Karl Marx’ og Friedrich Engels’ Det kommunistiske partis manifest foreligger i ny oversettelse. Hvorfor? Oversetteren svarer.

 

Jeg skal si noen ord om Det kommunistiske partis manifest, denne lille, men likevel enorme boken jeg på oppdrag fra forfatter- og kritikerkollektivet Sentralkomitéen har oversatt til norsk, gjenoversatt, må jeg tilføye, for det dreier seg jo om en tekst som er blitt oversatt til norsk tidligere, og det flere ganger i løpet av de siste hundre årene. Og dermed melder spørsmålet seg: Hvorfor gjenoversette?

Det kommunistiske partis manifest er en klassiker, ja visst, en tekst man bør ha lest. Og lest – jeg mener virkelig lest – manifestet, det har vi, alle som en, ikke sant?

Vi kjenner tekstens mange påstander, dens argumenter, dens prosjekt, vi kan den så å si utenat. Marx (og Engels, la oss ikke glemme ham) anno 1848: «Historien om alle samfunn frem til i dag, er historien om klassekamper.» Og: «En epokes herskende ideer har alltid vært den herskende klassens ideer.» Videre: «Proletarene har ingenting annet å tape enn sine lenker. De har en verden å vinne.»

Hvorfor gjenoversette – i 2016?

 

ET FORSLAG

Et svar, et klart og tydelig svar. Jeg siterer fra gjenoversettelsen, nærmere bestemt fra den korte fortalen:

 

Det er på høy tid at kommunistene selv, i full offentlighet, gjør rede for sine anskuelser, mål og hensikter; at partiets eget manifest stilles opp mot disse eventyrene om kommunismens gjenferd.

 

På høy tid? I 2016? Etter alt som gikk forferdelig galt, etter alt Historien har lært oss, og nettopp nå, i den politiske situasjonen vi befinner oss, på nettopp dette stadiet i den kapitalistiske epoken, er det igjen på høy tid – «hohe Zeit» – at kommunistene taler ut, gjør rede for seg. (Stikkord: klimakrise, flyktningkrise, kapitalistiske kriger, globalisering, overproduksjon, fascisme.) Det er på høy tid at noen legger frem et forslag.

Dette må vi være klar over: Det kommunistiske partis manifest er ikke en «lovtekst», ikke en «vedtatt sannhet»; Det kommunistiske partis manifest er et forslag, en skisse, et utkast. «Det er på høy tid …», skriver Marx – og han fortsetter:

 

Med dette mål for øye har kommunister av de forskjelligste nasjonaliteter samlet seg i London og skissert det følgende manifest, som vil foreligge i engelsk, fransk, tysk, italiensk, flamsk og dansk utgave.

 

«… og skissert det følgende manifest …» Originalen: «… und das folgende Manifest entworfen …» Et verb avgjør det hele: entwerfen, som ifølge ordbøkene må forstås som «gjøre utkast til, skissere, fremlegge». Og dermed er vi gitt en grunn til å oversette teksten – igjen og igjen. Stadig se på, vurdere, kritisere forslaget, skissen, utkastet. Stadig gjenlese en av verdenslitteraturens viktigste fremstillinger av det uferdige.

 

KOMMUNISMENS GJENFERD

Til opplysning: Det er kun teksten av 1848 – førsteutgavens tekst – jeg har oversatt. De senere tilføyelsene – forordene og fotnotene – har jeg ikke tatt med. Også dette et svar på «hvorfor gjenoversette». Denne gangen er det ordene fra 1848 vi lytter til. (Derfor den opprinnelige tittelen: Det kommunistiske partis manifest – og ikke den reviderte: Det kommunistiske manifest.) De tidligere norske oversettelsene anskueliggjør hvordan Marx og Engels – og særlig Engels – foretar revisjoner av «ungdomsverket».

Spørsmål: Hvilken oversettelse er den beste? Nei, det får andre enn undertegnede ta stilling til. Her nøyer jeg meg med å nevne min personlige favoritt: August Bosses nynorske oversettelse, utgitt av Det Norske Arbeiderpartis Forlag i 1921 og gjenutgitt i 2014 (Marxist Forlag). Entwerfen: «… kommunistar av dei ymse folkeslag [har] kome i hop og gjeve utkast til dette manifestet …» Og jeg bare må sitere følgende:

 

Det er paa tide at kommunistane ope legg fram for heile verda tenkjemaaten sin, maala sine, hugdraget sitt, og upp imot segna um kommunismeskrymtet set upp eit manifest fraa partiet sjølv.

 

Fremdeles fortelles det eventyr om kommunismens gjenferd, «kommunismeskrymtet». «Høyresidens» eventyr – og «venstresidens» eventyr. Det fortelles eventyr – fordi alternativet synes å være utenkelig: å innrømme at kommunismen er virkelig; at den bærer i seg en idé, en hypotese (jf. Alain Badious bok The Communist Hypothesis, 2010); at kommunismen er det «vesen» som forteller den ubehagelige sannheten om kapitalismen.

Men «gjenferd»? Kommunismens «gjenferd»?

Gjenoversettelsen: «Et gjenferd går omkring i Europa – kommunismens gjenferd.» Originalen: «Ein Gespenst geht um in Europa – das Gespenst des Kommunismus.» Altså: «Gespenst» blir til «gjenferd», ikke «spøkelse». Noe – tør jeg påstå – er i ferd med å skje.

Et spøkelse er allerede innskrevet i det norske språk: «Et spøkelse går gjennom Europa …» (Bosse: «Eit skrymt syner seg jamt i Europa …») Gjenoversettelsen gjentar, den bedriver repetisjon: nok en gang skape en Marx-skikkelse i det norske språkets bilde. En gjentagelse – men vel å merke ikke i betydningen kopi. Kall det gjentagelsens mulighet: nyvinning istedenfor obligatorisk reproduksjon; brudd istedenfor kontinuitet. Men dette må jeg snakke mer om en annen gang.

 

BLANDEDE FØLELSER

Det er så jeg kan høre sukk, stønn og knurr fra den ene leiren – og jubelrop fra den andre. Si Marx, si Det kommunistiske partis manifest, og krefter i det ubevisste sjelslivs rike begynner å røre på seg. Følelser. Enorme bølger av følelser slår mot den som har åpnet sin munn. Indignasjonen veller frem i den ene fremtredende «høyresiderepresentant» etter den andre; man må jo ha studert Marx svært nøye der i gården, for det er ikke måte på hvor dypt disse kapitalismens legitimister har boret – og skuet. Man gjennomskuer alt, og man overskuer alt, man er Guds talsmenn på jord.

Og de fremtredende «venstresiderepresentantene»? Disse har god trening i å unngå å tenke at Marx er den store helten. Andre helter, og andre ismer (liberalismen fremst blant dem), har for lengst inntatt salongen, og hver gang Marx og marxismen kommer på tale, må man her – jubelrop til tross, eller snarere nettopp derfor – demonstrere hva det innebærer å motta et budskap med «blandede følelser».

Et eksempel. I 2008 skrev jeg en artikkel om Det kommunistiske partis manifest. 160 år var gått siden den tyske førsteutgaven så dagens lys. Artikkelen stod på trykk i Ny Tid, og den inneholdt blant annet følgende refleksjon:

 

Marx’ navn er blitt knyttet til historien om det 20. århundrets massemord. Både Stalin og Pol Pot troner blant diktatorene som gjennom historien har lest den 160 år gamle pamfletten med den største interesse. Man kunne spørre om blekket er blitt til blodet fra GULag og Kambodsja, når man tar det fram igjen i 2008. Burde vi ikke bare glemme dette lille kampskriftet?

 

Blekk som blir til blod. En transsubstansiasjon. Og nok en gang var det nødvendig å rette oppmerksomhet mot Stalin og Pol Pot; nok en gang nødvendig å legge frem en blåkopi av «høyresideargumentet»: at det er umulig å snakke om Marx uten samtidig å snakke om Stalin og Pol Pot; at Marx’ skrifter bar i seg kimen til både GULag og folkemordet i Kambodsja …

Om jeg i ettertid tenker at jeg gjerne skulle fått fjernet blåkopien? Om jeg angrer? Nei. For det var ikke jeg som skrev avsnittet om blekket, blodet, Stalin og Pol Pot. Den som skrev og flettet setningene inn i min tekst, var en av redaktørene i Ny Tid. Ja, redaktøren hadde selv behov for å si noe, noe han følte han måtte si. Og han skrev og flettet inn, redigerte – uten mitt vitende.

Men det var da det og itte nå, et muntert minne fra min tid som fast bidragsyter til post-SV-avismagasinet Ny Tid (som ikke må forveksles med nye Ny Tid: den post-anarkistiske avisen). Jeg kan ikke annet enn å sitere Hegel: «Tenke? Abstrakt? – Sauve qui peut! Redde seg den som kan!»

 

KAPITALISMENS PRODUKT

Hva er kommunisme? Hvorfor finner Marx det nødvendig å påpeke at borgerskapet har frembrakt «de menn som vil ta våpnene i bruk: de moderne arbeiderne, proletarene»?

Dialektikk i praksis: Kommunismen kommer ikke fra en annen planet; det er ikke fordi den er ekstraterrestrisk at kommunismen kalles kapitalismens motsetning og fiende. Kommunismen er et høyst jordisk fenomen. I en viss forstand – og jeg gjentar: i en viss forstand – er kommunismen et produkt av kapitalismen; den er et produkt som avslører hver minste detalj i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Begjæret er ustoppelig, og i sitt jag etter mer, mer, mer begår kapitalismen det mesterstykke å sprenge de rammene den selv har satt for produksjonen. «De borgerlige forhold er blitt for trange for den rikdom de selv har skapt», skriver Marx i 1848.

En berømt karikatur: Marx som ved å snu Hegel på hodet forvandler en idealistisk dialektikk til en materialistisk dialektikk. Vi må gjerne diskutere hvorvidt karikaturen er idéhistorisk relevant eller ikke, om det her er snakk om en misforståelse, og hvis så er tilfelle: hva (eller hvem) misforståelsen skyldes.

Uansett, det er ikke til å komme forbi at karikaturen peker på et forhold hinsides idéhistoriens strenge krav om leksikografisk etterrettelighet; jeg tenker selvfølgelig på forholdet far–sønn, et forhold som ber om å bli gitt et psykoanalytisk innhold. For det er jo nettopp psykoanalysens «spekulative» vokabular karikaturen frekt og freidig påkaller. Eller: Karikaturen påkaller en karikatur, ja påkaller en forestilling om «det spekulative», en forestilling hvis næringskilde er parodiens lystige lek med dr. Freuds begreper.

Fadermorderen Marx. Den ødipale kommunisten. Drømmetyderen. Teoretikeren som opponerer mot opphavet fordi han etter eget utsagn suverent er kommet til bevissthet om Historien og dens utvikling, og som derfor forblir en mental slave av den historiske epoken han ser gå mot slutten: borgerskapets epoke, epoken som har «gitt verden helt andre underverker» enn de tidligere epokene.

 

SOM FAR, SÅ SØNN

Det er paradokset som gjør Det kommunistiske partis manifest til en såkalt spennende tekst. Suverenen og slaven i en og samme «person» (en skikkelse vi noe urettferdig identifiserer med det ene av de to forfatternavnene – og det av den tilsynelatende enkle grunn at det synes umulig å skille mellom de to identitetene, Marx og Engels).

Imperiet står for fall, men aldri kan Marx tillate seg selv å tenke at kunnskapen om fallet skriver seg fra et område utenfor det dødsdømte borgerskapets enorme territorium. Igjen og igjen må Marx vise at kritikkens fabrikk er å lokalisere innenfor: innenfor territoriets grenser, hvilket vil si i den verdenen der de borgerlige maskinene er operative. Enhver påstand om «utenfor» og erkjennelsesteoretisk «overskridelse» er i denne sammenhengen å betrakte som en forsnakkelse. Borgerskapet produserer, og de våpen Marx griper til, for ikke å si klamrer seg fast til, er – i en viss forstand – ingenting annet enn borgerlige produkter.

Marx snur Hegel på hodet. Marx vender borgerskapets intellektuelle skyts mot borgerskapet selv. Sønnen vet at far Hegel er i besittelse av de fineste redskaper: begreper og fortolkningsnøkler.

Som far, så sønn. Fra adel til borgerskap, og fra borgerskap til proletariat. Proletarene kommer ikke fra ingensteds. Og Marx kan peke på seg selv – seg selv og sine medsammensvorne:

 

På samme måte som deler av adelen i tidligere tider gikk over til bourgeoisiet, går nå deler av bourgeoisiet over til proletariatet – og da særlig den delen av de borgerlige ideologene som er kommet frem til en teoretisk forståelse av hele den historiske bevegelsen.

 

Det er dette den berømte karikaturen forteller: Marx er selv fanget av det han retter skytset mot, ja han er fanget av virkeligheten, den brutale virkeligheten. Han skriver videre, her, i denne verden – og i undergangens tid ser han at en annen verden paradoksalt nok er mulig.

 

SPØRSMÅLET OM EIENDOM

Ja, Det kommunistiske partis manifest er en liten, men likevel enorm bok, en bok som i aller høyeste grad lar seg sammenligne med andre små, men likevel enorme bøker: Paulus’ brev, Machiavellis Fyrsten, Heideggers Kunstverkets opprinnelse. Og fordi det i 2016 er 500 år siden Thomas More utgav sin Utopia; la oss dvele litt ved denne lille, men enorme boken, en skriftprestasjon fra Henrik VIIIs tid som også i dag bør bli lest med den største interesse.

Utopia, «ikke-stedet», er et annet sted, «hittil kjent bare av meget få», en øy bestående av «fireogfemti bysamfunn, rommelige og stort anlagt». Det er Trygve Sparres oversettelse (1982) jeg siterer fra her, en oversettelse som selvfølgelig bør gjenutgis – i år. Om byene heter det:

 

Byene har fått seg tildelt så rikelig med land at hver og én har minst tolv mil akerjord på hver kant, i noen områder sågar meget mere, der hvor det er større avstand til nærmeste by. Ingen by har noe ønske om å utvide sine grenser, for innbyggerne regner seg mere som forpaktere enn som eiere av den jorden de har.

 

Spørsmålet om eiendom, slik dette ble reist i 1516. Det kritiske spørsmålet om eiendom, et for kongen og andre mektige eiendomsbesittere ubehagelig spørsmål, ja et spørsmål som ved å stille selve begrepet eiendom til skue igangsetter en prosess, en forestillingens prosess: kunsten å forestille seg et «ikke-sted», et annet sted, en annen verden, et samfunn der de gjeldende lover og den operative økonomi anskueliggjør en annen logikk enn den logikken det virkelige samfunnets lover og økonomi er underlagt.

«Utopierne har meget få lover, simpelthen fordi bare noen ganske få strekker til for så opplyste mennesker.» Hva sier dette om det virkelige samfunnet? En karikatur? I den verdenen der Henrik VIII er konge, finnes det altfor mange lover – og altfor få opplyste mennesker.

 

OPPHEVELSE

Vi må for all del ikke glemme at spørsmålet om eiendom har en historie før Marx og marxismen. Et historisk spørsmål – Historiens spørsmål – om eiendom. Hvordan besvare dette spørsmålet i dag, i 2016? Vi må studere foreliggende forslag, skisser, utkast. Og vi må selv våge å legge frem forslag, tegne skisser, gjøre utkast. Marx vraker utopien; han forteller ikke historier fra «ikke-stedet» (ingensteds), men snarere tvert imot fra «dette-stedet», ja han forteller en historie fra den virkelige verden – anno 1848:

 

Kommunistenes teoretiske læresetninger springer på ingen måte ut av ideer, av prinsipper, som er oppfunnet eller oppdaget av en eller annen verdensfrelser.

Læresetningene er ingenting annet enn allmenne uttrykk for faktiske forhold i en eksisterende klassekamp, i en historisk bevegelse som utfolder seg like foran øynene våre. Det er på ingen måte slik at avskaffelsen av hittidige eiendomsforhold betegner det som er særegent for kommunismen.

Alle eiendomsforhold har ustanselig vært i forandring, ustanselig vært underkastet en historisk utvikling.

Eksempel: den franske revolusjon, som avskaffet de føydale eiendomsforhold til fordel for de borgerlige eiendomsforhold.

Særegent for kommunismen er ikke avskaffelsen av eiendom som sådan, men avskaffelsen av den borgerlige eiendom.

Men den moderne borgerlige privateiendom er det siste og mest fullendte uttrykk for tilvirkning og tilegnelse av de produktene som beror på klassemotsetninger – den enes utbytting av den andre.

I denne forstand kan kommunistene sammenfatte sin teori i ett eneste uttrykk: opphevelse av privateiendommen.

 

Det var noen ord. Spørsmål? Kommentarer?

Leif Høghaug (42) er kritiker, skribent og oversetter.