Hva var oddsene for at en kortvokst, halt, jødisk kvinne skulle oppnå en politisk stjernestatus på begynnelsen av 1900-tallet? Kate Evans’ kraftfulle tegneseriebiografi om den revolusjonære marxisten Rosa Luxemburg sier noe om hvorfor dette skjedde.

 

Kate Evans

Red Rosa – A graphic biography of Rosa Luxemburg

Verso, 2015

 

Hun ble født i Polen den 5. mars 1871, i en bokglad middelklassefamilie som flyttet til Warszawa da hun var tre år gammel. Allerede som barn viste hun et usedvanlig engasjement og reagerte på urettferdighet og klasseforskjeller hun så omkring seg i industribyen: «Jeg vil belaste de velståendes samvittighet med all lidelse og alle gjemte, bitre tårer», skrev hun i et dikt som skoleelev. [1] En hofteskade (trolig medfødt) gjorde henne halt fra hun var fem år gammel, noe som kan ha gjort henne mer empatisk innstilt overfor andres lidelse.

Som tenåring engasjerte hun seg i den sosialistiske undergrunnsbevegelsen. Men det fantes ikke politisk frihet i tsarens Polen, og 15 år gamle Rosa ble tidlig lagt merke til. Trusler om arrest kombinert med et ønske om høyere utdanning førte den skoleflinke jenta til Sveits og universitetet i Zürich, som var åpent for kvinner. Her studerte hun blant annet naturvitenskap og økonomi og skrev en doktoravhandling om Polens industrialisering (Die Industrielle Entwicklung Polens, 1897). Sammen med studenten Leo Jogiches ble hun glødende opptatt av marxismen og fordypet seg i ideologens verker. Jogiches var i likhet med henne ikke-praktiserende jøde og ble en livslang venn og elsker. Begge var med på å grunnlegge det venstreorienterte partiet Sosialdemokratiet i Polen og Litauen, SDKPIL, i 1893.

 

UTTRYKKSFULLT

Ved hjelp av noen få, men uttrykksfulle bilder gir Evans oss inntrykk fra en oppvekst i en harmonisk familie, hvor datterens opprørske engasjement kunne gi foreldrene hodebry. Karakteristisk for tegneserieskaperens stil er en ironisk snert som dukker opp uventet og gjerne mot slutten av en billedsekvens, som for eksempel når unge Rosa leser høyt fra en hjemmeoppgave i poesi – et dikt hun har skrevet i anledning den tyske keiser Wilhelms besøk. Foreldrene lytter forventningsfullt, men entusiasmen daler idet de skjønner at datteren håner keiseren. Etterpå snur moren seg mot faren og utbryter lakonisk: «Edward, du sa at jenta vil nå langt, noe jeg må si meg uenig i. Det er bare et lite fall etter at løkka har strammet seg rundt halsen.» [2]

Foreldrene støttet likevel Rosas utdannelse, og etter å ha fullført doktoravhandlingen flyttet hun til Berlin, hvor hun inngikk et skinnekteskap for å få oppholdstillatelse. Nå befant hun seg midt i smørøyet: det tyske sosialdemokratiske partiet SDP (Sozialdemokratische Partei Deutschlands) var det raskest voksende sosialistpartiet på 1890-tallet. Luxemburg hev seg inn i politisk arbeid og ble snart en av de viktigste representantene for partiets venstrefløy. Her imponerte hun med sin indre overbevisning, sitt klare intellekt og sitt talent for å uttrykke seg, både skriftlig og muntlig. Ambisjoner skortet det ikke på: «Jeg vil skake folk som med et tordenskrall, tenne deres sinn med ildpusten i min visjon, styrken i min tro og kraften i mitt uttrykk», skrev hun i et brev til Jogiches, som fortsatt var i Sveits. [3]

 

VANT DEBATT

Luxemburg nølte ikke med å gå i polemikk mot ledende krefter i partiet, selv om de hadde autoritet og posisjon og/eller var mye eldre enn henne. På slutten av 1890-tallet hev hun seg fryktløst inn en debatt som splittet partiet: revisjonistene (en retning innen arbeiderbevegelsen som ville revidere marxismen), ledet av teoretikeren Eduard Bernstein, mente at det fantes et alternativ til revolusjon: gradvise reformer ved hjelp av fagforeningsarbeid og parlamentarisk arbeid.

Luxemburg var en av de første som tok kraftig avstand fra Bernsteins argumenter. Hun var en overbevist revolusjonær som mente at skrittvise endringer i samfunnet snarere kunne være et hinder enn en støtte for revolusjonen. I skriftet Reform eller Revolusjon (1899) tilbakeviste hun dem punkt for punkt og gikk så langt som til å kalle Bernsteins revisjonisme for «småborgerlig» og «opportunistisk».

Skriftet vakte oppsikt og etablerte Luxemburg som en intellektuell kraft i partiet.   Hun fikk applaus av flere ledende partikrefter, blant annet filosofen Karl Kautsky og kvinnesaksforkjemperen Clara Zetkin, begge revolusjonære sosialister. Resolusjoner imot reformisme ble vedtatt på SPDs konferanser i 1899, 1901 og 1903 og på den internasjonale kongressen i 1904.

 

KJØKKENREDSKAPER

Tegneserieskaper Evans er sterkt til stede hele veien og bryter også inn iblant for å kommentere eller understreke et poeng. Hun vektlegger hvordan Luxemburg var forut for sin tid, for eksempel forutså hun den økonomiske globaliseringen og det militærindustrielle komplekset en god stund før disse eksisterte som begreper.

Luxemburg var en tenker først og fremst, og det hun skrev, appellerte til både fornuft og følelser. En kritikk av hennes idéer har vært at de virker utilgjengelige, og at det kan være vanskelig for hennes arbeiderklassetilhengere å henge med i hennes akademiske og til dels kompliserte tankeprosesser. Evans synliggjør Luxemburgs teorier på en tilsynelatende uanstrengt måte. Det er rett og slett imponerende hvordan tegneserieskaperen lykkes i å presentere Luxemburgs argumenter – gjerne som del av en samtale – på en lettfattelig måte, uten at det går på bekostning av etterretteligheten. Selv om noen tekstpartier er lange, blir boka aldri kjedelig, tvert imot, dette er en page-turner av en biografi. Det er herlig å oppleve marxistisk teori forklart ved bruk av brødkniver, skjeer, loff – ethvert redskap som befinner seg på Luxemburgs kjøkkenbord!

Underveis støtter Evans seg på et omfattende kildemateriale (fotnoteapparatet utgjør ca. 35 sider av bokas 220, de fleste referanser er til originalkilder, som bøker, brev og taler av Luxemburg så vel som verkene til Marx). Svært mye av teksten er direkte kildesitater, både replikker, kommentarer og tanker, ja, det finnes knapt et utsagn som mangler kildebelegg – dette må være den første boka jeg har lest, hvor til og med en orgasme er kildebelagt!

 

KRIGSMOTSTAND

Høsten 1905: Den russiske revolusjon og russiske arbeideres generalstreik ga Luxemburg fornyet energi, og i likhet med mange på venstresiden håpet hun at den ville spre seg til Tyskland. Hun dro til Warszawa og deltok i demonstrasjoner og opplevde å bli fengslet for første gang. I løpet av de neste årene fullførte hun Die Akkumulation des Kapitals (1913), som ofte regnes som hennes hovedverk, hvor hun tar Marx som utgangspunkt og gir en uavhengig og svært kritisk forklaring av kapitalismens økonomiske og politiske konsekvenser, blant annet viste hun hvordan imperialismen var et resultat av kapitalismens ekspansjon til underutviklede områder i verden. Det var et stort slag for henne noen år senere at tyske arbeidere valgte nasjonalisme og å si ja til krigsdeltagelse. Da SDP støttet den tyske regjeringen ved krigsutbruddet, ble hun enormt skuffet, ja, faktisk vurderte både hun og Clara Zetkin å begå selvmord da de fikk høre om det. Hun havnet i fengsel på nytt da hun forsøkte å organisere streiker mot Tysklands deltagelse i krigen. Fra 1915 til krigens slutt satt hun med korte avbrudd i fengsel. Når hun ikke satt i fengsel, underviste hun ved SDPs partiskole i Berlin (1907–1917). En trøst var at hun fikk arbeide under fengselsoppholdene, og hun skrev også en drøss med brev og artikler som reflekterer hennes grunnleggende optimisme på revolusjonens vegne.

 

POETISK

Luxemburgs private brev er opphavet til noen av bokas vakreste illustrasjoner – ironisk nok er mange av dem skrevet fra fengselet. Brevene viser en annen side ved revolusjonære aktivisten, som for eksempel en enorm naturglede. Hun var levende opptatt av alle slags dyr – katter og mus, fugler og humler – og i brevene undrer hun seg for eksempel over fuglene som holder henne med selskap utenfor fengselscella, himmelen over piggtrådgjerdet eller en blomst som er i ferd med å springe ut i hagen utenfor cella (hun fikk lov til å ha en liten hage å stelle i) Her er Evans illustrasjoner poetiske, drømmende og til dels surrealistiske. Selv om hun har en relativt enkel strek og alle bildene er i sort-hvitt, lykkes hun i å få frem flere forskjellige ting på én gang: Luxemburgs lengsel etter å delta i livet utenfor murene – og samtidig hennes ydmykhet og evne til å sette pris på de tingene hun tross alt får tilgang til.

Utenfor murene var det blodig alvor. Krigen fortsatte, og den russiske revolusjon brøt ut i 1917. I mars abdiserte tsar Nikolaj II, og i november ledet Lenin de venstrerevolusjonære i et opprør. Luxemburg fulgte nøye med. Selv om hun støttet revolusjonen, var hun kritisk til måten den ble gjennomført på. Hun reagerte på retningen den tok etter oppløsningen av den grunnlovgivende forsamlingen i januar 1918, som var det første kjente steget mot diktatur. Et av hennes mest kjente og ofte siterte utsagn fra denne tiden er at «frihet alltid først og fremst er frihet for den som tenker annerledes». Samme år tok hun bladet fra munnen og skrev den kritiske pamfletten: Den russiske revolusjon, hvor hun åpner med å hylle Lenins og Trotskijs revolusjonære linje før hun kritiserer dem for mangel på demokrati og folkestyre. Ifølge henne burde massene lede an, og hun hadde tro på generalstreik og såkalt «spontan aksjon» som virkemidler. Gang på gang understreket hun hvordan en revolusjon bør oppstå nedenfra. Etter hvert var det flere enn henne (blant andre Antonio Gramsci) som kritiserte Lenin for å avlyse valg, forby aviser og «utsette» demokratiet.

 

DOMINERENDE

Et kjennetegn blant biografer er at de velger biografiobjekter de sympatiserer med, og Evans er intet unntak. Boka er i aller høyeste grad et anerkjennende prosjekt, og forfatteren stiller seg lite kritisk til Luxemburgs agenda eller tankegang.

Som leser savner jeg en utdypning av Luxemburgs forhold til Jogiches, som var en uhyre sentral person i hennes liv, både på det private og det politiske plan. Han kom fra en formuende familie og hjalp henne økonomisk, blant annet finansierte han flyttingen hennes fra Zürich til Berlin etter doktorgraden. Evans er så vidt inne på at Luxemburg drømte om et vanlig, mer borgerlig liv med Jogiches (med større forpliktelser, barn og så videre), men går så raskt videre til å konstatere at hun levde godt uten, blant annet skaffet hun seg en katt (!) og etter hvert også andre elskere.

Dette synet står i motsetning til for eksempel forfatter og kritiker Jacqueline Roses (Women in Dark Times, Bloomsbury, 2014), som fremhever at Jogiches dominerte henne, ifølge Rose var han både «manipulerende, hjerteløs og sjelløs og alt som ikke Luxemburg var», og han la hindringer i veien for at hun skulle få realisert familiedrømmen, i tillegg til at han la politiske føringer for henne.

Uansett hvordan dette hang sammen: Jeg skulle likt å se Evans gå mer i dybden i dette forholdet og hvordan det påvirket deres politiske handlinger, selv om det kanskje ikke er helt enkelt innenfor tegneserieformatet, som neppe egner seg for tung psykologisering, men heller er et medium som skaper litt distanse.

 

«BLODIGE ROSA»

Tilbake til Luxemburgs siste år: Sammen med den tyske kommunisten Karl Liebknecht, Clara Zetkin og andre radikale grunnla hun Spartakusforbundet, hvis formål var å få slutt på krigen gjennom revolusjon og etablere en arbeiderklasseregjering. I november 1918 ble det tysk revolusjon, og Luxemburg slapp ut av fengselet. I desember 1918 var Liebknecht og Luxemburg med på å grunnlegge det tyske kommunistpartiet KDP (Kommunistische Partei Deutschlands). Luxemburg understreket at partiet aldri ville prøve å regjere uten den overveldende støtten fra flertallet av tyskere, men da det kommunistiske spartakistopprøret startet, hadde hun liten kontroll over hvordan ting utviklet seg. Hun som i en tale på nyåret 1919 (hennes siste) hadde gått ut mot vold, ble nå kalt «Blodige Rosa» i den borgerlige pressen. Sammenstøt mellom opprørerne og frikorpssoldater (en løs sammenslutning av paramilitære, soldater som var trofaste mot den sosialdemokratiske regjeringen) førte blant annet til at 153 opprørere og 17 frikorpssoldater ble myrdet.

Og mer blod skulle det bli. Samme kveld, den 15. januar 1919, ble både Liebknecht og Luxemburg arrestert. Etter å ha blitt avhørt under tortur ble de brutalt drept. I ettertid fremkom det at ordren om drapene skal ha kommet direkte fra den sosialdemokratiske forsvarsministeren Gustav Noske.

Mordet på den 47-årige Luxemburg skapte voldsom bitterhet og førte til en ny voldsbølge i Tyskland. Tusenvis av medlemmer av det tyske kommunistpartiet og sivile ble drept. Først over fire måneder etter hennes død, 1. juni 1919, ble Luxemburgs lik funnet i Landwehrkanal i Berlin. Omsider kunne hun gravlegges på Zentralfriedhof Friedrichsfelde (hvor også Liebknecht var gravlagt) i Berlin. Flere hundre tusen mennesker fulgte henne til hennes siste hvilested. Begravelsen foregikk i Luxemburgs ånd, fredelig, men med taler som ga klar beskjed til makthaverne om at arbeidernes krav ikke kan ignoreres.

 

INGEN MARTYR

I ettertid er både Liebknecht og Luxemburg blitt martyrer for mange på Tysklands venstreside. Other editions Enlarge cover Øverst i skjemaetMens flere omtaler henne som en martyr, inntar Evans derimot en mer offensiv holdning til sitt biografiobjekt. Hun løfter Luxemburg frem for det hun bør huskes for – sin politiske tankegang og påvirkningskraft, og sine bøker.

Alt i alt er dette en levende, nyansert, samvittighetsfull og etterrettelig biografisk fremstilling av en polsk marxist som i dag er ukjent for flertallet. Det er uhyre godt gjort og et eksempel på at biografiske tegneserier, en sjanger som har opplevd en boom de siste årene, kan bidra til å gjøre denne typen sakprosa lettere tilgjengelig for nye målgrupper, også for barn og unge.

Evans avslutter tegneseriebiografien med noen storslagne illustrasjoner som viser Luxemburgs uovertrufne ånd. Istedenfor å spørre om hennes skjebne kunne vært unngått, slik mange gjør, spør hun om hvor Luxemburgs idéer kan føre oss i dag. Hvor lever hennes glød, hennes kampånd?

Den største komplimenten jeg kan gi boka, er at den etterlot meg med et ønske om å gå ut og lete etter denne kampånden.

Anne Synnøve Simensen (49) er frilansjournalist, forfatter og kursleder i formidlingsteknikk.

Kilder

Bøker

Evans, Kate: Red Rosa – A graphic biography of Rosa Luxemburg (Verso, 2015).

Nye, Andrea: Philosophia: The Thought of Rosa Luxemburg, Simone Weil and Hannah Arendt (Routledge, 1994).

Luxemburg, Rosa: Reform or Revolution (Rosa Luxemburg Internet Archive (Marxist.org), online version 1999).

Artikler

Engelstad, Ellen: «Drømmen om det røde», Manifest tidsskrift, 28.11.2016.

Engelstad, Ellen: «Rosarevolusjonen», Klassekampen 25.07.2017.

Radio

BBC Radio 4 – «In Our Time, Rosa Luxemburg», lenke: http://www.bbc.co.uk/programmes/b08lfc77

 

[1] «I want to burden the conscience of the affluent with all the suffering and all the hidden bitter tears.» Evans, s. 9

[2] «Edward, when you said this girl would go far, I disagree. There’s only a short drop on the hangman’s noose.” (Evans, s. 8)

[3] «I want to affect people like a clap of thunder, to inflame their minds with the breath of my vision, the strength of my conviction and the power of my expression» (s. 51).