I vår tid bryter det frem en norsk litteratur om islam i Vesten og islam i Norge. Den er mer kjennetegnet av pasjon enn av distanse. Hva har disse tre aktuelle bøkene til felles? Alle skyr norsk akademisk kunnskap om islam.

 

Mohammad Usman Rana

Norsk islam. Hvordan elske Norge og Koranen samtidig

Aschehoug, 2016

 

Hege Storhaug

Islam. Den 11. landeplage

Kolofon forlag, 2015

 

Sylo Taraku

Innvandringsrealisme. Politikkens muligheter i folkevandringens tid

Dreyers forlag, 2016

 

Innlevelse og engasjement til tross, dette er en sakprosa som forfatterne vil at skal tas på alvor, derav fotnotene, kildehenvisningene og litteraturlistene. Spørsmålet gjenstår om forfatterne Hege Storhaug, Mohammad Usman Rana og Sylo Taraku har lykkes i å skrive bøker som de fleste leserne vil oppleve som saklige, relevante og nyttige.

Noe av utfordringen i denne debatten er at mens mange ser på islam som en begrensning av alles frihet og trygghet, er andre opptatt av at heftig islamkritikk bryter med inkluderingen. I verste fall vil enkelte oppleve slik kritikk som uttrykk for rasisme. Debatten rundt islam anses uansett som vesentlig. Kampen mellom sekulære og islamistorienterte muslimer er den viktigste ideologiske striden i dag, skriver Sylo Taraku.

Bortsett fra at bøkene er nye og norskspråklige, helt eller delvis tar for seg islam i Norge og mener at muslimsk ekstremisme er et problem, hva har de til felles? Alle tre skyr norsk akademisk kunnskap om islam. Referanser til kjente forskere som Kari Vogt og Knut Vikør finnes så å si ikke. Rana nevner Vogt som kilde til et kort koransitat på norsk. Ellers er Rana taus om Vogts arbeider, og han ser helt bort fra Vikør. I sin note nummer 417 nevner Storhaug Vikør som en utilfredsstillende forsker. Uten å vise til noen tekst av Vogt spør Storhaug på side 148 om Vogt har bidradd til å opplyse om mørke sider av islam. Spørsmålet følges ikke opp. Ellers er Storhaug taus om Vogt og Vikør. At Taraku heller ikke nevner Vogts eller Vikørs arbeider, er ikke så rart, siden han til forskjell fra de andre ikke går inn i noen teologisk debatt.

 

DET GAMLE PARADIGMET

Ranas og Storhaugs taushet kan ha å gjøre med at norske islam-forskere som var etablert i akademia på 1990-tallet, skrev innen det gamle paradigmet: Islam var noe som gjaldt folk langt borte fra Norge. I Norge fantes det bare små minoritetsmiljøer. Storhaug, Rana og Taraku skriver innenfor det nye paradigmet: Islam i vestlige land og Norge har en betydelig oppslutning, ikke minst i byene, og står overfor betraktelige vekstmuligheter. Bydelen Tower Hamlets i London har nå 45,6 prosent muslimer blant sine 273 000 innbyggere. Den tilgrensende bydelen Newham har 40,8 prosent.[i] Migrasjonskrisen i 2015 viste oss dessuten det enorme presset Vesten står overfor med større ikke-vestlig innvandring og dermed høyere oppslutning om islam i Vest-Europa. Sekularisering i flertallsbefolkningene gjør ikke-kristne religioner relativt viktigere, ikke minst islam. Vi vil snart oppleve endringer av maktforholdet mellom livssynsgrupper i Vesten, og hva vil det bety i Norge?

Mohammad Usman Rana argumenterer for at det vokser frem en norsk type islam som er både tradisjonell, konservativ, tilpasset en norsk sammenheng og norgesvennlig. Norske muslimer bør lære av amerikanske muslimer og lytte til teologer som Hamza Yusuf, Tariq Ramadan, Yahya Rhodus og andre. Styrer man unna bokstavtro YouTube-predikanter og liberale muslimer og finner «ortodoks islams gyldne middelvei», er det ikke noe problem å være en konservativ koranelsker og samtidig en demokratisk, norsk muslim, mener Rana.

 

INTOLERANT IDEOLOGI

Men hva gjør en økende oppslutning om islam med Vesten og Norge? Hovedbudskapet i Hege Storhaugs bok er at islam er en frihetsbegrensende, intolerant ideologi. For en empirisk samfunnsviter er det neppe gjort i en håndvending å avfeie dette. Ikke når høyt respekterte forskere, på bakgrunn av World Values Surveys med over 141 300 respondenter fra 80 land, skriver at islam på ulike måter ser ut til å senke individers frigjøringsverdier. Statsviternes statistiske oppsummering er blant annet: Bare det å leve i et land dominert av muslimer ser ut til å minske borgernes frihetsverdier – uavhengig av respondentenes religion. Å være muslim reduserer ens score på frigjøringsverdier enda mer enn om man lever i et samfunn med muslimsk flertall. Vanligvis styrker utdanning et individs frihetsverdier, men effekten av utdanning er svakere i muslimske samfunn enn i andre land. Dette skrev den berømte statsviteren Ronald F. Inglehart sammen med Christian Welzel i 2009.[ii]

Sylo Tarakus bok handler først og fremst om hvordan asylinnvandringen til Norge fungerer, og hvorfor den bør endres. Innvandring via asylsøknad – eller familiegjenforening til en som har asylinnvandret – virker i praksis annerledes enn mange nok har trodd. Innvilgelsesgraden er høy også for asylsøkere som ikke er personlig forfulgt. Masseflukt fra krigsområder kan føre til at mange får asyl i en ordning som egentlig var ment for dissidenter og individuelt forfulgte. Taraku mener at asylsystemet skaper incentiver for å lyve og fabrikkere asylhistorier.

 

SER DET SAMME

Den norske organisasjonen IslamNet er salafister. Det er en vurdering alle disse tre forfatterne samstemmer i. De som er mest uenige, Storhaug og Rana, lever slett ikke i hver sin virkelighet. Dette ser begge to: Det finnes muslimer som er for bokstavtro. Forskjellsbehandling mellom kjønnene skjer i muslimske miljøer. Homofil praksis godkjennes ikke av muslimske ledere. Mange mener at det pågår en sivilisasjonskrig mellom islam og Vesten. Og begge forfatterne gjør tidvis bruk av islam som et subjekt. Noen steder i deres tekster ser det ut som om islam er et subjekt som «gjør noe». Dette er det mest av hos Storhaug.

Rana skal roses for å ta opp vanskelige spørsmål i boken sin, som straff for frafall fra islam, homofili blant muslimer og ekstremisme begrunnet med islam. Rana mangler ikke selvtillit. Han kritiserer flere FrP-ere for å bruke sekularismebegrepet uten at de forklarer hva de legger i det. Samtidig klarer Rana selv å bruke ordet «verdiliberal» 14 ganger i boken sin – uten at han antyder hva han legger i ordet. Tilsvarende gjelder begrepet «sosialkonservativ», som han nevner 12 ganger, mens en definisjon mangler. Leseren forstår av sammenhengen at verdiliberal skal bety «dårlig» og sosialkonservativ hevdes å være «bra». Ellers ligger det i tåken hvordan termene skal leses. Hele 52 ganger forekommer det uvanlige begrepet «kontekstualisering» i Ranas bok. En definisjon gis på side 20. Kontekstualisering skal her bety at islam må settes i en sammenheng av tid og sted. Islam må ikke praktiseres uten å ta stilling til hvor man befinner seg, og i hvilken tidsepoke.

Dette forekommer å være en svak definisjon av selve nøkkelbegrepet i Ranas bok. Teksten hans viser knapt eksempler på god kontekstualisering, og gir ingen hint om hva som etter Ranas mening ville være mindre vellykkede kontekstualiseringer. Vi får ikke vite hvilke islamske normer og regler som kan kontekstualiseres, og hvilke som ikke kan det, ei heller hvor langt man kan gå i kontekstualiseringer og fortsatt være islamsk. Her kunne boken ha gitt muslimer et verktøy. Det får de ikke.

 

AUTORITETER

Store deler av Ranas verk utgjøres av intervjuer med personer som teksten holder frem som autoriteter. Boken opererer ikke med noen klare skiller mellom Ranas meninger og intervjuobjektenes. Som lesere må vi forutsette at alt de intervjuede sier, også er Ranas budskap. Blant annet påstår en av autoritetene at dagens manglende likestilling mellom kjønnene i islamsk teologi i stor grad skyldes det som skjedde i kolonitiden og overgangen til nasjonalstater etter kolonitiden. Med disse påstandene følger det ingen henvisning til hvilken forskning dette bygger på, og ingen kilder. Det forutsettes at vi tror på intervjuobjektet som hevder dette, og som ikke forteller hvor hun har det fra.

Rana viser også en merkelig gjerrighet. En rekke forfattere og aktører som Rana er uenig med, nevnes med navn og referanse til publikasjoner. De avfeies som noen som mener feilaktige ting, uten at Rana så mye som antyder hva som var deres viktigste argumenter. Dette gjelder omtalen av: Daayiee Abdullah, Jon Hustad, Arne Johannessen, Walid al-Kubaisi, Ola Borten Moe, Sylo Taraku og Asle Toje. I Ranas verden har ingen av disse tungtveiende argumenter. Hadde han ment noe annet, kunne han vel ha brukt en linje eller to på hovedargumentet hos hver av dem – når han hadde 228 sider til disposisjon? Den avdøde statsviteren Huntington får hos Rana gjengitt hele tittelen på sin kjente bok fra 1996. De få linjene Rana vier Huntington, avslører at Rana umulig kan ha åpnet den boken han viser til.

Rana argumenterer for at det vil være null problem om dommere i norske rettssaler bærer religiøse hodeplagg. Uansett hodeplagg kan de jo umulig være verdinøytrale, mener Rana. Men minst ni steder omtaler Rana islam i et rettslig språk. Formuleringer som «islamsk lov», «den hellige lov» og «legalisering» av homofil praksis blant muslimer mangler ikke i Ranas tekst. En sak er å være verdinøytral, det makter vel knapt noen. Men å sitte som dommer i rettssalen iført symboler fra en lovgivende religion? Rana nevner «islamsk rettstenkning» på side 54, og en bekymring kan oppstå om noen dommere lar seg inspirere av dette hvis de får sitte ved dommerbordet iført kjennetegn på en annen rett enn den norske.

 

ISLAMKRITISK FOLKEBOK

Det ikke-akademiske ved Hege Storhaugs bok ligger i noen grad i kildene. I tillegg til egne observasjoner bygger hun på mange avisoppslag, videoer på YouTube, nyheter fra sitt eget nettsted og Wikipedia-artikler. Bøkene hun bygger på, hører i høy grad til i den islamkritiske litteraturen til Ibn Warraq, Halvor Tjønn, Hirsi Ali og Mogens Camre. Valget av kilder innebærer at Den 11. landeplage neppe blir noen pensumbok. Dette hindrer ikke at Storhaug har lykkes med å skrive vår tids islamkritiske folkebok, som selger som varmt hvetebrød i Norge. Hun er en stor forteller og klarer å holde på leseren, spesielt når hun beretter om det hun selv har vært med på. Med bred penn – og adskillig pessimisme – beskriver Storhaug islam og muslimer i Europa. I motsetning til de to andre forfatterne mener hun at Tariq Ramadan ikke er noen moderat. Der bygger hun på islamkritisk litteratur og viser til Ramadan-sitater hentet fra sekundærkilder som neppe er 100 prosent troverdige.

Det er kjent hvilke deler av Koranen som kom til mens profeten Muhammad var en maktesløs predikant i Mekka, og hvilke kapitler som «ble åpenbart» da Muhammad var hersker i Medina. Storhaug, kanskje inspirert av Ayaan Hirsi Ali, trekker dette lenger når hun skriver om «Mekka-islam» som en myk, åndelig tro og «Medina-islam» som en retning som er intolerant og forståelsesfull overfor voldsbruk i islams navn, og som krever at sharialov skal gjelde for muslimer i Vesten. Problemet er at Mekka-islam og Medina-islam er kategorier som overhodet ikke er anerkjent av muslimene selv.

 

MER OPTIMISTISK

Sylo Taraku gir uttrykk for en hel del som Storhaug nok er enig i, men som sistnevnte trolig ville finne for snilt formulert: Et mer flerkulturelt Norge vil oppleve økte spenninger sammenlignet med gårsdagens Norge. Islam har intolerante sider. Terror begås i islams navn. Det offentlige Norge bør inngå en verdiallianse med progressive muslimer. Hvis slike er sammenfallende med Storhaugs «Mekka-muslimer», er de to forfatterne på linje. Det offentlige Norge bør ifølge Taraku bekjempe islamismen, både den moderate og den militante varianten. Storhaug ville ha brukt «Medina-islam» i stedet for «islamisme».

De som drømmer om et islamistisk sharia-styre, bør bli like marginalisert som dagens høyreekstremister, skriver Taraku. Han er mer optimistisk enn Storhaug: Med mindre misbruk av asylinstituttet, strengere politikk for asylinnvandring, en mer vidtgående integreringspolitikk (forby barnehijab i barneskolen) og en tøffere prioritering av likestilling, ytringsfrihet og adgangen til religionskritikk, vil dette gå bra. De felles norske verdiene skal seire. Storhaug på sin side tror at politikerne ikke vil tørre å løfte verdifanen og gi Europas kultur forkjørsretten, for dette vil medføre konflikt og voldstrusler. Hun spår at Europa kommer til å bøye av, gi den harde versjonen av islam stadig større plass og gå inn i en udemokratisk periode.

 

SAVNET ETTER REDAKTØREN

Tanken som slår en etter å ha lest alle disse tre bøkene, er at de mangler en aktiv og streng forlagsredaktør. En som kunne ha fortalt Taraku at all sitering av andre krever henvisning til kilde eller eget intervju, at overraskende faktapåstander ikke bør fremmes uten kilde, at hyppige akronymer, fagtermer og sitater på engelsk skremmer bort lesere som kanskje ikke har mastergrad i statsvitenskap. En redaktør som kunne ha fortalt Storhaug at når du oppdager besynderlige sitater av Tariq Ramadan i sære, islamkritiske bøker, da bør du finne originalkilden og sjekke den før du bringer slike Ramadan-sitater videre i boken din (se side 21 og 331 hos Storhaug). En forlagsredaktør som kunne ha overbevist Rana om ikke å undervurdere leserne sine. Selv om Rana hevder at islam lærer ham at alle mennesker er like (side 203), er det lett for leserne å finne informasjon om kvinnediskriminerende regler i islam rundt ekteskap og arv. Selv om Rana mener på side 60 at Medina-samfunnet på Muhammads tid var preget av et skille mellom religion og politisk autoritet, kan vi lese at Muhammad i samme by både var profet og statsleder. Det står på side 160 hos Rana. Forlagene har kanskje ikke råd til kritiske konsulenter og strenge redaktører?

Debatten om islam i Norge ble likevel brakt videre med disse bøkene. Storhaugs bok er den første fyldige norske presentasjon av tankegodset fra den islamkritiske litteraturen. Hun er overbevisende når hun hevder at hvilke versjoner og praksiser av islam som får overtaket blant Vestens muslimer, vil være av betydning for alle innbyggerne. Tarakus bok gir et budskap til pragmatiske borgere og fremviser verktøy for å leve med migrasjonspress og verdisprik i en mangfoldig befolkning. Den er en sjelden bok siden den går så grundig inn i politikken for asylinnvandring. Rana gir oss et verdifullt innblikk i narrativet til etablerte konservative muslimske miljøer i Norge og glimt av en annen historie- og samfunnsforståelse enn den som trolig er vanlig i Norge. Et stikkord for dette kan være Det osmanske imperium, men dette kan være tema for et annet essay.

Hermann Smith-Sivertsen (54) er førsteamanuensis i statsvitenskap og varamedlem (H) til Oslo bystyre.

 

[i] The Telegraph 31.01.2016

[ii] Christian W. Haerpfer, Patrick Bernhagen, Ronald F. Inglehart og Christian Welzel. 2009. Democratization: 142. Oxford University Press