Å skrive er å krige, og dermed må en tekst vurderes etter hvorvidt den klarer å bevege troppene dit de trengs. Men for å bevege tropper må man agere som målrettet hærfører, ikke som forvirret fotsoldat. To nye bøker om olje og klima gjør mer det siste enn det første.

Jeg er ingen militærstrateg, men jeg innbiller meg at store slag sjelden oppstår helt uten forvarsel. Selvfølgelig kan det finnes bakholdsangrep og overraskelsesstrategier og hva-det-måtte-være, men jeg vil tro at man ofte har en viss oversikt over fiendens prioriteringer så vel som muligheter, og at man dermed – i noen grad vil kunne forutse dennes bevegelser. Hvis politikk er krig – og det er det jo – vil det samme gjelde også på dette området. Når en stor politisk konfrontasjon er i emning, vil de som skjønner seg på det politiske spillets tegn, kunne skrive «beretningen om et varslet slag».

(Foto: Andreas Øverland – www.andreasoverland.no)

To nye bøker forsøker på noe i denne retningen: Arne Chr. Strykens Klimahistorie og klimapolitikk og Allan Sandes Slaget om Lofoten. Begge bevitner troppenes bevegelser fra et strategisk utkikkspunkt mellom fagbok og allmenn sakprosa – selv om Sandes bok nok kan sies å helle mer mot førstnevnte. Noen vil kanskje mene at jeg tar meg friheter når jeg antyder at disse forfatterne intervenerer i et politisk slag. Begge bøker er nemlig utpreget opptatt av «fakta» og «kunnskapsgrunnlag» og andre ting som høres tilsvarende apolitisk ut, noe jeg antar at forfatterne mener følger med rollen som «vitenskapsformidler». Men hvor nyttig er egentlig en slik rolleforståelse? Ikke veldig. Mest av alt skaper den et spørsmål uten noe godt svar: Hvordan kan det ha seg at vitenskapsfolk liksom skulle være mer interessefrie enn andre?

La oss heller si at den som skriver en slik beretning – eller en hvilken som helst annen – nødvendigvis skriver seg selv inn som en aktør i slaget. Skribenten gjør alltid mer enn å observere; skribenten – også om han er vitenskapsmann og vitenskapsformidler – bedriver også politikk. Dermed kan tekster kun vurderes ut fra i hvilken grad de lykkes i å bevege troppene dit vi trenger dem. «Men hvem er dette vi?» innvender man kanskje. «Fiender har jo ikke de samme interessene! De vil jo ønske å ha troppene på helt forskjellige steder!» Nettopp. There’s the rub, som Shakespeare sa.

Temaet begge disse bøkene omhandler – (norsk) oljeutvinning i en verden utsatt for menneskeskapte klimaendringer – er nettopp en krig om interesser: Hvem vil hva? Hvem tjener på hva? Hvem har plikt og hvem har rett? Hvor mye er nok? Hva må vi (hvem?) gjøre for å få det vi trenger og vil ha? Tittelen på Sandes bok, Slaget om Lofoten, fanger opp klimaspørsmålets interesseaspekt med de rette, militære, assosiasjonene. Problemet her er at tittelen er langt mer juicy enn innholdet. Med Strykens bok er det omvendt: Tittelen er knapt mer forførende enn en vaskeklut, og boken utviser liten vilje til utbrodering av klimaspørsmålet som en interessekonflikt; likevel er Stryken langt villigere enn Sande til å ta et politisk standpunkt.

Lett blanding
Anmelderens uvurderlige håndlanger – vaskeseddelen – forteller oss at Arne Chr. Stryken er sosiolog av oppdragelse, og at han underviser i miljø- og klimaspørsmål ved Høgskolen i Lillehammer. Han har gitt ut flere bøker før, blant annet Grønland (2005) og Bærekraft og naturbruk. Naturforvaltning fra miljøetikk til praktisk politikk (2000). Strykens utgangspunkt er det mest akutte av de to. Han snakker eksplisitt om moral og ansvar, og er mer enn villig til å rette en ganske rett pekefinger mot oss selv som en dobbeltmoralsk nasjon.(1) Stryken anlegger en – etter hvert velkjent – retorikk der det heter at klimaspørsmålet er vår tids viktigste utfordring, og om vi ikke handler med X kraft før tidspunkt Y, så kommer de katastrofale konsekvensene Z til å inntreffe. Dette er innrammingen. Den er ikke spesielt original, og jeg tviler på at den rent retorisk sett er særlig effektiv, men den viser i alle fall en vilje til inngripen i den politiske krigen om olje, miljø og klima. Men så skjer det at boken vingler videre av sted som om denne stramme innrammingen aldri hadde funnet sted.

Dette er nemlig ikke en bok om klimaspørsmålet som sådan. Det er snarere en bok om, vel, litt av hvert – noe den tunge todelingen (både i tittel og innhold) bærer bud om. På den ene siden vil Stryken skrive en historisk gjennomgang av klimaets historie og av klimaforskning; på den andre vil han gjøre rede for klimaendringene som en politisk utfordring. Allerede i første ledd oppstår en ny splittelse, for fortellingen om hvordan jordens klima har endret seg gjennom tidene, er ikke den samme som fortellingen om klimaforskningens tilblivelse og utvikling. Har de i det hele tatt noe med hverandre å gjøre? Det dreier seg jo om to helt ulike objekter for analysen – henholdsvis naturprosesser og vitenskapelig praksis. Om man skulle studert dem begge fyllestgjørende, ville det kreve ulike typer data, ulike tilnærminger, ulike perspektiver. Stryken kan selvfølgelig mene at fysiske klimaendringer og klimaforskning er forbundet på en eller annen måte, men han gjør ikke godt rede for det, og for meg er det et mysterium, utover at de begge «har med klima å gjøre». I tillegg står altså disse to ganske ulike temaene i motsetning til bokens andre del, om klimapolitikk. Her har vi igjen et ganske annet studieobjekt, nemlig politiske prosesser.

Problemet er ikke bare at Stryken snakker om forskjellige ting, men at han ser ut til å ville si to relativt uforenlige ting på samme tid. Først vil han underbygge, og delvis validere, at «folk ikke alltid vet hva de skal tro» (s. 11) om klimaendringer. Vi vet jo ikke alt om klimaet, og om fortidens klimaendringer sier Stryken både at folk har tilpasset seg, og at klimaendringer alltid har vært uforutsigbare. Med andre ord: Det löser sig / Så brukar allt bli / Det kommer fixa sig till slut. Men på den andre siden vil Stryken også si at dette er vår tids største utfordring, og at det påligger oss et ansvar – et moralsk ansvar – å gjøre noe med det. Som han sier, i et retorisk spørsmål jeg anser som bokens høydepunkt: «Hvem skal ofre noe om ikke nordmenn gjør det?» (s. 294) Med andre ord: Det er maktpåliggende at vi handler, .

Som leser opplever jeg dermed at boken har to budskap. Det er greit nok. Det som er verre, er at de aktivt slår hverandre i hjel. Som eksempel, la oss høre hva Stryken skriver om masseutrydning, et fenomen som ved flere historiske tilfeller har fulgt dramatiske klimaendringer:

«En masseutrydning, hvor kanskje 90 prosent av artene forsvinner, er en katastrofe for jordens mangfold av arter. Men det paradoksale er at det samtidig åpner for en konsolidering og ny start for jorden som økologisk system. Ved alle masseutrydningene har livet ikke gått helt til grunne. Etter noen millioner år har jorden «tatt seg inn» igjen, og mangfoldet har blomstret opp. (s. 149)»

Mitt poeng er ikke at dette er usant. Om man inntar et perspektiv på «noen millioner år» er det mange ting som straks ser mindre akutte ut. Problemet er bare at politikk blir en av dem. Jeg klør meg i hodet over hvordan Stryken tror han kan lykkes med sitt prosjekt i del 2 – å egge nordmenn til politisk handling for å bremse klimaendringer – når hele del 1 (for øvrig den fyldigste av de to) fortelleren leseren at ting nok kommer til å «ta seg inn»? Masseutrydning og andre katastrofer kan like gjerne ses som en «ny start». Dette går bare ikke. Etter del 1 er det veldig lett for en leser å tenke: «Ja ja, dette klimaet, det går opp og ned, og vi mennesker? Ja, vi tilpasser oss.» Når Stryken så i del 2 henter frem vår-tids-viktigste-utfordring-tropen, har han allerede selv skapt et publikum som ikke er spesielt mottagelig for budskapet hans. Han har selv sørget for å viske ut det akutte ved klimaspørsmålet til fordel for et perspektiv på «noen millioner år». Han har med andre ord skapt en bratt, retorisk oppoverbakke for seg selv. Slitsomt.

Man kan selvfølgelig tenke at Stryken simpelthen uttrykker en forvirring som mange av oss bærer på. Det stemmer jo at klima både er et naturfenomen som strekker seg over millioner av år, og en politisk utfordring her og nå, og følgelig blir man lett litt perpleks når det gjelder hvilken forståelsesramme man skal legge til grunn. Kanskje er det ikke så rart at forfattere som Stryken er det samme? Men dette ville være for velvillig. I en bok som denne vil jeg at forfatteren skal være noe mer enn en forvirret fotsoldat. Jeg vil at han skal være en general – en som vet hvor landet ligger, som vet hva som er mulig å få til, og som beordrer sine tropper uten vingling og nøling. Istedenfor generalens suverene blikk, gir Stryken oss mye av det vi menige allerede vet. For eksempel påpeker han: «Vi har lenge hørt at [Kina] hver uke setter i gang et nytt kullkraftverk uten rensning.» (s. 236) Ja, vi har hørt det. Alle har hørt det. Lenge.

Man lurer på hva slags bok det er Stryken har villet skrive, hvem han har villet nå, og med hvilket budskap. Dette er ikke strengt tatt en akademisk bok. Til det er den for tynn på teori, metode og analytiske grep. Jeg har imidlertid vanskelig for å lese den som en lærebok, for den sier ikke noe om hvilke studenter man forsøker å nå, i hvilket fag, osv. Det mest nærliggende er å lese den som en historisk krønike over tre overflatisk relaterte, men likevel distinkte temaer: 1) jordens klima, 2) fremveksten av klimaforskning, 3) fremveksten av klimapolitikk. Den er sammensatt av så mye ulikt stoff at jeg må konkludere med at forfatteren av Klimahistorie og klimapolitikk har villet supplere den norske sakprosafloraen med et slags referanseverk om klima. Jeg mener «referanseverk» ikke i betydningen «stort verk som alle bidragsytere til sjangeren må forholde seg til», men i betydningen «leksikon».

Alt som rimer på klima
Det leksikalske aspektet ved boken understrekes av at Stryken ikke bringer selvstendig forskning eller undersøkelser på bordet, men at han lener seg på sekundærlitteratur gjennom det hele. Det er ingenting i veien med det, i og for seg, men måten Stryken bruker denne litteraturen på, er et godt stykke fra tilfredsstillende. Bokens sentrale grep er å servere leseren en nærmest uendelig lang rekke porsjoner med «fakta». Det er strengt tatt ikke noe i veien med det heller, men problemet er at det er fakta om alt mulig rart. Istedenfor å holde seg på den rette innrammingens landevei, vingler Stryken retningsløst av gårde på skogsstier som man ikke vet underveis om fører frem – og som ved flere tilfeller ikke gjør det. På noen av Strykens stivandringer opplever jeg at han fører meg rett utfor et stup.

Skriver Stryken først om Stoltenbergs famøse «månelanding», nevner han også at det første levende vesen i verdensrommet var hunden Laika, at hun ble skutt opp i november 1957, i det sovjetiske romskipet Sputnik 2, at hunden dessverre brant opp på nedturen gjennom atmosfæren, men at hun – da hun ennå var i live – likte pellets bedre enn menneskemat. (OK, det om pellets fant jeg opp, men jeg hadde knapt blitt overrasket over å finne det der.) Dette er bare ett konkret eksempel; boken er full av slike – ja, hva skal vi kalle dem? – tilfeldigheter. Her er også: Watson & Crick og DNA, Arne Næss med sin Spinoza, videre til Bacons Det nye Atlantis, så gassen metan (også kjent som kufis), så en liten utlegning om Human Genome Project, «Hva malerkunst forteller» (se, det var ganske frekt), Mary Shelleys Frankenstein, vind og vann og jord og regn, hulemalerier-tegn (dog ingenting om Syn og Segn) – for ikke å glemme det om René Descartes, som fant opp et nytt verdenssyn, så vitenskap skjøt fart! Men jeg rimer. Og det skal man jo ikke gjøre i en bokanmeldelse. Mye av stoffet i Strykens bok oppleves imidlertid akkurat som rim i en bokanmeldelse – morsomt, kanskje, men likevel feil ting på feil sted. Stryken er for villig til å stappe boken full av stoff om både dette og hint (mest hint) som ikke bidrar til bokens prosjekt, hva det nå egentlig er. Når han til slutt finner det for godt å forklare leseren at «Forholdstallet blir kalt pi og er ca. 3,14» (s. 61), ja, da lurer man på om Stryken er av typen som tenker at «alt henger sammen med alt»? Så kommer jammen det også: «Det er grunn til å minne om den kloke kunnskapen om at alt henger sammen med alt!» (s. 43)

Det som er synd, er at Stryken ikke lykkes i å gi leseren denne følelsen. Viljen til å invitere alt mulig slags stoff inn i boken gir den en stakkato karakter, som forsterkes av forfatterens tendens til å sette vesentlige mengder av teksten i punktlister. Så mange er det av dem, og så stor plass opptar de i boken, at jeg ikke klarte å dy meg: Jeg måtte gjøre en rask kartlegging. Jeg kom til at boken inneholder ca. 88 punktlister, i en bok på ca. 342 sider. Jeg tipper at ca. 15 % av bokens tekst er ordnet i lister. Og er det ikke noe paradoksalt at en forfatter som mener at «alt henger sammen med alt» ordner sitt stoff på en måte som bokstavelig talt er mer usammenhengende enn løpende tekst?

Stryken mener åpenbart at hans viktigste oppgave er å videreformidle en hel masse fakta. I aller siste del av boken gjør forfatteren dette eksplisitt, når han kaller på en «større ydmykhet overfor fakta» (s. 340). Men som sagt, også den som ser seg selv som et simpelt talerør for «fakta», bedriver politikk. Det Stryken gjør når han vier plass til det klimahistoriske perspektivet på millioner av år, er å gjøre situasjonen her og nå mindre akutt. Det er ganske åpenbart ikke dette han vil. Det er like fullt det han gjør. «Dersom vi skal forutsi framtidig klimautvikling, må vi forstå bedre hva som er skjedd i tidligere tider,» sier Stryken (s. 81). Ja, det er klart. Men hva var spørsmålet igjen? Var det å «forutsi framtidig klimautvikling», eller var det å nøste opp i handlingslammelsen som rammer klimapolitikken? Hvis jeg skal anstrenge meg for å si noe pent om boken – etter å ha strødd såpass tykt med pepper over den – kan jeg si at Stryken gjør en helt grei jobb med det første.

Slaget om møtet i Lofotrådet
Etter Strykens vingling oppleves det som en lettelse å komme videre til Slaget om Lofoten og en forfatter som vet å følge kompass. Hvis Klimahistorie og klimapolitikk er en idealistisk geriljakriger, minner Slaget om Lofoten om de symmetriske rekkene med nord-koreanske fotsoldater. Boken er mildt sagt stramt organisert. Hvert kapittel tar utgangspunkt i et tilhørende forskningsspørsmål, og disse underordnes ganske systematisk bokens hovedspørsmål. Denne imponerende strukturelle stringens blir imidlertid raskt et tveegget sverd. Der Stryken bruker sivilisasjonshistorisk stjernekikkert, bruker Sande byråkratisosiologisk mikroskop. Så fininnstilt er dette mikroskopet at jeg må konkludere med at dette er en bok for helt spesielt interesserte. Et leseeksemplar ble da også sendt fra forlaget med den talende lykkeønskningen: «God lesning. Det er tidvis tung materie.» Hvis Sandes bok i større grad enn Strykens har karakter av å være akademisk fagbok, er det ingenting i veien med det. Problemet er bare at tittelen er så mye mer forførende enn innholdet. Boken er som en dame som ser voldsomt mye bedre ut med klærne på.

Sande stiller seg tre spørsmål (som hadde vært ganske gode om de hadde vært formulert med noe i nærheten av dagligspråk): Først, hvem fatter beslutninger når det kommer til forvaltning av hav- og landområder i Lofoten? Så, hvilket kunnskapsgrunnlag brukes som input i disse beslutningsprosessene? Til slutt, hvordan forsøker ulike aktører å påvirke fordelingen av naturressurser? Boken følger opp denne agendaen i 11 stramme kapitler, om Lofoten-området og områdeforvaltningens historie, om de ulike interessene i området (fisk, olje, turisme/verdensarvstatus), om kunnskapssystemer, regionalt samarbeid og regjeringens styringssystemer, og om verdensarvprosessen. Om lag halvparten av kapitlene – spesielt de om lofotfiskeforvaltningens historie og om oljeleting i nord – er godt skrevet, og kan fint leses av et allment publikum som en inngang til å lære mer om bakgrunnen for konflikten man nå står overfor. I motsetning til bokens teorikapittel – som er en isolert pliktøvelse der forfatteren forsøker å sannsynliggjøre at han har skjønt hva et knippe hippe vitenskapsteoretikere har sagt – oppleves disse kapitlene som relevante og poengterte, samtidig som de på en fin måte viser hva som står på spill i Lofoten.

Ved første øyekast virker Sande å godta mitt poeng over, om at også vitenskapen er politisk. Gjentatte ganger sier han rett ut ting som peker i den retningen, og mye av poenget med boken er å vise hvordan politiske interesser mer eller mindre målrettet – men alltid aktivt – bruker bestemte kunnskapsaktører og -regimer, og hvordan disse aktørene og regimene i sin tur lar seg bruke. Det gjelder ikke minst konflikten mellom marinbiologene ved Havforskningsinstituttet i Bergen (som man mistenker er Sandes «good guys») og oljegeologene i Statoil. Sande viser på en utmerket måte – først og fremst i kapittel 7, om «Autorisasjon av vitenskapelige kunnskapssystemer» – hvordan forvaltningskonfliktene i og om Lofoten er et demokratisk problem.

Når disse relativt fine tingene er sagt om Sandes bok, må noe legges til. Boken er svært nærsynt. Det er ingenting i veien med det – jeg er nærsynt selv – men det må være grenser. Det gjelder ikke bare språket, som først og fremst taler til fagfeller, men også utvalget av stoff, samt Sandes stadig tilbakevendende fascinasjon for detaljer og atter (bitte små) detaljer. For eksempel forteller han at det fant sted et møte i Lofotrådet, i Svolvær, 23. mai 2011, om sluttføringen av verdensarvprosessen; han forteller også en del om deltagerne ved møtet; og til slutt synes han også det er på sin plass å sitere referatet fra møtet! Ja, jeg sa en bok for helt spesielt interesserte. Jeg er ingen generell motstander av detaljer, men jeg mener at detaljene må kjempe sin vei inn i teksten med et løfte om at de skal bidra til en helhet, til bokens overordnede agenda. Mange av Sandes detaljer er imidlertid ikke spesielt pregnante. Ofte er detaljene bare … detaljer.

Vi får ikke bare vite at Olje- og energidepartementet i 2012 ansatte en person i Det norske Veritas «for å være prosjektleder for kunnskapsinnhentingen i departementet», men at denne ansatte heter Karin Ibenholt, og at hun hadde kontorsted i Oslo, og at hun var partner i Vista Analyse, og at hun ville jobbe deltid med kunnskapsinnhentingen, og at hun hadde en prosjektmedarbeider, og at denne prosjektmedarbeideren heter Gaute Wahl, osv., osv., osv. (s. 101). I en noe annen sammenheng (nærmere bestemt konferansen «Fremtid i nord», i Svolvær, 17. april 2012), får vi vite at: «Kun én representant fra Folkehøgskolen i Kabelvåg etterlyste verdensarvsøknaden for Lofoten.» (s. 103) Vi får også vite hva representantene fra Nordland fiskarlag sa, og at Lofotposten laget hovedoppslag om dette dagen etter. På samme konferanse dukker forresten Karen Ibenholt – som vi (knapt) husker jobber deltid med kontorsted i Oslo med kunnskapsinnhentingen for Olje- og energidepartementet, med medarbeideren Gaute Wahl – opp igjen. Om leseren lurer på hva hun gjør her, kan Sande fortelle at hun «avsluttet konferansen med en orientering om hvordan departementene ville drive prosessen videre med innspill og notater og ferdigstillelse av kunnskapsgrunnlaget innen våren 2014». Hun gjorde også noe mer, men nå får det være nok.

Her blir Sande en slags omvendt variant av Stryken. Der den siste setter en hel masse, urelaterte, detaljer sammen – ofte i listeform – lager Sande en krønike som er så tett og detaljorientert at knapt en opplysning virker utelatt. Det er anmassende. Problemet er uansett det samme i begge tilfeller, nemlig at man ikke alltid ser hvordan det man leser, er tenkt å bidra til helheten.

Sakprosakavaleriet til unnsetning!
Sande er helt klar på én ting – og her avslører han så vidt en vilje til å se seg selv som en aktør – nemlig at slaget om Lofoten vil stå på valgdagen:

«Løsningen på sjøslaget avgjøres med stemmene den 9. september som gir en ny representasjon i og mellom to partiblokker på Stortinget.» (s. 221)

Verdensarvprosessen er satt i bero fordi man ikke vet om det vil bli oljeutvinning, og man vet ikke om det blir oljeutvinning før etter valget til høsten. Det kan ikke bli klarere. Om vi legger perspektivet på noen «millioner år» til den ene siden, og mikroskopiske narrativer om «kunnskapsforvaltningsregimestyringsdokumenter» til den andre, står vi igjen med et valg – 9. september 2013 – om interesser og verdier. Et politisk valg, med andre ord. Vil vi være den hyklerske nasjonen som aktivt bidrar negativt til vår tids største «utfordring», samtidig som vi forestiller oss at vi er fremst i rekken av nasjoner som forsøker å løse denne utfordringen? I så fall, stem på Arbeiderpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet. Eller vil vi, for å si det med forfatter og Sofie-prisvinner Bill McKibben, gjøre det vanskeligste av alt: Ikke å utvinne olje, men å ikke utvinne olje? (2) I så fall, stem på Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet, Venstre eller Kristelig folkeparti (se Sande s. 206).

Hvis politikk er krig, og hvis det å skrive beretningen om et varslet slag er å intervenere i slaget, frykter jeg for vår side hvis det er Stryken og Sande som danner fortroppen. La meg derfor forsøke å tromme sammen troppene:

Sakprosaister! Dette er vårt øyeblikk! To av våre egne har gitt oss et forvarsel om fiendens bevegelser, og med dét, en beretning om et varslet slag. Men de kan ikke vinne dette slaget alene. Vi må hente frem våpnene vi råder over, og mobilisere troppene til det store slaget. Vi er meningsdannere og påvirkere, og for å si som en av varslerne: Hvem skal ofre noe om ikke vi skal gjøre det? Slaget er altfor viktig til å overlates til politikerne; som vår andre varsler påpeker, frykter de bare å tape stemmer ved valg. Noen ærlige byråkrater og brave miljøorganisasjoner kjemper på vår side, men heller ikke de kan vinne slaget alene. Fienden er sterk. Det såkalte «Jerntriangelet» (Statsministerens kontor, Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet), Statoil og oljeselskapene, oljeindustriens bransjeorganisasjoner, utvalgte universiteter og andre forskningsmiljøer, ytre høyre-partiene – disse karene har vært ute en vinternatt før. De sitter på en formidabel økonomi – for ikke å si økonomiske argumenter. Dessuten råder de over ganske enorme propaganda-ressurser, i form av lange rekker med lobbyister og kommunikasjonsfolk som tripper etter å få tid på slagmarken. Om sakprosabataljonene ikke mobiliserer – som en overraskende reservestyrke – er krigen trolig tapt for våre gutter. Hva vil vi da si til våre barnebarn? Jo, vi vil måtte si at vi var til stede da det store slaget stod, men at vi ble hjemme. Vi vil måtte si at vi var tilskuere, ikke deltagere.

(Les også Morten Jødals debattinnlegg om Strykens bok med utgangspunkt i dette essayet.)

Noter:
1) Dog ikke så rett som Frode Fanebust i Selvbedraget. Norge og klimakrisen (Pax Forlag 2010) eller Helge Ryggvik i Til siste dråpe. Om oljens politiske økonomi (Aschehoug 2010).
2) Dette er en kreativ parafrase. I originalen, i Bill McKibben (1989) The End of Nature, er ordlyden: «Of course we can splice genes. But can we not splice genes?» (s. 215)