MaoDLS3WOnHN37ov5MJd4135LoT3U4loxabrrjRPK24

De første skuddene i den amerikanske borgerkrigen falt tidlig på morgenen 12. april 1861 i havnen utenfor Charleston i Sør-Carolina. Noen vil hevde at kulene som drepte ni afroamerikanere i ei kirke i samme by 17. juni i år, avlevert av den hvite rasisten Dylann Roof, bare er blant de foreløpig siste i en krig uten ende

.M6-lJaEI50UaCfuo55G_QgL_bo0T_6LGjfDESdNCwYI

I år feirer man i USA 150-årsjubileum for konføderasjonens overgivelse og frigjøringen av slavene, men fremstående historikere har forsøkt å vise at borgerkrigen er uløselig knyttet til borgerrettighetene, og at krigen derfor fortsatt, ennå i dag, utkjempes på mange fronter.Krigen var imidlertid ikke nærværende annet enn som skurrende ord i en høytaler da jeg i vår tok turbåten ut til Fort Sumter, et fort på ei øy i innløpet til Charleston havn, målet for borgerkrigens første bombardement. Brunpelikaner snittet bølgekammene der de glidefløy lynrapt forbi med tometers vingespenn og dolkelignende nebb på jakt etter mer overkommelig bytte enn de tre–fire delfinene som med jevne mellomrom brøt havoverflata denne ettermiddagen. Bølgene blinket av sol, vi var kommet så nær at vi kunne se viftende flagg, skyteskårene i festningsmuren, brygga nedenfor, hvor vi snart skulle legge til. Bak oss lå den hellige byen, Holy City, som den blir kalt, med de utallige kirkespirene som stakk opp over en ellers lavtliggende skyline. Folk lo, var i feriestemning. Massakreringen av ni uskyldige, bibelstuderende afroamerikanere var ennå vel tre uker unna.Babord lå Sullivan’s Island, ei øy bestående av lite annet enn sjøsand og sivhøner, skal vi tro Edgar Allan Poe, som på slutten av 1820-tallet tjenestegjorde i et regiment på Fort Moultrie, på øyas vestspiss, og siden la «Gullbillen» og et par andre av sine gotiske historier til disse traktene. Jeg skimtet Poes fort, betegnende nok uklart, spøkelsesaktig i dirrende varmedis mellom fyrtårnet og de små grønne palmettoene langs stranda. Styrbord lå James Island, som også hadde et fort; Fort Johnson fins ikke lenger, men det var der borgerkrigens første skudd kom fra. Blant byens beboere, som ble vekket av drønnene før daggry og gikk opp på hustakene for å se kulene tegne lysende buer over det mørke havneinnløpet og eksplodere i det unionskontrollerte Fort Sumter, var offisersfruen Mary Boykin Chesnut. Hennes Diary er blitt stående som en klassiker i den amerikanske borgerkrigslitteraturen:

Det var en lyd av rørelse i hele huset, klapring av føtter i gangene. Alle syntes å skynde seg i samme retning. Jeg tok på meg morgenkåpa og et sjal og fulgte etter. Til hustaket. Kulene smalt. I mørket hørte jeg en mann som sa: «Bortkastet ammunisjon.» Jeg visste at min mann rodde rundt i en båt i den mørke bukta et sted, og at kulene hvelvet seg over den og smalt mot fortet. Hvis Anderson satte seg på bakbeina, skulle oberst Chesnut beordre fortet på den ene sida til å åpne ild. Visselig var skytingen begynt. Det jevne drønnet fra kanonen, der var det. Og hvem vet hva hvert skudd evnet å spre av død og ødeleggelse?

Den Anderson som «satte seg på bakbeina», var Robert Anderson, unionens major som nektet å oppgi Fort Sumter til konføderasjonen, og «min mann», «oberst Chesnut», var ingen ringere enn James Chesnut jr., mannen som beordret den første kanonen til å åpne ild fra Fort Johnson. Men for å forstå mer av hva som sto på spill denne morgenen, blir det nødvendig med et lite tilbakeblikk.

OPPTAKTEN

Under opptakten til borgerkrigen sto unionens president Abraham Lincoln og konføderasjonens president Jefferson Davis overfor hvert sitt dilemma. Om Lincoln trakk tilbake de føderale troppene fra Fort Sumter, ville det fremstå som en godkjennelse av unionsoppløsningen og et brudd på hans svorne ed om å «bevare, beskytte og forsvare den amerikanske grunnloven». Om han derimot sendte forsterkninger til Fort Sumter, ville han fremstå som en krigshisser. Konføderasjonens president hadde på sin side valget mellom å angripe en liten tropp som ikke hadde gjort noe for å provosere, og å la unionen holde et fort ved havneinnløpet til en av deres største byer, ja selve konføderasjonens vugge, og dermed risikere ikke bare å tape ansikt regionalt, men også kampen om internasjonal anerkjennelse for Amerikas konfødererte stater. Hvem av de to presidentene ville ta på seg den moralske ulempen, i opinionens øyne, med å hisse til krig?

6. april 1861 sendte Lincoln ut en mesterlig tvetydig melding som i ettertid er blitt stående som avgjørende for krigsutbruddet. Meldingen gikk ut på at forsyninger skulle bli sendt til Fort Sumter, og at unionen ikke aktet å sende våpen eller troppeforsterkninger om konføderasjonen lot proviantforsyningen finne sted. Den mistenksomme konføderasjonen leste meldingen slik Lincoln hadde forutsett, nemlig som en direkte trussel om at makt ville bli tatt i bruk om konføderasjonen satte hindringer i veien. I nordstatene tolket man det annerledes: Unionen ønsket simpelthen å gi mat til sultne mannskaper, og ingen makt ville bli tatt i bruk hvis det kunne unngås.

Seks dager senere lot konføderasjonens artilleri seg lure, slik Lincoln hadde forutsett, til å løsne det første skudd, og krigen var et faktum. Fra offisersfruen Mary Chesnut gikk opp på hustaket i Charleston og så de første kulene hvelve over bukta til major Anderson oppga Fort Sumter, gikk det trettifire timer – trettifire timer som vår guide på fortet, en skjeggløs ung mann i nasjonalparketatens uniform, beskriver med tilbakeholden iver og en varhet for detaljer som bare den som er dypt interessert i sitt emne, kan formå. Om jeg hadde vært i feriestemning om bord på båten, så ble jeg, da vi hadde gått i land og inn i fortet, raskt grepet av krigens alvor, og jeg knyttet uvilkårlig mine klamme hender da guiden fortalte om brannbombene som fikk brakkene bak festningsmurene til å ta fyr. Andersons menn kastet hundrevis av tønner fra ammunisjonslageret på sjøen for å unngå eksplosjoner, men de fløt tilbake med flovannet og ble antent av brigadegeneral P.G.T. Beauregards artilleri, som holdt det gående i ett kjør med overlegen ildkraft.

14. april kl. 14.30, da det viste seg at unionens krigsskip var forsinket og proviantskipets eskorte dessuten var forhindret fra å hjelpe på grunn av tung sjø, ga major Anderson opp Fort Sumter. Konføderasjonen hadde da løsnet 3000 skudd. Og hvem vet hva hvert skudd evnet å spre av død og ødeleggelse? Mary Chesnut var neppe den eneste som ble overrasket av å høre at borgerkrigens første slag ikke krevde ett eneste menneskeliv. Men dem krigen sparer, gjør de militære formalitetene det av med. Major Andersons betingelse for kapitulasjonen var at de måtte få skyte salutt til ære for Stars and Stripes, unionens flagg, og det var under denne ellers harmløse begivenheten at de to menige unionssoldatene Daniel Hough og Edward Galloway ble truffet av et dødelig vådeskudd som sendte dem inn i historiebøkene som de første av borgerkrigens 750 000 ofre.

REALISMEKRIGEN

Borgerkrigen har tradisjonelt delt amerikansk litteraturhistorie inn i et «før» og et «etter». I sin store og innflytelsesrike studie av borgerkrigslitteraturen, Patriotic Gore fra 1962, skrev Edmund Wilson at den ordrike, vidløftige og uryddige prosastilen vi forbinder med Herman Melville, Nathaniel Hawthorne og nevnte Poe ved borgerkrigens slutt ble regnet som passé, og en mer direkte, kortfattet, funksjonell prosastil vant dominans, med andre ord: Romantikken vek plassen for realismen.

Informasjonsalderen var godt i gang da krigen tok til, avisene var blitt flere og journalistene mer profesjonelle, fotografiske og litografiske teknikker var blitt så avanserte at det nå ikke lenger var noen sak, mente de fleste, å gjengi virkeligheten slik den var. Borgerkrigslitteraturen, enten den nå var fiktiv eller dokumentarisk, poetisk eller biografisk, kan – om man ikke er spesielt opptatt av soldater, våpen og slagmarker – trygt leses i lys av det forfatterkritikeren William Dean Howells kalte «realismekrigen» i stedet. Et skisma ble dannet mellom idealistiske romantikere og positivistiske realister, mellom forfattere som mente å arbeide som språkkunstnere i en skjønnlitterær tradisjon, og de, som Howells, som først og fremst mente å stå i fellesskapets tjeneste som uhildete sannhetssøkere.

Flere av etterkrigstidens litterære talenter, som Ambrose Bierce, Stephen Crane og Mark Twain, var også journalister og selvfølgelige bærere av den nye, hardbarkede no-nonsense-kulturen Howells mente nasjonen sto foran. Men de nye litterære konvensjonene, som ga 1800-tallsrealismen dens harmoniske form og koherens, ble også møtt med skepsis. Enkelte romantikere holdt fast ved at de dagligdagse tingene som realismen gjorde til hovedsak, bare var «masker av pappmasjé», for nå å si det med kaptein Ahab i Melvilles Moby Dick, og at det fantes essenser, noe utilgjengelig for sansene som man bare kunne komme i berøring med ved hjelp av forestillingsevne og original språklig utforming.

Melville tok et oppgjør med realismens forutsetninger og praksis i sitt posthumt utgitte prosamesterverk Billy Budd, sjømann, men også i diktene han skrev under borgerkrigen, blir det dratt forbindelseslinjer mellom den teknologiserte, upersonlige formen for total krigføring, som førte med seg død i en inntil da uhørt skala, og realismens estetiske program. 1800-tallsrealistenes kategoriske avvisning av det originale og kunstneriske til fordel for det vitenskapelige og naturlige var avledet av en dominerende nytteetikk og formålsrasjonalisme som gikk under navnet utilitarisme. I diktet «A Utilitarian View of the Monitor’s Fight» – om det pansrede slagskipet USS Monitors berømte slag mot sørstatsskipet CSS Virginia ved Hampton Roads, sett fra «et utilitaristisk ståsted» – beklager Melville, riktignok under dekke av sitt uimotståelige arsenal av paradokser, den simple maskinkraftens triumf over god, gammeldags pomp, prakt og ære, operatørens triumf over stridsmannen. I første strofe påberoper Melville seg en «enkel» stil for å overdøve «rimets barbariske cymbal», men ironisk nok klinger cymbalene med diktet gjennom, den såkalt enkle stilen støter mot poetiske inversjoner, arkaismer, høylitterære allusjoner og ironiske betydningsforskyvninger. Så når det berømte verset fra Ralph Waldo Emersons «Concord Hymn», om Massachusetts’ milits som avfyrte «the shot heard round the world» i begynnelsen av den amerikanske uavhengighetskrigen, får sin omskriving i Melvilles nest siste strofe – «The ringing of those plates on plates / Still ringeth round the world» – er man ikke helt sikker på hva som drønner mot hverandre: De pansrede skipene? Cymbalene? Eller diktets egne komponenter, som om det dreier seg mindre om slaget ved Hampton Roads enn om krigen mellom den «enkle» realismen og den «barbariske» poetiske tradisjon? Howells kjente sine fiender og avskrev naturlig nok Melvilles diktsamling fra 1866, Battle-Pieces and Aspects of the War, med karakteristikker som «innbilninger» og «innfall».

Melville kjempet ikke selv under borgerkrigen, og hans interesse for den var først og fremst idéhistorisk og filosofisk. En mer emosjonelt ladet diktning finner vi hos en som deltok, om enn ikke som væpnet soldat. «Bearing the bandages, water and sponge, / Straight and swift to my wounded I go», heter det i diktet «The Wound-Dresser» av Walt Whitman, og senere i samme strofe: «An attendant follows, holding a tray – he carries a refuse pail / Soon to be fill’d with clotted rags and blood, emptied, and fill’d again.» Melvilles fascinasjon for encyklopedisk viten og Whitmans dikteriske rotfeste i det selvbiografiske – han tjente som frivillig hjelpepleier under krigen, blant annet på et stort militærsykehus i Washington, D.C. – vitner om at i hvert fall de største av tidens romantikere aldri var så virkelighetsfjerne som realistene ville ha det til, at også deres praksis var en sannhetssøking, en utforskning av vilkårene for vår forståelse. Whitmans krigsdikt ble først samlet i 1865-utgivelsen Drum-Taps, og er i motsetning til Melvilles også mulig å lese som et patriotisk skrift som bærer unionens flagg. Uten på noen måte å bagatellisere krigens omkostninger og lidelser fremstiller Whitman den som et nødvendig onde, et kollektivt offer på veien mot nasjonal renselse. Han var ikke alene om det.

 

SLAVEN DOUGLASS

To drepte unionssoldater og oppgivelse av Fort Sumter til tross: Lincolns strategi i opptakten til krigen hadde virket. Nordstatenes befolkning, som før hadde stilt seg skeptisk til krig, sto nå fullt og helt bak ham. Han hadde bare villet sende proviant til sultne, lojale menn, og opprørerne hadde løsnet skudd uten skjellig grunn. Mange i nord anså derfor borgerkrigen som en rettferdig krig. For 1800-tallets mest innflytelsesrike afroamerikaner, den tidligere slaven Frederick Douglass, var den en lenge etterlengtet frigjøringskrig, en mulighet for nasjonen til endelig å begynne å etterleve uavhengighetserklæringen, som helt siden 1776 hadde hevdet at alle mennesker er «created equal» og berettiget til «life, liberty and the pursuit of happiness». Etter å ha oppfordret nasjonen til å ta et oppgjør med slaveriet i sin selvbiografi En amerikansk slaves liv, som nylig utkom på norsk i undertegnedes oversettelse, overtalte han, da krigen var et faktum, Lincoln til å la også afroamerikanere delta i unionens krigføring. «Om friheten blir vunnet oss av hvite menn, vil den miste halvparten av sin glans», sa han i en tale 2. mars 1863. «Den som vil bli fri, må selv slå et slag. Det er til og med bedre å dø som fri mann, enn å leve som slave.»

Slik bearbeidet Douglass de nordlige styresmakter og den svarte befolkningen på begge sider av Mason–Dixon-linja – og 18. juli samme år ledet Massachusetts’ 54. regiment, bestående av utelukkende afroamerikanske soldater under den hvite Robert Gould Shaws kommando, det siste av to angrep på Fort Wagner på Morris Island – en annen øy i Charlestons havneinnløp, godt synlig fra der vi sto på Fort Sumter og hørte guiden fortelle om Holy Citys viktige rolle i den videre utviklingen av borgerkrigen.

Fra basen i Port Royal mellom Charleston og Savannah rustet unionen opp en voldsom krigsmaskin. Massachusetts’ 54. regiments angrep på Fort Wagner var et ledd i planen om å ta Charleston. Angrepet mislyktes. Nesten halvparten av regimentet og oberst Shaw ble drept. Men det beviste en gang for alle, for dem som hadde vært i tvil, at også afroamerikanere var villige til å kjempe og dø for sitt fedreland.

Også svarte i sørstatene meldte seg til tjeneste for unionen. Blant dem var en ung kvinne, Susie King Taylor, som hadde rømt fra slaveriet. Hun tjente som kokke, sykepleier og lærer på First South Carolina Volunteers’ base i Beaufort og deltok på regimentets mange ekspedisjoner under det langvarige slaget om Charleston. I sitt memoarverk Reminiscences of My Life in Camp … fra 1902 skriver hun om å vandre på stiene rundt nevnte Fort Wagner, etter at unionen hadde vunnet kontroll, og støte på hodeskaller: «De var grusomme syn, de kjøttløse hodene og glisende kjevene, men nå var jeg blitt vant til verre ting, og det gikk ikke inn på meg slik det sikkert ville gjort tidligere i mitt militærliv.» Hun flyttet hodeskallene ut av de opptråkkede stiene. «Det er rart», reflekterer hun,

«hvordan vår aversjon mot å se lidelse overvinnes i krigstid, hvordan vi blir i stand til å se de mest kvalmende syn, slik som menn med lemmene blåst av og maltraktert av de dødelige kulene, uten å gyse; og hvordan vi, istedenfor å vende ryggen til, straks hjelper til med å dempe deres smerter, binde deres sår, og trykke kaldt vann mot deres tørre lepper med en følelse bare av sympati og medlidenhet.»

 

BORGERKRIGENS SLUTT?

Borgerkrigen krevde tykk hud. 750 000 drepte i 1865 tilsvarer 7,5 millioner drepte i dag. Og dét er bare de militære og maritime tapene; i tillegg strøk et stort, men ukjent antall sivile med. Spesielt sårbare var sivile i grensestatene mellom nord og sør, hvor de fleste kampene fant sted, og i Georgia og Sør-Carolina, hvor general William T. Shermans kampanje mot konføderasjonens økonomiske og militære infrastruktur bidro til unionens seier.

Etter slaget ved Appomattox Court House i Virginia 9. april 1865 og konføderasjonens påfølgende kapitulasjon ble USAs nesten fire millioner slaver satt fri – den største lovmessige frigjøringen i historien etter Aleksander IIs frigjøring av de livegne i Russland i 1861.

Men den amerikanske borgerkrigen stopper ikke der, skal vi tro prominente historikere som David W. Blight og Eric Foner. Allerede i 1866 ble frie svarte borgere ofre for massakrer i Memphis og New Orleans. «Slaveridemonen», skrev Frederick Douglass i 1872, «rir fortsatt på sønnavinden», og han advarte mot å kalle den voldelige og rasistiske rekonstruksjonstiden for «fredstid». Bare få år senere kjempet det demokratiske partiet, med god hjelp fra terroristorganisasjonen Ku Klux Klan, frem et hvitt overherredømme i hele den sørlige regionen. De såkalte Jim Crow-lovene innebar de jure rasesegregering i flere sørlige stater. Men ublu rasisme gjorde undertrykking av svarte til et de facto problem også i nord, og problemet var ikke blitt stort mindre i 1963, da Martin Luther King jr. holdt sin berømte «Jeg har en drøm»-tale. «Det var som om et frydefullt daggry kom og gjorde slutt på deres fangenskaps lange natt», sa han. «Men hundre år senere er de svarte ennå ikke frie.» Også King så altså borgerrettskampen som en nødvendig fortsettelse av borgerkrigen.

Og 150 år senere? Flerfoldige tilfeller av politivold med døden til følge, som regel begått av hvite tjenestemenn mot svarte, unge menn, har gjort sitt til at amerikanere etter et par tiårs selvpåført fargeblindhet igjen ser ut til å innse hvilke utfordringer som følger med etnisk mangfold og århundrer med diskriminering. Dannelsen av grasrotbevegelsen Black Lives Matter – «svarte liv teller» – og vårens opptøyer i Baltimore er bare de siste eksemplene på at rasebevisstheten fra 60- og 70-tallet er på vei tilbake i USA. I Charleston, hvor monumenter til ære for konføderasjonens tapre krigere står like tett som kirkespirene, mellom staselige boliger bygget på inntekter fra slavehandel og plantasjevirksomhet, har internettbilder av massedrapsmannen Dylann Roof poserende med konføderasjonsflagg fått byens styresmakter til å tone ned de stolteste uttrykkene for sin kulturarv.

17. februar 1865, da Charleston sto i brann, ble konføderasjonsflaggene på Fort Sumter firt, fortalte vår guide. Konføderasjonen evakuerte i ly av natten og overlot festningen i unionens hender. Da krigen for lengst var over og fortet gjort militært overflødig, ble konføderasjonens flagg, både Stars and Bars og kampflagget, heist igjen til glede for oss feriestemte turister. Da vi takket for omvisningen og vendte nesa mot båten som skulle ta oss med tilbake til Charleston, hang de der høyt i toppen mellom Stars and Stripes og det blå Sør-Carolina-flagget. I dag, i ettertankens stund, er konføderasjonsflaggene firt igjen og satt i en monter i det innendørs museet, der de – om noe sted – hører hjemme.

C6aERPpWyzE2emy6x6Sa313Capi5rqsVXXmnwbtZYWU