Oxford Dictionary kåret nylig «post-truth» til årets nyord i England, og på Språkrådets liste over nyord kom «postfaktuell» på tredjeplass. Politisk sett har overraskende hendelser som det amerikanske presidentvalget og brexit vært med på å gi begrepet vind i seilene, resultatene har blitt tolket som om velgerne har stemt ut fra følelser, og ikke kunnskap og god argumentasjon. Begrepet «post-fakta» har da også en illevarslende undertone. Motsetningen til fakta er som kjent fiksjon. Et postfaktuelt samfunn vil være et sted hvor folk lar seg rive med av følelser fremfor saklig argumentasjon. Skillet mellom sak og person vil oppheves, kritikk blir erstattet av mistenkeliggjøring. Ingenting er sant, fordi ingen er til å stole på. I et sånt samfunn vil et begrep som «sakprosa» bli en selvmotsigelse, all den tid det ikke finnes noen sak, bare personer med ulike agendaer. Et fremtidig postfaktasamfunn minner mest om en dystopi.
FORFALLSMYTER
Det er ingen tvil om at begrepet postfaktasamfunnet appellerer til fantasien, men sier det noe om trender og tendenser i sakprosabøkene i 2016? En trend kunne for eksempel vært at historiske linjer ble fremstilt på selektivt vis. For postulerer man et kommende forfall, så har man samtidig en idé om en tapt, fortidig lykke, en tro på at ting var bedre før.
I 2016 ble det utgitt flere kultur- og begrepshistoriske sakprosabøker som trekker historiske utviklingslinjer, og jeg skal se nærmere på tre av dem. De utmerker seg ved å være godt kildebelagt og etterrettelige i sin kunnskapsformidling. Forfatterne evner dessuten å reflektere på interessant vis over kunnskapen de bringer til torgs. Og sist, men ikke minst: Det er tre bøker som bør berolige de som frykter postfaktuelle tendenser i historiefremstillingen. Her finnes ingen tegn på at forfatterne bærer på en forestilling om en tapt lykketilstand.
FØDSELSHJELP PÅ BYGDENE
I boken På liv og død. Distriktsjordmødrenes historie av historiker og forfatter Aud Farstad får leseren innblikk i distriktsjordmor-ordningen som ble etablert på begynnelsen av 1800-tallet. Tanken var at profesjonelle fødselshjelpere skulle overta jobben til de lokale, selvlærte nærkonene som virket rundt på bygdene på denne tiden. De som tror at folk møtte distriktsjordmødrene med lutter takknemlighet, får tro om igjen. Nærkonene likte dårlig konkurransen fra den nye yrkesgruppen og satte opptil flere kjepper i hjulene for distriktsjordmødrenes virke. Det samme gjorde andre yrkesgrupper, og i sin anmeldelse av boken i Prosa 4/2016 understreker May Grethe Lerum at de mange konfliktlinjene fremstilles på litterært vellykket vis:
Denne boka er på sitt beste der forfattaren skrur slike konfliktar tettare til og underbyggjer med rike kjelder og spanande samanstillingar. Effektivt og pedagogisk trekker ho enkelte tidslinjer slik at lesaren ser korleis gamle religiøse dogme pregar jordmorkvardagen også fram mot moderne tid – på 1950-talet diskuterte faggruppa framleis om det var bibelsk synd å gje smertestillande middel til fødekvinner.
På liv og død er samtidig fortellingen om det moderne Norges fremvekst. Og boken viser til konkrete tall som bekrefter at antall dødfødsler synker dramatisk i takt med at distriktsjordmødrene får økt innflytelse. Kunnskap, som bruk av fødselstang, gjør at flere barn vokser opp. På liv og død skildrer altså en utvikling som går fremover, ikke bakover, på grunn av profesjonalisering og teknologi. Når det gjelder sjansen for å overleve en fødsel, lever vi i grunnen i den beste av alle tider, noe statistikken over antall dødfødsler bekrefter.
UTILREGNELIGHETEN
I 2016 ga historiker og forfatter Svein Atle Skålevåg ut Utilregnelighet. En historie om rett og medisin, som fokuserer på begrepet «utilregnelighet» slik det er blitt brukt innenfor rettssystemet. I likhet med Aud Farstad veksler Skålevåg mellom å fortelle om enkeltskjebner og å vise hvordan de samtidig speiler trender i tiden og den generelle samfunnsutviklingen.
Boken er blitt rost av et samlet kritikerkorps, og i sin omtale av boken i Prosa 1/2016 beskriver Tollef Mjaugedal noen av dens kvaliteter slik:
I stedet for sveipende generaliseringer og flengende kritikk får vi en genuint historisk forståelse av forskyvningene i det rettspsykiatriske feltet. Skålevåg er en forståelsesfull fortolker: ikke ved å gå noens ærend, men ved å være sensitiv overfor aktørenes dilemmaer og ta spriket mellom ambisjoner og realiteter på alvor. For den som er ute etter nye kårdestøt mot rettspsykiatrien, er denne boken med andre ord en skuffelse.
Hva kjennetegner så vår tids forståelse av utilregnelighet i rettssystemet? Jo, bruk av «det medisinske prinsipp». Psykiatrien som fagfelt har fått mye makt i domstolen. Skålevåg gir et innblikk i fagets utvikling, hvordan psykiatrien har beveget seg bort fra en tolkende tilnærming for å bli mer deskriptiv med tanke på hvordan utilregnelighetskriterier praktiseres. Etableringen av et felles referansesystem i form av diagnosemanualer har minimert risikoen for feiltolkninger og er dermed med på å trygge enkeltmenneskers rettssikkerhet. Alt i alt gir boken en nøktern og balansert fremstilling av utilregnelighetens historie, hvor utviklingen går i retning av at det medisinske prinsipp blir supplert av andre perspektiver. Boken får dermed tydelig frem at rettsstaten ikke har begynt å leve sitt eget liv, men fortsatt virker i samspill med resten av samfunnet. Det er ingen forfallstendenser å spore. Snarere får Skålevåg frem at det hersker en vilje til å forbedre systemet ved hjelp av faglig diskusjon, noe denne boken på alle måter bidrar til.
DRØMMEN OM EVIG LIV
I Udødelighetens historie tar religionshistoriker og forfatter Dag Øistein Endsjø for seg menneskets forestillinger om evig liv, og viser at denne drømmen er eldgammel. Endsjø refererer til det første nedskrevne skjønnlitterære verket i historien, Gilgamesj, hvor nettopp menneskets streben etter udødelighet er et tema. I Gilgamesj er det den fysiske kroppen som blir gitt evig liv og gjør menneskene mer lik gudene. Den eldste drømmen om udødelighet var med andre ord knyttet til kroppen.
Forestillingen om at kun sjelen er udødelig, tilhører i første rekke en kristen tanketradisjon, med røtter tilbake til antikken, spesielt Platons idéverden. Et poeng i Udødelighetens historie er at disse to forestillingene om udødelighet lever side om side gjennom historien. Boken bryter med oppfatningen om at myten om den udødelige kroppen representerer et mer «primitivt» utviklingstrinn enn kristendommens forestilling om sjelens udødelighet. Riktignok har kristendommens virkelighetsforståelse dominert i vestlig tenkning. Men i folke- og populærkultur har forestillingen om udødelige kropper levd i beste velgående.
Endsjø trekker frem sagnet om «den evige jøde», han som vandrer hvileløst gjennom århundrer, som et av flere eksempler på at den udødelige kroppen ikke fremstilles som spesielt attråverdig. Kristendommens verdensbilde har farget den mer kroppslige måten å forstå udødelighet på. De udødelige kroppene fremstår som demonaktige, djevelske og unaturlige, som en form for straff. I takt med at samfunnet har utviklet seg i mer sekulær retning, blir også udødelige kropper slik som vampyrer og zombier fremstilt som mer like oss mennesker. Det vet alle som har sett populære tv-serier som True Blood og The Walking Dead.
Udødelighetens historie viser at udødelige mennesker ikke nødvendigvis er djevelske skapninger, men at de også representerer en gammel, mytisk menneskedrøm. Boken nyanserer også oppfatningen om at tro og viten har skilt lag i vår høyteknologiske tidsalder. Medisinske og biologiske forsøk på å knekke alderdomsgåten fremstår snarere som varianter av det Gilgamesj prøvde på for flere tusen år siden – bare nå med hjelp av ny teknologi. Begrepet postfaktasamfunnet blir dermed noe misvisende, i hvert fall hvis man forstår det som et brudd med fakta-samfunnet. Mytiske forestillinger om udødelige kropper har eksistert hele tiden, også i vår sekulære, vitenskapsorienterte kultur.
Distriktsjordmødrenes historie, Utilregnelighet og Udødelighetens historie får alle frem at det er liten grunn til uro over samfunnsutviklingen. Har vi grunn til å uroe oss over at fakta og sannhet blir erstattet av løgn? Jeg skal se nærmere på noen av fjorårets sakprosabøker som går i retning av populærvitenskap og vitenskapsformidling, for å se om jeg finner postfaktuelle tendenser.
VITENSKAPELIGE SANNHETER
I en vitenskapsorientert verden kan sannhet være så mangt. Den har ikke minst en tendens til å bli erstattet av nye sannheter, eller for å si det med doktor Stockmann i En folkefiende: «En normalt bygget sandhed lever – lad mig sige – i regelen en 17–18, højst 20 år; sjelden længer.»
Filosofen René Descartes tvilte som kjent på alle overleverte sannheter – forstått som påstander det ikke skal stilles spørsmål ved. Innenfor vitenskap ble falsifisering som metode en dyd. Ved å motbevise hypoteser unngår man at sannheter blir til dogmer. I fakta-samfunnet er vitenskapelige sannheter altså noe man kan stille spørsmålstegn ved. Hvordan står det til med populærvitenskap og forskningsformidling i 2016? Har forfatterne et reflektert forhold til vitenskapelige sannheter, slik idealet er i fakta-samfunnet? Fire bøker som omhandler fagfelt som hjerneforskning, økonomi og klima, kan gi nærmere svar.
Hjernen er stjernen. Ditt eneste uerstattelige organ av dr.med. og forfatter Kaja Nordengen og Å dykke etter sjøhester. En bok om hukommelse av kritiker og forfatter Hilde Østby og psykolog Ylva Østby har begge hjernen som tema. Kaja Nordengen skriver om hjernen fra et naturvitenskapelig ståsted. Boken gir leseren oversikt over hvilke funksjoner som er kartlagt i hjernens ulike områder, og hva man foreløpig kan trekke av konklusjoner i et forskningsfelt som stadig gjør nybrottsarbeid.
Kaja Nordengen har også lest sin Descartes og skriver innledningsvis om «jeget», det vil si følelsen av å ha en sammenhengende identitet og personlighet. Er «jeget» bare grå og hvit hjernemasse, når alt kommer til alt? Tja, svarer Nordengen og fortsetter:
Descartes gjorde mer enn å påpeke at vi er fordi vi tenker. Han var også overbevist om at kropp og sjel var atskilt, og at sjelen var noe ikke-fysisk. Descartes mente at all den informasjonen vi fikk om omverden ble sendt via noe han kalte konglekjertelen, rett og slett fordi kjertelen han henviste til lignet en kongle.
Boken byr på eksempler som viser at hjerneskader kan få folk til å skifte personlighet, noe som indikerer at vårt «jeg» er mer fysiologisk betinget enn Descartes ville ha det til. Samtidig får Hjernen er stjernen frem hvor lite vi fortsatt vet om hjernen som organ. Nordengen er også en dyktig formidler av hva arten menneske har til felles – det som skiller oss fra andre skapninger her i verden. Evnen til å tenke i språk og symboler er én ting. Vår oppfatning av at vi har fri vilje, en annen. Mennesket er mer enn en slave av sin natur. Hjernen er stjernen er faktaorientert forskningsformidling også når det kommer til hjerneforskningens fremtidige muligheter. Boken avkrefter på nøkternt vis blant annet myten om at roboter er i ferd med å bli mer intelligente enn oss. Vi vet for lite om den menneskelige hjerne til at den kan gjenskapes i kunstig forstand, skriver hun. Hjerneforskning handler i første rekke om å finne mulige kurer for sykdommer som angriper hjernen. Nordengens bok levner ingen tvil om at det er mange foreløpige sannheter i dette fagfeltet, og at hypoteser stadig vekk blir motbevist av fakta.
HJERNEN OG HUKOMMELSEN
I Å dykke etter sjøhester. En bok om hukommelse fokuserer Hilde og Ylva Østby på en liten del av hjernen, nemlig hippocampus, som er formet som en sjøhest. Forfatteren forteller innledningsvis om en hjerneoperasjon der kirurgene fjernet hippocampus hos en epilepsipasient, som overraskende nok også mistet korttidshukommelsen. Dermed fikk man bevis for at hukommelse er lokalisert et bestemt sted i hjernen. Søstrene Østby har skrevet en bredt anlagt bok om hukommelse som krysser forskjellige fagfelt, og den inneholder blant annet intervjuer med en rekke personer som har minner og hukommelse sentralt i sitt virke. I Å dykke etter sjøhester kommer alt fra forskere og forfattere til etterforskere av straffesaker til orde.
I tillegg byr boken på en mengde eksempler fra forskningsverdenen og rammes inn av fortellinger hvor forfatterne selv utfører små hukommelseseksperimenter. Leseren får et sammensatt bilde av hva hukommelse er, og hvordan den virker. I likhet med Nordengen får også Østbyene frem at mye fortsatt er på det uvisse. Flere av forskerne understreker betydningen av teknologiske nyvinninger som hjerneskanning (MR) og påpeker hvordan det åpner for helt nye muligheter på forskningsfeltet. Mest overraskende er det å lese at forskerne ganske nylig har begynt å interessere seg for hjernens forhold til fremtiden.
I boken fortelles det om et eksperiment hvor man målte hjerneaktiviteten til forsøkspersoner som ble bedt om å tenke på «ingenting». Da ble andre deler av hjernen aktivert enn når forsøkspersonene ble bedt om å tenke på noe spesifikt. Når forsøkspersonene ble bedt om å tenke på fremtiden, dukket avslapningsmønsteret fra «ingenting» opp igjen. Fremtidstanker ser altså ut til å være relatert til en type hjerneaktivitet der tankene får løpe fritt. Psykolog Ylva Østby gjør seg følgende betraktninger om hvordan slike forskningsfunn inviterer til mer kritisk tenkning rundt for eksempel bruk av mindfulness i psykoterapi:
Mindfulnessbølgen har gitt framtidstenkningen dårlig rykte – det virker som om det å tenke framover blir noe sykt, noe man må ta kontroll over! Men å vandre fritt med tankene er helt naturlig. Vi trenger tid til å tenke på fortiden, og vi trenger tid til å se framover, uten at det skal tvinges frem. Hvilepulsen er jo at vi vandrer fram og tilbake hele tiden.
Begge disse bøkene formidler temmelig kompleks vitenskapelig forskning på en forståelig måte og legger vekt på sannheters midlertidige karakter – de kan motbevises av nye forskningsfunn. Forskning på hukommelse ser dessuten ut til å kunne forene «gamle fiender» som humaniora og naturvitenskap, og inviterer fagene til å hente impulser fra hverandre.
STAGNASJON I ØKONOMIFAGET
Hos Kaja Nordengen og Hilde og Ylva Østby fremstår hjernen som et «terra incognita» der forskerne driver pionerarbeid ved hjelp av ny teknologi. Kartlegging av ukjent terreng kan man ikke si at økonomene holder på med for tiden, i hvert fall ikke slik faget fremstår i boken Hysj, vi regner av samfunnsøkonom og forfatter Roman L. Eliassen. Her møter vi et fagfelt som er ute av takt med tiden, noe den megetsigende undertittelen Hvorfor økonomer ikke forstår virkeligheten mer enn antyder. «En bok full av herlige spissformuleringer», kaller Andrew P. Krogstad den i sin omtale i Prosa 3/2016 og fortsetter: «De norske universitetene utdanner i dag økonomistudentene til monomane kalkulatorhoder.»
Innledningsvis forteller Eliassen at han begynte å studere økonomi i 2008, altså samme år som finanskrisen slo inn. I løpet av de påfølgende studieårene erfarte han at faget var ute av stand til å gi en faglig begrunnet forståelse av krisen. Eliassens frustrasjon over fagets manglende kontakt med virkeligheten fikk ham til å skrive boken, der han peker på dogmatiske trekk i dets midte – det vil si sannheter det ikke blir stilt spørsmål ved.
Et dogmatisk trekk er ifølge Eliassen at økonomifaget har en overdreven tro på matematikk og formell metode. Faget håper å oppnå samme presisjonsnivå som i naturvitenskapene, spesielt fysikk er et forbilde. Man streber etter en nøyaktighet som er ikke mulig i økonomifaget, siden virkeligheten ikke følger den samme lovmessigheten som i fysikk. Et annet dogmatisk trekk er hvordan økonomifaget bruker kjernebegrepet «likevekt». I Hysj, vi regner får Eliassen dette begrepet til å fremstå som en slags postfaktisk tro på utopier. Økonomene bruker flittig vendingen «i det lange løp» som en slags forestilling om at noe, en gang i fremtiden, vil komme i balanse. Virkeligheten er derimot i stadig bevegelse.
Et tredje dogmatisk trekk er økonomifagets overdrevne tro på individet som den minste byggesteinen i økonomisk teori. Nærmere bestemt troen på at individet alltid handler rasjonelt og ut fra egennytte. I virkelighetens verden er ikke alle valg vi foretar, like intelligente, skriver Eliassen. For eksempel skaper reklame som kjent uante behov.
I Hysj, vi regner blir finanskrisen en hendelse som rystet økonomifaget i sine grunnvoller, og Eliassen etterlyser et paradigmeskifte for fagets del. En kur mot virkelighetsfjern dogmatisme er å skaffe seg mer kunnskap om andre fagfelt, foreslår Eliassen. En annen medisin er å presentere forskjellige økonomiske teorier, ikke ensrette studentene i en eneste, dominerende tradisjon. I Hysj, vi regner tviler altså Eliassen på overleverte sannheter i god vitenskapsånd. I sin omtale av Hysj, vi regner har Andrew P. Kroglund kontaktet økonomiprofessor Halvor Mehlum og spurt om han føler seg truffet av kritikken. Ikke av alt, svarer Mehlum: «Men som foreleser er jeg truffet, og vi kan absolutt ta hans beskjeder alvorlig når det gjelder hvordan vi presenterer faget.»
DOGMATISKE TREKK
I 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk retter dr.philos. og forfatter Espen Stueland en lignende kritikk mot humaniora generelt og litteraturvitenskap spesielt. Både økonomene og litteraturviterne ser ut til å ha glemt doktor Stockmanns ord om at sannheter varer i omtrent tjue år.
Stueland tar også utgangspunkt i personlig erfaringer, nærmere bestemt da hjemstedet hans, Voss, opplevde en 700-årsflom i 2014. Hendelsen fikk forfatteren til å sette seg inn i klimaforskning. Espen Stueland mener at forskningsfunn ikke levner noen tvil om at klimaendringene er menneskeskapt. Folks skeptisisme og handlingslammelse må derfor skyldes andre ting enn mangel på kunnskap, skriver han. En årsak kan være at vitenskapsspråket i forskningsrapportene skaper så mye avstand at folk flest ikke klarer å ta innholdet inn over seg. Da trenger man et mer erfaringsnært språk som skaper identifikasjon og gjør klimaendringer relevant for enkeltmennesker. Det er en oppgave for poeter og det poetiske språket.
I Hysj, vi regner ble finanskrisen en hendelse som blottstilte økonomifagets tilkortkommenhet overfor virkeligheten. På lignende vis ser Stueland tegn på livsfjern teoretisering i måten litteraturvitenskap møter klimalitteratur på. Faget evner ikke å si noe substansielt om dikt og skjønnlitteratur med klima som tema. Stueland leser det blant annet som symptom på humanioras gammelmodige, avvisende holdning til naturvitenskap. Litteraturvitenskapen kritiseres for å ignorere referenten, altså hva diktet sier om virkeligheten. Stueland ser på dette som dogmatiske trekk i litteraturvitenskapens midte, som uttrykk for en fiendtlig holdning til alt som utfordrer autonomiestetikken.
«Hvordan vil Stuelands bok bli møtt av det han beskriver som et selvhøytidelig, lyrisk-skjønnlitterært anmelderkorps? Klarer de å ta inn over seg 700-årsflommens originalitet?» spør Andrew P. Kroglund i sin omtale av boken i Prosa 1/2016. Til det kan man svare at flere litteraturkritikere dro frem boken som en av fjorårets beste sakprosabøker.
Det Hjernen er stjernen, Å dykke etter sjøhester, Hysj, vi regner og 700-årsflommen beviser, er at i 2016 står det aldeles utmerket til med fagfolks evne til å tenke kritisk rundt etablerte sannheter. Gamle vitenskapsidealer holdes fortsatt i hevd, så hvor finner vi egentlig postfaktasamfunnet?
VIRTUELLE SAMFUNN
Postfaktasamfunnet finner vi selvfølgelig på internett. Det er stedet hvor alskens myter og falske historier blir presentert som faktabaserte sannheter.
I sosiale medier finner vi også en tendens til at sak og person blir blandet sammen i postfaktiske personangrep. Hvis den virtuelle væremåten smitter over på samfunnet utenfor, er det grunn til å heve et øyenbryn eller to. Finner vi noen tegn på at det er tilfelle? Er for eksempel skillet mellom sak og person i ferd med å svinne hen i den offentlige debatten?
Fjorårets store litterære debatt dreide seg nok en gang om bruk av faktiske mennesker i skjønnlitteraturen. Debatten var seig og langvarig, også på grunn av måten Aftenpostens litteraturkritiker Ingunn Økland gikk frem på. I en av sine kritikk-kommentarer skrev hun inn begravelsesheftet til Vigdis Hjorths far. Bevismaterialet fra virkeligheten ble et makabert «virkelighetselementet» i kritikk-kommentaren, noe som skapte voldsomme reaksjoner.
For sakprosaens del er debatten relevant fordi den dreier seg om hva en kritiker kan tillate seg i sine tekster. Når Økland opphever skillet mellom sak (roman) og person (Vigdis Hjorth), kan det også leses som en postfaktuell tendens i kritikken som sjanger. Å mistenkeliggjøre forfatterens motiver er jo nettopp postfakta-samfunnets debattstil. Høstens debatt kan derfor leses som en sunn reaksjon fra faktasamfunnet. Som et krav om at sak skal være noe annet enn person. Med andre ord ser det heller ut som om den offentlige debatten er i ferd med å forvitre til et postfakta-nivå.
Nyordet postfaktasamfunnet sier altså lite om faktiske trender og tendenser i 2016 og minner helst om et skremselsord hentet fra mytenes verden. Å lese noen av de allerede nevnte sakprosabøker vil være god medisin for de som frykter at vintermørket nærmer seg.
Gro Jørstad Nilsen (48) er litteraturkritiker.
