Etter 22/7 har den norske offentligheten flommet over av artikler og bøker som på en eller annen måte behandler eller knyttes til de overveldende begivenhetene som fant sted denne dagen. Jeg har lest noen av dem.

Dette er bøker som spriker i forskjellige retninger. Simon Malkenes’ Apokalypse Oslo tar for seg den apokalyptiske tenkemåten vi finner i drapsmannens kompendium ”2083 – A Declaration of European Independence”, og mer eller mindre beslektede trykksaker. Han går langt i retning av å hevde at en apokalyptisk tenkemåte fanger tenkeren i dette skriftet, og at samme tenkemåte også antakeligvis gjør seg gjeldende langt inn i en veletablert politisk organisasjon som Fremskrittspartiet.

Øyvind Strømmens Det mørke nettet kartlegger nettverket av personer, organisasjoner og nettsteder – hovedsakelig på ytterste høyre fløy – som drapsmannen i varierende grad assosierte seg med. Denne boken understreker at det finnes en vesentlig forskjell mellom radikale og moderate nettverk, men viser at førstnevntes historie strekker seg uavbrutt og over store deler av Europa fra mellomkrigstiden til våre dager, og at flere av de vellykkede populistiske partiene er klart påvirket av de mer radikale strømningene, både hva gjelder organisasjonshistorie og retorikk. Fremskrittspartiet har til tider vært det største av de høyrepopulistiske partiene og skiller seg også etter Strømmens vurdering ut som lite preget av ekstrem retorikk.

Ketil Raknes tar i sin Høyrepopulismens hemmeligheter for seg noen av de mest vellykkede nye partiene på høyresiden i Sverige, Danmark, Nederland og Norge, nettopp de som det kanskje er mest relevant for nordmenn å lære mer om. Han skriver også interessant om en av deres viktigste forløpere i USA, nemlig George Wallace og den populistiske reaksjonen på høyresiden mot venstresidens radikale reformer på 1960-tallet. Ved å påpeke hvordan denne reaksjonen fikk utløp og varig innflytelse i Det republikanske parti, er det kanskje han som best viser hvilket politisk potensial disse strømningene kan ha. Raknes understreker også at årsaken til disse partienes suksess først og fremst er å finne i følgende vellykkede kombinasjon: På den ene siden tematiserer de et ubehag som de andre partiene unnviker, og på den andre vinner de gehør som troverdige talsmenn for interesser de andre partiene også anerkjenner som legitime.

Lars Gules Ekstremismens kjennetegn – som jeg har bidratt til og derfor ikke skal si så mye om – har en mer pragmatisk tilnærming til ekstremistisk retorikk og søker å utstyre leseren med verktøy for å håndtere farlig og tvilsom politisk argumentasjon. Apokalyptiske tenkemåter er ett eksempel på slik retorikk, og de er interessante fordi de tjener det formål å bygge bro fra en ekstrem virkelighetsforståelse til en ekstrem normativ forståelse. Jeg har også tatt en titt på Flamme Forlags Motgift, hvor en rekke kjente saksprosaforfattere prøver å gjennomføre noe av det arbeidet Gule oppfordrer til. De svarer på en del av påstandene som synes å stå mest sentralt ikke bare i drapsmannens politiske virkelighetsforståelse, men også i ganske mange andres.

Endelig har jeg lest Joakim Hammerlins Terror og demokrati. I motsetning til de andre bøkene, som hver på sin måte søker å gå inn i hva de oppfatter som problematisk eller farlig politisk retorikk, ser Hammerlin på tiltak for mer instrumentell håndtering av potensielt farlige politiske aktører. Han tar blant annet for seg presset i retning av intensivert overvåkning som gjorde seg kraftig gjeldende i USA etter 11/9, et press som kan tenkes å påvirke også de foreløpig relativt moderate norske myndighetene etter sjokket 22/7. Det er tankevekkende å bli minnet om de ekstreme posisjonene som ble inntatt, og de radikale overvåkningsplanene som også delvis er blitt innført etter terrorangrepet mot World Trade Center og Pentagon.

Forbindelser mellom ekstremisme og populisme
Dette er bøker som alle bør leses, av ulike grunner. For i skuren av kronikker og kommentarer som de færreste vel har kunnet unngå å lese etter 22/7, dukker det opp en rekke spørsmål og påstander som krever mer grundig behandling:

Finnes det mange i det ideologiske landskapet som Anders Behring Breivik har tegnet? Strømmen og Gule svarer ja. Selv om de utgjør en liten flik av det samlede ideologiske landskapet, er de antakeligvis mange nok til å kreve seriøs oppmerksomhet. De har også arbeidet i generasjoner med å bygge slagkraftige organisasjoner, om enn stort sett med begrenset hell. Og internett gir dem flere muligheter enn noensinne til å bygge nettverk.

Hører de mer slagkraftige og etablerte høyrepopulistiske partiene hjemme i dette landskapet? Gule, Strømmen, Raknes og Hammerlin svarer nei, men med forbehold. Malkenes går lenger og knytter indre og ytre fløy tettere til hverandre, men han baserer seg på en retorisk analyse som ikke med rimelighet kan anses å være tvingende. Geert Wilders’ frihetsparti (Nederland) og Vlaams Belang (Belgia) er eksempler på etablerte partier som følger en politisk linje som er tydelig påvirket av høyreekstremt tankegods, og som har tydelige innslag av rasisme og konspirasjonsteorier. Ungarns Jobbik hører også hjemme i denne kategorien, men med andre fiendebilder enn de vesteuropeiske partiene. Dansk Folkeparti og Fremskrittspartiet i Norge følger en politisk linje som klart skiller seg fra høyreekstremismen, men tillater fra tid til annen grov høyreekstremistisk retorikk, som i den famøse kronikken ”Drøm fra Disneyland” (Aftenposten 25.08.2010), ført i pennen av Christian Tybring-Gjedde og Kent Andersen.

Utøya. (Foto: Reuters)

Hvorfor er forbindelsene mellom det ekstreme og det populistiske høyre problematiske? En god del mennesker med sympatier godt til høyre vil finne det ubehagelig at alt fra Fremskrittspartiets venstrefløy til reinspikka fascisme og pøbelgjenger med tynne politiske alibier klistres til Anders Behring Breivik og hans anti-jihadistiske nettverk, et nettverk som på sin side også prøver å opparbeide så mye distanse til drapsmannen som mulig. Det er ikke til å unngå at det vil forekomme en utdeling av guilt by association i det alminnelige ordskiftet som ofte hviler på tvilsomme argumenter. Men samtlige forfattere er relativt flinke til å påpeke at det går en avgjørende grense mellom strømninger som dyrker og strømninger som avviser vold, selv om grensene er flytende når det gjelder andre sider ved retorikken de bruker. Alle tanker til høyre for Høyre eller de andre etablerte kristeligdemokratiske og konservative partiene i Europa er ikke avskygninger av en fascistisk og voldsdyrkende original.

Men forfatterne av disse bøkene tilhører sentrum eller venstresiden i det politiske landskapet og synes høyrepopulisme er problematisk også av andre grunner enn forholdet til de voldsdyrkende tendensene helt på ytterste fløy. Det er problematisk at inadekvate karikaturer av motstandere og innvandrere florerer, at mange bruker og kanskje også tror på en konspirasjonsteoretisk retorikk som fortegner de reelle mekanismene i samfunnet, at samfunnet slik det var idylliseres i en forvrengt nostalgi, at dagens samfunn svartmales, og at det tegnes kvasiapokalyptiske fremtidsvisjoner som stenger for en pragmatisk tilnærming til konkrete problemer. Men høyrepopulismen gror også ut av reelle problemer og verdisyn som ikke uten videre kan avvises som ondsinnede. Den er også et symptom på at noe ikke virker slik vi skulle ønske i det samfunnet vi lever i.

Balansegangen mellom ekstremisme og demokrati
Den noe nølende plasseringen av vårt hjemlige høyrepopulistiske parti og dets nærmeste slektninger i forhold til de rene ekstremistene reiser en viktig politisk utfordring for alle som ikke slutter opp om disse partiene, men likevel anerkjenner at de har krav på å bli tatt på alvor, og at vi ikke kan ha et sett spilleregler for diskusjonen mellom de hegemoniske partiene og et annet for diskusjonen mellom dem og høyrepopulistene. Bøkene kretser rundt to spørsmål som er blitt satt på spissen i tiden etter 22/7. Besvarelsen av disse spørsmålene krever en balansegang som er vanskelig for alle som er engasjert i politikk.

På den ene side: Hvordan skal vi lykkes med å tøyle farene som ekstreme politiske tenkemåter og retorikk fører med seg? Det kan være snakk om farer som vi stort sett alle kan anerkjenne, nemlig at tenkemåtene og retorikken inspirerer til vold, enten rettet mot staten eller politiske organisasjoner, eller mot private borgere som man betrakter som fiender. Det kan også være snakk om mer diffuse farer som noen av oss er mer og andre mindre bekymret for, avhengig av våre politiske oppfatninger, nemlig at ekstrem retorikk får politisk gjennomslag på demokratisk vis. At hardere tider kan by på større utfordringer i så måte, ser vi allerede nå etter de nylig gjennomførte valgene i Hellas og Frankrike.

På den andre side: Hvordan skal vi lykkes med å utvikle et demokrati som lever opp til navnet ved å slippe alle til, som anerkjenner alle borgeres opplevelse av hvordan endringer i samfunnet påvirker dem, og som gir alle en rimelig mulighet til å dele sine verdivurderinger med andre? Formelle og uformelle tiltak som har til hensikt å beskytte oss eller vår politiske kultur mot ekstremismens farer, truer med å innskrenke det demokratiske rommet for legitime ytringer. Det er et grunnleggende problem at demokratiet i nasjonalstaten, og da særlig små nasjonalstater som Norge, mister innflytelse til overnasjonale enheter som EU samtidig som alle politiske instanser i stadig større grad påvirkes av anonyme globale prosesser som ingen kontrollerer. Utvidelse av det demokratiske rommet kan imidlertid også gi spillerom for potensielt farlige ytringer.

Strømmen, Raknes og Gule trekker en mer eller mindre eksplisitt grense mellom populistiske og ekstremistiske posisjoner. Denne grenseoppgangen er svært viktig når vi skal nærme oss dette dilemmaet. Jeg unnviker her spørsmålet om ytringsfrihetens grenser formelt skal trekkes snevrere eller videre enn tilfellet er i norsk rett i dag, et spørsmål ingen av dem gjør til et eget tema. Spørsmålet er hva slags grenser vi skal trekke uformelt, det vil si gjennom å mobilisere motstand – gjennom motargumenter når vi kan og gjennom motagitasjon når vi må.

Hva skiller populisme og ekstremisme?
Grensen for hva som skal regnes som ekstremisme, er uklar. Å ha ekstreme – i betydningen uvanlige – oppfatninger av deskriptiv eller normativ art er ikke nok. I så fall var både Einstein og Mor Teresa ekstremister. I denne sammenheng kan vi kanskje se på ekstremisme som posisjoner som utgjør en fare vi med rette kan beskytte oss mot, selv om det innebærer i hvert fall uformelle innskrenkninger i den demokratiske friheten til dem som ytrer de ekstreme oppfatningene. For eksempel må man regne med at slike synspunkter bare unntaksvis vil bli trykket i medier som forvalter fellesarenaer, slik de store avisene og TV-kanalene gjør. Det kan være snakk om eksplisitte eller implisitte oppfordringer til vold eller diskriminering, som begrunnes rasistisk eller kvasirasistisk. Det kan være retorikk som underminerer den demokratiske samtalen ved å skape fiendebilder basert på grove generaliseringer og eller usannheter, bevisst eller på en grovt uaktsom måte. Samtidig må retoriske utblåsninger, karikaturer og effektive forenklinger av kompliserte saksforhold selvsagt være mulig. Hvor stort spillerom skal vi gi demagogene, om de nå befinner seg på den ene eller den andre siden av det politiske spekteret?

Det synes å være bred enighet om følgende grunnleggende prinsipp: Ingen ytringer om hva som er de faktiske forhold, eller om hva som bør gjøres, bør stenges ute fra det alminnelige ordskiftet med mindre det medfører skade eller betydelig risiko for skade for bestemte borgere. Så kan vi diskutere hva som skal regnes som skade eller betydelig risiko for skade. Oppfordringer til lovbrudd faller vanligvis klart inn under kategorien av ytringer som kan forbys. Og alle former for vold eller trusler om vold bør være absolutt tabu.

Men hva slags ytringer bør bekjempes med andre midler, med argumenter når det er mulig, og med andre midler når det er nødvendig, dog uten vold eller trusler om vold? Hva med oppfordringer til å bryte loven som viser til hensyn som er overordnet de hensyn loven man bryter skal ivareta? Slike oppfordringer ligger bak de klassiske eksemplene på sivil ulydighet: Man hindrer anleggsarbeidere i strid med loven for å beskytte naturverdier man anser som overordnet loven man bryter. Er det akseptabelt at man på tilsvarende vis gjør det vanskelig for personer å komme inn i et lokale hvor det oppfordres til aggressiv jihad eller anti-jihad? Enda viktigere i denne sammenhengen er kanskje bruken av beskrivelser av virkeligheten som ikke eksplisitt oppfordrer til lovbrudd, men som impliserer at lovbrudd er rosverdige eller nødvendige for å ivareta hensyn som er overordnet de hensyn som loven man bryter, skal ivareta. Er det akseptabelt å beskrive lovlig valgte myndigheters beslutninger, majoritetskulturens eller minoritetskulturers praksiser og verdier som forræderi eller systematisk å insinuere at bestemte personer eller grupper ikke er til å stole på, med de konsekvenser det kan få for disses gruppene i arbeidslivet og andre sosiale sammenhenger? Dette er en type beskrivelser som florerer på ytre og som også forekommer på indre høyre fløy, og for så vidt også på andre politiske fløyer.

Her kan vi kanskje trekke et grunnleggende skille mellom ekstremister og populister: Ekstremister, som drapsmannen den 22/7, hevder at innvandrere med muslimsk bakgrunn er en slik belastning for ikke-muslimer i deres lokale omgivelser, for velferdsstaten og for norsk kultur at man med rette kan bryte den demokratiske rettsstatens spilleregler for å bekjempe dem. Populistene, som den jevne aktivist i partier som FrP, vil i noen tilfeller hevde at problemet er omtrent det samme, men at man ikke med rette kan bryte demokratiske spilleregler for å få bukt med dem.

Forskjellen kan utdypes hvis vi ser på deres forhold til et tema de begge synes å ha felles, nemlig motstand mot hegemoniske synspunkter forvaltet av etablerte elitekulturer som de oppfatter som relativt venstreorienterte. Populister benytter en retorikk som bevisst avviser at elitekulturene skal ha mer autoritet i det offentlige ordskiftet enn vanlige folk når det gjelder å trekke grensen, dvs. avgjøre hvilke farer vi med rette kan beskytte oss mot, selv om det innebærer innskrenkninger i folks frihet. Ekstremister bruker en retorikk som tilsier at de tar sikte på selv å overta denne elitekulturen, de vil selv innta en hegemonisk posisjon og anser ideologien de står for, som overordnet demokratiet.

I noen tilfeller ser ekstremistene til og med på demokratiet som en ideologisk fiende. Eksempler på det siste er klassisk fascisme eller kommunisme, posisjoner som imidlertid er marginale selv blant de marginale. Så populistene er ok, selv om vi er uenige med dem, kan det synes som. Problemet oppstår når diagnosen som ekstremisten og populisten deler, egentlig er mer konsistent med ekstremistens syn på hva slags politisk handling som er påkrevet, enn hva populisten mener er tillatelig. Da vil de ekstreme trekke på de populistiske. Flere av disse bøkene påpeker nettopp at, og hvordan, dette er tilfellet.

22/7 som referansepunkt for analyse av ekstremismens farer
La meg avslutte med å si noe om disse bøkenes tilknytning til de tragiske hendelsene den 22/7. De fleste av bøkene var riktignok påbegynt, og mange av dem antakeligvis i all hovedsak ferdigskrevet, før denne forferdelige dagen. Men alle forfatterne følte tydeligvis at det var nødvendig å kople tekstene til hendelsene denne dagen. Det virker også sannsynlig at å komme noe som kunne likne 22/7 i forkjøpet, har vært i hvert fall et bimotiv for mange av forfatterne. Det klarte de ikke, som vi andre heller ikke klarte det.

Samtidig tror jeg 22/7 var noe mer og annerledes enn noen av disse forfatterne hadde fryktet. Hendelsene som fant sted, og mannen som stod bak dem, føyer seg ikke helt inn i fortellingene som finnes i noen av de bøkene de har begått, hvilket flere av dem også signaliserer bevisst og relativt tydelig. Malkenes er kanskje den som kommer nærmest, men muligens derfor virker også forbindelsen mellom drapsmannen og andre aktører på ytre eller indre høyre mest forsert hos ham. Koplingen mellom temaene høyrepopulisme, høyreekstremisme, overvåkning og 22/7 får ikke skikkelig feste i historien om massedrapsmannen slik jeg så langt har lært den å kjenne. Ikke fordi hendelsene var ekstreme, men fordi de var slike unntakshendelser.

Og de var ikke først og fremst unntakshendelser i kraft av alle som ble berørt, direkte og indirekte, selv om det var svært uvanlig, og særlig uvanlig i Norge. De var mest av alt unntakshendelser fordi de var villet, og fordi de i tillegg tilsynelatende var så avgjørende preget av én manns vilje og selvorganisering. Det virkelig bemerkelsesverdige var at gjerningsmannen på egen hånd kunne kultivere et rigid sinnelag på tvers av alle tilbøyeligheter til medfølelse og tvil, at han på egen hånd kunne gjøre seg til monster. Eller slik kan det i hvert fall se ut. Hva som egentlig har formet dette unntaksmenneskets handlinger, vil ganske sikkert forbli skjult for oss, selv om det sikkert finnes fellestrekk mellom denne ensomme ulven og andre massemordere.

Hendelsene den 22/7 hadde sine rent praktisk-tekniske forutsetninger. Aksjonen måtte planlegges, utstyr kjøpes inn, og selv i sin eneboertilværelse hadde den blivende massedrapsmannen kontakt med andre. Mange har reist spørsmål ved overvåkningen før tragedien og politiberedskapen da tragedien inntraff. Hammerlins presentasjon av endringer i overvåkningsinnretninger etter 11/9 er et betimelig varsku for hvordan vi skal se fremover etter 22/7. Men det viktigste spørsmålet er kanskje ikke egentlig hvordan akkurat det som skjedde på Utøya og i regjeringskvartalet, kunne skje. Jeg mistenker den avgåtte sjefen for sikkerhetspolitiet for i all hovedsak å ha hatt rett da hun sa at vi ikke kan regne med å oppdage slike som Anders Behring Breivik. Viktigere enn faren for ensomme ulver er de problemstillingene som allerede var aktuelle den 21/7, for eksempel faren for at organiserte miljøer med voldstilbøyeligheter skal få vokse frem og stimuleres fordi vi ignorerer ekstremistisk retorikk. Men hendelsene den 22/7 alene gir oss ikke grunnlag for å vurdere om faren for at organiserte miljøer skal ty til vold er økende eller ikke.

Kanskje aller viktigst er den betydning som ekstremistisk retorikk, uansett politisk farge, får i norsk hverdagsliv når den uforpliktende får sirkulere som sjargong i videre kretser, en sjargong der styresmakter, politiske motstandere og minoriteter utpekt som syndebukker omtales med forakt. Slik sjargong er selvsagt noe vi aldri kan bli kvitt. ”Å slenge med leppa” er, om ikke en menneskerett, så i hvert fall nødvendig smøring i den krevende omgangen mellom mennesker, og kanskje særlig mellom mennesker og systemer som i siste instans er blinde for den enkelte. Men det er en kunst vi kanskje må lære på nytt i våre raskt foranderlige sosiale omgangsformer, både å tolerere at folk bruker språket på ulik måte, og å øke bevisstheten om når en bestemt språkbruk gjør skade på andre.

(Dette bokessayet står i Prosa nr. 3/12).