hvordan skjøtte sin åndelige arv? Hvordan forhindre at det som kan skje, ikke skjer: at alt det verdifulle — de opplevde mulighetene — forsvinner? Nok en gang: «Men man skriver også for å uttrykke takknemlighet eller redde noe viktig fra glemsel.»

Videre: Et «jeg», et «man» – men mest iøynefallende, for ikke å si mest markant, er Langslets «vi». Hvorfor denne bruken av «vi»-formen? En ganske alminnelig talemåte? En ren grammatikalsk funksjon? Langslets «vi» er ingen tilfeldig valgt identitetsmarkør. Tvert imot inntar «vi» en avgjørende rolle i Langslets verdikonservative drama. Det dreier seg om et «vi» som rommer en «høyrøstet» påstand om kontinuitet, opprettholdelse, ja, konservering. Et historisk «vi» – i aller høyeste grad. Et «vi» som gjerne dveler ved såkalte merkeår: «Hvorfor har det nær sagt vært en norsk statshemmelighet at Christian Frederik spilte en så sentral rolle for oss i 1814?»

Søkelys byr på mange setninger der «vi» gir seg til kjenne. Også «vi» sier noe avgjørende om Langslets verdikonservatisme. Identitetsmarkøren overskrider den «rene» grammatikken og trer frem som verdikonservativ markør.

Problemstillingen melder seg: Hvem er «vi» som kan tale i «vi»-form om 1814? Hvilke lesere kan uten å nøle identifisere seg med dette «vi»? Jeg nøyer meg med følgende kritiske kommentar: Langslets verdikonservative «vi» er ikke i stand til å ta den fremmede viljens realitet i betraktning. Han skriver «for å nå frem til andre», men Den Andre kommer ikke til orde i Langslets tekst.

SLAGSTADS INNSATS
«Annonsøren» Slagstad igjen: «Søkelys gir oss verden av i går — i dag.» En voldsom setning! Boken gir, og mottagerne er nettopp et «vi», en størrelse eller gruppe bestående av — vel, hvor mange? Slagstad — en selvskreven representant for denne mystiske mottagergruppen — kan pussig nok utpekes som en del av bokens «gave»: Ikke bare er han ansvarlig for baksideteksten; det faktum at han blir takket i forordet, vitner om betydelig redaksjonell innsats — og ikke nok med det: han er en av «fem samtidige» Langslet portretterer i Søkelys. «Rune Slagstad er så velskolert at han avslører humbug på tvers av profesjoner og partier, og reserverer sin ærbødighet for det som er virkelig stort», skriver Langslet. «Han refser og renser, men skjerper også vår bevissthet om betydningen av rasjonalitet, liberalitet og empati.»

Et valgslektskap? En ideologisk allianse? I det minste er det snakk om gjensidig respekt og anerkjennelse. «I vår tabloidiserte tid, med stadig skiftende agendaer i medienes reality-show, hører han til de få som bærer den opplyste ‘borgerlige offentlighet’». Slagstad, slik Langslet ser ham, ligner den Langslet Slagstad ser. «Lars Roar Langslet har siden 1950-tallet vært den mest markante verdikonservative stemmen i norsk offentlighet.»

Søkelys (for øvrig utgitt på Slagstads «eget» forlag, Pax, den litterære institusjonen som i sin tid forkynte radikalisme og sosialisme) markerer et tidsskille: fortid og nåtid, to verdener, en tapt og en her og nå. Boken er delt inn i seks avdelinger og teller til sammen 36 tekster (forordet og en kort introduksjonstekst medregnet). Avdelingen med portretter av de «fem samtidige» – Francis Sejersted, Hans Fredrik Dahl, Rune Slagstad, Georg Apenes og Kjell Hanssen — er den nest siste og følger etter den kvantitativt sett største bolken, «Profiler fra nittiårene», et utvalg intervjuer fra Langslets tid som fast medarbeider i Aftenpostens kulturredaksjon. «Det var gylne tide», skriver han i introduksjonen til disse intervjuene, «da Aftenpostens kulturstoff lå på høyt nivå, med kjente skribenter som Per Egil Hegge, Ulf Andenæs og Jan E. Hansen i staben, og sogar med et ukentlig og utpreget ‘highbrow’ kulturmagasin redigert av Håkon Harket.» (Mellom linjene: Nivået har senere sunket, og Aftenposten er ikke lenger Langslets avis.)

Kunst, poltikk og debatt er stikkord for bokens tre første avdelinger — og for boken som sådan. De tre tekstene bokens «Sluttord» består av, forsterker på hver sin måte bildet av den kontemplative Langslet: «Naturfilmer, Darwin og kristen tro», «Det ondes problem», «Om døden».

KUNSTEN Å SE
Og kunsten? Poesien? Den tidligere kultur- og vitenskapsministeren (i Kåre Willochs regjering 1981—1986) har valgt å legge like stor vekt på problemstillinger knyttet til kunst som problemstillinger knyttet til politikk. Overskriften på den første avdelingen, «Kunst som veiviser», innvarsler et forsøk på å redegjøre for kunstens funksjon, dens rolle og betydning, et forsøk med tematiske forgreninger til tidligere tekster fra forfatterens hånd, som for eksempel de tekstene han i artikkelsamlingen Fra sidelinjen (1974) grupperte under overskriften «Kunst og ukunst».

«Er poesi til nytte?», den første av de tre tekstene som utgjør «Kunst som veileder», ble opprinnelig holdt som tale for Wildenvey-selskapet i 2014. Noe står på spill i denne spørrende henvendelsen. Spørsmålet rommer svaret, Langslets rungende «Ja!»: poesi er til nytte. Men om spørsmålet er aldri så retorisk: Sjansen for misforståelse er overhengende, og selv om spørsmålsstilleren vil bygge innforståtthetens bro mellom seg selv og sine tilhørere (og lesere), gjør han klokt i å rette oppmerksomhet mot det han tross alt ikke kan regne med at noen andre enn han selv kan ta for gitt, nemlig hva han forstår med ordet «nytte».

I tur og orden: Langslet retter søkelyset mot en anekdote fra den dansk-norske unionstiden; han forteller om en gang Fredrik VI («vår siste enevoldskonge») gav audiens for den verdensberømte H.C. Andersen: «Men si meg, herr Andersen, hva nytte er det i all den poesi?» spurte kongen, retorisk, for deretter å utdype sitt eget standpunkt: «Det er jo oppdiktet alt sammen.» Langslet: «Jeg stiller samme spørsmål som kongen: Er poesi til nytte? Men det vil neppe overraske noen at jeg svarer Ja! og har en litt annen oppfatning av ‘nytte’ enn han.»

Langslets nyttebegrep er antipositivistisk, og det lyder som et ekko fra 1950-tallets verdikonservative motstandskamp mot den positivistiske arbeiderpartistaten. Langslet siterer Harry Fett: «Kunst er kunsten å se. Derfor er kunsten så viktig i samfundet.» Ja, kunsten å se. Synet er nytteteoretikeren Langslets foretrukne sans — noe jo også tittelen Søkelys er med på å understreke. Og hva er det han ser i poesien? Et svar, som på ingen måte gir seg selv: Muligheter, som forsterker opplevelsen av at det estetiske er forbundet med det etiske. Lars Roar Langslet insisterer på at poesien og kunsten strekker seg mot det skjønne — det oppløselig skjønne, vil jeg tilføye; den skjønnheten som ikke er erkjent og forklart en gang for alle.