En tydelig relevanstrend sveiper over verdens universiteter, Norge inkludert. Den frie og kritiske faglige aktiviteten snakkes det mindre om.

Året 2015 startet med en oppblussing av diskusjonen om fagskriving og språk, først og fremst om«forskningens språk». Rektor ved Norges idrettshøgskole, Kari Bø, hadde i en kronikk i Forskerforum 4/2014 tatt til orde for å øke ambisjonene for norsk forskning. I den forbindelse hevdet hun at «det akademiske språket er og blir engelsk. Å publisere på norsk øker ikke standarden og gjør at vi ikke nødvendigvis rekrutterer de beste inn i toppstillingene». Bø fikk svar av Irmelin Kjelaas, stipendiat ved Høgskolen i Telemark, som i en kronikk i Aftenposten 04.01.2015 påpekte at skrivingens adressat er viktig, også i forskningssammenheng: «I mitt doktorgradsprosjekt, om enslige asylbarn på en norsk barnevernsinstitusjon, er jeg langt mer opptatt av å kommunisere med miljøarbeiderne, lederne og byråkratene i barnevernet, enn med diskursforskerne i tidsskriftet Discourse Studies.»

Ulikheten i synspunktene har sammenheng med ulike universitetspolitiske posisjoner. Hvor mye vekt skal man legge på norske behov, og hvor mye skal man legge på internasjonalisering? Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen satte i 2014 i gang en prosess for å slå sammen høyskoler og universiteter, og en sentral del av begrunnelsen ligger i et ønske om høyere kvalitet. I brevet til institusjonene skriver ministeren at «norsk forskning når ikke like høyt opp i internasjonale sammenlikninger som svensk, finsk og dansk forskning […] og flere miljøer må løftes fram, slik at vi kan få større uttelling på den internasjonale arenaen med flere verdensledende miljøer og mer gjennombruddsforskning». I flere forskningsmeldinger de senere årene framheves internasjonalisering som et viktig virkemiddel for kvalitetsheving. Norsk forskning må stå i dialog med internasjonal forskning, og skal dette lykkes, må resultater publiseres på engelsk. I egenskap av rektor ved Idrettshøgskolen følger Kari Bø opp vedtatt politikk. Sant er det også: Det er viktig å inngå i internasjonale fellesskap av forskere. Likevel er Kjelaas’ poeng godt: Hun forsker for å påvirke, forandre og forbedre sider ved dagens norske virkelighet. Hun henvender seg ikke bare til de som skal vurdere doktorgraden hennes, men vil ha i tale de som arbeider på det feltet hun undersøker. Diskusjonen vitner om at universiteter og høyskoler fyller mange og ulike oppgaver innen produksjon av kunnskap, og det kan være vanskelig å forene dem.

UNIVERSITETENES OPPGAVER Da Universitetet i Oslo fylte 150 år, holdt professor i klassisk filologi, Leiv Amundsen, en jubileumstale som senere ble trykket i Samtiden. Amundsen har intet å si om universitetets oppgaver. De framstår som selvsagte. Amundsen benyttet talen sin til å takke de menn – bokstavelig talt – som i tiden rundt 1811 bidro til at Universitetet i Oslo ble en realitet, de menn «hvis trekk møter oss, i marmor og bronse, hver gang vårt Universitet samler oss til fest – en anerekke det ønsker skal bli bevart i levende erindring». Amundsen lar universitetet selv framstå som det handlende subjektet, og han beskriver videre den nasjonale motivasjonen hos universitetets forkjempere. «Bør Norge have et Universitet i sit eget Skjød?» spurte Nicolai Wergeland, og besvarte spørsmålet med et «lidenskabelig Ja». En annen av UiOs fedre, Grev Wedel Jarlsberg, arbeidet også målrettet for å realisere «Videnskabernes Tempel», kan vi lese hos Amundsen.

Det sentrale for universitetsfedrene i 1811 var altså at fedrelandet måtte ha et universitet – beskrevet med en metafor mange i dag vil finne paradoksal. For professor Leiv Amundsen, instituttstyrer og generalsekretær i Videnskabsakademiet i 1961, er et universitet et udiskutabelt gode. Hvorfor kreves mer eksplisitt legitimering og vurdering av innhold og oppgaver nå? Tallenes tale har dratt oss i denne retningen.

ENDRINGSFAKTORER Amundsen forteller at de første studentene som ble tatt opp, sommeren 1813, var 17 i tallet. I 2014 ble 145 875 nye studenter tatt opp til høyere utdanning i Norge, ifølge databasen DSB. Forskningsmeldingen 2012–13, Langelinjer, melder at i 2010 hadde 338 prosent av befolkningen Norge i alderen 25–64 år høyere utdanning. Meldingen spår at om få år vil andelen være på om lag 50 prosent av den yrkesaktive befolkningen. Høyere utdanning var et privilegium for de meget få i 1811. Et lite antall kandidater fra vitenskapens tempel vil lett finne en plass på arbeidsmarkedet, men når halvparten av den yrkesaktive befolkningen utdannes ved universiteter og høyskoler, blir spørsmål om innholdet i utdanningene, kostnadene i sektoren, tilpasning til arbeidslivet og samfunnets behov mer påtrengende.

Allikevel kan ikke masseuniversitetet alene forklare universitets- og høyskolepolitikkens vekslende innhold og de skiftende forventningene til institusjonene. Globaliseringen, krympingen av verden, medfører at både folk og ideer flytter på seg raskere og på en mer omfattende måte enn før. I vårt land ble spørsmålet «Hva skal vi leve av etter oljen?» påtrengende rundt år 2000. Det står fortsatt sentralt i utformingen av forskningspolitikken. Bladet Forskningspolitikk skrev i en leder i forbindelse med forskningsmeldingen fra 1999 at «i lys av Regjeringen Bondeviks verdiorientering er det overraskende at meldingen er så ensidig opptatt av forskning som konkurransekraft – innovasjon og økonomisk verdiskaping er det sentrale». Senere sto de store samfunnsutfordringene sentralt: klimaendringene, fornybar energi, mat, demokrati og fred. Universitetene skal bidra aktivt, og mange unge mennesker som vil gjøre verden til et bedre sted, har blitt inspirert til studier på nye emner og program. Forventningene har særlig gått til realfag og teknologi. Internasjonalt har disse fagene fått et oppsving etter 2000, for USAs vedkommende dokumentert i rapporten The Teaching of the Arts and Humanities at Harvard College: Mapping the Future (2013). Rapporten dokumenterer også en nedgang i antall studenter som særlig sysler med skriving og sakprosa, altså innen de humanistiske fagene. For Norges vedkommende forteller Langelinjerat de mest populære studiefagene her i landet er helse- og sosialfag og økonomisk-administrative fag. Disse vokste mest i tiåret 2000–2010. Fra 2005 har det vært «en positiv utvikling i antall søkere til teknologi- og ingeniørfag», mens «antallet studenter i humaniora har gått ned med over 5000 siden 2002».

NYTTIGE FAG En tydelig relevanstrend sveiper over verdens universiteter, Norge inkludert. Den faglige virksomheten skal være nyttig for samfunnet. I tillegg skal den være internasjonalt fremragende. Forskningen skal svare på konkrete utfordringer og dekke eksplisitte kunnskapsbehov. Den frie og kritiske faglige aktiviteten snakkes det mindre om. Svært mange forskere stiller seg kritisk til at nyttebehov, ofte kortsiktige, definert av ikke-forskningskyndige, skal legge premissene for forskningspolitikken. Universitetsfolk argumenterer oftest for fri, forskerinitiert grunnforskning. De framhever at forskerne kjenner forskningen bedre enn politikere og næringslivsfolk. Kvaliteten vil stige når forskere har tilstrekkelig handlingsrom til å forfølge sine ideer, mens den vil synke når ideene skal tilpasses mer politisk orienterte program og utlysninger. Noen av de mest kritiske er forskere fra humaniora, som forvalter forskningsfelt som sjelden adresseres i de store programmene for innovasjon og fornybar energi. Relevanspresset kommer imidlertid ikke bare fra politikk og næringsliv. Studentene etterlyser klar og tydelig relevans i utdanningene, i den forstand at de vil ha utdanning som sikrer dem jobb. Kravet om at utdanningene skal tilpasse studentene til arbeidsmarkedet er utfordrende for humaniora og samfunnsvitenskap, frie studier som nettopp ikke utdanner til veldefinerte yrker, men kan brukes i mange sammenhenger. I USA opplever de tradisjonsrike Liberal Arts Colleges betydelig nedgang i studenttall, forteller Ferrall (2011). Disse institusjonene, som alltid har vært opptatt av dannelse og vil gjøre studentene til opplyste samfunnsborgere med demokratisk sinnelag, etisk bevissthet og kjennskap til kunst og kultur, ser nedgangen i sammenheng med at studentene i stadig større grad velger utdanninger som er direkte innrettet mot arbeidslivet.

DANNELSE Et universitet som allikevel har valgt å satse på dannelse og Liberal Arts, finnes i Hongkong: Lingnan University* – et lite universitet når det gjelder studenttall.Studentene avlegger flere poeng i sin fireårige bachelorgrad enn det som kreves for de rent faglige studiene. 80 tilleggspoeng skal utvide studentenes horisont og danne dem som bevisste og globale samfunnsborgere. En filmvisning om ettermiddagen med påfølgende diskusjon gir for eksempel to poeng, en tangokonsert med kommentarer om musikkens kulturelle røtter gir tre, det såkalte «toastmasterkurset» med innlagt ansvar for å lede et arrangement gir fire. I dette siste inngår presentasjonsteknikk med øvelser, før studenten leder for eksempel utdelingen av prisen til årets beste lærer.

Lingnan innfører obligatorisk service learning – samfunnstjeneste – fra 2016: Alle studenter skal gjennomgå en periode med samfunnsnyttig arbeid. Høsten 2014 kunne studentene som valgte samfunnstjeneste som en del av sine ekstrapoeng, for eksempel delta i arbeidet med å gjøre en kinesisk fastlandslandsby mer bærekraftig – opphold på stedet inngår – eller de kunne knytte seg til et program for oral history, om Hongkongs historie, og samle inn minner på et sykehus. Hensikten med samfunnstjenesten er også at studentene skal delta i forskning. Studentene skal bruke kunnskap de har fra studiene, i sammenhenger utenfor universitetet, de skal lære noe nytt og bidra til å produsere ny kunnskap.

Dialogen mellom student og lærer er av største viktighet innen Liberal Arts. På Lingnan skjer derfor størstedelen av undervisningen i grupper med tolv studenter. En Lingnan-student fra Beijing kunne fortelle at gruppeundervisning var noe av det hun var mest fornøyd med på Lingnan, fordi hun ble kjent med alle lærerne sine. Lingnan legger også stor vekt på tospråklighet: engelsk og kinesisk. Dette siste oppleves som meget relevant i Kina og er nok en viktig årsak til at universitetet har mange søkere. Læringsmålene peker tydelig på Liberal Arts-profilen. Kandidatene skal blant annet ha tilegnet seg internasjonale perspektiver, sterke analytiske egenskaper og evne til kritisk tenking, samt gode samarbeidsevner basert på toleranse og integritet, slik at kandidaten tar personlig samfunnsansvar.

PROFILER Lingnan er et interessant eksempel fordi man faktisk har meislet ut en særegen profil. I internasjonal universitetspolitikk har man lenge antatt at globaliseringen og den økte konkurransen ville bidra til å gjøre universitetene forskjellige. Sannheten er at de er blitt likere. Kloden rundt vil alle universiteter framstå som fremragende forskningsinstitusjoner. De satser på tverrfaglighet og internasjonalisering, de er opptatt av bærekraft og innovasjon, de samarbeider med næringsliv og andre eksterne institusjoner. Internasjonalisering står på alles agenda, og de ansatte skriver
6forskningsartikler på engelsk. Alle har strategier som forteller at universitetet er opptatt av høy kvalitet.

Altfor få universiteter er som Lingnan, med høye, men realistiske og presise læringsmål. Mangelen på konkrete ambisjoner på studiefeltet gjelder også for Norge, selv om det i innledningen til Lange linjer påpekes at det å «utdanne morgendagens arbeidskraft er kanskje den viktigste oppgaven universiteter og høyskoler har».

MER DIVERSITET Homogeniseringsprosessene har vunnet fram innenfor Norges grenser. De 28 statlige institusjonene i sektoren er blitt stadig mer like, selv om de varierer i størrelse. De er alle regulert av en og samme lov. Stillingsstrukturen er lik, og oppgavene er grunnleggende de samme: Alle institusjonene kan tilby utdanning på tre nivå, lavere grad, høyere grad og doktorgrad, alle skal drive forskning og utviklingsarbeid (FoU). Alle institusjonene er (del)finansiert av det samme finansieringssystemet. Kunnskapsministerens brev om struktur for høyere kvalitet og mer gjennombruddsforskning er rettet til alle de 28 statlige institusjonene.

Hva med en politikk som stimulerer til mer heterogenitet i norsk U&H-sektor? Forskning er populært blant de ansatte, det gir prestisje, og iblant framkommer resultater som forandrer vår forståelse av virkeligheten – gjennombruddsforskning. Norge med sine i overkant av 5 millioner mennesker skal ha ambisjoner om å delta, og fjorårets nobelpris til Edvard og May-Britt Moser på NTNU viste at det er mulig. Men for å stikke fingeren i jorda: Store deler av verdens gjennombruddsforskning kommer ikke til å skje her. Når vi snakker om våre ambisjoner om internasjonal toppforskning, må vi ikke glemme at vi også har en velferdsstat å drifte. Skolene skal ha gode lærere, helsevesenet trenger dyktige leger og gode sykepleiere, næringslivet må ha ingeniører, og noen må holde styr på pengene samt ivareta og utvikle det demokratiske systemet og kulturlivet. Vi er tilbake hos Kari Bø og Irmelin Kjelaas. Bø går for fremragende internasjonal forskning. Kjelaas vil forbedre og videreutvikle et bestemt trekk ved den norske velferdsstaten i sitt doktorgradsarbeid. Diskusjonen dem imellom minner oss på at forskning er mange ting. Forbedring og utvikling – innovasjon – trengs også på nasjonale samfunnsområder og kan medfordel involvere doktorgradsarbeid, med de krav til metodebevissthet, teoretisk plassering og inngående kjennskap til undersøkelsesobjektet som denne sjangeren krever. Skal man lykkes med å produsere slik ny kunnskap, stilles andre krav enn det vi forbinder med begrepet gjennombruddsforskning. «Vi må sikre at vi har nok middelmådig forskning!» sa professor Knut Holtan Sørensen på et NTNU-seminar og høstet sjokkerte blikk. Midt i alt snakket om eksellens ville han minne om eksistensen av kunnskapsbehov som ikke framstår som glamorøse på den globale arenaen. Å meisle ut en norsk U&H-politikk som bidrar til at hele bredden av kunnskapsbehov møtes med forskning, er en viktig oppgave.

HUMANISTISKE FAG De siste årene har «humanioras krise» blitt inngående diskutert, ikke bare her i landet, men i store deler av den vestlige verden. Hva denne krisen faktisk består i, er mer uklart. Én ting er at tallenes tale dokumenterer en viss tilbakegang for studenttilstrømmingen til de humanistiske fagene, en annen at internasjonale trender trekker mot nytteverdi og bort fra dannelse og kunnskapens egenverdi. Nedgang i studenttall gir budsjettnedgang. Flere steder, også i Norge, har studieprogram i humanistiske fag blitt beskåret eller lagt ned. Krise-begrepet dekker følelsene hos ansatte på disse fagene og deres studenter, men det vil være vanskelig å finne næringslivsfolk og politikere som ser en viss nedjustering av humaniora som en krise, i en situasjon hvor tilstrømmingen til realfag og teknologi øker.

De humanistiske fagene er i omstilling. Særlig må humanistene finne ut av hvordan kravene om relevans skal møtes, både arbeidslivsrelevansen som studentene etterspør, og samfunnsrelevansen i mer generell forstand. Sverker Sörlin og Anders Ekström hevder i den svenske rapporten Humanisterna och framtidssamhället at humanistene havnet i en utfordrende situasjon fordi de aldri definerte sin egen samfunnsrolle, og fordi fagene har vært for ensidig tilbakeskuende. Rapporten spør også om humanioraforskerne tar krisebegrepet i bruk fordi hegemoniet er tapt til naturvitenskap og teknologi. Når humanioras endringer analyseres i et 100-årsperspektiv, finner de svenske forskerne en kraftig vekst for de humanistiske fagene, en vekst som nærmest nuller ut den lille nedgangen mot 2010. I kapitlet om humaniora i framtiden spør forskerne etter nye studieprogram, og de finner noen, som Digital humaniora og Humaniora og bærekraft.

Også den norske rapporten Hva skal vi med humaniora?, ført i pennen av Helge Jordheim og Tore Rem, ser behov for en viss kursendring. Rapporten understreker humanioras ansvar for å opprettholde en velfungerende offentlighet. I tillegg ønsker forfatterne et tydelig brudd med fortidens nærmest ensidige nasjonale vektlegging av kulturfagene. Globale perspektiver bør få mer plass i framtidens humanioraforskning. Den norske rapporten avsluttes med en grundig diskusjon om humanioras nytte. Konklusjonen framstiller humaniora som «en type vitenskapelig beredskap som setter oss i stand til å takle uforutsigbarhet og kriser». Det er sikkert sant, men det er litt lite. Rapporten viser at det er en vanskelig oppgave å konstruere en slags særegen humaniora-essens. De humanistiske fagene er både forskjellige seg imellom, og de har likheter med andre fag, ikke minst samfunnsfagene. Spørsmålet er om ikke nytte og relevans kan beskrives mer overbevisende på nivået under, med utgangspunkt i de enkelte humanistiske fagene.

FRAMTIDEN Mens dette skrives, arbeider kunnskapsministeren med en stortingsmelding som skal foreslå strukturendringer for å høyne kvaliteten innen statlig U&H-sektor. En periode med frierferder, stevnemøter og avskjeder på grått papir ebber ut, og nye og større institusjoner vil oppstå. Motstanderne av prosessen understreker ofte at store institusjoner ikke nødvendigvis betyr høy kvalitet. Sant nok, men motsatt sett: Små institusjoner er sårbare. Hvis et fagmiljøs utdannings- og forskningskvalitet beror på kun et par personer, utgjør for eksempel sykdom en betydelig trussel. En fordel med statsrådens initiativ er at opprykkssystemet for universitetstatus, hvor høyskolene jakter på doktorgrader for å kunne bli universiteter, kan dø ut. Sammenslåingen av høyskoler og universiteter vil gi de beste forskningsmiljøene i høyskolesektoren gode muligheter til å delta både i doktorgradsutdanning og forskningsprosjekter. Slik kan norsk forskning styrkes i hele sin bredde.

Forhåpentligvis kan strukturendringene også bidra til mer dristighet i studietilbudene og mer nytenking i læringsmiljøene. Vil noen ta fatt i arven fra Liberal Arts og legge vekt på bredde og dannelse? Vil noen ta forskningsbasert undervisning på dypeste alvor og integrere studentene i pågående forskning ved institusjonen? Hvor langt er det mulig å gå i fruktbart samarbeid mellom bedrifter eller helseinstitusjoner og utdanning? Universitets- og høyskolesektorens masseutdanningsinstitusjoner trenger nytenking og eksperimenter for bedre læring.

Referert litteratur:

Leiv Amundsen, «Imagines majorum. Tale ved årsfesten på Universitetet i Oslo’s 150-årsdag 2. september 1961». Samtiden 30/1961

Kari Bø, «Hev ambisjonene!» Forskerforum 4/2014

Victor Ferrall jr., Liberal Arts at the Brink. Harvard University Press, Cambridge, Massachusetts 2011

Forskningspolitikk 3/1999, Oslo

Torbjørn Røe Isaksen, «Oppdrag til statlige høyere utdanningsinstitusjoner: Innspill til arbeidet med framtidig struktur i universitets- og høyskolesektoren». Brev datert 26.05.2014

Helge Jordheim og Tore Rem, Hva skal vi med humaniora? Rapport om de humanistiske fagenes situasjon i Norge. Stiftelsen Fritt Ord, Oslo 2014

Irmelin Kjelaas, «Norsk – bare for de bakstreverske?» Kronikk i Aftenposten 04.01.2015

Stortingsmelding 18 (2012–2013),  Langelinjer – kunnskap gir muligheter regjeringen.no/nb/dokumenter/meld-st-18-20122013/id716040 (lest 06.03.2015)

James Simpson og Shawn Kelly, The Teaching of the Arts and Humanities at Harvard College: Mapping the Future, Harvard University, Cambridge, Massachusetts 2013

Sverker Sörlin og Anders Ekström,  «Inledning. Humanisterna och framtidssamhället», i Julia Boguslaw m.fl., Humanisterna och framtidssamhället. Forskningsrapport fra Institutet för Framtidsstudier, Stockholm  2011

*Opplysningene om Lingnan University er basert på hjemmesiden ln.edu.hk (lest 09.03.2015) og på intervjuer og observasjoner gjort under mitt gjesteopphold 28.09.–15.12.2014.