Konkurransen om regjeringskvartalet var enda et  bevis på hvor vanskelig det er å beskrive et intuitivt estetisk fagfelt med et rasjonelt og forståelig språk.

 

Kunstnere bør ikke snakke om det de gjør. De blir svada-akademikere som produserer utilgjengelige tekster. De burde lage kunst og ikke prøve å være akademikere. Det har i det hele tatt aldri vært vellykket å snakke om banale ting på en veldig komplisert og utilgjengelig måte.

Slik åpnet billedkunstner Vanessa Baird et intervju med Morgenbladet den uken jeg begynte å skrive denne teksten. Og på en måte oppsummerer den enkle innsikten til Baird alt som er å si om arkitekters forhold til det skrevne og talte ord: Arkitekten er, i likhet med kunstneren, språket fremmed. Noe som har å gjøre med at de valgene arkitekter tar når de skaper arkitektur, hvor mange ord og analyser, hvor mye rasjonalitet og tekniske diagrammer de måtte forsøke å gjemme seg bak, i siste instans er estetiske og intuitive – og dermed noe som på mange måter unndrar seg videre forklaringer.

 

ÅPEN OG PORØS

Samtidig er det altså noen åpenbare ulikheter mellom kunst og arkitektur. Byggebransjen er Fastlands-Norges største næring, og husene vi bor og arbeider i, er bare unntaksvis kunstverk, og alltid en del av selve samfunnsordenen vår. Og som en formalisert del av det byggende Norge er arkitektene nødt til å snakke om det de gjør. Med hverandre, med andre aktører i byggeprosessene og av og til med samfunnet som sådan.

Slik tilfellet for eksempel var i forbindelse med konkurransen om regjeringskvartalet i 2015, der det er naturlig at valgene av arkitektoniske løsninger følges av en argumentasjon med bred appell og overbevisningskraft. Og her følger noen eksempler på hva arkitektene skrev om sine egne prosjekter.

«Istedet for et monumentalt og symboltungt regjeringskvartal ønsker vi å skape et regjeringskvartal som blir et bykvartal i forlengelse av den urbane konteksten.» Team BIG

Og:

«Bygningsringen er ikke lukket men åpen og porøs. Den tillater således tilgjengelighet for alle fra alle retninger, den bevarer og definerer vesentlige oversyn og den integrerer eksisterende bygninger i komplekset.» Team MVRDV

Og:

«Prosjektets hovedgrep åpner for både å kunne utvikle demokratisk transparens, skape større samhandling og flere fellestjenester for derigjennom å spisse og rendyrke det politiske arbeidet innenfor de respektive departementene og Statsministerens kontor.» Team LPO

Disse tre tekstene mener jeg sier oss flere ting, der det arkitektene egentlig mener, dessverre ikke er én av dem. Det man derimot kan slå fast, er for det første at de språklig sett er temmelig lite elegante, der for eksempel bruken av ordet «kvartal» tre ganger i samme setning er en pine for leseren. En annen ting er at språkføringen oppleves unødvendig abstrakt der enkle ord som «hus» eller «gater» glimrer ved sitt fravær. Og en tredje ting er at flere av disse abstraksjonene er vanskelige å forstå selv når man virkelig går inn for å forsøke. «Åpen og porøs». «Monumentalt og symboltungt». «Demokratisk transparens». Hva betyr egentlig det når det kommer til hus?

 

HVORDAN ARKITEKTER TENKER

Det er en takknemlig jobb å latterliggjøre denne omgangen med det norske språket, men jeg tror jeg skal avstå fra å tvære ut dette. Det interessante er jo å utforske hvorfor arkitektene velger en slik uttrykksform. Og for å nærme meg det spørsmålet tror jeg det enkleste er å ta dere med tilbake til Arkitekthøyskolen, der jeg studerte fra 2005 til 2011.

Og det mest talende sitatet jeg har fra denne tiden, er da en av våre aller mest feirede og respekterte arkitekter bøyde seg over studenten han veiledet, og postulerte at «det å snakke om arkitektur med en ikke-arkitekt er som å snakke om sex med en evnukk». Og det som er interessant med dette uendelig harry og herlig nedlatende lille sitatet, er at det peker mot at arkitekter rett og slett har et eget språk. At den måten de snakker på, ikke gir mening for andre enn dem selv. Og at for eksempel sitatene fra konkurransen om regjeringskvartalet i deres øyne er fullt ut meningsbærende og konsistente.

Nå har jo alle fagfelt sitt eget stammespråk. Leger snakker latin. Advokater i paragrafer og lovtekst. Men det er allikevel noen åpenbare forskjeller her. Når en Mads Gilbert eller John Christian Elden uttaler seg offentlig, er det befriende fritt for den interne sjargongen, noe som betyr at det som diskuteres i fagtermer, lar seg oversette til alminnelig norsk. Mens arkitektene sitter fast i sin «demokratiske transparens». Og utdannelsen gjorde ikke mye for å skape en språklig bro til verden utenfor skolen.

 

EN AVGRUNN

Én ting var at tredjeårsstudenter kunne slippe unna med å dekke over faglig usikkerhet ved å si «vertikalforbindelsen» og «de transparente feltene» i stedet for trappen eller vinduene. Men det viste seg snart at også professorer og andre lærekrefter snakket om det vi holdt på med, i et språk som knapt var til å forstå. Og som, skulle det vise seg, ikke hadde mye med tradisjonell akademia og abstrakt tenkning som klassisk disiplin å gjøre. Det var tvert imot en avgrunn mellom normale standarder for tradisjonell akademia og arkitektur. Og ingen arkitekter så ut til å se det som noe problematisk.

Jeg husker hvordan jeg på Fehn-symposiet, en arkitektur-akademisk tilstelning som ble avholdt noen år mens jeg studerte, så en stakkars tysk filosof som forsøkte å beskrive forholdet mellom mannen som regnes som norsk arkitekturs kanskje fremste intellektuelle, Christian Norberg-Schulz, og filosofen han i stor grad bygde sin arkitekturteori på, nemlig Martin Heidegger. Der den forfjamsede teoretikeren hoderystende konkluderte med at Norberg-Schulz på et helt grunnleggende nivå ikke hadde skjønt noe som helst av Heidegger, at alle tekstene hans, blant annet de berømmelige om «genius loci», altså «stedets ånd», sikkert var interessante for den praktiserende arkitekt, men at de filosofisk sett var helt inkonsistente og uten indre logikk.

Så ved endt foredrag tenkte jeg at alle arkitektene i salen ville gå ut med bøyd hode og skam i blikket, men det var ikke tilfellet. De smilte og gledet seg til lunsj og snakket om akustikken i auditoriet og måten Sverre Fehn hadde løst bæringen av taket på.

 

DET PRODUKTIVE SPRÅKET

Igjen er det enkleste å latterliggjøre. En av fagfeltets største tenkere var avslørt som en ren sjarlatan, og der satt landets fremste arkitekter, flere av dem representanter for en høyskole, og var enten for teoretisk svake til å forstå eller for avstumpede til å bry seg.

Eller? Noen år senere oppdaget jeg at det var en tredje mulighet for å forklare responsen på dette foredraget som jeg ikke helt forstod som relativt fersk student. Nemlig at det ikke betyr noe hva Christian Norberg-Schulz forstod eller ikke. Siden ordet og tanken aldri er målet i seg selv, er det eneste egentlige målet på et vellykket ordskifte om arkitektur det som produseres i form av tegninger og hus.

Så kan man spørre seg nøyaktig hvorfor det skulle være lettere å skape på bakgrunn av et fullstendig tåkete språk og inkonsistente tankerekker enn stringente, logiske argumenter. Og hvis du leser dette spørsmålet en gang eller to, så ligger vel kanskje svaret i selve formuleringen, at kreative prosesserer og skaperkraft trives best innenfor et språk som ikke lukker av, begrenser og konkluderer, men som tvert imot åpner opp.

 

ENESTÅENDE UGJENNOMTRENGELIG

Det beste eksemplet jeg har på hvordan dette fungerer i praksis, er kurset BYGG 3 på Arkitekthøyskolen. Ledet av arkitekt Per Olaf Fjeld, en særdeles dyktig arkitekt og veileder, var dette kurset i mange år skolens fremste garantist for virkelig gode studentprosjekter. Det interessante var at mens andre semesterlange kurs som grunnregel var noe elevene tok bare én gang, ble folk gjerne værende på BYGG 3 i både to og tre semestre. Og en av hovedgrunnene var at man på BYGG 3 snakket et språk som selv i arkitektursammenheng må regnes som enestående ugjennomtrengelig. Undervist på et slags engelsk og sentrert rundt en håndfull kjernebegreper møtte vi ordlyder som «you must find the metastructure in structure per se». Og det sier seg nesten selv at den som lette etter mening i klassisk forstand, var dømt til å tape. Den fantes ikke. Men like lite som Norberg-Schulz trengte å forstå Heidegger, spilte det noen rolle om ordene som lå som en grunnmur for aktiviteten på BYGG 3, var tradisjonelt meningsbærende eller ikke.

Saken var jo ganske enkelt at resultatene talte for seg. Kurset leverte år etter år særpregede studentoppgaver som var det beste skolen hadde å by på. Dette kan ikke forstås på noen annen måte enn at dette merkelige, kaudervelske arkitektspråket på en eller annen måte fikk studentene over i et bestemt modus operandi, som satte dem i stand til å skape på en bestemt måte. Og det er det som er språkets fremste misjon i denne sammenhengen. Og dermed det eneste som betyr noe.

 

Å SI DET SOM DET ER

Det vil si, det eneste som betyr noe til man mange år senere står foran en samlet norsk offentlighet med et krav om å forklare hva man egentlig holder på med. Sikkerhetseksperter, ingeniører og politikere har tørt og etterrettelig lagt frem sine tall og rapporter. Og så opplever arkitektene at det kiler litt ubehagelig bak i svelget når man aner at de ordene man har for å beskrive hovedsaken, selve bygningene i Norges nye regjeringskvartal, ikke virker like selvsagte og rasjonelle ute i allmenheten som de var når de fløy over lunsjbordet hjemme på kontoret.

Løsningen burde ikke være så vanskelig. Arkitekter burde snakke to språk. Et produktivt språk for produksjon av bygninger, og et normalt, deskriptivt språk for samtalen med resten av verden. For min egen oppfatning av dette temaet, som arkitekt og arkitekturskribent, er jo naturligvis at det tross alt går an å snakke om arkitektur på en koherent måte. Akkurat som det faktisk går an å snakke om kunst. For selv om Vanessa Baird har helt rett i sitt innledende sitat, gjelder det på en måte bare én del av den kunstneriske praksisen.

En av de beste kunstnerbeskrivelsene jeg vet om, er katalogteksten til den abstrakte maleren Frank Stella fra en gruppeutstilling på Museum of Modern Art, New York, i 1959. Det står (i min oversettelse):

 

Kunst ekskluderer alt som er unødvendig. For Frank Stella er det nødvendig å male striper. Maleriene hans rommer ikke noe annet. Frank Stella er ikke interessert i uttrykk eller følelser. Han er interessert i maleriets nødvendigheter. Symboler er størrelser som folk sender mellom seg. Frank Stellas malerier er ikke symbolske. Stripene hans er stiene etterlatt av pensel på kanvas. Disse stiene leder bare til maleriet.

 

VANLIGE ORD

Som du kanskje kan gjette, skrev ikke Frank Stella dette selv. Og som kunstner er ikke en slik språklig klarhet noe man kan forvente av ham. Tvert imot tror jeg han hadde hatt vanskelig for å skape de bildene han skapte, om han også var i stand til å beskrive dem på en så kjølig og saklig måte. Men han bør allikevel være glad for at noen kan det, fordi teksten hjelper oss til å forstå noe av Stellas prosjekt, i den grad et abstrakt maleri da kan forstås, der teksten også drar opp skillene mellom hva som lar seg beskrive, og hva som er utenfor det som kan beskrives.

Teksten sier ikke noe om hvorfor Frank Stella maler striper. Den sier ikke noe om hvorfor han i det hele tatt maler. Og den sier absolutt ikke noe om hvorfor nødvendigheten innenfor maleriet er å vende seg mot seg selv. Det som tegner opp enkle ord og klar forståelighet, er hva Frank Stella driver med, og det er det som er hans interesse med kunsten, så langt språket rekker.

Og det er nettopp dette problemet arkitektene har hatt litt vondt for å gripe an. Situasjonen er at det er mange konkrete ting man kan snakke om med helt vanlige ord på den ene siden, og en del ting som det ikke finnes noe normalt språk for på den andre. Og i stedet for å innrømme dette og ta konsekvensene av det har man blandet sammen alt i det Vanessa Baird så treffende karakteriserer som svada-akademisk.

 

RESULTATET

Jeg vet ikke om dette egentlig ville endret noe. Men i lys av de eksemplene som jeg valgte innledningsvis, kan vi jo gjøre et forsøk og se hvordan tekstene står seg om man brekker dem om til et mer konkret språk.

«I stedet for et monumentalt og symboltungt regjeringskvartal ønsker vi å skape et regjeringskvartal som blir et bykvartal i forlengelse av den urbane konteksten.» Team BIG

Blir:

I stedet for høye, frittstående enkeltbygninger ønsker vi oss et regjeringskvartal som tilpasser seg gatene og husene i byen slik den allerede er.

 

«Bygningsringen er ikke lukket men åpen og porøs. Den tillater således tilgjengelighet for alle fra alle retninger, den bevarer og definerer vesentlige oversyn og den integrerer eksisterende bygninger i komplekset.» Team MVRDV

Blir:

«Bygningsringen» er lett tilgjengelig med flere innganger fra alle kanter. Den sperrer ikke utsikten for husene rundt, og flere av disse husene vil også bygges inn i, og bli en del av, den nye ringen.

 

«Prosjektets hovedgrep åpner for både å kunne utvikle demokratisk transparens, skape større samhandling og flere fellestjenester for derigjennom å spisse og rendyrke det politiske arbeidet innenfor de respektive departementene og Statsministerens kontor.» Team LPO

Blir:

Vi ønsker et regjeringskvartal som er tilgjengelig på bakkeplan og har mange vinduer i fasadene. Samtidig skal lokalene være praktiske for dem som jobber der, og ha fellesløsninger som gjør det politiske arbeidere enklere.

 

Det er selvsagt umulig å bruke disse eksemplene til å konkludere med noe som helst. Men når jeg leser gjennom dette selv, tenker jeg i alle fall de uthevede variantene jeg skrev, er lite egnet til å ledsage en kreativ prosess. Derimot kommuniserer de et ferdig resultat på en bedre måte enn de kursiverte originalene. Forstyrrer det skaperkraften for mye å beherske begge former for språk? Jeg er faktisk ikke helt sikker. Det er jo stor forskjell på være kunstner og kunsthistoriker eller teoretiker. Akademia og kunstnerisk praksis er ikke bare to ulike fag, det fordrer jo to helt ulike måter å nærme seg verden på.

Så kanskje burde vi ikke kreve at arkitektene kan snakke forståelig, men arkitektene selv burde innse dette – og samtidig forstå at det ikke er noe å skamme seg over. De burde gjøre som Frank Stella og søke bistand fra folk som forstår beveggrunnene for kreativt, estetisk arbeid, men som ikke selv er fanget i det.

Gaute Brochmann (37) er utdannet arkitekt fra Arkitekthøyskolen i Oslo, arkitekturskribent for Morgenbladet og redaktør for fagtidsskriftet ArkitekturN.