Historien om revolusjonære forlag i Norge har sine røtter i kampen for ytringsfriheten på begynnelsen av 1800-tallet. Den handler om politisk opprør, sensur og undertrykkelse, om opplysning og propaganda, og ikke minst drømmen om det revolusjonære hjertets litterære dannelse.

 

Den 17. desember 1937 kunne leserne i avisa Gudbrandsdølen lese følgende lille boknotis fra signaturen «Eva» i avisens temasider for husmødre, «Husmortidende»:

 

For en gangs skyld har det sosialistiske forlag Tiden sendt ut en bok som ikke inneholder sosialistisk agitasjon. Det er en liten bok som heter «Den praktiske Husmor» eller «Råd for Uråd». Den inneholder greie anvisninger på husråd mot de små vanskeligheter livet byr på under hjemmets drift – flekker, utøi o.s.v., og gir praktiske enkle råd om pleie av planter, hud, negler, hår o.s.v. Det er en bok som vil være til nytte i de fleste hjem. Dessuten er den så greit innbunnet at den er en pryd på en husmors arbeidsbord.

 

Det sjarmerende avisoppslaget minner oss om den dominerende oppfatningen av det nystartede Tiden Norsk Forlag på 30-tallet, som et propagandaforlag for sosialismen. Men det er ikke her historien om de revolusjonære forlagene i Norge starter.

 

DE FØRSTE SKRIFTER

De første tilløpene til revolusjonær forlagsvirksomhet finner vi i Drammen like etter 1814. I 1821 hadde Drammens første boktrykker og forlegger og grunnlegger av Drammens Tidende Carl Ferdinand Rode trykket et innlegg i avisa som kritiserte Stortingets forsøk på vekke den såkalte trykkefrihetsforordningen av 27. september 1799 til live. «Da vor Trykkefrihed nu er gaaet Fløiten …», innledet forfatteren dramatisk, og pekte på at konstitusjonsforslaget stred mot Grunnlovens § 100. Rode ble tiltalt og dømt for å undergrave styresmaktene, men forsvarte seg ved å utgi Procedure og Domme udi trende Processer eller Trykkefriheds-Actioner i Anledning af tvende Indrykkelser i Drammens Tidende No 69 for 1821 (1822), samt flere andre skrifter som kritiserte konstitusjonsforslaget. Rodes forlagsvirksomhet var opposisjonell, men hans forsvar for Norges grunnlov og kritikk av styresmaktenes forsøk på å undergrave den kan neppe kalles revolusjonært.

Det er ikke lett å finne andre forlag heller fra andre halvdel av 1800-tallet som har en profil som går utover det å gjøre bruk av landets nyvunne friheter og forsøke å leve av å utgi bøker. I Den norske bokhandels historie. Forlag og bokhandel inntil 1850 påpeker Harald Tveterås at bare halvparten av Henrik Wergelands skrifter hadde navngitte forleggere. De var til gjengjeld fordelt på 22 ulike forlag. De sosiale og politiske skriftene hans gir ingen indikasjoner på at enkelte forlag var mer radikale enn andre. Det første heftet av bladet For Almuen (1830–39) kom hos Jacob Lehmanns Enke med Selskabet for Norges Vel som utgiver. Indlæg til Jødesagen. Til Understøttelse for Forslaget om Ophævelse af Norges Grundlovs §2, sidste Passus ble utgitt av P.T. Mallings Officin i 1841, mens bladet For Arbeidsklassen (1839–45) ble trykket hos Bogbinder Barlien.

På midten av 1800-tallet kommer de første eksplisitt sosialistiske utgivelsene i Norge. Den aller første er, ifølge Einhart Lorenz i Arbeiderbevegelsens historie, den tyske forfatteren Wilhelm Weitlings Garantier for Harmonien og Friheden på Damm forlag fra 1847. Boka agiterte for en sosial revolusjon der arbeiderne måtte gå til kamp mot eiendomsretten. Den første sosialistiske publikasjonen skrevet på norsk var Marcus Thranes ukeavis Arbeider-Foreningernes Blad (1849–56), trykket hos O. Steen i Drammen. Ingen av trykkeriene og forlagene som utga disse tidlige opposisjonelle og sosialistiske skriftene, hadde en klar revolusjonær profil. Men de tok sjansen på å utgi kontroversielle skrifter og spilte dermed en avgjørende rolle for trykkefriheten og utviklingen av den norske offentligheten.

DE FØRSTE FORLAG

I 1884 hadde typografen Christian Holtermann Knudsen grunnlagt det som skulle bli den første sosialistiske dagsavisen i Norge, Vort Arbeide (seinere Social-Demokraten, Arbeiderbladet og Dagsavisen). Knudsen var aktiv i landets første fagbevegelse (Den Typografiske Forening) og sentral i etableringen av LO i 1882, Den socialdemokratiske Forening i 1885 og Det Forenede norske Arbeiderparti i 1887. Høsten 1884 ble han nødt til å etablere eget trykkeri for i det hele tatt å kunne fortsette å utgi avisa. 11. desember 1885 utga han Hans Jægers samfunnskritiske roman Fra Kristiania-Bohêmen på Vort Arbeides trykkeri. En time etter at boka var i salg, ble distribusjonen stoppet på befaling av justisminister Aimar August Sørensen, og boka ble beslaglagt av politiet. Bohemenes tidsskrift Impressionisten ble også trykket hos Holtermann Knudsen (nr. 3–6).

Men er det nok å utgi landets første sosialistiske dagsavis som politiet nektet solgt på gata eller i aviskioskene, den første romanen norske styresmakter forbød, samt det kontroversielle tidsskriftet Impressionisten for å bli regnet som Norges første revolusjonære forlegger? Jeg er usikker. Knudsen har uansett en helt spesiell plass i norsk forlagshistorie. Å etablere et eget trykkeri for å kunne utgi sosialistiske skrifter ingen andre tør utgi av frykt for straffeforfølgelse, er et tøft valg. Og det hadde sine omkostninger. I årene 1884–1887 ble Holtermann Knudsen idømt fengselsstraff tre ganger for ha framsatt injurier i sine publikasjoner.

Det interessante med historien om Knudsens trykkeri er at det på mange måter bekrefter sogningen og Kristiania-forleggeren Olaf Husebys beskrivelse av de politiske rammevilkårene for forlagsdrift i Kristiania på slutten av 1800-tallet. I boka Olaf Norli. Et festskrift forteller Huseby om et møte han hadde med den norske visekonsulen i London, trønderen Hans Lien Brækstad. Huseby hadde innviet Brækstad i sine planer om å etablere et billigbokforlag etter engelsk-tysk mønster og med en annen politisk profil enn den dominerende. Brækstad frarådet han på det sterkeste med en advarsel i seks punkter. Det første og siste lyder slik:

 

  1. Kristiania er høgres faste borg med Friele som konge. Alt, som hev pengar, skuling, embete og reknast for ‘dannet og fint’, er høgre. Dei vil aldri tåla ein bokhandlar av annan farge. […] 6. Ein kan ikkje byggja upp ei forretning på ein flokk av radikale ungdomar. Fær dei seg eit levebrød, so vert dei bakstrevarar (Huseby 1933: 19f).

 

Da som nå var det kapitalen og den liberal-konservative korrektheten som dominerte det norske forlagsvesen.

Også andre steder i landet hadde venstreradikale behov for egne trykkerier. I 1886 hadde Ragnvald Paulson utgitt en bok med ruter for fotturister i Bergen på eget forlag. I løpet av 1890-tallet fikk bøkene hans en tydelig demokratisk-sosialistisk profil. I Paulsons katalog finner vi bøker som hans egen Hvad er socialisme? Eet foredrag (1897) og anarkisten Peter Krapotkins Erobringen av brødet (med innledning av Georg Brandes) (1898).

I 1891 etablerte John Aass det som ofte regnes som Norges første sosialistiske forlag i Kristiania (Ringdal og Holtet Larsen 1995: 32). Ved siden av den folkekjære romanforfatteren Rudolf Muus ga Aass’ forlag etter hvert også ut Johan Falkberget og Kristoffer Uppdal.

 

GULLALDEREN

Chr. Holtermann Knudsens trykkeri skulle komme til å leve videre langt inn på 1900-tallet. I 1896 overtok Den Socialdemokratiske Forening trykkeriet (med Knudsen som formann) og drev det videre først som Arbeiderpartiets Trykkeriforretning, deretter som Arbeidernes Aktietrykkeri.. Det var her Det norske arbeiderpartis forlag utga sine Socialistiske Smaaskrifter til agitasjon, opplysning og skolering for den norske arbeiderklassen. Snart fikk bøkene om sosialøkonomi, fagorganisering og sosialistisk teori følge av sosialt engasjerte sanger, dikt og romaner. Forlagets fascinerende katalog fra de to første tiårene på 1900-tallet bærer preg av debattene som skulle rive de revolusjonære og reformistiske arbeiderpartiene fra hverandre på midten av 20-tallet. På den ene siden av Det kommunistiske manifest (1918) finner vi den demokratiske marxisten Karl Kautskys Det socialistiske program. Erfurter-programmet (1914) og Den sociale Revolution (1917). På den andre siden finner vi Moskvatesene. Retningslinjer for Den kommunistiske internationale. Vedtat ved den 3. Internationales 2. kongres i Petrograd-Moskva 20. juli til 7. august 1920 (1920). Einar Gerhardsens legendariske Tillitsmannen. Håndbok i praktisk organisasjonsarbeid ble utgitt på Det norske arbeiderpartis forlag i 1930.

Framveksten av Det norske arbeiderpartis forlag, på grunnvollene av Chr. Holtermann Knudsens trykkeri, er et enestående eksempel på alternativ forlagsdrift i Norge. Før forlaget ble utskilt som selvstendig økonomisk forretning i 1918, hadde Arbeiderpartiet finansiert, utgitt og distribuert bøkene gjennom partiapparatet. Et rundskriv fra partiet 24. mai 1921 understreker at litteraturomsetningen «ikke er en opgave for handelsreisen», men «et ledd i en planmæssig kommunistisk paavirkning og opdragelse» (Larsen 1983: 33). Det var ikke selve forlagsdriften, men massenes åndelige utvikling som sto i sentrum.

Det norske arbeiderpartis forlag er et av forlagene som gjør det mulig å omtale 1930-tallet som selve gullalderen for de revolusjonære forlagene i Norge. De fikk etter hvert hard konkurranse. Allerede fra 1921 hadde den intellektuelle kretsen rundt Erling Falk utgitt tidsskriftet Mot Dag på Studentenes kommunistlag (seinere på foreningen Mot Dag). Og i 1924 ble andelsforlaget Ny tid (seinere Internasjonalt arbeiderforlag) etablert, med tilknytning til utbryterne i Norges Kommunistiske Parti.

 

FRAM OG TIDEN

Etter å ha brutt med Norges Kommunistiske Parti i 1929, etablerte Mot Dag Fram forlag for å kunne utgi bøker i tillegg til tidsskriftet. De to første utgivelsene fra 1929 er typiske for forlagets profil. På den ene siden engasjerende skjønnlitteratur som Arnulf Øverlands Hustavler. På den andre siden opplysende sakprosa som Jon Dyrrdals Fordismen. Moderne arbeidsproblem. Ifølge Johan Vogt var det bruttoinntektene fra salget av Øverlands Hustavler som finansierte det første heftet av Karl Marx’ Kapitalen, som kom i Erling Falks oversettelse året etter. Før Fram gikk inn under Tiden i 1936, rakk de å gi ut en rekke viktige marxistiske og antifascistiske skrifter fra sentrale intellektuelle i mellomkrigstida, som Arne Ording, Karl Evang og Erling Falk, samt skjønnlitterære forfattere som Nils Johan Ruud og dansken Martin Andersen Nexø. Også Arbeidermagasinets forlag bidro til den sosialistiske gullalderen i norsk forlagshistorie med suksessen Arbeidermagasinet (Magasinet for alle) og Arbeidernes Leksikon, som ble utgitt fra 1932–36.

Fram forlag hadde vist at det var mulig å selge sosialisme i Norge. I Tiden Norsk Forlag. Jubileumskatalog 1933–1958 med et tilbakeblikk er det nettopp Frams forlagshistoriske betydning for den radikale litteraturen Kolbjørn Fjeld legger vekt på:

 

Samtidig hadde Fram forlag gitt bevis for at radikal litteratur kunne selges i Norge. Erling Falks ypperlige oversettelse av «Kapitalen» ble til alles forbauselse solgt så godt at verket ga overskudd, og Karl Evangs «Populært tidsskrift for seksuell opplysning» fikk på kort tid en utbredelse som ingen tidligere publikasjon fra et sosialistisk forlag (1958: 6).

 

Suksessen gjorde det presserende for Det norske arbeiderpartis forlagskomité med Oscar Torp i spissen å modernisere og skjerpe sin egen forlagsdrift. Kolbjørn Fjeld fikk mandat til å etablere et nytt forlag med en bredere profil, og i september 1933 presenterte Tiden Norsk Forlag sin første katalog med Fjeld som forlagssjef.

 

KULTURRADIKAL TENDENS

Ikke overraskende minner Tidens første utgivelser om utgivelsene på Fram og Det norske arbeiderpartis forlag. På den ene siden opplysende skrifter om fagorganisasjon, selvangivelse, situasjonen i Europa med nazismens framvekst og beretninger fra de tyske konsentrasjonsleirene. På den andre siden underholdende skjønnlitteratur med kulturradikal tendens. Men i Tiden hadde skjønnlitteraturen fått en mye større plass. I løpet av de første årene utga forlaget flere verk som har en helt sentral plass i norsk litteraturhistorie: Aksel Sandemoses revolusjonerende roman En flyktning krysser sitt spor (1933), Lars Bergs kontroversielle, men kritikerroste debutroman om den mannlige seksualitetens oppvåkning og moralske destruksjon Men det var det ingen som visste (1934) og Arnulf Øverlands diktsamling Den røde front (1937). Forlaget hadde forstått at den sosialistiske oppdragelsen av menneskets sjel ikke kunne skje gjennom opplysningslitteratur, sosialistisk teori og saklig argumentasjon alene. Også sosialistiske hjerter banker, og forlagets skjønnlitterære katalog fra årene før krigen kan leses som en studie i det revolusjonære hjertets oppdragelse. Med Tiden hadde endelig venstresida fått sitt skjønnlitterære forlag.

Til tross for at Tidens profilerte skjønnlitterære utgivelser førte til økt oppmerksomhet og et godt omdømme, var forlaget hele tiden avhengig av at Arbeiderpartiet skjøt kapital inn i forlaget for å balansere underskuddet (se Sørensen 1983). Forlagets profil, portefølje og regnskap fra 30-tallet minner oss om det vestlig-kapitalistiske systemets nådeløshet; også sosialismen må lønne seg.

 

STENGT OG NEDLAGT

Den tyske okkupasjonen knuste mellomkrigstidas sosialistiske forlag. Bøkene havnet på nazistenes lister over forbudte bøker. Den røde æraen i norsk forlagshistorie var over:

 

Bøkene fra Tiden, DNA-forlaget og de andre små og røde forlagene ble mest skadelidende på NS-listene, som de hadde vært det på de tyske listene. Tre fjerdedeler av de forbudte boktitlene var fra Tiden og de andre sosialistiske forlagene. De sosialistiske småforlagene var blitt hardt rammet av tyskernes aksjon. Med de norske aksjonene fikk de det siste dødsstøtet (Ringdal og Holtet Larsen 1995: 111).

 

Tiden var blant forlagene som ble aller hardest rammet. Først stengte tyskerne forlagets bankkontoer. Så, den 25. september 1940, ble forlaget inntatt av tysk sikkerhetspoliti. Store deler av boklageret ble makulert. På det illegale markedet klarte forlaget allikevel å selge nok bøker fra nasjonalsosialistenes svartelister til å dekke utestående fordringer fra papirfabrikker, trykkerier og bokbindere. Verre var det kanskje at flere av Tidens profilerte forfattere måtte gå til andre forlag. Da forlaget startet opp igjen etter krigen, var det med brukket sosialistisk rygg og en partipolitisk nøytral formålsparagraf: «… forlaget tar med sin drift i første rekke sikte på de brede befolkningslag i vårt land, men skal være partipolitisk nøytral» (Tiden Norsk Forlag 1958: 35).

Tyskerne beslagla også lokalene til Internasjonalt arbeiderforlag. Etter krigen gjenoppsto forlaget som A/S Norsk Forlag Ny Dag. Forlaget fikk avslag fra oppgjørskontoret etter krigen om å få nye kontorer og var nødt til å dele lokaler med Norges Kommunistiske Partis kvinnesekretariat (Friheten 25.10.45). Den 20. september 1946 ble Falken Forlag stiftet med Johan Borgen og Olav Dalgard blant initiativtakerne. Også Falken hadde tette forbindelser til Norges Kommunistiske Parti og ga helst ut skjønnlitteratur med politisk tendens på 40- og 50-tallet, samt marxistiske skrifter på 70- og 80-tallet.

 

PAX FORLAG

I etterkrigstida skulle det gå lang tid før vi på nytt fikk et revolusjonært forlag av større betydning. Men det fantes andre frigjørende forlagsprosjekter. Den 2. april 1964 grunnla Tor Bjerkmann billigbokforlaget Pax Forlag A/S med utspring i miljøet rundt organisasjonen Folkereisning mot krig og deres tidsskrift PAX. Pasifistisk månedsskrift, med Johan Galtung som redaktør. Forlaget blir ofte omtalt som et venstreradikalt forlag, men det er kanskje riktigere å si at det hadde en åpen, uavhengig venstreintellektuell orientering. I forlagets første utgivelse framgår det at ambisjonen var å utgi «aktuelle bøker om moderne historie og politikk, om krig og fred, om sosialisme og samfunnsspørsmål, og den vil også bringe moderne skjønnlitteratur» (Orwell 1964: [3]). Ni år seinere presenterte forlaget seg som «et uavhengig sosialistisk forlag som arbeider på kollektiv basis» (Keul og Kjeldstadli (red.) 1973: [2]). De åtte første titlene fra Pax, med typografisk slående omslag av Arild Kristo, forteller om forlagets særegne forening av opplysning, samfunnsopprør og uavhengig sosialisme: George Orwells Kamerat Stalin, sosiologen Vilhelm Auberts Likhet og rett, James Baldwins essaysamling Ingen kjenner mitt navn, Karl Evangs Fred er å skape, Colin og Margareth Legums Sør-Afrika, krise for vesten, David Horowitz’ Den kalde krigen. Søkelys på amerikansk utenrikspolitikk, Sture Källbergs Kamerat med 700 millioner og Lars Ullerstams De seksuelle minoriteter.

Pax var kanskje aldri et direkte revolusjonært forlag, men de tok opp arven etter Fram forlag og utga intellektuelt utfordrende og politisk omstridte bøker. Lasse Efskinds Soldatens lille røde bok fra 1970 representerer et radikalt høydepunkt i så måte. Den stilte spørsmålet om den norske forsvarslinja ikke undergravde soldatenes og arbeiderklassens interesser. I kongelig resolusjon 26. februar 1971 besluttet påtalemyndighetene å gi forfatter og forlag påtaleunnlatelse. Juridisk betydde det at myndighetene konstaterte at forfatter og forlag var skyldige i å ha overtrådt den militære straffeloven (oppviglerparagrafen), men at de lot nåde gå for rett og dermed unngikk en belastende rettssak. Bjerkmann og Efskind avviste påtaleunnlatelsen. Rettssaken i lagmannsretten endte med frifinnelse.

 

FORLAGET OKTOBER

I oktober 1970, samme år som Pax utga Lasse Efskinds Soldatens lille røde bok, stiftet medlemmer av SUF (ml)-bevegelsen det foreløpig siste av de store revolusjonære forlagene i norsk forlagshistorie, Forlaget Oktober, som fra 1973 var i det nystiftede partiet AKP (m-l)s eierskap. I artikkelen «Startet med Lenin og Mao, endte opp med Knausgård» fra Dagbladet 23. oktober 2010 i forbindelse med markeringen av forlagets 40-årsjubileum, oppsummerer Fredrik Wandrup forlagets tidligste utgivelser slik:

 

Den første boka som ble utgitt, var «Om enhetsfrontens og folkefrontens problemer» av den bulgarske kommunistlederen Georgi Dimitrov. Deretter gikk det slag i slag. Formann Maos pamfletter og hans «Skrifter i utvalg» strømmet fra trykkeriene, det samme gjaldt 12 bind av Vladimir Iljitsj Lenins «Utvalgte verker» og diverse tjukke avhandlinger av forfattere som Karl Marx, Friedrich Engels, Josef Stalin og andre helter på ytterste venstre fløy. […] Andre utgivelser var Sigurd Allerns «Søkelys på SIPO» og «Idrett og klassekamp», med Egil «Drillo» Olsen som medforfatter. Jon Michelet var forlagssjef. Oktober-bokhandler ble sprengt i lufta både i hans romaner og i virkeligheten. En av de få skjønnlitterære forfatterne var Dag Solstad, som ble overtalt til å utgi sin krigstrilogi på Oktober.

 

Oktober fulgte på mange måter den gamle oppskriften fra Tiden: revolusjonær agitasjon og opplysning kombinert med skjønnlitterær tendenslitteratur. «Ved å satse på propaganda og kultur i skjønn forening skulle vi gjennom Oktober-virksomheten konsolidere kadrene våre og vinne massene», skriver tidligere leder av forlaget Jon Michelet i boka Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking (2011: 145).

Den første norske skjønnlitterære tittelen på Oktober var Kjell Pettersens diktsamling Fra arbeider til arbeider (1973). Og i 1975 kom Dag Solstads første bok på Oktober, dramaet Kamerat Stalin, eller familien Nordby. Forlaget var organisert som aksjeselskap og hadde en rekke mer eller mindre uavhengige bokhandlere og kommisjonærer plassert rundt i Norge (Rognlien 2009: 175ff).

 

INJURIEPARAGRAFEN

Så vidt meg bekjent ble ikke Forlaget Oktober utsatt for åpen rettsforfølgelse fra påtalemyndighetene. Men i kjølvannet av Lund-kommisjonens rapport om ulovlig overvåking er det liten tvil om at forlaget ble fulgt med argusøyne. Jon Michelet har gått gjennom den ulovlige overvåkingen av seg sjøl i Mappa mi. Han ble aldri stilt for retten for engasjementet sitt i Oktober, men ble tiltalt og dømt etter injurieparagrafen for ytringer framsatt i romanform (i Jernkorset. En roman mot nazisme og nynazisme) og i pressen (om at politiet sto bak bombingen av Oktobers bokhandel i Tromsø).

Ved siden av revolusjonære Oktober fantes det en rekke andre mindre radikale, motkulturelle og anarkistiske forlag på 70-tallet. Flere av dem var knyttet til Muldvarpkretsen i Hjelms gate 3 i Oslo og tilsvarende miljøer i Horten og på Karlsøy i Troms. Tidsskrift som Gateavisa, Vibra, Magasinfrosk, Vannbæreren og Dikt & datt (fra Forsøksgymnaset i Oslo) og forlag som Frustra og Forfatterforlaget Dikt & datt minner om mangfoldet fra denne tida. De motkulturelle og anarkistiske forlagene på 70-tallet forsøkte å gå imot den kommersielle forlagsdriften og representerer i så måte en særegen forlagsøkonomisk revolt.

De seinere årene har vi sett nye tilløp til venstreradikal forlagsvirksomhet med hovedfokus på opplysnings- og debattbøker. Forlaget Rødt! i Larvik ble etablert rundt 2005, Marxist forlag og Forlaget Manifest i 2007. Manifest presenterer seg humoristisk som et forlag med hjertet på venstre side, mens Marxist har markert seg med flere bøker om 22. juli-terroren. Foreløpig har ingen av disse fått det gjennomslaget Fram, Tiden og Oktober fikk med sin særegne forening av sosialistisk opplysning og skjønnlitterær appell.

 

VERDEN BRENNER

Historien om de revolusjonære forlagenes seire og tap fra 1814 til i dag minner oss om at utgivelsen av bøker også er politikk. Forsvaret av ytringsfriheten, kampen for like rettigheter og solidariteten med samfunnets stemmeløse og undertrykte danner en solid rød tråd gjennom de to siste hundreårene med norske bøker utgitt på opposisjonelle, revolusjonære og sosialistiske forlag. Alvoret i den idealistiske drømmen om å opplyse folket slik at det kan vinne frihet, men også passe på friheten så den ikke går tapt, er overveldende når man leser forlagenes kataloger. Dramaene knyttet til kontroversielle utgivelser styresmaktene fant det nødvendig å tiltale, dømme og forby for brudd på den sivile eller militære straffelov, vitner om at ethvert samfunn trekker sine grenser, og at det aldri er tilfeldig hvem som trekker dem. Det gjør vondt å lese de mange advarslene mot nazismens farer og rapportene om lidelsen i tyske konsentrasjonsleirer som ble utgitt under de sosialistiske forlagenes gullalder på 30-tallet. Det er publikasjoner som skriker mot leseren at vi ikke må sove. Det er skremmende å tenke på hvor lite de hjalp. Vi blir også minnet på at ingen kan vinne massene med sosialistisk teori alene. Også frihet, likhet og solidaritet trenger hjerter som banker.

I en verden som i økende grad brenner av hat, terror, rasisme, nasjonalistisk proteksjonisme og kapitalistisk kynisme, hvisker bøkene oss sine blendende hemmeligheter fra arkivet: Handling er veltalenhet.

Trond Haugen (47) er forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket

 

Litteratur:

Alsvik, Otlu (1952). Bokhandelen i Drammen gjennom tre hundre år. Drammen: Harald Lyche & Co.

Bjerkmann, Tor (1974). Pax register 1964–1973. En nøkkel til Pax forlags utgivelser gjennom 10 år. Oslo: Pax.

Bjerkmann, Tor (1994). Ingen skal tenke for meg. Med Pax fra atomprotestbevegelsen til Folkebevegelsen 1957–1972. Oslo: Tiden.

Bull, Trygve og Trond Hegna (1966). Mot dag. Artikler i utvalg. Oslo: Pax.

«Den praktiske husmor» (1937), i Gudbrandsdølen 17. desember

Feilberg, M.W. (1892). Norsk bogfortegnelse 1883–1890. Kristiania: Den norske Boghandlerforenings Forlag.

Fortegnelse over Skrifter, til Læsning for Menigmand (fornemmelig til Brug for Bestyrere af Almue-Bibliotheker (1852). Christiania: Damm forlag.

Gustavsen, Finn (1998). Pionerene. Fellesklubben ved Arbeidernes aktietrykkeri og Aktietrykkeriet a.s. 1898–1998. Oslo: Fellesklubben.

Helle, Egil (1988). Grunnleggeren. Christian Holtermann Knudsens liv i norsk arbeiderbevegelse. Oslo: Tiden.

Huseby, Olaf (1933). «Attersyn og kringsjaa. Halv hundrad års minnestubbar», i Olaf Norli. Et festskrift. Oslo: [Norli] Nikolai Olsens boktrykkeri.

Just, Carl (1947). N.W. Damm & søn 1843–1943. Et firmas historie. Oslo: Damm.

Keul, Vidar og Knut Kjeldstadli (1973). DNA. Fra folkebevegelse til statsstøtte. Oslo: Pax.

Knudsen, Torstein (1983). Forlag i sentrum og periferi. En litteratursosiologisk undersøkelse av forlagsvirksomhet i Bergen fra 1880 til 1900 (Hovedoppgave i nordisk). Bergen: [Forfatteren].

Larsen, Peter (1983). Da så de våren komme –. Tiden Norsk Forlag femti år. Oslo: Tiden.

Lorenz, Einhart (1972). Arbeiderbevegelsens historie. En innføring. Norsk sosialisme i internasjonalt perspektiv.  1. 1789–1930. Oslo: Pax.

Martinsen, Øyvind (1983). Tiden Norsk Forlag. Organisatorisk og økonomisk utvikling 1933-1951 (Hovedoppgave i historie). Bergen: [Forfatteren].

Orwell, George (1964). Kamerat Napoleon. Oslo: Pax.

«Pelle Erobrerens fortsettelse» (1945), i Friheten 25. oktober.

Rognlien, Jon (2009). Den store ML-boka. Norsk maoisme sett nedenfra. Oslo: Kagge.

Tiden Norsk Forlag. Jubileumskatalog 1933–1958 med et tilbakeblikk (1958). Oslo: Tiden.

Tveterås, Harald (1940). Norske tidsskrifter. Bibliografi over periodiske skrifter i Norge inntil 1920. Oslo: Universitetsbiblioteket.

Ringdal, Nils Johan og Terje Holtet Larsen (1995). Kardinaler og kremmere. Norske forleggere gjennom hundre år. Den norske forleggerforening 18951995. Oslo: Den norske forleggerforening.

Vogt, Johan (1959). «Arnulf Øverland og ‘Mot Dag’», i Festskrift til Arnulf Øverland på syttiårsdagen 27. april 1959. Oslo: Aschehoug.

Wandrup, Fredik (2010). «Startet med Lenin og Mao, endte opp med Knausgård», i Dagbladet 23. oktober.

Zachariassen, Aksel. Arbeiderpartiets presseforbund. Gjennom 40 år. Med spredte trekk av partipressens historie. Oslo: Arbeidernes aktietrykk.