Det finnes ingen smeltedigel, og det finnes ingen regnbue

 

1964 var et avgjørende år i Sør-Afrikas og USAs historie. I Sør-Afrika ble Nelson Mandela dømt til fengsel på livstid og sendt til Robben Island. I USA ble Civil Rights Act, som forbød diskriminering på alle offentlige steder, vedtatt.

I Sør-Afrika fulgte tiår med stadig nye rasistiske lover, undertrykking, vilkårlig fengsling, overvåking og tortur.

I USA førte borgerrettsbevegelsens kamp og nye lover (særlig Voting Rights Act), vedtak og reguleringer til at svarte fikk stadig flere rettigheter og muligheter i samfunnet.

Og nå, vel 50 år senere?

To nye bøker tar opp rasisme og svartes situasjon i USA og Sør-Afrika i dag: vinneren av National Book Award i 2015, Ta-Nehisi Coates’ Between the world and me, nylig utgitt på norsk (Mellom verden og meg, oversatt av Bodil Engen. Heinesen forlag 2016), og Eusebius McKaisers Run Racist Run, kritikerrost i hjemlandet Sør-Afrika.

Ta-Nehisi Coates er journalist for magasinet The Atlantic, har skrevet om rasisme i USA i en årrekke og tidligere utgitt boken The Beautiful Struggle. Eusebius McKaiser har jobbet i radio, gitt ut tre bøker, og er en hyppig brukt kommentator.

 

RASISMENS HJERTE

Ta-Nehisi Coates har skrevet et rekviem for den amerikanske drømmen: dystert, lyrisk, personlig og likevel (eller nettopp derfor) universelt. Eusebius McKaiser foretar en (oppdagelses)reise til «rasismens hjerte». Mens motivet i McKaisers første bok A Bantu in my Bathroom var de opplagte eksemplene på rasisme i Sør-Afrika, går han nå et steg videre og definerer det han kaller for «ikke-blodig rasisme», som ikke bare innbefatter den direkte rasismen, men også strukturelle hindre for personlig endring og politisk reform.

Er hvit velstand et resultat av gode gener og hard jobbing eller av nedarvede, ufortjente privilegier? Og, spør McKaiser, når inntreffer overgangen fra ufortjente privilegier eller ubevisst partiskhet til rasisme?

Rasisme er ikke begrenset til hva vi gjør, men handler om hvem vi er, skriver McKaiser. Mens McKaiser beskriver rasisten, skriver Coates om effekten av rasisme på dem som utsettes for det – den nærmest fysiske effekten det har hatt på ham, hvordan frykten setter seg fast i kroppen.

Coates forteller om en episode der han triller sønnen Samori i et hvitt nabolag i New York. Han observerer hvite barn suse av gårde på trehjulssyklene sine, han ser hvordan de bruker fortauet som om det er deres alene, mens foreldrene rusler rolig og smilende bak. De hvite foreldrene, skriver Coates, lærer barna sine å mestre. De svarte lærer barna sine å frykte.

Frykten gjelder ham selv – han er redd for å bli drept – men frykten får fornyet intensitet i det han blir far: «You are a black boy and you must take responsibility for your body in a way that other boys cannot know.»

De to bøkene styrker og utfyller hverandre. Eusebius McKaisers bok kan leses som et politisk-filosofisk rammeverk for Coates’ bok: Mens McKaiser er analyserende, er Coates emosjonell. Mens McKaiser er direkte og konfronterende, er Coates introvert og reflekterende. McKaiser er en orator, Coates en litterat.

 

BREV TIL SØNNEN

Coates’ bok er formulert som et brev til sønnen Samori på 15 – en alder der verden kan trenge smertefullt langt inn.

Coates begynner brevet samme uke som amerikanske påtalemyndigheter avgjør at politimannen som drepte Michael Brown, ikke skal tiltales. Brown var en 18-åring som gikk midt i veien da en politibil kom kjørende en augustdag i 2014. Han ble bedt om å flytte seg, men nektet. Den ubevæpnede unggutten ble skutt åtte ganger av den hvite politimannen Darren Wilson.

Samori ser på nyheten på TV. Han reiser seg fra TV-stolen, sier «jeg må gå», forsvinner inn på rommet sitt, lukker døren bak seg, gråter. Coates går inn til ham etter noen minutter, men vil ikke, eller kan ikke, trøste. Han ser ingen grunn til å si at det blir bedre, at det ordner seg, for han har ingen tro på at det vil skje.

USA har en befolkning på 323 millioner. Sør-Afrika har en befolkning på 53 millioner. I 2015 drepte politiet i USA 1134 mennesker.[1] I Sør-Afrika drepte politiet 423 mennesker.[2]

Befolkningsmengden tatt i betraktning dreper det sørafrikanske politiet drøyt dobbelt så mange som det amerikanske.

Men statistikk kan kontekstualiseres, for eksempel slik: Selv om det sørafrikanske politiet dreper mange flere enn det amerikanske, gjør de det i et samfunn der drap skjer langt hyppigere. Faktisk drepes åtte ganger så mange i Sør-Afrika som i USA, mens det sørafrikanske politiet «bare» dreper dobbelt så mange som det amerikanske politiet.

Den sørafrikanske statistikken inkluderer dessuten alle dødsfall i forbindelse med arrestasjon og fengsling (som selvmord eller drap begått av andre på cellen), ikke utelukkende mennesker drept av politiets hender. (Her vil jeg legge til at den sørafrikanske statistikken utarbeides av nasjonale myndigheter, mens det utrolig nok ikke føres statistikk over mennesker som blir drept av det amerikanske politiet. Statistikken er det den britiske avisen The Guardian som har utarbeidet. Den viser også at politiet tar livet av unge, svarte menn ni ganger så ofte som de dreper andre amerikanere.)

 

Coates tenker tilbake på en dag det året sønnen ble født, i 2000, da han ble stoppet av politiet. Han var livredd: “And so I knew that the PG County police had killed Elmer Clay Newman, then claimed he’d rammed his own head into the wall of a jail cell. And I knew that they’d shot Gary Hopkins and said he’d gone for an officer’s gun. And I knew they had beaten Freddie McCollum half-blind and blamed it all on a collapsing floor.”

Coates’ oppramsing minner meg om da jeg så Cry Freedom på kino i 1987. Filmen handler om Steve Biko, antiapartheidaktivisten som ble torturert til døde av sikkerhetspolitiet i 1977. Etter at filmen var ferdig, rullet en lang liste med navn over lerretet. Alle var fengslede aktivister som hadde dødd fordi de «skled i dusjen», «falt ned en trapp», osv. Det var en sjokkartet innsikt for mitt 14-årige jeg og ligner uhyggelig mye på den 20 år ferskere listen til Coates i USA.

Verken McKaiser eller Coates bruker statistikk i bøkene sine, med unntak av én opplysning i Coates’ bok: 60 prosent av svarte gutter som ikke fullfører high school i USA, ender i fengsel.

Litt utfyllende fengselsstatistikk: Prosentandel svarte i den sørafrikanske befolkningen: 80. Prosentandel svarte i fengsel: 80. Prosentandel svarte i den amerikanske befolkningen: 12. Prosentandel svarte i fengsel: 40.

Skjønner vi rasismens vesen framfor å fokusere på rasistiske handlinger vil det føre oss til rasismens hjerte, hevder McKaiser. Vi vil skjønne hvordan rasismen er mer enn en enkelt persons handling, hvordan rasismen forplanter seg fra menneske til menneske og mellom generasjoner. Rasismen er strukturell, den er institusjonell. Coates skriver om en studiekamerat som ble drept av politiet etter å ha blitt tatt for å være en annen: «I knew that he was not killed by a single officer, so much as he was murdered by his country and all the fears that have marked it from birth.»

 

DEN SVARTE PRESIDENTEN

«I tell you, I am so happy to have a black president!»

Mange har sikkert sett den rørende videoen av 106 år gamle Virginia McLaurin som nylig fikk audiens hos presidentparet i det hvite hus. Den lille damen tar noen lykkelige dansesteg mens hun forteller at hun aldri trodde hun kom til å oppleve noe slikt.

Å møte presidentparet må være en stor begivenhet, men hvordan har utviklingen vært siden Obama ble valgt til president i 2008?

Den gjennomsnittlige formuen til svarte familier sank med en tredjedel fra 2010 til 2013, mens hvite familier i samme periode hadde en svak økonomisk vekst. En hvit familie har i dag i snitt 13 ganger så stor formue som en svart.[3]

En gang til: En hvit familie har i snitt 13 ganger så stor formue som en svart.

Bevegelsen med navnet #BlackLivesMatter som har vokst fram de siste par årene i USA, forteller om et desperat raseri blant mange svarte. Et slikt navn – en bekreftelse på at svarte mennesker også har rett til liv – forteller at noe helt grunnleggende er galt. To andre organisasjoner, Hands Up United og Don’t Shoot Coalition, gir meg assosiasjoner til politistater eller diktaturer, for eksempel til sikkerhetspolitiet i Sør-Afrika på 1970-tallet.

 

I Sør-Afrika har det også vært høylytte og mange demonstrasjoner mot rasisme de siste par årene. Her er det én tydelig adressat: Akademia. #RhodesMustFall spiller på den selverklærte rasisten og kolonialisten John Cecil Rhodes (1853–1902), som donerte jorden der University of Cape Town ble grunnlagt. Fram til april 2015 tronet han ved inngangspartiet til universitetet, men etter en måned med demonstrasjoner ble han heist ned fra sokkelen foran tusenvis av jublende demonstranter, svarte og hvite.

I Sør-Afrika er studentenes sinne mer fokusert enn hos demonstrantene i USA, et sunnere sinne, kanskje, fordi det viser at landet – tross alt – har utviklet seg siden apartheid: De unge demonstrerer ikke for retten til å på universitetet – eller for retten til å leve. Studentene demonstrerer mot et eurosentrisk pensum og for et universitet som reflekterer hvem de er, og hvor de er i verden.

Da jeg i 2013 besøkte University of KwaZulu-Natal i Durban, der jeg selv tok mastergraden min, oppdaget jeg en ny kafé – på studentmunne the white caf. Mens kafeen som fantes da jeg studerte i 2000, nå kalles the black caf. Årsaken? På the white caf serverer de croissant og cortado (dyrt og fancy), på the black caf fettede pommes frites (billig og simpelt). På den «hvite» kafeen hadde studentene alle hudfarger, på den «svarte» var de svarte.

Det er lett å sympatisere med utålmodigheten til studentene i Sør-Afrika og harmen («I am angry. I am fucking angry.») til Eusebius McKaiser. Samtidig er jeg den privilegerte som kan komme på besøk og konstatere store, positive endringer. Å komme til mitt gamle universitet nå er å komme til et i all hovedsak svart universitet. Den gang, altså i 2000, var det hvitt.

Gatene i Durban som før bar navnene til viktige menn fra koloni- og apartheidtiden, bærer nå navnene til helter fra anti-apartheidbevegelsen. Selv dronning Victoria er tatt av kartet i Durban.

 

MYTER OG TRAUMER

Det har gått over 50 år i USA, i Sør-Afrika over 20. I Sør-Afrika har mange sett på USA som et forbilde. Men USA har mistet grepet. Obama har ikke reddet amerikanerne. Ta-Nehisi Coates tar opp i seg og skriver ut tungsinnet som preger mange svarte i USA. Mens Coates er fortvilet og resignert, fanger McKaiser opp energien fra studentbevegelsene i hjemlandet, han er sint, men likevel framtidsrettet.

Hvorfor denne pessimismen fra Coates, en pessimisme jeg også kjenner igjen i andre utgivelser – og hvorfor dette progressive sinnet hos McKaiser og andre sørafrikanske skribenter[4]?

For det første har det med forholdet mellom majoritet og minoritet å gjøre. I USA er de svarte en minoritet, i Sør-Afrika en stor majoritet. De svarte amerikanerne utgjør tolv prosent av befolkningen og er for få til å oppnå betydelig politisk makt som en gruppe. I Sør-Afrika utgjør de hvite ni prosent av befolkningen og har i dag liten politisk (men stor økonomisk) makt.

For det andre er det nasjonale selvbildet, eller mytologiseringen, helt ulik. Tross forsøk på rive den ned lever den amerikanske drømmen og ideen om USAs storhet og frihet videre. Selv en uteligger kan komme til å si at han bor i verdens beste land.

Mens jeg som elev på high school i USA i 1990 ble slått av den voldsomme patriotismen (og ikke klarte å gjøre som mine medelever og legge hånden på hjertet og sverge troskap hver morgen), ble jeg tilsvarende forbauset over det lave nasjonale selvbildet til sørafrikanerne. Der er ingenting annet enn været godt nok. Fra nasjonalt hold har man prøvd å forbedre det ved å lansere kampanjen «Proudly South African», men jeg tror ikke det har skapt så mange flere stolte sørafrikanere.

 

Det tredje, og mest interessante, aspektet ved forskjellene mellom USA og Sør-Afrika er hvor ulikt de to landene drøfter sin rasistiske historie.

Den sørafrikanske sannhets- og forsoningskommisjonen, som ble ledet av tidligere erkebiskop Desmond Tutu, fikk berettiget kritikk, men var samtidig helt sentral for å etablere apartheid som et nasjonalt traume: Både overgripere og ofre er merket av fortiden. Slik svarte tok skade av å undertrykkes, tok også hvite skade av å bli oppdratt som rasister. Alle sørafrikanere trenger å leges, hevdet kommisjonen.

I USA blir slavetiden og Jim Crow-lovene (rasistiske lover i Sørstatene i perioden 1880–1965) gjerne bare sett på som del av de svartes historie eller sørstatshistorie. Det kan virke som det ikke angår hvite, og at det ikke er et traume som trengs å behandles på nasjonalt nivå. Det er vanskelig å skjønne hvordan et folk, hvite og svarte, ikke skal være påvirket av 250 år med slaveri og 100 år til med rasistiske lover.

For et par år siden trykket to hvite sørafrikanske kunstnere T-skjorter med påskriften «I benefited from apartheid».  Det vakte sterke, stort sett negative, reaksjoner blant andre hvite. Kunne en tilsvarende idé oppstå blant hvite amerikanere? Kunne noen komme til å tenke, si eller skrive: I benefited from slavery / I benefited from Jim Crow?

Mens Sør-Afrika opprettet et nasjonalt apartheidmuseum bare sju år etter apartheids fall, finnes det i dag ikke et eneste nasjonalt museum om slavetiden i USA. (Det finnes noen delstatlige.) Og mens apartheid har en naturlig og viktig plass i pensum på sørafrikanske skoler, fikk fem millioner barn i Texas nye lærebøker i 2015 der Jim Crow-lovene og Ku Klux Klan rett og slett var visket ut av historien.

En god venn som underviser på University of KwaZulu-Natal, fortalte meg at studentene hennes – halvveis på fleip – hadde kommentert det amerikanske valget slik: Om Trump blir president, er det på tide for de svarte amerikanerne å finne ut hvilket afrikansk land de vil bo i – og ta skipet tilbake.

Verken McKaiser eller Coates har tro på «post-racialism», og de fnyser av fargeblindhet, smeltedigel og regnbuenasjon. Å late som vi ikke ser hudfarger, er en behagelig unnskyldning for ikke å gjøre noe for å endre status quo. De skriver om hjemlandene på hver sin kant av kloden, men med unntak av enkelte nasjonale særegenheter kunne de skrevet bøkene om hverandres land.

 

Teresa Grøtan (42) er frilansjournalist, forfatter og leder av samtaleserien og festivalen Verden i Bergen

 

 

 

 

 

 

[1] The Counted på www.theguardian.com

[2] Independent Police Investigation Directorate: www.icd.gov.za

[3] Ifølge tall fra Federal Reserve’s Survey of Consumer Finances, analysert av Pew Research: www.pewresearch.org

[4] Se for eksempel Black Liberation av Keeanga-Yamahtta Taylor (2016) eller No Whites in South Africa? (2016) av Ferial Haffajee.