Forfatteren og journalisten Ece Temelkuran utfordrer både seg selv og andre ved å gå inn i de vanskeligste temaene i tyrkisk historie og politikk. Nå er hun selv blitt offer for president Erdogans utrenskning blant politiske meningsmotstandere.

 

Ece Temelkuran Turkey. The Insane and the Melancholy

Zed Books, 2016

 

Deep Mountain. Across the Turkish-Armenian Divide

Verso, 2010

 

Book of the Edge

Boa Editions, 2010

 

«Ece, you know why.»

«Yes.»

«Sorry.»

«Thank you.»

 

Slik sluttet en 1,2 minutter lang telefonsamtale med redaktøren i den tyrkiske avisen Habertürk i begynnelsen av januar 2012. Den avsluttet Ece Temelkurans ansettelse i avisen etter flere tiår som aktiv journalist og kommentator. Hun hadde gått for langt. Hennes kritiske kommentarer mot «sjefen» var for sterke. Men hun visste hva hun gjorde da hun skrev sin siste kommentar. Hennes åpenlyse kritikk av president Erdogan var villet, selv om hun var klar over at pressefriheten og hva man nå kunne si og skrive etter at Erdogan begynte å ta over media og tusenvis av andre journalister hadde fått sparken, var betraktelig skjerpet.

Etter innføringen av den beryktede artikkel 301 i den tyrkiske straffeloven 1. juni 2005, som gjorde det ulovlig å fornærme den tyrkiske staten eller statlige institusjoner, har straffeforfølgelsen av journalister og forfattere økt betraktelig. Kjente forfattere som Orhan Pamuk, Elif Shafak, Hrant Dink, Murat Belge, Perihan Magden, Ragip Zarakolu og etter hvert tusenvis av andre har blitt anklaget for å fornærme staten.

Den omfattende forfølgelsen de siste årene av alle som ikke er enige med Erdogan, har skapt både frustrasjon og trøtthet i opposisjonen. Utstrakt selvsensur har vært resultatet, og mange har nærmest ventet på å miste jobben. Dessuten, og det er en svært viktig del av bildet, så har velorganiserte «AK-troll», tilhengere av Erdogans parti AKP, systematisk mobbet, forfulgt og trakassert de som har uttalt seg kritisk om AKPs politikk. Ece Temelkuran skriver at hun i en periode følte det som om alle hatet henne. Blant tyrkiske skribenter har det i flere år hersket en tilstand hvor de har bestemt seg for at de skriver sin neste artikkel som om det skal være den siste. Derfor skrev hun til slutt to kommentarer som hun visste måtte ende med oppsigelse. Den første artikkelen kalte hun «Sir, yes Sir!» med klar referanse til statsministeren (Erdogan var statsminister fra 2002 til 2014, da han ble valgt til president). Artikkelen slutter slik: «Så du gir ordrene, min kommandør, men jeg hører ikke på deg mer. Vi er resten av dette landet! Vi lytter ikke til dine ordrer lenger!»

 

LATTERLIGGJØR

Den siste artikkelen hun skrev, som gjorde at redaktøren ringte henne opp, handlet om den kjente Uludere-massakren (på grensen mellom Tyrkia og Irak) og om at 19 av kurderne som ble drept av de tyrkiske flyene den gang, var barn på mellom 12 og 15 år. I artikkelen latterliggjør hun statsministerens fornektelse av det som skjedde, og hans anklager om at det er media som hisser opp stemningen.

Erdogans fornektelser og skyldbeleggelse av andre var ikke noen engangsforeteelse i forbindelse med Uludere-massakren. Fakta er at det var en gruppe mennesker fra de kurdiske områdene som ble fanget opp av amerikanske droner og deretter beskutt av tyrkiske F-16, og at 34 mennesker ble drept. Dette viste seg ikke å være noen PKK-krigere, men flere familier som smuglet sigaretter og bensin over grensen, deriblant altså 19 barn.

Og dermed er jeg over i Ece Temelkurans siste bok, nylig oversatt til engelsk med tittelen Turkey. The Insane and the Melancholy. En viktig del av denne boken er nettopp dokumentasjonen på hvor mange barn som er blitt drept under statsminister og senere president Erdogan, og hvordan han hele tiden ikke bare fornekter det, men anklager disse barna for å være terrorister. Alle elementene av tyrkisk fornektelse og harde fronter finnes i historien om det kanskje mest kjente barnedrapet i Tyrkia i nyere tid, nemlig drapet på Berkin Elvan. 14 år gamle Elvan ble hardt skadet av en tåregassgranat under begynnelsen av Gezi-demonstrasjonene i juni 2013. Den traff ham i hodet, og han falt i koma. Etter mange måneder i koma døde han av skadene i 2014. Millioner av mennesker demonstrerte etter dette drapet med krav om at «Vi ønsker ikke flere døde barn. Stopp politivolden». Erdogan reagerte imidlertid totalt annerledes. Under sine taler før 2014-valget anklaget han først Elvan for å være terrorist, for deretter å anklage hele familien for å være terrorister, og han fikk sine tilhengere til å bue ut familien under talene.

Under en av disse talene er det en middelaldrende kvinne som blir herostratisk berømt fordi hun blir intervjuet på direkte-TV og erklærer sin store kjærlighet til Erdogan med ordene: «Jeg ville ikke ha noe imot å være et hår i rumpa di.» Slik har Erdogan gjennom mange år, og mange taler til sine folk, skapt en lojalitet til partiet og seg selv som er skremmende. Det folket han snakker til, som han ønsker å være far for, og som bare kaller ham ved navnet «sjefen», er imidlertid bare en del av folket, og systematisk har han bygd opp en voksende motsetning mellom «oss» og «de andre». Og en av «de andre» er Ece Temelkuran.

 

KURDERE OG ARMENERE

Temelkuran har uten tvil en sterk politisk historie. Hun er født i 1973. Begge foreldrene var sosialt engasjerte og venstreaktivister. De møttes i fengsel etter arrestasjonene under kuppet i 1971. Moren satt inne for sitt politiske arbeid, mens faren forsvarte henne og fikk satt henne fri. Ece vokste opp i et engasjert miljø, opplevde det mest brutale kuppet i Tyrkias historie i 1980 som syvåring og bestemte seg tidlig for å bli journalist. I løpet av sin journalistiske karriere i Milliyet og Habertürk har hun utfordret både seg selv og andre ved å gå inn i de vanskeligste temaene i tyrkisk historie og politikk. Hun har skrevet serier om situasjonen for kurderne, og ikke minst om forholdet mellom tyrkere og armenere og den mest smertefulle klumpen i Anatolias mage: massedrapene på armenere i 1915 og fortielsen av disse i tyrkisk historie.

Temelkuran er en av Tyrkias mest anerkjente journalister og var i flere år blant de mest leste. Hun har fått en rekke journalist- og menneskerettighetspriser i hjemlandet, og i 1996 fikk hun også prisen «Årets journalist» i Tyskland. Hun har også ganske regelmessig skrevet for utenlandske aviser, for eksempel The Guardian.

Hennes engasjement som journalist gjenspeiler seg også i hennes bøker. Av de tre bøkene som er oversatt til engelsk, er den ene en diktsamling hvor det politiske ligger under overflaten, men i de to andre er det åpenbart. Begge er skrevet ut fra artikkelserier hun har publisert som avisjournalist. Boken Deep Mountain. Across the Turkish-Armenian Divide (utgitt i 2008 og oversatt til engelsk i 2010) handler, som man forstår, om fjellet Ararat og forholdet mellom Tyrkia og Armenia. Hennes siste bok, Turkey. The Insane and the Melancholy, er nærmest et bombardement av tyrkisk tristesse. Ordbruken er ikke tilfeldig, for her går hun gjennom tyrkisk historie fra republikkens første dag i 1923 for å forsøke å forstå når det hele begynte. Når begynte tyrkere å drepe hverandre, når begynte disse intense motsetningene, og som hun sier, når ble de et folk «som egentlig ikke liker hverandre»?

Ece Temelkuran har til sammen skrevet 12 bøker, både sakprosa, romaner og diktsamlinger, og hennes siste roman, Devir (2015), handler blant annet om kuppene i 1971 og 1980 og hvordan de påvirker to familier. Historien og politikken er alltid med.

 

EN DRØM

Men la meg vende tilbake til hennes siste bok på engelsk, om galskapen og melankolien, og jeg kan med en gang si at jeg ikke før har lest et så velskrevet, engasjert og omfattende forsøk på å forklare kaoset og den dype krisen den tyrkiske nasjonen er i. Jeg tenker meg at Temelkuran har en drøm, et ønske for sitt land, som tilsynelatende kan virke enkelt og tilforlatelig, nemlig at tyrkere, kurdere og armenere skal leve side om side uten å være fiender i eget land. Ut fra en slik visjon er det hun undersøker: Ja men, hvorfor er det ikke slik? Hvorfor disse vanvittige motsetningene? Hvorfor denne kontinuerlige drepingen og fengslingen? Hvorfor glemmer man det som ikke må glemmes? Og hvorfor minnes man det som aldri var? Og denne boken skriver hun ut fra en av de kanskje mest fortvilte periodene Tyrkia noensinne har vært i, nemlig etter at Erdogan ble president og gløden fra Gezi har blitt visket ut og endt i følelsen av håpløshet. Og husk: Hun skriver denne boken før kuppforsøket i sommer! Etter det har alt bare blitt enda verre.

Tyrkere, kurdere og armenere har alltid levd i dette området, og i hundrevis av år levde de sammen uten å slåss seg imellom. Men under det ottomanske sammenbruddet og gjennom etableringen av republikken i 1923 ble motsetningene tydeligere. Sammen med disse motsetningene har det også vokst fram andre motsetninger som er dyptliggende i landet. Motsetningen mellom de religiøse og de mindre religiøse, mellom den kemalistiske eliten og de fattige, mellom den antivenstre, militariserte og mer totalitære delen av tilhengerne av sekularismen og de mer venstreorienterte patriotene med et ønske om uavhengighet og frihet, mellom sunnier og alevitter og mellom generasjonene. Det er dette kaoset av etniske, religiøse, politiske og klassebestemte motsetninger Temelkuran forsøker å være en veiviser i.

Hvis man skulle ønske å ha en enklere versjon av forholdene i Tyrkia, kan man se på dette kartet fra Wikipedia over valgresultatene for presidentvalget i 2014. Støtten til Erdogan vises med oransje, støtten til kemalistene med rødt og til den kurdiske kandidaten med lilla. Dette er et godt bilde på den sentrale splittelsen i landet. Mange kjenner til ønsket om i hvert fall delvis selvstyre i de kurdiske områdene. Men svært mange ganger når jeg har vært i Tyrkia, har folkene fra vest også uttrykt et ønske om at «kan vi ikke bare skape vår egen republikk her i vest». De føler seg like fremmede overfor folket i Midt-Anatolia som kurderne gjør overfor styret i Ankara.

 

Disse motsetningene kan føres tilbake til Atatürks ganske brutale programmer for vestliggjøring av Tyrkia, med barte-reformer, hatte-reformer, antiskaut-reformer og den evinnelige gjentagelsen av at Tyrkia er ett land, ett språk og ett folk, og har preget snart 100 år av tyrkisk historie med politiske mord, massefengslinger av politisk opposisjonelle og drap på tusenvis av uskyldige mennesker. Dette er helt vesentlig for å forstå det regimet Erdogan nå bygger opp, og den støtten han kan få fra store deler av folket.

 

FORFEDRENES SMERTE

La meg på dette tidspunktet ta en avstikker til Temelkurans andre sakprosabok på engelsk: Deep Mountain. Som en av få tyrkiske forfatterne legger Temelkuran ut på en reise for å forstå forholdet mellom Tyrkia og Armenia. Reisen er i all hovedsak motivert av at hennes gode venn, menneskerettighetsforkjemperen og journalisten Hrant Dink, blir skutt og drept i januar 2007. Til tross for den faren som lå i å publisere en bok om det armenske spørsmålet året etter at Hrant Dink ble drept, så gjorde hun det.

Boken er i all hovedsak basert på intervjuer med armenere i Armenia og fra diasporaen, men hun reiser også østover i sitt eget land for å finne sårene fra deportasjonen og massedrapene i 1915. Også denne boken er en sterk fortelling om den galskapen som har funnet sted på Tyrkias jord, men i Deep Mountain er det en større sårhet over hvordan hver generasjon fortsetter å lide på grunn av den smerten forfedrene opplevde. I Armenia lærer barna om folkemord før de går på skolen, og før de aner noe om hva det betyr, i diasporaen møter Temelkuran armenere som ikke kan snakke med tyrkere i dag på grunn av folkemordet, selv om det er åpenbart at de ikke kunne ha noe med hendelsene i 1915 å gjøre.

Deep Mountain er en sterk fortelling om hvordan mennesker i dag lever med og for det som skjedde for 100 år siden. Tyrkiske nasjonalister dreper fremdeles for å opprettholde fornektelsen av folkemordet, mens enkelte armenske fanatikere har gjort offerrollen til levebrød og på sin side gjør dialog umulig. Midt i dette viser Temelkuran hvordan det armenske folket lider, ikke på grunn av det som skjedde før i tiden, men det som skjer i dag, hvor de blir stående midt i en tilsynelatende uløselig konflikt om fortolkningen av historien. Boken må leses av alle som er interessert i det armenske spørsmål.

 

FORTVILELSEN

La meg avslutningsvis vende tilbake til Turkey. Også her står historien sterkt. Temelkuran bygger opp første del av boken rundt 17 fotografier fra Tyrkias historie. Dette utgjør omtrent en halvdel av boken. Den andre halvdelen er viet tiden under Erdogan, de endringer han har gjennomført, og den utrolig aggressive retorikken han bruker. I denne andre delen av boken skriver hun også om Gezi-bevegelsen, hvordan forsvaret av noen trær og en park ble til et av de største politiske opprørene i nyere tyrkisk historie, og hvordan fallet etterpå er et fall ned i tomrommet og fortvilelsen.

Dette er fascinerende lesning, og man kan nesten ikke stoppe, for historiene, ja anekdotene, kommer så tett at den ene fortellingen tar den andre, og her er det snakk om hvordan den ene mer vanvittige fortellingen avløses av den neste. Det svinger fort mellom vanvidd og tristesse og melankoli. Kanskje er det slik at vanviddet må avløses av melankoli, eller at vanviddet i den tyrkiske historien kun kan besvares med melankoli.

Midt i fortellingen til Temelkuran står de tre store kuppene i 1960, 1971 og 1980. Det ene kan knapt forstås uten det andre. Kuppet i 1971 var på mange måter et svar på kuppet mot høyresiden i 1960, hvor statsminister Menderes og to andre regjeringsmedlemmer ble hengt. I 1971 lød det derfor taktfaste rop i parlamentet i Ankara: «Tre, tre, tre. Tre fra oss, tre fra dere!» Tiden var kommet for å ta hevn for drapene i 1960. Nå ville statsminister Demirels konservative flertall sørge for å komme jevnt med venstresiden – tre unge studentledere måtte bøte med livet: Deniz Gezmis, Yusuf Aslan og Hüseyin Inan. Tre navn som alle demokratiforkjempere i Tyrkia kjenner navnet på. Før avstemningen i parlamentet vendte Demirel seg mot sine tilhengere og ropte: «Opp med hendene! Løft dem!»

Det neste kuppet, i 1980, var uten sammenligning det blodigste i Tyrkias historie. 650 000 ble arrestert, og over 1,5 millioner mennesker mistet jobben. Fremdeles skal mange være savnet fra den gang. Militæret har ingen god historie å vise til i Tyrkia.

 

HEVNIDEOLOGI

«Hvorfor elsker ikke dette landet sine barn?» spør Temelkuran. Hvorfor vokser hver ny generasjon opp med blodige erfaringer og med hevntanker? For dette er kanskje til syvende og sist Temelkurans sentrale poeng i boken, når hun viser at Erdogan ikke kunne ha fått til det han får til, uten denne hevnideologien. Gjennomgående i hans taler står nettopp skillet mellom «de» og «oss», og forfatteren går systematisk gjennom mange av hans taler for å vise hvordan han bruker denne retorikken: «De», skriker han i en rekke taler for å vise hvordan i all hovedsak den kemalistiske eliten har undertrykt «folket» i landet, men også i mange andre sammenhenger bruker han denne talemåten – «de» om europeerne, om venstresiden, om alevitter, og nå i siste omgang om Gülen-folkene. På den andre siden står det folket han gjør til sine barn, hans «vi». På denne måten forsterker Erdogan splittelsen i folket. Aldri noensinne har motsetningene vært sterkere og tøffere.

«Mål 2023» er slagordet til Erdogan, og Temelkuran viser hvordan han systematisk former folket og landet slik at han kan styre fram til 2023. Et av hans førende ideologiske begreper er «renhet», og for å vise hvor fascistoid Erdogan er, må jeg nesten ta med en anekdote til fra boken hennes. Før valget i 2011 var statsministeren på besøk i Kars, en by som er gjort kjent for hele verden gjennom Orhan Pamuks bestselger Snø. Her roper han «freak show!» når han ser en fredsstatue som ordføreren har fått reist midt i byen (husk at byen ligger på grensen til Armenia). Kunstneren er en av Tyrkias mest kjente billedhuggere, Mehmet Aksoy. Kort tid etter sørger ordføreren for å få statuen ødelagt for å tilfredsstille statsministerens smak.

«Entartete», eller degenerert, kunst har vi hørt om tidligere i historien. Og ensrettingen i Tyrkia har mange fellestrekk med det som skjedde på 30-tallet i Tyskland. Erdogan kaller gjerne motstanderne sine for virus, svikere, kjettere, søppel, alkoholikere, spioner, terrorister og lignende i sine taler.

Disse sidene av Erdogan bør norske politikere kjenne til før de går for langt i å rose hans seier for demokratiet. Ece Temelkurans bok kan være en god veileder i så henseende.

 

HVA VIL SKJE?

Hvor blir så melankolien av? Jo, den ligger der hele tiden mellom linjene, men kommer kanskje sterkest til uttrykk mot slutten av boken, etter at Gezi-opprøret ble slått så brutalt ned, Erdogan vant presidentvalget, krigen mot kurderne startet igjen og store deler av opposisjonen ble fengslet eller fikk berufsverbot. Rett nedenfor Taksim, i sentrum av Istanbul, står det skrevet med store bokstaver på husveggen i en sidegate: «Bare ta våre fordømte liv. Vi kommer alle til å dø likevel!» Like under er inskripsjonen kommentert: «Han snakker sant, mine herrer!» Melankoli er et kjent fenomen i Tyrkia og noe som preger de fleste tyrkere når de spør seg selv: «Hva skal det bli til med Tyrkia?»

Den beste inngangen til å få en virkelig forståelse for denne grunnleggende melankolien er likevel å lese Orhan Pamuks romaner, hvor «hüzün», en betegnelse for denne helt spesielle formen for tyrkisk melankoli, er et gjennomgangstema. Melankolien til Temelkuran kommer jo av det hun deler med alle tyrkere, kjærligheten til landet, og det er denne kjærligheten som driver henne til å fortelle om den galskapen som så lenge har rammet Tyrkia, og til slutt nok en gang spørre (og etter kuppet i sommer er det vel enda større grunn til å stille dette spørsmålet): «Hva kommer til å skje med landet vårt?»

Jørgen Lorentzen (59) er skribent, forsker og daglig leder i Stiftelsen Hedda.