Aksel Sandemoses bidrag til Aktuell 1945–65

C9_QQHogjIsbIVlVrkdKdis6Z3-Llqt1-O8nNYNPp4o

 

Denne sommeren er det 70 år siden arbeiderbevegelsens ukentlige billedblad Aktuell ble startet. Blant de viktigste bidragsyterne var forfatteren Aksel Sandemose.

«Vi vil sette vår ære i å se friskt og fordomsfritt på det som skjer her hjemme og rundt i verden, og vi håper å kunne knytte til oss mange av landets mest kjente penner som bidragsytere», skrev redaktør Per Bratland i den første Aktuell-lederen i juni 1945. Arnulf Øverland, Johan Borgen og Sigurd Evensmo var blant dem som bidro. Aksel Sandemose leverte epistler og reportasjer til Aktuell (med noen avbrudd) fra 1945 til 1965.

«Månen står opp. Nede i vika ser jeg kjølvannsstripen fra en bever. En drøm er gått i oppfyllelse. Jeghar alltid ønsket et sted med bever, nå har jeg det.» Per Bratland siterer fra Aksel Sandemoses første«Sørlandsbrev» i Aktuell. En av bladets lesere kalte Sandemoses bidrag for «bruksanvisninger i livskunst». De fungerte som «springbrett til betraktninger om alt mellom himmel og jord», mener Bratland. Fra 1938 til 1940 redigerte han Arbeiderbladets ukebilag Lørdagskvelden og hadde da jevnlig kontakt med Aksel Sandemose. I 1945 tok de opp igjen samarbeidet.

BREV TIL LESERNE Aksel Sandemoses mer enn 300 bidrag til Aktuell gjennom flere tiår ble lest, debattert, utskjelt og beundret. Mellom 1945 og 1950 kom rundt 50 «Sørlandsbrev», som epistlene ble kalt i denne perioden, på trykk i bladet. I 1958 vendte Sandemose tilbake til Aktuell, nå med «Moralske tanker». I mai 1965 leverte han sitt siste bidrag. Sandemose døde i august samme år. Brevene til Aktuell-leserne tok ofte utgangspunkt i hverdagslivet og dyrene på småbruket Kjørkelvik, der Aksel Sandemose og familien bodde. Emnene kunne være «dyr på Kjørkelvik og om gode vers», «postgangen til Kjørkelvik» eller «felling av juletre og om Sovjet». Han appellerte «til alle dem som hadde sans for den geniale, enkle vandringen i det skjøre grenselandet mellom drøm og virkelighet – blandet med beske kommentarer til det som skjedde i verden», skriver Bratland. I Aktuells julenummer 1947 dreide en firesiders reportasje seg om «En dikters private verden»: Journalist JosteinNyhamar og fotograf Th. Skotaam ga rapport om hvordan Aksel Sandemose med familie levde på småbruket. Leserne fikk innblikk i inspirasjonskilden Kjørkelvik, «vanndråpen som speilet universet». Jostein Nyhamar, Aktuell-redaktør fra 1959, peker på at det lå en bevisst kulturpolitisk linje til grunn for bladets satsing på skribenter som hadde noe på hjertet og kunne gi budskapet gjennomslagskraft gjennom personlig stil og språkbruk. Sandemoses nye rolle som fast litteraturkritiker i Aktuell ble presentert i nr. 8, 19. april 1947. Brev strømmet til bladets redaksjon «om Sandemoses Sørlandsepistler som viser seg å ha fått en sjelden høy stjerne blant våre lesere. Aktuell holder faktisk på å opparbeide seg en skandinavisk lesekrets av Sandemose-beundrere». I Aktuellnr. 9, 3. mai 1947, kom Sandemoses første bokanmeldelse, under vignetten «Natur og kultur. Randbemerkninger ved Aksel Sandemose». Sandemose stilte ett vilkår så lenge han skrev om bøker i bladet: Ingen av hans egne bøker skulle omtales. Sandemose mente at det var «en utilstedelig form for kameraderi, på grensen til litterær korrupsjon», om en avis anmeldte bøker som var skrevet av noen med fast tilknytning til avisen.

MOT DØDSSTRAFF Per Bratland hevder at han aldri ble en nær venn av Aksel Sandemose. Men de to utviklet en teknikk som ifølge Bratland bygde «på gjensidig respekt og felles interesser på mange områder». Uenighet i sak kom til syne i forbindelse med Sandemoses «Sørlandsbrev» i Aktuellnr. 11, 31. mai 1947. Utgangspunktet: et familieråd på Kjørkelvik der Sandemose tok på seg en tung oppgave. Hunden Nic måtte avlives. «På den hesligste måte reagerte alt fysisk i meg, jeg hadde brekninger, og det flimret vondt for øynene. Men jeg måtte gjøre det selv», skriver Sandemose om den siste turen med Nic, langt til skogs. På hjemveien kom han i tanker om dødsstraffen. I mai 1945 kunne det vært mulig å forstå «en gjengjeldelse i uhemmet hat og hevnlyst. I 1947 er eksekusjonene bare bestialske. Dødsstraff er ingenting annet enn fysisk vold i dens groveste form. Den er et tilbakefall i mørke, tilstraffen som rå gjengjeldelse». Per Bratland kommenterte Sandemoses «Sørlandsbrev» i en leder i samme utgave av Aktuell. «Dypt menneskelig i form og innhold», men «samtidig typisk for hvordan samfunnsspørsmålet ikke bør debatteres», hevdet Bratland. Han mente at Sandemose ga uttrykk for et «forferdende standpunkt» når han viste forståelse for «en smule neverett i 1945», mens «en velbegrunnet dødsdom i dag ikke kan forsvares. Det er å stemple hele vår rettspleie som et hevnmaskineri». Dødsstraff trengtes fortsatt, fordi krigen «lærte oss at det er nødvendig å gjøre det farlig å falle sitt land og sine medmennesker i ryggen i en kritisk situasjon». Forhåpentlig tok etterkrigsoppgjøret snart slutt, slik at det ble mulig å «sløyfe både dødsstraffen og andre særbestemmelser», skrev Bratland. I 1949 gikk Norge inn i NATO, og Norges Kommunistiske Parti mistet alle sine elleve representanter ved stortingsvalget. Utbruddet av krigen i Korea sommeren 1950 markerte starten på en høysesong for jakten på kryptokommunister. Sigurd Evensmo, journalist i Arbeiderbladet, fant at takhøyden i avisen ble for liten fra 1949. Allerede i Aktuell nr. 21, 19. oktober 1946, hadde Evensmo vist til verdien av et norsk standpunkt om forholdet øst–vest som inkluderte et både–og – i en tid da enten–eller rådde. Dette ble Evensmos devise.

GUDER SOM SVIKTET Boikott Aksel Sandemose, Sigurd Evensmo og Hans Heiberg: Budskapet i lederen i Moss Arbeiderblad 1. august 1950 var rettet mot tre av de rundt hundre norske forfatterne som ikke hadde skrevet under på et opprop til den sovjetiske forfatteren Ilja Ehrenburg sommeren 1950. Han hadde fulgt oppfordringen fra det østblokkdominerte Verdensfredsrådets møte i Stockholm og tok til orde for et forbud mot atomvåpen: Verdens forfattere burde slutte opp om saken. 109 norske forfattere sendte et avvisende svar til ham. De mente at kampen ikke bare måtte dreie seg om atomvåpen, men også om fremmede staters inngrep i andre land. Moss Arbeiderblad fulgte opp boikottaksjonen 3. og 4. august 1950, og andre aviser fra arbeiderpressen sluttet seg til. Såkalt «nøytrale kulturpersonligheter» måtte ta et standpunkt: «Enten er du for oss eller mot oss.» Redaktør Olav Brunvand i Arbeidernes Pressekontor formidlet ofte Evensmos kulturkronikker. Han pekte i en signert artikkel til arbeiderpressen på at retten «til å væreuenig er et av de største privilegier det demokratiske samfunn gir sine borgere». Per Bratland rykket også ut. Om andres meninger ikke ble tålt, «har vi allerede tapt den åndskampen som pågår. Da er noe av det vesentlige ved vestens sivilisasjon gått i graven, og resten vil følge straks etter», het det i en Aktuell-leder med tittelen «Bannbullen fra Moss» i nr. 17, 19. august 1950. I denne debattatmosfæren utkom The God That Failed (Guden som sviktet. Seks studier i kommunismen) på norsk. Sandemose leverte en bokanmeldelse til Aktuell med tittelen «Seks guder som sviktet». Anmeldelsen, mener Jostein Nyhamar, «var mer en refleksjon over folk som flykter fra sine standpunkter, delvis fordi klimaet for å forfekte dem er blitt dårligere, enn en vurdering av de seks enkeltbidragene. Særlig besk var han i sin omtale av Arthur Koestler, som han ikke levnet mye ære». Per Bratland skriver at artikkelen var «altfor lang for Aktuellmed sitt begrensede sidetall, dernest var den gitt en form som passet i et norsk tidsskrift for eksklusive politiske oppgjør. Jeg ba om å få denrevidert, ikke innholdsmessig, men i lengde og form. Dermed sprakk det. Personlig tror jeg at Sandemose etter hvert hadde utviklet Aktuell-stilen til et instrument for nye litterære eksperimenter som han selv skjønte ikke kunne passe i Aktuell». Aksel Sandemose ville nå konsentrere sin ytringsfrihet på ett sted, som han uttrykte det i et brev våren 1951. Fram til 1955 utga han i samarbeid med Johan Vogt tidsskriftet Årstidene, med undertittelen «Brev fra Kjørkelvik». I Årstidenes første utgave trykte Sandemose artikkelen Bratland ikke ville ta inn, med tittelen «Seks guder som sviktet». Sandemose uttrykte besk kritikk av «folk som stikker av fra kommunistpartiet fordi klimaet skifter». Han kommenterte: «Under den alminnelige flukt fra kommunistpartiet for et par år siden, var det ikke måte på virak og laurbærkranser til dem som løp sinvei. Denne flokken med halen mellom bena var et oppløp av folkehelter, hvis en skulle tro Arbeider- og Morgenbladet.» I 1958 kom Sandemose tilbake til Aktuell med «Moralske tanker», etter løfte fra redaktør Asmund Rørslett om å få fullstendig frie hender i valg av tema. Da Jostein Nyhamar ble redaktør i 1959, holdthan løftet. I Aktuell nr. 47, 1960 fortalte Sandemose leserne at han ville ta en pause: «Bladet har betalt meg godt. Jeg kunne leve av det jeg får der. Jeg har hatt glede av å skrive et sted der de åpenbart ikke engang har drømt om sensur.» Denne attesten verdsatte Nyhamar.

«ROP IKKE PÅ HEVN»
Aksel Sandemose skrev i årenes løp flere reportasjer for Aktuell. I nr. 7, 1. april 1950, finnes en sekssiders reportasje om årets storsildfiske. Etter fem døgn på snurperen «Fisk» konkluderte Sandemose: «Jeg hadde ikke drømt om at mennesker kunne ha et slikt herredømme over båt og hav.» Sandemose hadde vært til sjøs en uværsdag før, i unge år, og visste hva han snakket om. Sommeren 1963 sendte Aktuell Sandemose til Bergen for å dekke den såkalte Schnitler-saken, en av de mest omtalte kriminalsakene etter annen verdenskrig. I Aktuell nr. 23, 1. juni 1963, kom Sandemoses rettsreportasje på trykk med tittelen «Rop ikke på hevn». Sandemose mente at Carl Jacob Schnitler var «en meget syk mann», noe ugjerningen var et godt nok bevis for. Han hevdet at det hadde vakt glede «i Dagbladet, Verdens Gang – og langt inn i andre aviser som en helst ville trodd bedre om – at et barn er blitt skjendet. Make til samling adjektiver disse talentløse smørerne kan få stablet opp!». Sandemose brukte atskillig plass i reportasjen på å argumentere for at norsk kriminaljournalistikk var på ville veier. Det faglige utvalg (Pressens faglige utvalg) ga ham medhold.*

Sandemose fulgte opp saken i Aktuell nr. 24, 8. juni 1963, i epistelen med tittelen «Efter dommen». Schnitler hadde fått livsvarig fengsel og ti års sikring. Sandemose hevdet at han ikke måtte straffes,men burde vært sikret betryggende legebehandling «og satt på fri fot, eventuelt under tilsyn, den dagen kyndige psykiatere turde si han var kvitt sin sykdom». Aktuell hadde i alle år, fra 1945 til bladet gikk inn i 1974, kontorer i Folketeaterbygningen ved Youngstorget i Oslo. Jostein Nyhamar husker feststundene når Sandemose kom innom redaktørkontoret med bidrag. Verken Per Bratland eller Jostein Nyhamar opplevde at den myteomspunne Aksel Sandemose brøt leveringsfrister uten god grunn og med varsel på forhånd de få gangene det skjedde. Derimot levde han opp til mytene når det gjaldt uryddighet i pengesaker, skriver Nyhamar. Jostein Nyhamar mener at selv om Sandemoses skriftlige form var glitrende, kunne han være vel så fascinerende muntlig. Når han kom på besøk, «strødde han ofte om seg med kommentarer til det som skjedde i verden og i Norge, gjerne med nådeløse karakteristikker av folk som hadde irritert ham. Han hadde en egenartet og underfundig humor – ofte av det svarte slaget, og han hadde en spesiell evne til å se ting i et skrålys som kunne gi overraskende perspektiver».

 

NOTE

* Det faglige utvalg (Pressens faglige utvalg) ga 07.06.1963 en uttalelse om pressens kriminalreportasjer, med bakgrunn i Schnitler-saken, etter anmodning fra Norsk Presseforbunds hovedstyre (vedtak 26.05.1963). En del aviser hadde gått for langt i detaljskildringer og brutt varsomhetsreglene, mente utvalgets medlemmer Einar Diesen (Aftenposten), Olav Brunvand (Arbeidernes Pressekontor) og Hans Vatne (Morgenposten), som ba om at pressen utviste større varsomhet i lignende saker. [Arkivet for Norsk Presseforbunds organ Det faglige utvalg – Pressens faglige utvalg. Sak nr. 39/1963]