Jaktsesongen er i gang. Flere hundre tusen ville dyr kommer til å bli skutt og drept, slik det skjer hvert eneste år. Hva slags menneske er egentlig jegeren?

 

Torolf E. Kroglund

Jegerhjerte. Jakten på jegerens hemmelighet

Pax, 2015

 

Jakt har blitt omtalt som overlagt drap. Man gjør sitt beste for å ta livet av et annet levende vesen, med loven i ryggen. Kan vi ha det slik? Absolutt. Jakt er naturvern, viltforvaltning og utnyttelse av en ofte tallrik naturressurs. Å jakte er en urgammel handling og en del av vår arv og kulturhistorie. Enkelte urbane miljøer synes å ha glemt dette. For dem er jakt barbari satt i system. Riktig så enkelt er det ikke. Jakten har mange sider, slik en ny norsk bok viser.

 

RASEHYGIENE FOR DYR

Jakt kom i internasjonalt vanry i år etter at en amerikansk tannlege på jakt i Zimbabwe skjøt en løve som viste seg å være fredet, og som faktisk hadde et navn. Den nå avdøde løven Cecil er i ettertid blitt hyllet som en helt – «RIP Cecil. You will forever be in our hearts», som det heter på nettet – mens jegeren ifølge opprørte dyrevenner er «a coward» og «a scumbag killer». Ulovlig jakt er en forbrytelse, uansett omstendigheter, men saken har også andre aspekter: Jakt kan for eksempel brukes politisk. Zimbabwes president Robert Mugabe holdt tidligere i år en offentlig tale, noen måneder før løven Cecils død, hvor han i forbindelse med et verbalt angrep på USA beskrev hvite reiseoperatører innen det lovlige safarijaktmarkedet som snyltere som skulle stoppes. Dette var helt i tråd med despoten Mugabes langvarige angrep på de hvite i Zimbabwe. En tid senere dukket Cecil-saken opp, med en jeger fra USA i sentrum, beleilig nok for presidenten. Helt tilfeldig var det kanskje ikke at utenlandske medier fikk ferten av den.

Mens vi snakker om jakt og politikk, kan det historisk sett være interessant å minne om at mannen som står bak hovedprinsippene som ligger til grunn for mye av dagens forvaltning av store klovdyr i Europa – hjortedyr, for det meste – er ingen annen enn Hitlers nære medarbeider Hermann Göring. På 1930-tallet satte han seg som mål å skyte verdens største hjort. Han fant ut at aktiv seleksjon og målrettet avskyting gjorde hjortestammene sterkere og frembrakte kraftigere individer. Ved å skyte ut svakere dyr slik at de ikke fikk formert seg, dyrket han frem en stamme av hjort med stadig større gevir. Kall det gjerne rasehygiene for dyr – slik aktiv hundeavl vel i grunnen også er, når jeg tenker meg om.

 

SIVILISASJON OG NATUR

Jakt kan altså betraktes fra flere vinkler, både politisk, historisk og på andre måter. Journalisten, forfatteren og jegeren Torolf E. Kroglund har skrevet boken Jegerhjerte. Jakten på jegerens hemmelighet, hvor han prøver å forklare selve jaktens vesen. «Jegerens hemmelighet» handler ikke om hvordan man overlister dyrene. Den dreier seg om noe større, om selve jegerens stilling i verden – plassert som han er et sted mellom sivilisasjon og natur. Jegeren kan bli en vandrer mellom to verdener, sier Kroglund – en skikkelse som i ørsmå glimt ser naturen fra dens eget perspektiv. Hva kjennetegner jegerens identitet, hva utgjør hans særegenhet og berettigelse i dagens samfunn? Ja, hvorfor ønsker noen av oss – ganske mange egentlig, det er nesten en halv million registrerte jegere bare i Norge – å drepe disse pene dyrene? Kroglunds egne barn spør ham om det samme. Hva i all verden skal han svare?

Torolf E. Kroglunds prosjekt er gjennomtenkt og sympatisk. Han har valgt en personlig vinkling, slik det er blitt vanlig i sakprosaen de senere årene. Boken hans dreier seg om jakt, men minst like mye om ham selv. Forfatteren starter med en spesiell hendelse fra reinsjakten på fjellet. Her blir han overrasket av en stor flokk ville reinsdyr. Dyrene strømmer forbi ham på alle kanter, som en naturkraft. Han er plutselig midt iblant dem, men uten tanke på å skyte. Så er dyrene vekk. Han står igjen i en slags godartet sjokktilstand og forstår at opplevelsen vanskelig vil la seg dele med andre mennesker. Nærheten til dyrene er rå, direkte og ordløs. Enhver gjenfortelling blir en blek skygge.

 

DØDEN SOM BEKREFTELSE

Det er en fin innsikt, dette – å forstå selve fortellingens begrensninger. Kroglund prøver å formidle noe som utgjør en viktig del av hans liv. Han gjør det relativt ydmykt og uten forstillelse. Og han gjør det med et ideelt mål. Han vil få folk flest til å forstå at jakt er både sunt, samfunnsmessig forsvarlig og miljømessig bærekraftig. Han forteller om jakt på småvilt og storvilt, om fine opplevelser og om det motsatte. I enkelte passasjer blir han rent filosofisk. Og det er her han er på sitt beste, i analysen av forholdet mellom kultur og natur, mennesker og dyr. Særlig utgjør beskrivelsen av jegerens behov for å forstå dyrets perspektiv treffende lesning:

 

[…] man må uansett sette seg inn i dyrenes verden og forstå dyret på et grunnleggende vis for å bli en dyktig jeger. På en fin måte handler det også om evnen til perspektivbytte, noe som åpner nettopp for empati. […] Og sammenhengen mellom det å ta dyreliv, men gjøre det med respekt og empati er en slags hellig handling, hvor døden blir en bekreftelse på livet.

 

Kroglund diskuterer norsk natur- og viltforvaltning og konkluderer med at den stort sett må regnes som forsvarlig. Rovdyrdebatten er han også innom. Når det gjelder ulvejakten, balanserer han på slakk line og prøver så inderlig vel å forstå alle: bønder og byfolk, jegere og naturforvaltere. Jakt på jerv og gaupe er mindre omstridt, påstår han, siden det her finnes «levedyktige bestander». Slik kan man også si det, hvis man ikke vet bedre. Forvaltningen av disse dyrene handler i Norge om distriktspolitikk og lite annet. Sauebøndene har skaffet seg uforholdsmessig stor makt over norsk rovdyrforvaltning. Kvotene for jakt og uttak av jerv og gaupe må selvsagt også tas med i det totale regnestykket her, i tillegg til bestandstallene. Det finnes til sammen ca. 640 jerv og gaupe i Norge. Av disse kan rundt 250 dyr felles i år, altså ca. 40 prosent av det totale antallet. Dette er et absurd høyt prosentmessig tall i jaktsammenheng for så små bestander. Denne jakten er svært kontroversiell – ikke minst internasjonalt – og er overhodet ikke regnet som levedyktig viltforvaltning på noe vis, unntatt kanskje innad i Senterpartiet. Til sammenligning er det over 100 000 elg i Norge, og selv for denne viltarten er den faktiske fellingsprosenten lavere enn for de forsvinnende små bestandene av jerv og gaupe.

 

HANDLER OM Å DREPE

Denne boken har et problem, sine gode sider til tross: Den mangler autoritet. Forfatteren har fornuftige meninger på flere områder. Blant annet er han motstander av det famøse forbudet mot blyhagl, som nå heldigvis er blitt politisk reversert. Og han kritiserer regjeringen for å planlegge å selge Statskog, som den kortsiktige og historieløse avgjørelsen det er. Men han er generelt for mild og forståelsesfull i tonen og for rund i kantene på viktige områder. Han forstår naturvernere og han forstår bygdefolk som vil skyte ulv og rovfugler. Han vektlegger jegeretikk og forkaster jakt som ren underholdning, korrekt nok, men kunne vært ærligere når det gjelder selve jegerens motiver. Visst er det viktig med naturstemning og solnedganger på fjellet, men jakt er og blir brutalt. Det handler om å drepe. Ellers kunne man ha plukket sopp. Og selvfølgelig er jakt både underholdning og tidsfordriv for jegeren selv. Såpass må man tørre å innrømme. Så får jaktmotstanderne heller mene hva de vil.

Dessuten finnes det uklarheter og tegn på sviktende dømmekraft på det jaktfaglige området. Forlaget har neppe tatt seg bryet med å bruke en jaktkyndig konsulent her. Kroglund drar ut på jakt og planlegger å slakte hjortevilt med en diger samekniv, noe som må sies å være krevende å få til uten store mengder griseri. Utvomming og slakt gjøres langt mer kontrollert med en mindre kniv. Forfatteren gjengir videre den gamle, seiglivede myten om at skadeskutte andefugler dykker ned og biter seg fast i bunnvegetasjonen for å dø der nede i dypet. Henrik Ibsens Vildanden har bidratt til denne misforståelsen, som en moderne jeger neppe bør føre videre. Verre er det når Kroglund ved to anledninger forteller at han bruker kikkertsiktet på geværet for å betrakte dyr, når han ikke har til hensikt å skyte. Dette er en praksis som kanskje benyttes av enkelte jegere, men den skal overhodet ikke anbefales i en bok om jaktetikk. Man peker ikke på noe levende vesen med gevær uten å ha til hensikt å skyte.

 

FORSØK PÅ Å FORKLARE

Spørsmålet er hvem som kunne tenkes å ha utbytte av Kroglunds velmente jaktbok. Ganske mange, vil jeg tro. Både jegere, jaktmotstandere og andre kan finne interessante elementer her. Boken har informasjonsverdi. Ikke fordi den er godt skrevet, for det er den ikke. Språket er dessverre ganske uinspirert og upresist, slik det altfor ofte blir når nordmenn skriver om natur og jakt. Et sted brukes adjektivet god/godt fire ganger i løpet av ni linjer. Dessuten har forfatteren en uforklarlig forkjærlighet for anførselstegn, mengder av dem, der de ikke hører hjemme. I en periode uten jakt har han for eksempel «lagt det litt på hylla», og han forteller om en venn som har jaktet «i alle år». Selv har jeg også jaktet i alle år, uten anførselstegn. Men altså: Boken representerer et ærlig forsøk på å forklare hva jakt dreier seg om. Den er skrevet med alvor. Det er ingen liten ting. Uheldigvis avsluttes den med en novelle som Kroglund selv har produsert, og som tidligere har vært offentliggjort på det urbane hipster-naturnettstedet Harvest. Som litterært haleheng er novellen malplassert, som skjønnlitteratur er den ikke verdt å nevne.

 

RUNDT FJELLETS FOT

Det som er synd, er at Kroglund ikke har holdt seg til den virkelig ambisiøse delen av prosjektet sitt og utarbeidet dette til en hel bok. Det er beskrivelsene hans av de filosofiske aspektene ved jakten som det svinger av. Det er den etiske dimensjonen som rører og utfordrer leseren. Det er her de avanserte og vanskelige sidene ved jakt tas opp, og Kroglund gjør det på kompetent vis. Han nevner Hans Skjervheim, han trekker frem Fønhus og Hemingway, Darwin og Freud – og han understreker på en fin måte både naturens storhet og dens grunnleggende hensynsløshet. Han forteller om hvordan mennesker i tidligere tider gikk rundt fjellenes fot av respekt for naturens storhet og dens iboende fare. I moderne tid klatrer og klorer man seg jo opp til fjellets høyeste topp og står på hendene der oppe mens man tar en selfie. Alt annet enn ydmykt, og et bilde på menneskets mest vulgære egenskaper.

«Naturens kraft er enorm», påpeker Kroglund, passende nok – den er mektig og uten empati. Naturen bryr seg aldri om oss, selv om vi alltid må forholde oss til den. Naturen er vårt ansvar, men ikke omvendt. Denne innsikten står sentralt i boken: altså at det dreier seg om et enveis forhold. Dyrene er ikke våre venner, kan man legge til – enten man jakter på dem eller ikke. De er fremmede for oss, slik vi også er det for dem. Det ligger faktisk en stor respekt i denne innsikten, som ikke alle miljøer har fått med seg. Løven Cecil hviler muligens i fred, men ikke fordi sentimentale romantikere poster bilder av ham på internett.

 

 

7ZdIA4-SzKLAATauGRjKupuakisKB8HcUxxIUB_OyQ0