kagge_1

Det moderne mennesket mottar støy og impulser fra et utall kanaler. Samtidig lengter vi etter ro og stillhet. Erling Kagges nye bok er den siste i en rekke utgivelser som omhandler temaet stillhet.

Erling Kagge er et kjent navn i norsk offentlighet, både som polfarer og som forlegger. Hans siste bok, Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute, føyer seg inn i en rekke av utgivelser, artikler, radioprogram og forskning som omhandler temaet stillhet. Er det en reaksjon på en verden i rask endring og vår stressete, påloggete tilværelse? Speiler dette et savn i vår tid? Eller er det en tilfeldig, forbigående trend forårsaket av noen boksuksesser?

Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang? I boken forsøker Kagge å besvare disse tre spørsmålene i form av 33 svar i nummererte punkter.

Innledningsvis forteller han at bokprosjektet startet etter at noen studenter ved University of St. Andrews i Skottland stilte ham disse spørsmålene da han holdt et foredrag om stillhet for dem. Idéen til foredraget kom under en søndagsmiddag med døtrene, hvor han forsøkte å overbevise jentene om verdien av stillhet, noe de stilte seg skeptisk til. For dem var stillhet bare verdifullt når de var lei seg.

Kagge besvarer ikke spørsmålene systematisk, snarere i form av små skisser, tematisk springende, hver av dem på noen få sider. De kan leses og fordøyes hver for seg eller i sammenheng.

Her deler forfatteren sine erfaringer med stillhet fra skiturer over Antarktis og Arktis, en seiltur til Vest-Afrika og et besøk i kloakken under New York med mer. Boken veksler mellom Kagges egne refleksjoner omkring temaet og andres – forfattere, forskere, kunstnere. Ispedd anekdoter fra filosofien og religionshistorien og noen populærkulturelle referanser.

 

STILLHET – EN MANGELVARE?

Ifølge Erling Kagge lever vi i støyens tid. Definisjonen inkluderer «digital støy» i form av forstyrrende inntrykk fra smarttelefoner, lesebrett, internett og så videre. Vi er fanget av teknologien, og Kagge illustrerer dette ved å trekke frem dopaminloopen som oppstår når vi klikker oss inn på ulike nettsteder – belønningssystem i hjernen skiller ut det kjemiske stoffet som gir oss lyst til å klikke videre. Forskning viser at multitaskingen vi bedriver, sløver hjernen og gir oss kortere konsentrasjonspenn. Likevel forsetter vi å google, også etter at vi har funnet det vi søkte etter. Fjellklatreren Kagge gir en treffende beskrivelse av hvordan han kan gå seg vill i sin egen smarttelefon: «Det kjennes omtrent som å forsøke å finne veien i tåke på fjellet uten kompass og ende opp med å gå i sirkel.»

Hvorfor kobler vi oss ikke mer av? En årsak er, ifølge forfatteren, vår frykt for å kjede oss. En annen kan være at vi er redde for å møte oss selv.

Kagge refererer til undersøkelser som viser at å være alene, i stillhet, er en utfordring for det moderne mennesket. Forskning ved Harvard og University of Virginia viser at deltagerne i en rekke undersøkelser syntes det var veldig ubehagelig å være i et rom alene i mellom 6 og 15 minutter uten musikk, lesestoff eller smarttelefon. Faktisk så ubehagelig at flere av dem foretrakk å gi seg selv elektriske støt, når de fikk anledning til det, for å forkorte tiden!

Journalist og forfatter Kristin Flood var tidlig ute med å skrive bøker om stillhet og nærvær. I boken Rom for stillhet (2005) går hun mer utførlig inn i temaer som Kagge så vidt berører – som for eksempel vårt ubehag i møte med stillheten. For ikke bare møter vi oss selv, vi møter også et annet aspekt ved tilværelsens grunnvilkår – vår dødelighet. I boken siterer Flood filosofen Faisal Muqaddams svar på spørsmålet om hvorfor vi er så redde for stillheten: «Du tror dette er døden. Og blir skremt. Men du blir også redd fordi du tror at du mister deg selv i rommet av stillhet, at du kan miste kontakten med alle holdepunkter, alt du kjenner … Du er redd for å gå i oppløsning.»

Flood belyser grundig de utfordringene som oppstår i vårt møte med stillheten. Ved hjelp av egne erfaringer, forskning og annen litteratur kommer hun med forslag til hvordan vi kan tåle å stå i ubehaget og sårbarheten vi ofte opplever i starten av en slik prosess, som på sikt forhåpentligvis fører til at vi oppnår mindre stress og større indre ro.

 

MINDFULNESS?

Tilbake til Kagges bok og hans tre spørsmål. For å ta det første først: Hva er stillhet, bortsett fra fravær av støy?

For Kagge er stillhet flere ting: En «personlig opplevelse». «En idé. En følelse. En forestilling.»

Stillhet er ikke lett å definere. Stillhet kan kanskje beskrives som en tilstand, som både kan gi ro og vekke angst. Eller være et rom man oppsøker når man er lei seg, som Kagges døtre påpekte. Et rom for sorg, som Rolf Jacobsen skriver om i diktet «Stillheten etterpå». Eller for undring, noe Kagge trekker frem ofte i sin bok.

Doktorgradsstipendiat Olga Lehmann ved Psykologisk institutt ved NTNU er opptatt av at stillhet ikke er noe tomrom. I sin avhandling om stillhet beskriver hun den som et rom hvor følelser kan bli satt i gang og forsterket. Noe som kan virke skremmende, men som også kan være et spenningsfelt hvor man kan oppnå selvinnsikt.

I religiøs sammenheng er stillhet viktig. Bønn foregår i stillhet. Alle religioner har skapt rom for stillhet der religiøs praksis utøves. Forestillinger om Gud eller «altet» som stillhet er også vanlige. Kagge refererer til en mye fortalt anekdote i hinduistisk filosofi som handler om en elev som spør læreren sin om han kan forklare hva Brahman, verdenssjelen, er. Læreren forblir taus. Eleven maser, og til slutt sier læreren: «Jeg lærer deg nå, men du følger ikke med.»

Mens jeg leser, får jeg inntrykk av at den stillheten Kagge beskriver, først og fremst er en sterk opplevelse av «nået», der man er intenst til stede – ikke i fortiden, eller i fremtiden, bare her og nå. En form for mindfulness, uten at Kagge kommer i berøring med dette begrepet.

Hvor kan vi så oppleve stillheten? Erling Kagges andre spørsmål gir ulike svar. Naturen er ett eksempel. I den norske fjellheimen, der forfatteren «finner en grønn, mosegrodd stein» han tar med hjem. Eller ved å oppsøke steder som er skapt for å gi ro – her spenner forfatterens eksempler seg fra en lydisolert stillesal på Jylland til retreatsteder som Lake Shrine i Los Angeles. Men vi kan også finne den i vår hverdag, når vi lytter til musikk, står ordløse foran et stort kunstverk, eller på vei til jobben.

Kagge besvarer ofte spørsmålet ved hjelp av aktive verb. Forfatteren finner stillhet når han «leser, spiller musikk, mediterer, har sex, går på ski eller gjør yoga». Eller ved å «stoppe opp og undre seg».

Det slår meg under lesingen at Kagge først og fremst befatter seg med hvordan vi kan oppnå stillhet. Etter min mening kunne han ha innlemmet det som et av hovedspørsmålene i begynnelsen av boken. Enten som et fjerde spørsmål, eller som erstatning for ett av de tre.

 

QUIET IS THE NEW LOUD

Hva står mellom oss og opplevelsen av stillhet? Kagge forteller om krigshelten Claus Helberg, som senere i livet ble en guide i fjellheimen. Da han skulle lede en gruppe vandrere ut fra Finsehytta en nydelig morgen, startet han med å gi hver av deltagerne en lapp hvor det stod: «Ja, det er fantastisk.» Han ønsket å unngå at alle i følget skulle fortelle hverandre gjennom hele dagen at dette er fantastisk, fremfor å konsentrere seg om det fantastiske.

Kagge setter spørsmålstegn ved vår vane med alltid å bruke ord – enten det gjelder å beskrive vakker natur eller kunst, eller i et kjæresteforhold. Ordene kan iblant sette grenser for hva vi opplever, eller legge seg forstyrrende mellom oss og selve opplevelsen. Noen ganger kan de ødelegge en stemning.

Vår kultur er pratsom, i motsetning til andre, for eksempel østlige, kulturer. Kagge forteller fra reiser i Japan, hvor stillheten er en vesentlig del av en samtale.

Dette fenomenet skriver også Susan Cain om i sin populære bestselger Stille. Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke (Quiet. The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking), som kom ut i 2012 (på norsk i 2013). Cain belyser utfordringen asiatiske studenter kan oppleve i møte med det amerikanske utdanningssystemet og den amerikanske kulturen, som fremhever det ekstroverte idealet. Hun refererer til forskning som viser at folk som snakker mye og med stor selvsikkerhet, generelt vurderes som smartere, mer tiltrekkende og interessante enn andre, uavhengig av innholdet i det de sier. Men mennesker som lager støy, er ikke nødvendigvis de som har de beste idéene, og Cains prosjekt er å løfte frem de stille og smarte tenkerne, lederne og kunstnerne som henter energi fra ro og stillhet.

Cain har også fulgt opp boken med en TED-talk (en årlig, amerikansk konferanse som har som mål å spre idéer ved hjelp av foredrag og opptredener) i 2014 som ble vist over 12 millioner ganger. Her kunngjorde hun oppstarten av Quiet Revolution – en organisasjon som fokuserer på arbeidet, utdanningen og livsstilen til introverte (se quietrev.com). I 2016 kom oppfølgeren Quiet Power. The Secret Strengths of Introverts, som handler om hvordan stille barn best kan utvikle ressursene sine.

Cains innsikter er viktige, selv om begrepene hun benytter seg av («ekstrovert» og «introvert»), er forenklede uthevinger av en kompleks virkelighet. Nøkternheten forsvinner iblant i hennes populærvitenskapelige manifest. Men all oppmerksomheten boken hennes får, tyder på at hun treffer et savn i tiden.

 

STILLHET – BRA FOR HJERNEN

Men er stillhet virkelig så bra for oss som disse forfatterne vil ha det til? Hva sier forskning om det? Et søk på «forskning og stillhet» fører meg til en artikkel i Illustrert Vitenskap («Derfor er stillhet bra for hjernen», juli 2016). Her oppsummeres nyere forskning på stillhet i ordets snevre forstand, det vil si fravær av lyd.

De tre hovedfunnene er: 1. Stillhet utvikler nye hjerneceller hos oss. 2. Stillhet demper stress og spenninger. 3. Stillhet aktiverer hjernen.

På engelsk kaller forskere tilstanden for «default mode network». Den aktiviserer trolig bestemte områder i hjernen som blant annet gjør oss mer kreative og bedre i stand til å bearbeide opplevelser og skape mening i våre liv.

Også annen forskning viser at stillhet er viktig for hjernens evne til å restituere seg.

 

«STØYENDE SITAT»

Erling Kagges refleksjoner omkring egne naturopplevelser, den buddhistisk-inspirerte holdningen og bokens personlige tone gir meg iblant assosiasjoner til Arne Næss’ Livsfilosofi fra 1998. I den populærvitenskapelige bestselgeren vektla den fjellklatrende filosofen følelser, undring og bevissthet omkring egne valg. Kagge var venn med Næss – og det virker som om han er inspirert av filosofen, spesielt når det gjelder bokens budskap.

Boken avsluttes med et kjent sitat Arne Næss ofte brukte: «Sva marga» – følg din vei (eller «din vei» på sanskrit).

Velment og viktig, men underveis fører Kagges bruk av det jeg vil kalle for «støyende sitat», til en uro hos meg som leser. Tendensen til å ramse opp «visdomsord» kan bli både repetitiv og forstyrrende. (Eksempler: «Livet er langt, hvis vi lytter til oss selv og hever blikket», «Den viktigste boken du kan lese, er boken om deg selv», osv.) Uttalelser fra kjente filosofer, forskere og forfattere preger boksidene.

Hver for seg er sitatene gode, men til sammen gir de meg en liknende følelse som å ha spist for mange gode kaker i løpet av for kort tid. Eller å ha klikket meg inn på for mange spennende nettsteder. Dopaminloop.

Men kanskje er det noe av tanken bak? At bokens form skal være i samsvar med det fragmentariske i vår tid?

Selv ville jeg imidlertid ha foretrukket at forfatteren hadde valgt ut færre sitat og belyst dem grundigere, noe han for eksempel gjør i avsnittet hvor han fletter inn sine egne refleksjoner omkring et av Wittgensteins uttrykk («Om det man ikke kan tale, må man tie»).

 

NYANSER AV HVIT

Det som festet seg under lesingen, var Kagges beskrivelser av opplevelser av stillhet i naturen. Alene på ski over Antarktis eller undrende foran en nattklar stjernehimmel: Forfatterens opplevelse av stillhet og undring i møte med naturen gjør inntrykk. I disse partiene tillater han seg å dvele, å synke inn i opplevelsen.

For eksempel når han går på ski over Antarktis, helt til det blir «stille innvendig». Langsomt begynner han å observere hvordan «den ensformige hvitheten ble forandret til utallige nyanser av hvit». Partiet er langsomt og fylt av nærvær, og får meg til å tenke at det er disse erfaringene som er motoren bak hans fortelling om stillhet.

Stillhet i støyens tid er springende og skaper mange og ulike assosiasjoner hos meg som leser. Boken virker som om den er skrevet stykkevis, og den egner seg til å leses stykkevis – av det moderne, urolige mennesket, på trikken, på t-banen eller i en pause på jobben.

Anne Synnøve Simensen (48) er frilansjournalist, forfatter og kursleder i formidlingsteknikk.

 

Referanser:

Erling Kagge. 2016. Stillhet i støyens tid. Gleden ved å stenge verden ute. Kagge forlag

Susan Cain. 2012. Quiet. The Power of Introverts in a World That Can’t Stop Talking. Penguin. På norsk i 2013: Stille. Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke. Pax

Kristin Flood. 2005. Rom for stillhet. Cappelen Damm

Artikler og radioprogram:

«Salongen» i P2s serie om Sofia Bagges «Fem nyanser av stillhet» (januar 2017)

Klassekampens artikler om stillhet senhøsten 2016

Medieomtale av og intervju med doktorgradsstipendiat Olga Lehmann ved Psykologisk institutt ved NTNU om hennes avhandling om temaet

Nettmagasinet Harvests artikler om stillhet de siste årene