Som svar på vår tids største utfordring har Utenriksdepartementet kokt grønnsaksuppe. Oppskriften er enkel: Man hakker gode intensjoner i passende biter, slenger dem i en gryte, og lar dem koke til man ikke lenger ser hva som er hva. Det eneste man må passe seg for, er å ikke bruke for mye olje.

Stortingsmeldinger er relativt sjelden en foranledning til store leseropplevelser. Få andre sjangre har den samme evnen til å tappe en leser for inspirasjon, kreativitet og mental energi. Det knusktørre språket, de endeløse gjentagelsene, de flaue flosklene og den bedrevitende tonen er noen av bestanddelene som gjør stortingsmeldingen til en prøvelse. Og da har jeg ennå ikke nevnt sjangerens typiske gap mellom krisemaksimerende problemformuleringer og tafatte tiltak, et gap som gjerne er større og styggere enn det i Dommedagsberg (ja, det er i Mordor).
Når jeg likevel har kommet meg gjennom hele Meld. St. 14 (2010-2011), Mot en grønnere utvikling – om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken, uten å ende som intellektuell grønnsak, er det fordi jeg har angrepet oppgaven med John F. Kennedys velkjente oppfordring i mente: ”Spør ikke hva stortingsmeldingen kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for stortingsmeldingen.” Advarsel! Jeg har her ikke funnet annet svar på det spørsmålet enn: ”Forsøke å radbrekke den.”

Hvorfor så aggressiv? spør du kanskje. Jo, fordi denne meldingen, som hevder å handle om sammenhenger, er en grønnsaksuppe av gode intensjoner, hvis viktigste funksjon er å dekke over den mest relevante sammenhengen av alle, nemlig Norges dobbeltrolle som klodens selverklærte miljøsamvittighet på den ene siden og den samme klodens petroleumslanger på den andre. Dette er vår egen ubehagelige sannhet. Det er en sannhet som toneangivende politikere og andre beslutningstagere lenge har forsøkt å ufarliggjøre med en kreativ retorikk der det heter at man med troverdighet kan inneha begge disse rollene samtidig. Om denne meldingen er det beste man klarer å drive det til, vil jeg imidlertid slå fast at retorikken ikke bare er kreativ, men også feilslått.

Radbrekking i tre ledd
La meg bli mer konkret. Jeg har nemlig tre håndfaste innvendinger mot dokumentet. For det første er meldingen orientalistisk. Med det mener jeg at den temmelig konsekvent anlegger et blikk der rike, vestlige, industrialiserte land (som Norge) fremstår som et naturlig overlegent utsynspunkt. Implisitt i meldingens prosjekt ligger det at vi, fra vår heldige posisjon, er moralsk kallet til å svare på ropet fra verdens fattige; afrikanere, asiater og sør-amerikanere klarer seg som kjent ikke selv. Om det er veldedighet verdens fattige land trenger, kan diskuteres. Det som uansett er sikrere, er at viljen til å plassere problemene hos de fattige og løsningene hos de rike trekker oppmerksomhet vekk fra hvordan vi selv er et problem, og hva vi kan gjøre på hjemmebane. Meldingen er et talende uttrykk for vår iver etter å feie for andres dør.

Det bringer oss videre til mitt neste ankepunkt, nemlig at meldingen er grønnmalende. Den tar ikke fatt i den viktigste grunnen til mange miljøproblemer, nemlig de rike landenes overforbruk. I stedet fokuserer den enten på lokale miljøproblemer i Sør eller på å utvikle en ”forståelse av skjebnefellesskap” med fattige land angående de globale miljøutfordringene. Motivert av et eksplisitt ønske om å finne kostnadseffektive løsninger snakker meldingen lett og ledig om slike luftige størrelser som ”grønn økonomi”, ”grønne utviklingsstrategier” og ”lavutslippsbaner”. Problemet er bare at ingenting av dette finnes ennå, og at det – enn så lenge – koster å være grønn. Når man på denne måten møter alvorlige problemer med luftslott som viktigste tiltak, mister man fort troverdighet. Istedenfor grundig, grønn oppussing nøyer meldingen seg med et kjapt strøk billigmaling.

Dette forsterkes av at meldingen er dobbeltpratende. På tross av høylytte intensjoner om å skape sammenhenger unnlater meldingen konsekvent å se på sammenhengen mellom Norges rolle som petroleumsprodusent og klimaendringene man ellers er så villig til å snakke om. Attpåtil forsøker den – på en måte som kun kan karakteriseres som frekk – å fremstille norsk oljeutvinning som et viktig bidrag til å løse problemene den samme oljen skaper! Dette er ikke bare merkverdig og forunderlig; det er et tilfelle av doublespeak vi ikke trenger å godta.

Dette er altså de tre problematiske pilarene i den norske miljø- og utviklingspolitikken, eller, som jeg vil kalle det her, de tre ingrediensene i den norske grønnsaksuppen. Sammen bidrar de til å sørge for at vi har ryggen fri for forpliktelser på hjemmebane, slik at vi kan fortsette våre erobringer som verdens lille humanitære stormakt på bortebane.

La meg se nærmere på hver ingrediens i suppen.

Hvite menn på jungeltokt – i trikot
Vi begynner hos departementet selv, det vil i dette tilfellet si Det Kongelige Utenriksdepartement. I forbindelse med lanseringen utga departementet nemlig også en tegneserie, hvor deler av innholdet i meldingen ble presentert på en røff og stilig måte. ”Vi må være ærlige,” uttalte miljø- og utviklingsminister Solheim i en pressemelding: ”Ikke alle har stortingsmeldinger liggende på nattbordet. Og svært få leser dem fra perm til perm. Derfor satser vi nå på en tegneserie for å bli hørt av flere.” Offensivt! Tidsriktig! (For nå om dagen leser jo folk mye tegneserier, gjør de ikke?) Samtidig kan man spørre seg hvilken grunn man har til å ta stortingsmeldingen på alvor, når den ansvarlige ministeren anbefaler en tresiders tegneserie fremfor selve dokumentet?

Siden det nå er tegneserien man oppfordres til å lese, kan man i alle fall ta den på alvor. Innholdet er omtrent som følger: Fantomet og hans hjelper Guran finner en medtatt mann på stranden, som har kommet for å søke Fantomets hjelp. ”Bangalla har fått penger fra Norge for å sette opp en vindmøllepark,” forteller mannen: ”Men flyet med de første møllene forsvant fra radaren over jungelen.” Riktig kritisk blir det først når mannen avdekker at den norske miljø- og utviklingsministeren også er om bord i flyet. Fantomet setter sporenstreks ut for å redde den norske ministeren, samt for å finne ut av hvem som har stjålet, eller på annen måte sabotert leveransen av, vindmøllene (ja, for de stjeler og saboterer alt mulig der nede i jungelen …). Det viser seg snart at det er en kjent miljøkriminell med det tyskklingende og på andre måter konnotasjonsrike navnet Janus von Dreck som står bak. Fantomet ordner opp, som vanlig: Han gir von Dreck en real en på tygga, og befrir den bakbundne minister Solheim. De to konkluderer: ”Vi kan vel si at vi slo et slag … for fornybar energi!”

Det kan man sikkert si. Samtidig er det mange andre ting man kan påpeke, som for eksempel at tegneseriens hovedpersoner (Fantomet og Solheim) begge er hvite, og dermed representanter for rike, vestlige land. Man vil kanskje anse det som formildende at tegneseriens bad guy også er hvit, men det ville være kortsiktig. Det er snarere slik at tegneserien – i god orientalistisk tradisjon – tildeler hvite, vestlige karakterer roller som deltagere, mens den gir de mørkebrune jungelmenneskene roller som tilskuere, hjelpere og budbringere, alternativt ofre. Hvite menn agerer; mørke menn bivåner. Hvit er aktiv; mørk er passiv. (Jeg glemte forresten å nevne sekvensen der Fantomet redder en mørk kvinne i nød.) Dramaet som utspiller seg i tegneserien, er dermed et klassisk eksempel på vår vilje til å gjøre andre folks land og levnet til åsted for våre maktkamper. Den hvite uskylden opprettholder man – paradoksalt nok – ved å legge skylden for miljøproblemene på en hvit mann. På den måten personifiseres problemet, og man unngår å ta stilling til rike hvitingers mer systematiske delaktighet i miljøproblemene.

Nord/Sør-forviklinger
Departementet kan være unnskyldt denne tegneserien; den er ingen big deal. Det er imidlertid verre at samme tendens videreføres i meldingen, om enn på mer subtilt vis.
Meldingens grunnleggende motivasjon synes å være et ønske om å hjelpe fattige mennesker ut av fattigdom, men denne motivasjonen forblir overraskende implisitt. Man definerer aldri ordentlig hva som menes med ”fattigdom”, og gir heller ingen god forklaring på hva som er problematisk ved den. I den grad meldingen setter ønsket om å hjelpe de fattige i sammenheng med miljø, er det med følgende argument: ”Fattigdom kan i seg selv være en trussel for miljøet. Selv om fattige legger beslag på relativt få ressurser, vil noen tvinges til å utnytte alle tilgjengelige kilder til inntekt og mat uten å vurdere naturmangfold eller bærekraft.” (s. 5)

I denne tilsynelatende uanselige setningen etableres mye av rammen for resten av meldingen. Miljøproblemene i Sør fremstilles som et problem som de fattige selv er skyld i (simpelthen ved at de er fattige), men som vi rike nordmenn elskverdigst vil bidra til å løse, blant annet med bakgrunn i våre erfaringer fra å ha løst lignende problemer i vårt eget land. Det ser for det første ikke ut til at meldingens forfattere har tatt inn over seg kritikken som er blitt rettet mot sammenhengen mellom fattigdom og miljøforringelse. Videre sier man ingenting om at vi har ”løst” våre lokale miljøproblemer ved å flytte industri til Sør, at vi fortsatt opplever artstap i Norge, eller at velstanden vår er bygget på det som er årsaken til det største miljøproblemet vi har i verden.

Faktisk sier meldingen aldri rett ut at vår velstand er årsak til miljøproblemer. I høyden innrømmer den at ”ensidig satsing på økonomisk vekst uten å ta hensyn til naturens rammer kan gi uttelling på kort sikt, men vil samtidig svekke naturgrunnlaget betydelig og dermed også forutsetningene for framtidig utvikling” (s. 5). Også her sikter man imidlertid til fattige lands ensidige satsing på økonomisk vekst, og senere i meldingen skrytes det ganske uhemmet av hvordan Norge alltid har sørget for å balansere vekst- og miljøhensyn. Konsekvent underkommuniseres det altså hvordan den rike verdens velstand henger sammen med miljøproblemene.

I den grad man i det hele tatt innrømmer at vi er involvert som årsak til noe miljøproblem, rammes dette konsekvent inn som et globalt problem som krever globale løsninger. På den måten fritas vi for skyld og ansvar. Miljøproblemene vi selv er implisert i, har ikke egentlig noe med oss å gjøre; de er snarere verdens problemer, og må følgelig løses ved at vi ”komme[r] til en global enighet” (s. 5). At man allerede i noen tiår har ventet på en slik enighet, og at den ikke synes vesentlig nærmere nå enn da man begynte, virker her åpenbart ikke avskrekkende.

Det begynner for alvor å blinke på min radar når ansvarsforholdene grøtes til på denne måten: ”Økt tillit og forståelse for skjebnefellesskap mellom land, uavhengig av inntektsnivå, er i alles interesse.” (s. 6) Tja. Gitt at rike og fattige lands ”skjebner” er relativt ulike, lurer jeg på om ”forståelse for skjebnefellesskap” ikke er mest i vår interesse? Det ville vel snarere vært i fattige lands interesse om vi (rikinger) kuttet og reduserte, slik at de (fattigluser) kunne bruke sine naturressurser? I stedet skal vi altså betale dem for ikke å bruke de ressursene. Hva sa du, sa du!?

Jo, det viktigste tiltaket man lanserer for å råde bot på de globale miljøproblemene går nettopp ut på å betale fattige folk for at de lar være å utnytte sine ressurser. Regjeringens skoginitiativ samt programmet REDD+ er begge bygget på denne lesten, som man både her og ellers kaller ”økosystemtjenester”. Man innrømmer riktignok et annet sted i meldingen at ”tilgang til naturressurser og energi er viktige betingelser for å skape økonomisk vekst” (s. 9), og at vi avskaffet fattigdommen i vår del av verden nettopp ved utnyttelse av slike ressurser. Men det følger åpenbart ikke av dette at fattige land må få lov til å gjøre det samme.

Nå er det ikke noe nytt at hvite folk forsøker å holde mørke folk ute av naturområder i mørke folks land. Men om ikke annet blir verden stadig mer sivilisert. Nå bruker vi ikke lenger vold og makt for å styre over mennesker i fjerne land; vi bruker penger.

Grønnsaksuppe kan gjerne lages i jungelen: Man låner gryta til Guran og hiver oppi noen poteter man har med hjemmefra. Advarsel: Suppa kan bli noe tynn.

Et kjapt strøk med grønt
Når en melding signaliserer fallitt allerede med tittelen, skal man kanskje ikke forvente for mye. I tilfellet st.meld. nr. 14 har de ansvarlige åpenbart ikke hatt noen gode forslag til hvordan en grønn utvikling kan bli en realitet, og har i stedet gått for den slappere og mindre forpliktende varianten grønnere utvikling. Dette valget hadde bare vært en kuriositet om det ikke hadde vært for at det gjenspeiler ambisjonsnivået meldingen har for miljøpolitikken.

Den grunnleggende motivasjonen for meldingen synes som sagt å være å hjelpe fattige folk ut av fattigdom, men man får ofte inntrykk av at miljøaspektet er et brysomt moment som man nå ”må” ta med i betraktning. Det medfører at meldingen nærmest ikke griper fatt i det som unektelig er en av de viktigste grunnene til de største miljøproblemene i verden, nemlig de rike landenes overforbruk.

Ordet ”forbruk” forekommer kun 27 ganger i hele meldingen. Og ikke i mer enn en håndfull av tilfellene – faktisk knapt det – viser begrepet til rike land. Ordet ”overforbruk” forekommer kun to ganger, og da ikke med noen åpenbar referanse til rike land. Om denne meldingen legger for dagen en bekymring for forbruk som årsak til miljøproblemer, begrenser den seg til dilemmaet om at fattige folk må øke sitt forbruk, men at slik forbruksvekst er globalt problematisk, først og fremst på grunn av klimaendringene. At rike lands forbruk er problematisk, forblir stort sett usagt.

Det lengste man går i retning av å tematisere forbruk, er en liten tekstboks om såkalt decoupling, altså prosessen der økonomisk vekst og miljøødeleggelse skiller lag. Man tar seg råd til en hel setning om hvordan dette kan skje: ”Frakobling kan oppnås gjennom ny teknologi og ved endringer i sammensetningen av produksjon og forbruk.” (s. 13) Ja vel, ja.

Nå er det åpenbart at forfatterne av meldingen legger til grunn et premiss som ikke forsvares videre grundig, nemlig at det er mulig å skape vinn-vinn-situasjoner som tar hensyn både til fattiges behov for utvikling og alles behov for et fungerende miljø. Meldingen antar at det finnes utviklingsbaner der folk kan løftes ut av fattigdom samtidig som man går klar av miljøproblemene de rike landene i sin tid støtte på.

Problemet er bare at disse banene knapt identifiseres. Det er forresten ikke rart at de ikke identifiseres, fordi svært få av dem finnes ennå. Om de finnes, hvorfor har vi ikke selv allerede penset inn på dem? Så vidt jeg kan se, er det bare ett mulig svar: I den grad de grønne utviklingsbanene finnes, koster de mer enn den fossildrevne banen vi nå følger – og vil fortsette å gjøre det til vi går vesentlig mer tom for fossile brensler. Enn så lenge koster det å være grønn. Vi er imidlertid ikke villige til å betale prisen selv, og lemper de luftige visjonene om ”grønn utvikling” over på de fattige landene.

Fordi man avfeier løsninger man ikke anser som kostnadseffektive, tar man aldri så mye som et lite steg utover de rådende økonomiske tenkemåtene. Når meldingen snakker om størrelser som ”grønn økonomi”, ”grønne utviklingsstrategier” og ”lavutslippsbaner”, dekker det over en motvilje mot å ta vårt eget forbruk og vår egen økonomiske utvikling opp til mer grunnleggende debatt.
Ønsker man å male grønt, er det aller enkleste å male med grønnsaksuppe. Man ser knapt at det er malt, men til gjengjeld lukter det godt.

Elefanten i rommet
I oljebransjen blir oljefelt hvor det kan utvinnes minst 500 millioner fat olje, gjerne omtalt som ”elefanter”. Det er underlig passende, for i st.meld. nr. 14 er oljen en stor, illeluktende elefant i rommet. Det er riktignok ikke slik å forstå at meldingen er blind for at fossil energi er en del av problemet. Faktisk er mange av de generelle formuleringene om dette ganske radikale.

Det hevdes for eksempel at ”vi i større grad må koble økonomisk vekst fra den tette forbindelsen til fossile energikilder, forurensning og overbeskatning av naturressurser” (s. 10) for å nå målene i klimapolitikken. Man hevder videre at: ”Utvikling av fornybar energi vil være det viktigste satsningsområdet i årene framover for Norge.” (s. 20) Man sier også at: ”Stadig flere land setter nå energieffektivisering og omlegging fra fossile energikilder til fornybare energikilder høyere på dagsordenen.” (s. 21) Hva betyr dette så for Norge, som en av verdens fremste petroleumseksportører? Absolutt ingenting! Heldigvis! Vi er nemlig fritatt for kravet om å frikoble økonomisk vekst fra fossile energikilder. Det er dessuten ikke i Norge, men for Norge at fornybar energi vil være viktigste satsningsområde. Og det er ikke slik at energieffektivisering og omlegging fra fossile energikilder er på vår agenda, selv om dette gjelder ”stadig flere [andre] land”.

Meldingen byr på nærmest konstante oppfordringer til at feltene miljø og utvikling må ses under ett, at ufordringene som preger de to feltene, må løses sammen eller ikke i det hele tatt. Man snakker sågar om folk som ”frykter” for konsekvensene av å bringe de to agendaene sammen. Et verre tilfelle av å skite i eget reir kan vel knapt tenkes. Meldingens konsekvente linje med å holde Norges rolle som oljeprodusent og -eksportør utenfor spørsmålet om skyld og ansvar er jo nettopp et vedvarende forsøk på å holde disse to agendaene adskilt. Norges utvikling – både i fortid og fremtid – er bygget på den samme oljen som har forårsaket det som her fremstilles som vår tids fremste miljøproblem, men dette er en sammenheng denne meldingen om sammenhenger jobber iherdig for å glatte over. Dét er det ubehagelige forholdet som truer med å rive hele det retoriske byggverket.

Man kan kanskje innvende at vår nasjonale politikk behandles i andre meldinger og sammenhenger, og at det tross alt er UD som står bak denne meldingen. Men med en slik innvending ville man jo snakke mot seg selv, all den tid slik en adskillelse bryter med meldingens egne intensjoner om å se disse tingene under ett. Det meldingen faktisk gjør, er å understreke en fullstendig adskillelse av temaer som det er veldig nærliggende å se i sammenheng med hverandre.

Når teksten endelig tar i den norske oljen, gjøres det på en måte som kun kan karakteriseres som frekk. I en tekstboks med overskriften En miljøpolitikk som kommer fellesskapet til gode forteller man om norske erfaringer: ”Norge har systematisk ført en politikk for å sikre at ressursene kommer fellesskapet til gode.” (s. 31) Man anfører vannkraften som et eksempel, og viser spesielt til ordningen med konsesjon og hjemfall. Så fortsetter det: ”Et annet eksempel er å sikre statlig eierskap til oljeressursene, men aktivt nyttiggjøre seg private aktører for utvikling av næring og sysselsetting – med svært høy beskatning til inntekter for fellesskapet.” (s. 31) Det skulle altså ikke mer til: Med et kjekt pennestrøk har norsk oljeindustri blitt ”miljøpolitikk” på lik linje med vannkraft! Nå er det langt fra sikkert at alle (de få) som leser meldingen bryr seg med å lese innholdet i denne boksen, og målt i spaltemeter er forseelsen liten. Poenget er imidlertid at denne sammenstillingen både synes mulig og naturlig for meldingens forfattere.

Dette forsterkes ytterligere av at meldingen vier vesentlig plass til Olje for Utvikling-programmet (OfU), som om dét var et eksempel på en ”grønn utviklingsstrategi”. Man får vite at OfU har som siktemål å drive ”kapasitets- og institusjonsbygging hos offentlige myndigheter, blant annet innen ressursforvaltning, miljøforvaltning og finansforvaltning” (s. 42) i fattige land som har petroleumsressurser. Jeg må innrømme at jeg blir smått bekymret over å høre at en instans som råder over oljeutvinning, også skal drive rådgivning om miljøforvaltning. Er det ikke omtrent som å be Oljedirektoratet overta for Direktoratet for naturforvaltning? Noe oppklarende, men ikke mindre foruroligende, blir det når man noen avsnitt senere presiserer hva som menes med miljøforvaltning: ”Innsatsen innenfor miljøforvaltning i OfU har som hovedformål å bistå samarbeidslandene i å forvalte petroleumsressursene på en miljømessig bærekraftig måte.” (s. 42) Problemet med dette er bare at å forvalte petroleum på en ”miljømessig bærekraftig måte” er en eneste stor selvmotsigelse. Ikke bare er det akkurat denne ressursen som har skapt og fortsatt skaper det største miljøproblemet vi har her på kloden, det er også en ikke-fornybar ressurs vi er i ferd med å bruke opp. Det er ikke noe ”miljømessig bærekraftig” med dette – uansett hvor godt omfordelt de norske oljekronene er.

Og hva med meldingens vyer om å hjelpe fattige land med å finne ”lavutslippsbaner” og ”grønne utviklingsstrategier”, for på den måten å ”begrense klimagassutslippene fra energisektoren i utviklingsland” (s. 41)? Jo, faren er vel at dette fort kan slå en leser som bullshit når vi samtidig har et statlig program som hjelper de samme landene med å utvikle sine petroleumsressurser. Argumentet er selvsagt at nordmenn utvinner olje renere enn andre, men om man skal ty til den begrunnelsen, må man samtidig forklare hvordan det bidrar til å løse problemet det her er snakk om – et ganske umulig oppdrag.
Helt feil blir det når meldingen vier en stor tekstboks til å legge ut om hvordan OfU baserer seg på den eventyrlige fortellingen om Norge som oljenasjon:

«Norges positive utvikling som petroleumsforvalter henger også nøye sammen med hvordan hele det norske samfunnet deltok i petroleumsdebatten og satte premisser for hvordan ressursene skulle utvinnes, brukes og forvaltes. Et sterkt demokrati med et aktivt sivilt samfunn, et sterkt og uavhengig rettsvesen, frie medier og åpenhet har bidratt til å sikre forsvarlig kontroll med myndighetene.» (s. 43)

Her er det tydeligvis om å gjøre å sette ordet ”olje” så tett innpå så mange plussord som mulig, slik at vi skal glemme hva slags ressurs det er vi har tjent rikdommen vår på. For virkelig å hamre inn budskapet om at olje er flott, lyver man også litt: ”Norsk oljepolitikk har alltid hatt som utgangspunkt at petroleumsaktiviteter skal finne sted innenfor forsvarlige rammer. Balansering av hensynet til petroleumsutvinning og miljø har vært en viktig del av denne politikken.” (s. 43) Om dette ikke er løgn, er det i alle fall kreativ bruk av en rekke ord som ellers har en ganske grei betydning. Når man her sier at man har balansert petroleum og miljø, så mener man – i høyden – noe slikt som at man ikke har åpnet for oljeutvinning der det er umiddelbar fare for å ødelegge et naturmiljø. Kanskje tenker man på at man gjør konsekvensutredninger. Det man derimot ikke har tatt med i denne ”balansen”, er at fossile energikilder skaper klimaendringer.

Olje er en vanskelig ingrediens når man lager grønnsaksuppe. Bruk aldri for mye; kun litt for å steke løk osv. Det er grenser for hvor mye olje man kan ha i en grønnsaksuppe.

Alt henger sammen med alt- bortsett fra noen ting, som ikke henger sammen med noe
Når man bruker språk, gjør man nødvendigvis utvalg. Man må fokusere på noe på bekostning av noe annet. Når man bruker språk for å lage sammensatte tekster som en stortingsmelding, skaper man også sammenhenger mellom de ulike elementene man har valgt ut: Et ord settes sammen med et annet (eks.: bærekraftig utvikling), et saksfelt settes i forbindelse med et annet (eks.: miljø og utvikling), to karakterer forbindes med hverandre (eks.: Fantomet og Solheim), to fenomener settes i sammenheng (eks.: vedsanking og manglende lekselesing).

Jeg mener man må ta ansvar for utvalget man gjør og for sammenhengene man etablerer. Språket selv inneholder ingen fasit for hvilke sammenhenger vi kan eller bør lage. Det eneste vi har å gå etter, er hvilket handlingsrom vi fremkaller med språket vi bruker. Skaper vi en verden der vesentlige problemer tas på alvor, der årsakene angripes åpent og ærlig, og løsninger foreslås fritt og kreativt? Eller skaper vi tvert imot en verden der alt, også problemene og årsakene til disse, forblir ved det samme?

St.meld. nr. 14 er dessverre mest et eksempel på det siste.