Norske bøker klarer ikke å la være: Den norske far er et glansbilde. I utvidet pappaperm leker han lykkelig med barnet sitt. Svenskene, derimot, har vokst fra glansbildene og finner pappaliv som ikke stemmer med den politiske likestillingsretorikken.

Blir det mer likestilling i hjem og samfunn fordi pappa tar foreldreperm, spør svenskene kritisk, og tar at analytisk grep om far og familieliv. I begge land måles i tillegg den moderne mannen mot sin historiske forfar. Hva slags pappa var far for 100 eller 50 år siden?

Bildet er hentet fra Jørgen Lorentzens bok, "Fra farskapets historie i Norge. 1850-2012. Fotograf ukjent. Eier: Erik Reime.

Bøker om menn og maskulinitet ønsker ofte å gi oss et nytt og nyansert syn på dagens fedre. Et av trumfkortene som skal bevise mannssakens suksess, er fedrekvoten, som både er høna og egget i argumentasjonen: På grunn av denne ble far likestilt med mor. Fordi vi er et land med likestilling har vi fedrekvote. Betalt pappaperm er mannsforskningens politiske slagside. I dag snakker vi gjerne stolt om den moderne og likestilte nordiske mannen som tar mer ansvar for barna enn noen gang. Det er han det skal handle om her. Belyst – både historisk og politisk – ved to svenske og to norske bøker.

1800-tallets far lengtet hjem
Litteraturviter Jørgen Lorentzen har de siste årene ledet forskningsprosjektet Menn og maskuliniteter ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo, der han spesielt har arbeidet med farskapets historie i Norge fra 1850 og fremover. Nå er det blitt bok, slik han også tidligere har gitt ut mannsforskningsbøker: Maskulinitet. Blikk på mannen gjennom litteratur og film (2004) og Män i Norden. Manlighet och modernitet 1840-1940 sammen med Claes Ekenstam (2006). Årets tema er genuint interessant, særlig for oss med en overutviklet interesse for familiepolitikk, feminisme og kvinnesak. På tross av lesning av lassevis med kvinnehistorie har jeg knapt kommet over noe som berører forholdet far og barn før 1970-tallet. I så måte åpner Lorentzen døren til ny forståelse av det forhistoriske norske hus.

Boken begynner med nåtiden og det obligatoriske skrytet av den moderne far. Fedre i dag er nærværende, har pappaperm og er med på både fødsler og omsorg. Men hva var fars rolle før i tiden, spør forfatteren og går tilbake til 1850 for å starte sin beretning, basert på et utvalg brev, romaner, dagbøker, skuespill og pappabøker. I disse jakter han på forståelsen av farskap. Var han noe mer, noe annet, enn den fraværende figuren vi tror han var?

Slike kilder er opplagt begrensende, særlig dersom man ønsker å lese Lorentzen med et samfunnsinteressert eller politisk blikk. Det bør man faktisk ikke gjøre. Lorentzen selv skriver: ”Jeg har skrevet lite om klasser og etnisiteter, først og fremst fordi det i svært liten grad tematiseres i de kildene jeg har brukt.” Så er rammene lagt, og leseren må akseptere dem og heller minne seg selv på disse hver gang man stusser over konklusjoner eller sammenhenger underveis i boken. Som når Lorentzen skriver at arbeidet med norsk materiale viser at hjemmekjærheten blant menn på 1800-tallet var overraskende stor. Å slå fast dette uten å ta hensyn til klasse, eller by og land, eller datidens kvinnekamp, blir akkurat litt for lite troverdig til at jeg lar meg overbevise.

Kanskje skulle Lorentzen holdt seg til lesningen av fordums brev og dagbøker kun som en litteraturhistorisk øvelse? For det er god lesning å få et lite innsyn i papparollen på 1800-tallet. Men det er ikke nok kildemateriale til å konkludere med at den nærværende papparollen Lorentzen finner, var representativ for menn flest på 1800-tallet. Man sitter med en følelse av at Lorentzen fant akkurat det han lette etter. Mer undring enn konklusjoner, flere spørsmål enn svar, hadde virket mer naturlig etter innblikket i det utvalgte materialet.

Lorentzen har delt opp boken i tre deler. I perioden 1850-1927 var det stor nærhet mellom arbeid og hjem, skriver Lorentzen, og mener at far derfor hadde anledning til å være en større omsorgsperson for sine barn enn ettertiden skal ha det til. Varme, lengselsfulle brev fra utearbeidende fedre som savnet de hjemme, er blant kildene her, som for eksempel brev fra Sigrid Undsets far Ingvald. Som arkeolog tilbrakte han lange perioder ute i Europa, langt fra den lille familien i Danmark, og han skriver om savn etter datteren og om ”svake øyeblikk” der han sliter med melankolien som tar overhånd alene på hotellrom.
I tillegg viser Lorentzen at mange menn på midten av 1800-tallet hadde større nærhet mellom jobb og hjem enn senere under industrialismen, og kunne være mer sammen med barna.

Så han var altså ikke bare en fraværende type, denne forfaren vår. Faktisk ble han mer fraværende senere, i perioden 1927-70, da far ble ”systematisk forvist” fra hjemmet på grunn av et mer moderne samfunn som dyrket mors- og husmorrollen. Dette hevder Lorentzen på bakgrunn av husmorbøker og populærkultur som husmorfilmer.

I tredje fase, 1970-2012, kommer far atter på banen, nå via kvinnekampen. Vi får pappaperm, pappabøker og pappaforskning. Men vi får også store ”pappaparadokser”: Mange foreldrepar skiller lag, og omtrent 40 prosent av fedre i dag mellom 25 og 34 år bor aldri sammen med egne barn. Andelen er økende. Dette nevner Lorentzen. Men tenk om han hadde turt å slå på den politisk ukorrekte stortromma og presentert dette ubehaget med en gang, løftet det frem, mer enn bare presentert det som noe som ”ikke er uproblematisk”!

Vasket farfar gulv?
Lorentzen klarer mye av det han vil med boken: å vise frem nye sider ved fedre i moderne historie. Jeg har ikke vært bevisst dette totale fraværet av pappa-analyse i det meste av den skrevne kvinnehistorie jeg har lest. Lorentzen fyller ut bildet av familiehistorien vår og bør inspirere en og annen ung mannsforsker til å gå tyngre inn i norsk pappahistorie, denne gang med en politisk eller klassebevisst brodd.

Boken har to gjennomgående mangler. For det første: Lorentzens papparoller er mest av alt ideologiske konstruksjoner, ikke økonomiske og politiske. Det problematiske med en slik tolkning er at Lorentzen gjennomgående forholder seg til middelklassens menn som representanter for ”mannen”: han som var på spennende akademiske reiser i Europa (1850), han som hadde råd til å ha hjemmearbeidende kone (1950), og han som tidlig tok valg i form av pappaperm (2000). For det andre: husarbeidet. Hvem vasket, ryddet, laget mat og sydde klær mens pappa gjorde hyggelige ting med barna – i alle epoker? Var grunnen til at han kunne vise omsorg eller leke etter jobb nettopp at han slapp unna alt det andre harde arbeidet som samtidig foregikk i hjemmene? At husarbeidet helt er borte fra Lorentzens blikk, får konsekvenser for mye av analysen som følger. I kilder som dagbøker eller skuespill er det helt sikkert begrenset hva man finner av mannlige tanker om oppvask, men jeg kan ikke la være å mistenke at Lorentzen ikke engang har lett etter dette. En vurdering av mannens innsats med vaskefilla gjennom de siste 150 år hadde vært svært interessant.

Et eksempel på hvordan analysen bærer galt av sted: Om 1800-tallets menn mener Lorentzen at disse møtte tidsklemmeproblematikken lenge før dagens damer, at rollen deres ble fordoblet med to arenaer å forholde seg til når den rå verden der ute møtte hjemmets idyll. Men dagens tidsklemme handler da ikke først og fremst om den ideologiske, rå verden der ute versus hjemmets idyll? Handler den ikke tvert imot om slitasjen som oppstår på grunn av det helt konkrete arbeidet som til enhver tid må gjøres både ute og hjemme? Og om de økonomiske rammene som gjør at vi ikke slipper unna? Refleksjoner rundt fordeling av husarbeid hadde vært helt nødvendig for å gi oss et mer fullstendig bilde av fortidsfaren og hvordan han var på hjemmebane.

Lorentzen spør: Hva er en far? Hvordan har far endret seg de siste 150 år? Mor og morsollen er umulig å vurdere uten samtidig å vite hvor tett knyttet hun er til arbeidet hjemme. Kan man vurdere far helt uten tilsvarende vurdering? Kvinner gjør fremdeles mest arbeid i norske hjem. Husarbeid har alltid blitt trivialisert i forskning og politikk, og på tross av syttitallsfeministenes kamp for det motsatte skjer det ennå. Lorentzen har dessverre gjort den samme feilen.

Pappaoppdraget blir på 1980-tallet en del av norsk likestillingspolitikk og inkluderes politisk. I dag har vi heldigvis mange nærværende fedre i revolusjonerende roller. Men det er også en stor gruppe pappaer som er mer fraværende for sine barn enn noen gang, blant annet på grunn av skilsmisser, nye ekteskap, flerkullsbarn og flytting. Alt er ikke lyseblått, selv ikke oppe i berget det blå.

Lysbakkens likestillingslykke
Hurra-stemningen rundt den moderne far videreføres i tidligere statsråd, nå SV-leder, Audun Lysbakkens lille, lettleste bok Frihet, likhet, farskap. Lysbakkens moderne idealmann er tilfeldigvis ham selv, og ikke helt tilfeldig speiler denne mannen SVs partipolitiske likestillingsideologi. Ideologi møter derfor praksis hjemme hos Lysbakken, helt uten kritisk brodd eller dilemmaer. Å være pappa i perm er gøy!

Boken begynner med en kjapp gjennomgang av pappapermens historie og statsfeminismens fortreffelighet. Den delen er grei og presis, bortsett fra noen ubegrunnede utsagn av typen: ”Fedrekvoten har med andre ord vært en dundrende suksess.” Det er all grunn til å debattere denne påståtte suksessen, men Lysbakken finner liten grunn til å problematisere noe som helst. Norsk likestilling er en suksess, alle tjener på den, og pappapermen er utrolig viktig.

Lysbakken lever opp til alle idealer: Han vasker, ifølge boken, veldig ofte gulv. Han serverer utearbeidende samboer og stesønn middag når de kommer hjem. Husarbeidet gjøres med datteren trygt plassert i bæremeis på ryggen mens han hører på politiske taler via YouTube. Når barnet sovner om kvelden, kollapser ikke Lysbakken utslitt i seng – nei da – han skriver en bok. I Lysbakkens verden finnes verken manglende søvn, kjedelige dager, usikkerhet rundt barnet, bekymring for barnehagelivet eller økonomisk sårbarhet. Familier velger at begge skal være i jobb, skriver Lysbakken, mens sannheten jo er at mange slett ikke velger, de .

Til tross for dette litt komiske lykkelandet; ære være Lysbakken for å sette familien i fokus og på den politiske dagsorden. Lysbakkens bok er forførende optimistisk på vegne av far, men den er verken jordnær eller særlig klok. Han synes motstanderne er grunnløse nostalgikere og evner ikke å se at kritikken kan ha rot i folks konkrete utfordringer i hverdagen – utfordringer fjernt fra det lysbakkenske lykkeland.

Lysbakken hyller Sverige som et foregangsland, og mener de ligger foran oss fordi svenske fedre tar ut noe mer permisjon enn norske (så har de også mange flere dager å dele). Men svenskene selv har vokst fra glansbildefamilien og ungdommelig tro på pappapermens likestillingstriumf. Nå tør de stille voksne, vanskelige spørsmål rundt den moderne pappa og den moderne familie. I to svenske bøker er det mørkere enn hos Lysbakken, men det er jo også i mørket de virkelig spennende tingene skjer.

Er fedrekvoten en suksess eller fiasko?
I boken Nya svenska fäder går Roger Klinth, som har forsket på den svenske pappapermens politiske historie, og psykologiprofessor Thomas Johansson gjennom farskap i lys av likestilling. Det er pappapermen som står i sentrum, og Klinth og Johansson tør der Lorentzen og Lysbakken tier. De spør: Har denne historisk unike innføringen vært en suksess – eller en fiasko? Svaret – sier de – avhenger av perspektivet. Sverige innførte pappaperm allerede i 1974, som verdens aller første land. Bare 20 prosent av de 450 svenske foreldrepermisjonsdagene tas i dag ut av menn. Men samtidig er jo dette mye mer enn i de fleste andre land i verden. Derav øynene som ser.

Svensk mannsforskning ser stort sett jublende på dette. Men, advarer Klinth og Johansson dristig, det finnes forskere fra andre land som antyder at likestillingen i Sverige kan ha skjedd på mannens premisser. Og er Sverige like likestilt i praksis som i teori?

Undersøkelser helt fra 1970-tallet viser at svenske menn har svært positive holdninger til delt ansvar for hus og hjem. I praksis er det annerledes. På 1980-tallet ble ”i prinsippet”-pappaen lansert som begrep for å belyse dette: Han er enig i ideen likestilling, men praktiserer den slett. For snarere enn at far i større grad kom hjem, ble offentlig omsorg bygget ut. Det var dette, ikke mannens innsats på hjemmebane, som frigjorde kvinnen, hevder Klinth og Johansson. Kvinners rett, og plikt, til arbeid, ble en del av den svenske familiepolitiske plattform. Det er av hensyn til barnet, og ikke til likestilling, at den moderne mannen tar permisjon. Gagner dette nødvendigvis kvinnen, spør forfatterne. Snakk om å trampe i statsfeministisk salat!

Pappaperm som dannelsesreise?
I bokens første del analyseres reklameplakatene som Försäkringskassan brukte fra 1970-tallet til i dag for å oppfordre til pappaperm. Hva slags far er den moderne far på denne reklamen? Svaret kommer kjapt: Det er utviklende for deg å være hjemme! Du blir en bedre leder på jobb av å være hjemme! Dra på fisketur med barnet! Utvid ferien med pappaperm! Gjør det på din måte, ikke som mor! Det er plakatenes budskap. Pappapermisjonen betyr et hav av muligheter, en utdannelses- og dannelsesreise. Men, spør forfatterne (og etter hvert leseren) – hva med pliktene? Ansvaret? Husarbeidet? Det er utenkelig å forestille seg mammas hjemmeliv på samme måte.

Som i Lysbakkens bok har svenske menns endringsvilje blitt presentert svært optimistisk i kampanjene. Mammaene, derimot, fikk et annet pass påskrevet. De var et hinder som mennene måtte gå til kamp mot for å hevde sin permisjonsrett. Forfatternes egen forskning viser nå at det er tvilsomt om mødre er et slikt hinder for en ivrig far. Hvis menns vilje virkelig er så stor som kampanjen og politiske festtaler påpeker, er vel likestillingen på hjemmebane i mål? Men det er den jo ikke, viser boken.

Gamle barrierer mellom kvinner og menn ble revet ned, men nye ble bygget, skriver forfatterne. De nye skillelinjene går på mannens handlingsrom. Pappapermen opphøyes. Pappa kan finne det gode livet hjemme, utenfor karrieremaset. At kvinner skal ville ut til det samme karrieremaset, tas samtidig for gitt. Han kan velge permisjon. Det kan ikke hun.

Pappaperm er ingen garanti for likestilling, konkluderer forfatterne, så ulikt Lysbakkens insistering på det motsatte. De mener vi ser et spenningsfelt mellom politiske visjoner for farskap og vanlige fedres virkelighet. Bøker i spenningsfeltet er alltid interessante og tankevekkende, men kaster også frem en rekke ubesvarte spørsmål. Selv tenker jeg at et nærmere blikk på kvinners og mødres møte med den moderne far hadde tjent bokens helhet. Heldigvis har svenskene mer å by på.

Staten skaper foreldre
Med tyngde lanseres antologien Föräldraskapets politik, redigert av den samme Roger Klinth, nå sammen med historiker Helena Bergman og sosiolog Maria Eriksson. Her er det tungt både faglig og språklig, og heller ikke valg av tema er lettvektig: Her undersøkes det hvordan foreldreskap endres over tid, og på hvilken måte staten griper inn og påvirker det. Ved å se på ulike foreldreskap, blant annet adoptivforeldre, fosterforeldre, enslige mødre, svensk-tyrkiske par og homofile foreldre, viser bidragsyterne hvordan foreldreskap gjennom de siste 100 år preges og endres av politikk, lovverk, vitenskap og normer, og hvordan dette virker ulikt i forhold til kjønn, etnisitet, klasse og alder. Ved å se på felt der staten spiller en tydelig og inngripende rolle, vil redaktørene at vi skal skjønne mer også av forventninger til foreldrerollen generelt. Og det klarer de. Dette er jo klassisk forskning. Man ser på det som er annerledes for å forstå det allmenne. Ved å gå så konkret inn i den enkelte familie, den enkelte skilte mor eller innvandrer-far, blir det som kunne vært svevende analyser, konkret, nært, troverdig – og det høres kjent ut. Vi kjenner alle en eller annen som uttrykker de utfordringer eller problemstillinger som dukker opp i boken.

I møte med statlig vurdering av fosterfar, for eksempel, ser vi tydelig hvordan farsrollen har utviklet seg. Det viktigste for 70 år siden var at han hadde fast jobb. På 1980-tallet ble det stilt krav til ham om å være engasjert i barnet. Mor, derimot, har i hele perioden måttet være perfekt: varm, nær, oppofrende, til stede, engasjert i barnet. Historien om skilsmisser viser noe av det samme: Mor fikk barna, far skulle betale for dem. Mor fikk hverdagene. Far fikk kinotur og helgesamvær. Mor har ansvar. Far hjelper til.

Ikke i noe århundre har man villet så mye med foreldreskapet som på 1900-tallet. Men parallelt med vektleggingen av foreldreskapet inntar staten i samme periode en stadig større rolle i barns liv: gjennom barnehage, skole, idrettsliv, media. Likestilling er dagens honnørord, et lysende symbol på en progressiv svensk modernitet. Men det er skygger over symbolet, og de trekkes frem i boken.

Et eksempel: Mens mor i svenske medier ofte blir beskrevet som en sabotør av fars samvær etter en skilsmisse, viser psykoterapeuten Margareta Regnér at det motsatte oftere er tilfelle. Det er mange flere mødre som uroer seg over hva farens manglende interesse for barnet vil bety for barnets utvikling, hevder Regnér, som har forsket nettopp på aleneforeldre som trenger avlastning fra staten. Hun skriver om mødre som lyver til barna og sier at pappa savner deg, selv om de aldri har hørt ham si det. Mødre som ber om avlastningshjelp fra staten fordi far overhodet ikke stiller opp. Mødre som sliter seg ut for at barnet skal få et minimum av kontakt med far der det hadde vært enklere å la være. Den moderne far er altså ikke bare han som slåss om å få mest mulig av permisjonen. Det er også han som ikke tar ansvar, som ikke vil være pappa. Dette er vanskelig å ta opp i et glansbildeaktig pappaunivers – på begge sider av grensen.

Pappa velger. Mamma må
Skal man grovt sammenfatte den svenske moderne pappa kan det bli omtrent sånn: Pappa kan velge om han vil ha pappaperm. Han velger også om han vil fortsette å ha kontakt med barna etter en skilsmisse. Barn kan hentes med tvang om mor nekter. Far kan ikke hentes med tvang om barn lengter. Farskap er lek, moro, handlingsrom, utvikling, spontanitet og valgfrihet. Far har et stort handlingsrom når det gjelder prioriteringer mellom jobb og hjem, større enn mor. Grunnene til dette er biologiske, økonomiske, politiske, ideologiske og historiske.

Forskerne i Sverige finner likevel paradokser, ikke minst i vår samtid. I familier med likestilt arbeid hjemme finnes likevel en oppfatning om menn og kvinner som ulike. På den andre siden finnes familier som hevder å være likestilte, men som i praksis lever ulikestilt. Vedtatte sannheter om likestilling og far utfordres friskt på svensk.

I Norge insisterer de nye bøkene om far fremdeles på likestillingsidyll og pappas fremragende rolle. Lorentzen tar visse forbehold, Lysbakken ingen. Men utfordringer finnes, for i begge land er det fremdeles barn i dag som synger: Pappa kom hem – vi längtar efter dig.

(Essayet står på trykk i Prosa nr. 3/12)