Var Paris morsommere da hele livet tilsynelatende kunne sentreres rundt en liten bokhandel? Eller da gangsterbakere blandet ut brødet med kobbersulfat og knivene hang løst? To aktuelle bøker gir forskjellige innganger til hvordan vi kan minnes Paris.

 

Bøker om Paris, ja. Slike finnes det jo en del av fra før av. Man kunne nok glatt fylt en hel bokhandel med bøker om, av og fra Paris. Forlaget Oktober har bare i år utgitt to norske diktsamlinger som tematiserer byen, Anna Kleivas Drikkeviser frå Paris og Hans Petter Blads Clair-obscur. Den vakre byen er dog stadig utsatt for prøvelser og forskjellige former for modernitet. Og kan en by egentlig leve med og leve av å være så komplett gjennomromantisert når man innerst inne vet at bildet av den ikke står i stil med den nye virkeligheten?

Ved forrige Paris-besøk hadde jeg en halv dag til overs og tenkte at, søren heller, nå orker jeg ikke finne på noe nytt og oppsøkende og annerledes. Nå bare går jeg dit bena aller helst vil. Og det ble ikke overraskende til den amerikanske bokhandelen Shakespeare & Company, på vestsiden av Seinen. Som det ble ved forrige besøk i byen. Og det før der igjen. Antakelig den eneste bokhandelen i Europa hvor det alltid står en kø av unge japanske turister og tar bilder utenfor før den åpner om morgenen. En bokens kirke. Eller den litterære kulturens fremste Instagram-backdrop.

 

LEVENDE SEVERDIGHET

Da den eksentriske eieren George Whitman (1913–2011) var i aktivitet, var han som en levende severdighet, et menneske som ikke kunne sammenliknes med noen andre. Foreldrene mine tok meg med dit for å vise ham frem da jeg var barn på mitt første bybesøk, og han var der, rundt om i lokalene, til et stykke utpå 2000-tallet, som en underlig konstant i en omskiftelig verden.

Siden 1951 hadde vagabonden drevet stedet på sin høyst idiosynkratiske måte, uten kassaapparat eller telefon, noen ganger uten strøm. Men med en ekstrem pasjon for bøkenes ånd og for fantasiens grenseløshet. Butikken skulle gjenspeile bokens og fantasiens muligheter, og klarte det. Det var egentlig ikke et sted å kjøpe bøker. Det var et sted der man ble en del av bøkenes verden. Ikke bare som åndelig inspirasjon, man kunne altså faktisk overnatte der. Hyller og benker ble omgjort til provisoriske senger ved midnatt. Husleien var noen timers arbeidskraft dagen etter og lovnad om at man leste cirka en bok om dagen. Mange minner, og en endeløs rekke avisartikler og avbildninger av stedet, har holdt ideen hans ved like i alle disse årene.

De siste par årene har hans datter Sylvia Beach Whitman drevet butikken, og hun har klart å styrke den som en internasjonal brand og gitt den en ny businessmodell, utrolig nok uten å rokke ved noe av dens sjel. En meget forseggjort og vakker bok blir utgitt nå i høst, etter å ha vært under arbeid i årevis. A History of the Rag & Bone Shop of the Heart var tittelen på George Whitmans selvbiografi som han aldri kom helt i gang med, men det er nå blitt en bok om bokhandelen selv, dens aura og menneskene som har soknet til den. Helt frem til våre dager.

Boken er redigert av Krista Halverson, med et forord av forfatter Jeannette Winterson, som selv har bodd der en periode.

 

DEN GAMLE VERDEN

Boken er et må-ha for bibliofile, med bokbunad og sats av høy kvalitet, hundrevis av historiske fotografier, avisutklipp, tegninger, malerier, kruseduller og memorabilia fra stedet, små fnugg fra forfattere som har bodd og lest der, omstreifere som har overnattet der. Tekstbidrag fra en broket forsamling mennesker fra Lawrence Ferlinghetti (som ble inspirert til å starte den legendariske beat-bokhandelen City Lights i San Francisco etter å ha besøkt Whitman i Paris) og Allen Ginsberg, til mer alminnelige kjendiser som Ian Rankin og Ethan Hawke (som har bodd der mye, men også brukt lokalene som backdrop for sin romantiske suksessfilm Before Sunset).

George Whitman hatet Hollywood og var sjelden glad i å utnytte bokhandelen i noen som helst kommersiell retning, men måtte etter hvert bøye seg for datterens moderniseringsstrategier. Via hennes egne og andres vitnesbyrd i boken merker vi at de hadde et meget eiendommelig forhold, og etter sigende pleide den eldgamle mannen å klatre ned i nattens mulm og mørke for å ødelegge datterens effektiviseringsforsøk i butikken, slik som nye hyller, kassaapparat og datamaskiner. Det fortelles at han også forsøkte å hakke i stykker en ny og litt tryggere trapp som omsider ble satt inn opp til biblioteket.

Men det henger fortsatt igjen et hint av Den gamle verden når vi møter butikken i dag, også online. Bestiller man en bok fra stedets nye nettbutikk, er det liksom ingen ende på hvor forseggjort og personlig følelse man får ved handelen. Min bok kom innpakket i vakkert blått papir, inni den uunngåelige, off-white tote-baggen, boken var dusjet med et lite puff av butikkens egen parfyme, den var signert, det fulgte med et gammelt parisisk postkort og et fotografi fra butikkens avdeling for antikvariske bøker, et lite dikt var skrevet på en kassalapp, og et flott bokmerke fortalte om kommende aktiviteter og opplesninger der. Den fremmedgjorte følelsen og dårlige samvittigheten man får ved å bestille bøker plukket frem av noen hardt prøvede Amazon-sweatshoparbeidere, er ikke å anbefale sammenliknet med dette.

 

SOM PÅ FILM

Dette er for all del også business, men det er en børs-og-katedral-tenkning som står meget godt i stil med butikkens fysiske utstråling.

De siste årene har butikken også fått utvidet sine arealer i forskjellige retninger. I fjor høst åpnet Shakespeare & Company en egen, sjarmerende liten kafé ved siden av, i det som må være en av de helt klart mest ettertraktede kaféadressene i hele byen. Der kunne jeg kose meg med en småkake – naturlig nok kalt Flapjack Kerouac – mens jeg drakk en café au lait og så på det sobre utvalget av brukte bøker og kjøpbare gavegjenstander i hyllene. Et eksemplar av New York Times lå henslengt på det rustikke bordet. Som på et filmsett.

Beruset av egen parisiskhet gikk jeg inn i de fortryllende butikklokalene, hentet en pen utgave av Ernest Hemingways A Moveable Feast, betalte og gikk opp i bibliotekdelen i andre etasje, der jeg satte meg i noen timer og leste i den fabelaktige, selvbiografiske Paris-skildringen fra 20-tallet, om et vilt og poetisk liv blant mennesker som Gertrude Stein og F. Scott Fitzgerald, mens jeg stundom skottet ut gjennom vinduet og så rett på Notre-Dame, kun avbrutt av noen minutters deilig dupping, ved siden av de mange unge, vakre omstreiferne, forfatterspirene eller «foreldreløse» som realiserer seg selv ved å bo og skrive i butikkens eget hostel. «Tumbleweeds», som de så flott kalles. Det har ifølge boken vært hele tretti tusen av dem gjennom årenes løp (!). De ble også beordret til å skrive en meget kort selvbiografi eller et litterært vitnesbyrd som takk for sengeplassen, mange av dem er trykt i A History of the Rag & Bone Shop of the Heart.

Det var som om jeg ble dratt inn i den mest pompøst fantastiske Paris-opplevelse under lesningen av Hemingways bok. Jeg tok den med meg videre på en utstilling, så innom en heftig jazzkonsert, før jeg til slutt gikk videre til en typeriktig gammel og ærverdig restaurant ved midnattstider og spiste en veldig stor entrecôte med pommes frites og saltbøsse til saus, og ikke dro hjem før boken var ferdiglest og den store vinkaraffelen var tom noen timer senere. Ved siden av meg satt fire blinde kompiser og rørte, de glemte igjen vekslepengene på bordet, antakelig fordi de ikke kunne se dem. En blindehund dukket etter hvert også opp fra under bordet. Slik er det å leve drømmen, tenkte jeg (sikkert høyt), alene med bok, vin og kjøtt. En litterær drøm om Paris som deles av fryktelig mange, etter hvert også av pariserne selv. I tiden etter Bataclan-massakren og det symbolske angrepet på den urbane parisiske kulturen i fjor dukket Hemingways bok opp igjen på toppen av bokhandlenes salgslister. Men denne gangen antakelig mer enn noe annet som en fantasi å rømme inn i. Boken, som ble utgitt etter Hemingways død, og i Nils Lies oversettelse i 1964 som En varig fest. Unge dager i Paris, er pussig nok ikke tilgjengelig i print på norsk. Det bør gjøres noe med.

 

ØDELAGT OG GENTRIFISERT

Shakespeare & Company fikk overta navnet etter den eldre Sylvia Beach, som drev en vel så viktig bokhandel ved samme navn et annet sted i Paris i årene mellom 1919 og 1941. Bokhandelen er et sentralt omdreiningspunkt i A Moveable Feast. Beach utga som kjent stamgjest James Joyces roman Ulysses først, siden ingen andre turte. I dag har de to butikkenes historie glidd over i hverandre. Det er litt som å være en del av Woody Allens deilige feberfantasi Midnight in Paris, det er bare å lukke øynene, og plutselig kan man fornemme at man eksisterer i en annen – og bedre – tid.

Men det finnes også en annen type litterære tilbakeblikk på byens historie. Og som i Allens film kan det godt hende at de som faktisk levde i den gode tiden, i Hemingways Paris, like gjerne ønsket seg tilbake til det som de anså som den gode tiden.

I Luc Santes fascinerende bok The Other Paris. An Illustrated Journey Through a City’s Poor and Bohemian Past (Faber & Faber, 2015) finnes det ikke så mange kulturelle og «autentiske» Paris-dager som kan fungere som et litterært postkort i gavebutikken. Eller, det er definitivt autentisk, men en helt annen virkelighetsfremstilling enn den man er vant til å høre om lysets by. Det er som en vrengt urbanitetshistorie, der fremskritt og utvikling blir sett på som vandalisme og tilbakeskritt. Ja, forfatteren går langt i å påstå at Paris ble ødelagt og gentrifisert allerede i 1853, da byplanlegger Baron Haussmann gjorde om på gatestrukturene og lagde den store, åpne byen med majestetiske gater som vi kjenner i dag.

Sante skriver livlig om byens smågangstere, om de prostituerte, gatesangerne, lurendreierne og håpløse fattiglusene, skraphandlerne og søppelplukkerne som befolket de forskjellige delene av byen, områder tilsynelatende frakoblet hverandre som konkurrerende landsbyer. Det kunne ta dager før viktige nyheter vandret fra den ene siden av byen til den andre. Men selv om det er mye sot og tåke tykk som velling i beskrivelsene av den glemte, falleferdige byen, treffer vi også på mange fargerike skikkelser i Santes bok. Den fryktede, men meget dandyaktige gangstergjengen Les Apaches var for eksempel noe for seg. Ikke bare var klesdrakten ytterst sofistikert og gjennomtenkt, med røde silketørklær, Bénard-bukser og gule sko. De hadde også et kjennetegn i en tatovert, stiplet linje rundt halsen, noe som også kunne være til hjelp når de eventuelt skulle henrettes ved giljotinen. Kanskje ikke så rart at disse var sin tids rockestjerner.

 

ARMÉ AV VINDMØLLER

Med hyppige utdrag fra andres romaner og beretninger beriker Sante sin frodige historiefremstilling. Resirkulering var essensielt, her kunne nesten alt gå gjennom flere ledd og brukere før dets potensial var utbrukt. En boulangerie en vieux var for eksempel navnet på den store yrkesgruppen «bruktbakere», som tok gamle brød og bakverk og lagde noe nytt med dem. Dessverre var det også utbredt å spe ut brødene med det man hadde for hånden: leire, kritt, kobbersulfat.

Boken er trykt på herlig knudrete og billig papir, med over tre hundre gamle fotografier og tegninger som setter tonen underveis. Boks smussomslag er der tilsynelatende også for å beskytte leseren mot det sleipe, våte støvlaget fra tiden som omtales. Det var kanskje farlig å leve i byen før, men det ga også alle en viss mulighet til å prøve å skape sin egen plass, med de midlene og evnene de hadde. Det er virkelig motsatsen til den antiseptiske følelsen som preger mange bykjerner i dag. Sentrum i storbyer som Paris, London og New York er i kraftig endring, mange som bor der vil si til det verre, mens de som eier og investerer i bygningsmassen der, naturlig nok mener det motsatte. Nostalgikere som Sante, som fortsatt setter le flâneur – den observerende vandreren – høyt, kjemper nok mot en armé av vindmøller. Han sier også i forordet at boken ikke er en polemikk, siden kampen for lengst er tapt. Det eneste man har igjen, er minnene hentet fra gamle bøker og beskrivelser og et visst skall av en opprinnelig bytopografi. Om man myser litt med øynene i Paris og ignorerer alle de nye butikkskiltene, kan man kanskje fortsatt fornemme den forlokkende følelsen av bohemaktig lovløshet. Men vi har vel alle våre forskjellige fantasier vi prøver å leve ut når vi besøker en by, uavhengig av virkeligheten. Det Paris og Frankrike vi skal besøke neste gang, vil uansett være et ganske annet enn det som blir beskrevet i disse flotte bøkene. Etter Brexit vil kanskje Paris få en ny giv når en ny europeisk by uunngåelig må overta energien etter London. Sylvia Whitman har uansett husrom til besøkende, på en meget god og sentral adresse. Du må bare være klar for å ta i et tak i butikken. Og lese en bok om dagen.

Audun Vinger (42) er skribent og redaktør.