Tunge valg, ja, men færre av dem. Færre fristelser. Vi ventet på vinterkrigen eller kanskje bare atomvinteren. Holdt oss på den smale sti slik at Sankt Peter ikke skulle ha særlig å bemerke når vi straks sto der, halvt selvlysende, med østerdalslua i hånden. Vi ventet på evigheten og hadde sort-hvite kart over veien dit. Ideologier med fundament og overbygning, dogmer på grensen til tabuer, moralske autoriteter som husket hvor godt et spanskrør ligger i hånden. Det 20. århundre var ikke noen spøk. Hadde Gerhardsen eller Bratteli sluppet taket, ville vi klikket hele gjengen. Og så slapp de taket. Og vi klikket i vei. I fredsrusen etter den kalde krigen.
Jeg husker første gang jeg traff en Mac. Liten og omsvermet i kroken på datarommet, nær rommet der det norskproduserte vidunderet Nord 100 stod og svirret bak en låst dør. Mac’en var selvfølgelig et lite leketøy. Den hadde mus, MacPaint og søppelkasse på den integrerte lille skjermen sin. Umulig å arbeide seriøst på noe slikt. Men i kveldingen lurte en forgapt programmerer seg opp og klikket i vei mellom mapper og fremmede symboler. Den gule Mac’en var dels pc, dels PacMan, den lille tassen som spiste alt i sin vei. «Skal ha, skal ha.» Og Milan Kunderas «Tilværelsens uutholdelige letthet» var akkurat kommet ut. Minnet oss om at verden kanskje ikke var så tung. Kanskje lever vi bare her og nå. Vi får frelse oss selv så godt vi kan. Og muren falt, og mur ble heller noe som hadde med internett å gjøre, brannmurer for å beskytte oss mot datatreff-spøkelsene som også jager etter PacMan. Nå kunne vi klikke på våre egne mapper og objekter, men kollektivt, på nettet. Klikke på hverandre. Tagge. Poke. Bort med de store fortellingene, bort med de tunge valgene. Inn med anekdotene og tilgjengeligheten, de små tingene. Inn med de nye problemene, harddiskkræsj, virus og dårlig nettforbindelse. Eller det som verre er … ingen nettilgang i det hele tatt.
Det passet elendig, for jeg skulle jobbe fra Strømsveien i Oslo, altså hjemmefra, få ting gjort. Men man trenger nett, også for å være usosial. Litt senere, mens jeg fløt sakte langs Ringveien, tenkte jeg at det vel kom til å ordne seg. At nettet straks ville være oppe, at tingene skulle falle på plass. Det er få steder jeg slapper så godt av som på Ringveien, forresten. Aldri kontroll, ingen fotgjengere, ingen trafikklys, radioen. Give me some rope, I’m coming loose … Å neida. Etter noen timer på kontoret kom den første telefonen. Min eldste datter var kommet hjem og «måtte på facebook». – Funker ikke nettet? forsøke jeg meg. – Det vet du, repliserte hun. Jeg antydet at det kunne ha noe med byggevirksomheten nede i Strømsveien å gjøre. Gatelysene svikter også for tiden. Datakabler. Gata. Data. Må være en sammenheng. Jeg var definitivt i benektelsesfasen og hadde tenkt å bli der litt til. – Slå modemet av og på – jeg skal nok se på det når jeg kommer hjem.
Det kunne jo være fint å være litt uten nett? Litt som en hyttetur. Slippe å være tilgjengelig for alt og alle og heller ikke ha tilgang til hele verden. Være litt lokal. Et morsomt eksperiment. Studere hva all tilgjengeligheten har gjort med oss. Se om vi kan leve et helt år uten finn.no. Ja, og spotify, wikipedia, facebook, twitter, alle googletjenestene, msn, filmweb, platekompaniet, amazon, kindle, haugenbok og nettavisene og flyselskapene. Listen blir fort veldig lang. Det kunne forresten være greit å forsøke å kutte tilgangen. Eller bortimot absurd. I hverdagen er det bare på tv sånt skjer. Under katastrofer og i Big Brother. Det neste er elektronisk fotlenke på vitenskapelig ansatte, tenker jeg, idet det ringer på nytt: – Fortsatt ingen face … Jeg sier at hun kan skrive brev, før jeg kommer på: – Nå, hvis du stiller deg helt inntil stuevinduet med pc-en, så rekker du sikkert trådløse BABEnet over gata, det er enda åpent. Hun lar meg forstå at jeg er … sær. Håpløs.
Raske penger
Kanskje er det sært å tenke seg livet uten den største oppfinnelsen siden penger, eller i hvert fall papirpenger og betalingskort. Internett altså. Et av disse nokså beskjedne påfunnene som ikke trenger monstermaster, men som nesten lager seg selv når man setter i gang. Du trenger stort sett bare språk og konvensjoner, tillit og litt ledning. Null og en, av og på, høy og lav. Binære tilstander. Sort og hvitt tatt ut i ytterste konsekvens. Alt som skal til. Informasjonen flyter vilt. Ikke hierarkisk, ikke som Gerhardsens ord via NRK til deg og meg, men vilt som ugress, fra munn til munn og land til land, slik som psykoterapeuten Félix Guattari og filosofen Gilles Deleuze skrev om i 1980 i boken «Mille Plateaux». Informasjon dukker opp overalt. Som penger. Som sjuåring gikk jeg rundt i en liten by nordpå med afghanske mynter i baklomma. Før var det bare tunge ideologiske føringer og penger som fikk varer og tjenester til å flytte seg. Ideologi og penger bevegde også meninger. Men i dagens uutholdelige letthet går meningene så fort at folk ikke rekker å la stemmen resonnere i kraniet før den er ute i kommentarfeltet til vg.no eller twitter eller hva det måtte være. De kjenner derfor knapt igjen sin egen stemme og snakker hodeløst. Kanskje sitter noen i Jalalabad og leser det fingrene dine skrev i affekt, oversetter det med google translate og retwitrer det for alt det er verdt – som vestens syn på saken. Journalister opererer gjerne slik. Forvent derfor misforståelser. Forvent derfor karikaturstrider i fleng. Nettet gjør det umulige mulig. Akkurat som kredittkort. Du har penger du ikke har, og nettet gir disse pengene speed. Er det rart at mer og mer av virkeligheten flytter ut i cyberspace? Fart og spenning, og vennene dine bor der ute, eller der inne. Ikke helt godt å si hvor det er. Det virkelige livet er annensteds. Det er ikke noen drøm. Man bor selv der ute. Eller der inne. Vennene dine vet ikke hvordan det lukter hjemme hos deg. Hvorfor skulle de det? De kjenner deg jo best som avatar.
Søren Kierkegaard skrev heseblesende for snart 200 år siden. «Når noen besvimer, så roper man vann, Eau de Cologne, Hoffmannsdråper: men hvis noen vil fortvile, så heter det: skaff mulighet, skaff mulighet, mulighet er det eneste frelsende; en mulighet, så ånder den som fortviler igjen, han livner til igjen; for uten mulighet får et menneske liksom ikke puste.»
Hvis du fortvilte en ettermiddag for tretti år siden, kunne du ikke bestille deg en hårklipp i morgen eller som Norwegian sier, en «nanotur» til London. Du kunne ikke snakke med 899 personer som har de samme symptomene deg, online. Du kunne ikke snoke etter hvordan oldefaren din gjorde det i konfirmasjonsundervisningen. Du kunne snakke med ektefellen din, lese Hjemmet eller se Tro og Liv på NRK. Etter klokka ett lørdag var det nesten umulig å bruke penger før mandag morgen. På annet enn helgefylla. Og kollekten. Sort og hvitt.
I dag er det muligheter overalt. Nå, hvis du leser en vanlig norsk nettavis en kveld – du får nyheter, tøvete nyheter og tøv i en salig blanding. Samtidig bombarderes du av reklame, tilbys en ny datingtjeneste, gratis bøker, billig øl og hotell, den perfekte shoppingopplevelsen, billig forsikring, ny garderobe, gratis spa, sydenferie, stressless og blekkpatroner. Annonsene skiller seg fint lite fra det redaksjonelle. Man skriver slik at 12-åringer skal forstå det. Man er inkluderende. De kunnskapstørste er heller ikke ekskludert – wikipedia forteller deg alt, og hvis du vet bedre, kan du bare skrive det. Du kan lese andres innerste tanker og ytterste dumskap på blogger verden over, og få oppskriften på hvordan man lager både risengrynsgrøt som barn liker og bomber. Mye av det du må betale dyrt for i byen, får du gratis på nettet. Det skrives mye om nettmobbing og nettsvindel, men folk gir vanvittig mye på nettet. Nettfolk flest er ennå i fredsrus.
I denne verden av vidunderlige muligheter – hvorfor fortvile? Jo, som salig Søren skriver videre i «Sygdommen til Døden»: «Å mangle mulighet betyr enten at alt er blitt nødvendig eller at alt er blitt trivielt.» Det kan være at alle de vidunderlige mulighetene blir trivielle. Man bedøves av alt virvaret, av bare synet på tilgangen til alt. Økonomer som vet mye om konsumteori, har funnet ut at når alt blir for mye, oppsøker vi det kjente, går lysløypa – finner våre favorittsteder og surfer dit. Higer etter det som allerede interesserer oss og som alltids er både nødvendig eller trivielt, men også i tråd med det vi er – vår nettidentitet. Man blir kanskje litt lei av seg selv oppi alt dette, men da kan man få tips om hvordan fornye seg, eller bli mer som seg selv. Nettet funker hva enten du fortvilet ikke vil være deg selv, eller fortvilet vil være deg selv. Det er bare et spørsmål om mulighet og penger. Og når du kommer over barrieren det er å betale for noe på nettet, er det bare så lett. Med min trygge og gode venn PayPal fikser vi det meste. Speeda penger. Sann mine ord. Om kun kort tid, når du ser for lenge på en reklame, kommer ditt begjærlige blikk til å utløse salget. Tungsinnet letner mens kontoen belastes. Kanskje må du nikke eller klikke, men ikke særlig mer. Amazon har one-click shopping, så vi er der strengt tatt allerede. Kjærlighet ved første klikk, ingen forlovelsestid. Begjær og konsum opp i en høyere enhet. Duppeditten er allerede underveis i posten, med angrefrist. Men hvem gidder byråkratiet med å returnere noe – og hvor lå nå egentlig Posten? Var det Rema eller Rimi?
Posten, ja. Flaskehalsen. Hva om gjenstanden kunne kommet ut av skjermen med en gang? Når det gjelder bøker og musikk, er det jo for lengst slik. Du får lese første kapittel av boken på kindle-lesebrettet, du får lytte til snutter av sangene på iTunes. Du får smaksprøve først, hvis du vil. Noen dropper hele kjøpsgreia og leser eldre bøker gratis på gutenberg og bruker youtube som musikkspiller. Sistnevnte lyder verre enn en gammel mono kassettspiller, men lydkvalitet teller knapt lenger. Mens digital film går mot skarpere og dypere, har digital musikk gått mot grøtete og flatere for folk flest. Så lenge det er gratis og lett tilgjengelig, er det greit. Og andre stjeler som nettravner, eller skal vi si måker. Det er som i resten av verden, bare her er det enklere – det er ikke så lett å se at null og en og høy og lav kan eies av noen. Gjør det noe å kopiere, når kopieringen ikke etterlater seg spor? Å forstå intellectual property i en digital verden krever, ja, både intellekt og godvilje, og selv helstøpte mennesker vakler. Det er det største problemet for produsentene. Hvis kopisperrer ikke er mulig, må man lage egne konsoller, lesebrett eller spillere som man kan kontrollere, kjøpsordninger som gjør at den fortvilende føler seg bedre ved å handle der, eller aller helst utvikle abonnementstjenester som bidrar til å si noe om hvem du er. Det vil si kjøpe tilgang til for eksempel en avis, operaen, musikk eller litteratur over en lengre periode, et helt år kanskje. Det er det nærmeste man kommer helstøpt identitet i dag. Derfor går folk rundt med bokklubb-paraplyen sin og snakker mer om spotify enn hva de har hørt der. De demonstrerer hvor lett det er å lese på lesebrettet og hvor mye de koser seg med det. Og det begynner å ta av. Det begynner å lønne seg. Det blir snart fest igjen i bransjen. Den polskfødte, britiske sosiologen Zygmunt Bauman, snakker om alle disse nye salgsstedene som apoteker i boken 44 Letters from the Liquid Modern World. Og det viser seg å være sant. Idealene kommer fra den legale og den illegale legemiddelindustrien. Det gjelder å utvikle substanser som ikke kurerer, men som holder i sjakk. Som skaper avhengigheter over tid. Og spotify har faktisk en terapeutisk effekt. Mens ungdommen ser og hører gratis på youtube, er voksenungdommen på en gigantisk nostalgitripp. Plutselig er lydsporet til ungdomstiden tilgjengelig – alt du lyttet til, og ti i skuddetmusikken du foraktet, men som likevel sklei inn, platene du ville lytte til, men som den lokale platesjappa ikke klarte å skaffe. Det er der alt sammen. Spillelistene ligger klare. Livet passerer i revy. Ny musikk skyves i bakgrunnen, for hvorfor skal det satses på ny musikk når det er gamle sanger om igjen som gjelder? Og dette er billig for deg, selv om du før ikke brukte 99 kroner pr. måned på musikk. Du får kontakt med deg selv og din fortid. Abonnerer du, kan du ha tilgang, selv om du er utenfor musikkskyen. Musikken har laget et avtrykk på pc/mobil/ mp3-spilleren selv om du ikke kan kopiere den videre. Den er ikke helt din, men så godt som. Evig eies kun det tapte, er bare så vidt en klisjé.
Hva gjør den nye tilgjengeligheten med musikken? Jo, for populærmusikken er det tilbake til singelen. Ut med halvannen times cd-er. Heller hyppigere, flere grunner til å turnere, sirkulere, resirkulere. Spillelisteformatet fører til at lyden blir flatere – mer lyd over hele frekvensområdet. Man må rope høyest. Man kan ikke ha en pinglelåt midt i spillelisten. Det blir feil. Folk kan ikke forventes å skru opp volumet selv. Og i bøkenes verden – alle vet at vi henger etter her på berget. Vi får ikke helt lov til å bli papirløse, foreløpig skal det være dyrt og vanskelig. En boksky skal være lett, rask og latterlig billig. Og her fikk vi en ullen, dyr variant, en hjemmestrikket en, der ikke alle fikk være med! I de tunge husene på Sehesteds plass ville man ikke ta skrittet fullt ut. Vi ler kanskje overbærende av dette nå, som våre foreldre lo overbærende av debatten om farge-tv i Stortinget. Det vi burde ha diskutert, er jo hvordan bokskya skal få kjøpt seg plass i TV2-værmeldingen, bokskya.no-reklame på alle skyer. Storm.no ville ha meldt dårligere vær enn noensinne. Hvorfor ikke? Noe må gjøres. Musikk og film er så enkle å reklamere for på nettet, mens bøker er både mindre visuelle og hørbare. Vaskeseddelen roper ikke høyt nok. Så folk må få noe gratis. Kindle gir ofte vekk førstekapittelet, og hvis dette roper høyt nok, snakker vi. Den potensielle leseren må fanges. Det har selvsagt konsekvenser. Dostojevskij ville umiddelbart fått seg en oppstrammer fra redaktøren: – Fjodor, du forvirrer bare leseren med alle disse navnene i begynnelsen av bøkene dine (og kanskje er dette sant). Det er klart, førstekapitelet må sitte, ellers gidder ikke konsulenten å lese hele manuset. Det er bare så mye tydeligere nå. Hadde man kjøpt en cd til kr. 159,50 før, så lyttet man til den kanskje tre ganger før man dømte den nord og ned. Nå er man rastløse konsumenter som hopper videre hvis ikke låten fenger før det er gått 15 sekunder. Smakebiten er avgjørende. Så også for bøker. Du må hektes så hardt at du bare må kjøpe deg videre i fortellingen. Men hvis verden er full av smakebiter … hvorfor ikke uansett hoppe videre til den neste? Du har jo lest nok til å twitre om det. Skal ha, skal ha. Fingermat. Klikk klikk.
Papirløs i et stort, øde landskap
Nettilgangen gjør også noe med jobben. Og ikke bare litt. Avisene ligger ikke lenger på pauserommet, men på skjermen. Sammen med musikken. Og filmene. Og småspillene. Og bokskya. Og kunnskapen. Og alt jeg har skrevet. Og arbeidslistene. Brød og sirkus hele veien. Det er greit, det. Man takler såpass. Som student var jeg så heldig å disponere ei celle i det gamle Universitetsbiblioteket på Drammensveien. Inngangen dit var umulig å finne. Du visste aldri hvor mange som satt der. Det var tussmørkt og musestille og man kunne ha et utall bøker til låns. En privilegert posisjon: Utilgjengelig for verden, men med tilgang på alt som fantes av visdom mellom permer. I dag skal vitenskapelige ansatte være tilgjengelige. Stemple inn og ut og bruke mesteparten av tiden til å søke om midler til prosjekter man tenker å gjøre, samt å rapportere om hva man har gjort. I beste fall får man undervist litt. Forskere forsker ikke på kontoret. De forsker hjemme, eller forsker på hytta, litt avhengig av hvordan de har det ellers.
Men hvis du ikke lenger er avhengig av permene og bøkene og fasttelefonen og halvflasken i skuffen og blyantspisseren – hvorfor skal du ha et eget kontor? Hvorfor ikke et åpent landskap og litt for få plasser? De fleste er jo bare midlertidig ansatte likevel. Du kan jo også jobbe hjemme. Praktisk det. Sparer plass, og kvadratmeter er et knapphetsgode. Og så stiller vi ikke bare krav til produksjon, det er nå strengt tatt ikke så farlig, viktigere er krav til dokumentering av produksjon. De beste arbeidstakerne er de som dokumenterer virksomheten best, samt de som altruistisk nok kan generere prosjekter slik at flere kan dokumentere hva de har gjort. Slik er hverdagen til de cybertilsatte, og det er avgjørende at alle stiller med bilde på ansatte-siden på nettet slik at lederen kjenner dem igjen på julebordet. Alle jobbseminarer blir bli-kjent-fester. Og «mister» du jobben, er det ingen som savner deg, og du slipper å savne noen. En moderne akademisk jobb er ikke et sted lenger, ta vekk nettet, og bare et stort, øde landskap ligger igjen. Steinørken.
Verden har forandret seg. Zygmunt Bauman hevder at vi lever flytende liv i en flytende modernitet. Tilgjengeligheten, informasjonsflyten, hastigheten i transaksjonene gjør at livsverdenen forandrer seg hurtigere enn vaner og rutiner rekker å sette seg. Når du har lært deg noe ordentlig, er det meningsløst – når redskapene kjennes vante, virker de knapt. Livet gjentar seg ikke, det er ingenting å svare for. Gi gass. Følg strømmen. Alle som har en datamaskin eller en mobil vet dette. Hvor fort de blir gammeldagse. Før hadde du samme hjemmetelefon i minst ti år, og ingen definerte behov for noe mer. Dessuten er svært interessante ting stort sett bare interessante i maks tre måneder. Det gjelder det meste. Gjenstandene blir for trege (og som Bauman elegant dokumenterer: også den lille søte hunden og partnere generelt). Inn med skyene – bokskya, getboksen, spotify, steam (programvare uten cd), cyberdating – der du og andre får temporær tilgang til vektløse «ting». Nettkremmerne forsøker å få flest mulig produkter over i damp. Og konsumentene begynner nå å bli komfortable med å stikke hodet opp i skyene. Har du flyttet til et nytt sted, vet du at det er enklere med et lesebrett og en sky enn femti kasser bøker. Plutselig reklamerer bokpusheren amazon heller for fancy kjøkkenutstyr som er inkompatible med mat fra Fjordland, og de har også fått en egen musikksky der jeg kan laste opp alle cd-ene mine. Slik at jeg kan lytte på dem hvor som helst, bare med dårligere lyd. Det er sikkert fint, men tenk litt over det. Hva kunne ikke Aristofanes, forfatter av komedien Skyene, fått ut av dette!
Nylig skrev forresten vg.no at gratis nrk.no er en medietrussel. Tilgjengelighet er bra, men det må koste mer enn bare reklamekroner. Selv i det flytende samfunnets uutholdelige letthet må det da finnes en terskel? Bli ferdige med fredsrusen, folkens! Før var det en vits at man ikke kunne leve av å klippe håret på hverandre. I dag lever man av å lese hverandres reklame. Eller sprekker det snart? Man vet ikke helt. Det kommer dypest sett ut på hvor mye du som gratispassasjer klikker. På reklamen. I skyen. Av vanvare eller med vilje. Denne situasjonen var meningsløs i skrivemaskinens og frimerkets og leksikonets dager, og det er ikke lenge siden.
Men la oss ikke snakke om småpenger i medieverden, om forleggere som er skeptiske og tenker på hva vi gjør med kulturarven osv. Hva gjør tilgjengeligheten til alt fra nattlige fedmeoperasjoner til billige blekkpatroner direkte på døra med oss, med vår atferd? Tja, sannsynligvis kjøper vi enda mye mer av det vi heller ikke trengte før. Overforbruk. Det er trivielt. Men det skader ikke regnskogen at vi kjøper en elektronisk bok for mye, vel? Og at mange ønsker seg noe eksklusivt for å skille seg ut, gjerne i form av unike opplevelser, er heller ikke så rart. Vi er da individer. Gaddafi fikk for eksempel Beyoncé til å holde privatkonsert. Andre skaffer seg nikkers og treski. Slike ting. Men vi ter oss også annerledes. For ikke så fantastisk mange år siden (men før google, så jeg er ikke sikker på referansen) skrev Jan Kjærstad (trur eg) at han likte å innbille seg at folk som gikk gjennom Slottsparken (trur eg) og snakket i mobiltelefonene sine, gikk rundt og snakket til de små kosebamsene sine … Hadde Kjærstad skrevet noe slikt i dag, ville man ha trodd at det hadde klikket for ham. Man får simpelthen ikke slike ideer lenger. Jeg studerer ofte folk på bussholdeplassene de gangene jeg kjører Ring 2 i Oslo på morgenen. Det er bare noen uhyre få avvikere som ikke tukler med telefonene sine. Man stusser heller ikke lenger over at folk snakker høylydt til seg selv – man tenker selvfølgelig at de har en plugg i øret og en i nærheten av munnen. Det er normalt. Man går ut fra at de fleste befinner seg annensteds. Kanskje er de allerede på jobb. Kanskje sto de der og ble forelsket i en fra Søgne, mens de ventet på Sognsvannsbanen? Hvem vet. Vi er hinsides online alle sammen. Det er blitt en mental tilstand.
Man skynder seg ikke bare hjem for å blogge om hva man har gjort. Nei, man gjør ting for å kunne blogge om det. Eller twitre på direkten. Man twitrer eller blogger om det man skal til å gjøre. Og man poserer mens man gjør det. One-click til youtube. Det er litt som å forske. Skrive prosjektbeskrivelser og dokumentere. Når man lever et nettbasert liv, er det krise å ikke være tilgjengelig. Det er døden. Det er å være tilbake i den tunge steinalderen mens alle andre flyr fjærlett over deg. Ingen kan vel velge noe slikt? Ja, og folk tenker sitt når du ikke er på facebook – hva skjuler du? Har du ikke mobiltelefon – da har du en diagnose. Du ramlet av verden i fart, stakkar. Du sakker stadig akterut. Du kommer til å havne på historiens skraphaug sammen med Nord100, Norol og NKP. Du må i hvert fall holde deg unna folk. For avtaler gjelder ikke særlig lenge. «Ser deg klokka fire, men ha mobilen på!» Tilgjengeligheten har gjort oss så fleksible at vi egentlig ikke trenger å møtes sånn fysisk. Vi møtes i skya, der vi har «tingene» våre. Så kan vi vise hverandre hva vi har, om det er bøker, bilder, spillelister, venner (hvor mange har du?), vi kan stjele hverandres venner og spille spill med hverandre, få samme virus og i det hele tatt … Hvorfor var det egentlig vi måtte møtes nede i sentrum? Jo, for å blogge om det. For å kunne forfatte våre liv.
Og her står jeg. Jeg har papirer ennå, men haugene blir mindre. I nåværende takt vil jeg være papirløs om tretti år. Jeg har en pc som er uten tilgang til noe som helst annet enn en minnepinne, slik at jeg slipper å tenke på den som en bloggetwitre- spille-musikkmaskin. Strengt tatt en skrivemaskin. Det er slik jeg binder meg til masta. Jeg sliter med å legitimere plassen cd-ene tar. Lp-ene har jeg gitt opp. Goethes samlede verker også. De var så tilgjengelige i hylla, men det tar for lang tid å lese gotiske bokstaver på tysk. Det skal helst være rene flater nå. Jeg må vel innrømme at jeg har fått kortere oppmerksomhetsspenn jeg også. Jeg synker nok sakte. Som forelder er det min fordømte plikt å redde barna først, sørge for at de holder seg flytende i verden, at de kan kommunisere, om ikke så mye med meg, så i hvert fall med alle «vennene» de har der ute. At de har tilgang og er tilgjengelige.
Og nå, nå sitter jeg her, og leker med min rolle som tilgjengeliggjører. Er dårlig far. Sitter her og truer den lokale verdensordenen etter at nettforbindelsen hjemme forsvant i flere dager. Lar venneforespørsler og mye annen kommunikasjon hope seg opp. Lager forstoppelse. Ufred og unntakstilstand. Sosialt kaos. Jeg kunne like godt ha låst resten av familien inn i kjelleren. Venner og bekjente er allerede urolige. Det kommer for lite informasjon herfra. Noen ringte faktisk og spurte hvordan jeg hadde det. Det er jo rørende. Plutselig kommer familien samlet ut i stua. De skuler på meg. Jeg er Mubarak. Jeg sitter og klimprer på gitaren mens Titanic synker. Kanskje ville jeg bare se hvor viktig jeg egentlig var for dem. Men det var like godt å avbryte eksperimentet. Når avkommet dro en time tidligere på skolen for å få tilgang, og dro på biblioteket på kveldstid, da skjønte jeg alvoret, at benektelsesfasen eller bekreftelsesfasen måtte være over, at eksperimentet måtte avsluttes. At jeg måtte bli voksen. Ikke uten en viss frykt, selvfølgelig. Jeg hadde ikke forstått problemet ennå, og jeg vet jo at før eller senere kommer jeg til å bli hektet av, sånn teknologisk. Men denne gangen gikk det bra. Jeg måtte oppe i skyen og hente en manual og jeg måtte fysisk skifte en ødelagt del. Men jeg hadde bestått testen som tilrettelegger nok en gang, som formidler mellom det gamle og det nye. Føttene på land og hodet opp i skyene. Som evig sjåfør mellom høy og lav, null og en, av og på. Som bærer av mat hjem fra det store kjøleskapet Kiwi og søppel ut igjen. Som lokal garantist for hele den flytende tilværelsen.
Referanser:
Aristofanes. 1977. «Skyene». Gjendiktet av Knut Kleve. Oslo Bauman, Z. 2010. «44 Letters from the Liquid Modern Word». Cambridge
Bauman, Z. 2000. «Flytende modernitet». Oversatt av Mette Nygård. Oslo
Bauman, Z. 2004. «Identity: Conversations with Benedetto Vecchi». Cambridge
Børretzen, O. Myhre, LM. 1999. «Måkene». Noen ganger er det all right
Deleuze G., Guattari, F., «Mille Plateaux». 1980. Paris: Les Editions de Minuit
Foo Fighters. 2011. «Rope». Roswell Records, Inc. Kierkegaard, S. 1962. «Sygdommen til døden». I Samlede Værker, bd. 15, pp. 65-180, København
Kundera, M. 1984. «Tilværelsens uutholdelige letthet». Oversatt av Kjell Olaf Jensen. Oslo
Pettersen, J. 29.03.2011 «Gratis nrk.no er en medietrussel» E24 (vg): http://e24.no/media/ gratis-nrk-no-er-en-medietrussel/20039914
(Dette essayet stod første gang på trykk i Prosa nr. 2 – 2011).
