Etter skyldtunge tiår klarer Tyskland endelig å le av seg selv igjen.
Berlin, 2011. Ved det jødiske museet har nazistpartiet NPD hengt opp valgplakater av sin partileder Udo Voigt på en motorsykkel med teksten «Gas geben» (Gi gass). Reaksjonene lar ikke vente på seg. Mange av plakatene, som også er hengt opp andre steder i byen, blir revet ned, men NPD har erfaring og henger derfor alltid plakatene sine ekstra høyt opp på lyktestolpene. Bydelen Friedrichshain-Kreuzberg, hvor museet ligger, går rettens vei for å få stoppet valgkampanjen, men dommerne mener at flertydigheten i utsagnet gjør at plakatene ikke strider mot grunnloven. Noen dager senere har derimot plakatenes flertydighet blitt forvandlet til en helt annen.
Over det originale bildet har noen hengt opp et nytt et av den østerrikske høyrepopulisten Jörg Haider, som kjørte seg i hjel i 2008 med en fart på 142 km i timen. Avsenderne er Die Partei, et akronym for Die Partei für Arbeit, Rechtsstaat, Tierschutz, Elitenförderung und basisdemokratische Initiative (Partiet for arbeid, rettsstat, dyrevern, elitefremming og basisdemokratiske initiativ). Aka verdens eneste parodiparti.
KLASSEFORSKJELLER

Die PARTEI ble stiftet i 2004 av redaktøren for satiremagasinet Titanic, Martin Sonneborn. Ved Europaparlamentsvalget i 2014 klarte partiet, noe som vakte stor oppsikt i tyske medier, å kapre et sete. Hvordan klarte et parti som ble grunnlagt på kampsaken: «Ingen har planer om å bygge en mur her, utenom oss», å få en slik oppslutning? Det handler om humor, men også om et land som preges av store klasseforskjeller, og som fortsatt knaker i sammenføyningene mellom det tidligere øst og vest. Die PARTEIs første kampsak er for mange gamle vesttyskere et reelt ønske, og med oppblomstringen av PEGIDA i Dresden har disse motsetningene mellom øst og vest blitt enda tydeligere i den tyske samfunnsdebatten, selv om AfD nå også vinner frem i vest.

«Hva kan satiren tillate seg? Alt.» (Was darf die Satire? Alles.)

Slik konkluderte den tyske journalisten, forfatteren og satirikeren Kurt Tucholsky (1890–1935) i sin artikkel i Berliner Tageblatt fra 1919. Den dristige konklusjonen ble skrevet i en tid hvor Tysklands satiremiljø fortsatt var vitalt, og hvor Tucholsky var en av dets sterkeste stemmer. Sitatet er hans mest kjente og samtidig hans mest omdiskuterte. Utallige tyske avisartikler og programmer har siden den gang stilt samme spørsmål, men kommet til andre og mer begrensende konklusjoner. For mens det i Tucholskys samtid var den stadig sterkere sensuren som etter hvert umuliggjorde god satire, har det etter andre verdenskrig vært selvsensuren. Selv om de er født femti år etter Hitlers død må unge tyskere fortsatt tåle å høre Hitler- og nazivitser når de reiser utenlands. Angela Merkel på sin side vil aldri mer lure på hvordan hun hadde sett ut med bart. Dette har selvfølgelig preget tyskerne, og humoren deres, eller mangelen på den, som noen syrlige tunger liker å si.

 

ØLHAGEHUMOR
Det er altså svært lenge siden satiren i Tyskland har turt å tillate seg alt. Ufarlig og klisjefylt humor ala berlineren Mario Barths show om forskjellen på kvinner og menn har heller vært regelen. Klovnehumoren har hatt gode kår. Men nå er satiren i ferd med å reise seg fra sykeleiet. Bare på de ti siste årene har det blitt mer godtatt å spøke med Hitler, noe den satiriske bestselgerromanen, og senere filmen, Han er her igjen (Er ist wieder da) viste til fulle. Forfatteren, Timur Vermes, var på sin side inspirert av tegneserien Adolf, die Nazi-Sau, som gikk i Titanic mellom 1997 og 2006. Også her er Hitler plassert i vår moderne tid, en tid han overhodet ikke behersker. Første bindet, som også har tittelen Han er her igjen, men på dialekt, er et av Tysklands mestselgende tegneseriealbum noensinne.

Dette er tegn som viser at tyskerne endelig er på vei til å finne tilbake til den utfordrende og nådeløse humoren de tidlig på 1900-tallet behersket til fulle. Under keisertiden var satiremagasinet Simplicissimus det toneangivende forum for samfunnsrefselse og -satire. Magasinet ble grunnlagt i 1896, da som et litterært magasin med illustrasjoner, men etter få år ble tekstene mer kritiske og tegningene mer karikerte. I 1906 begynte nordmannen Olaf Gulbransson i bladet, og sammen med Eduard Thöny og Rudolf Wilke satte hans sitt lite forskjønnende preg på datidens maktmennesker. Keisertiden var en takknemlig tid for både den tegnede og den skriftlige satiren, militæret og de adelige var med sine oppblåste selvbilder og sin dobbeltmoral enkle å gjøre narr av. Ved utbruddet av første verdenskrig kom derimot stemningsskiftet. Det ble vanskeligere å få gjennomslag i en stadig mer nasjonalistisk og patriotisk befolkning som ikke ville at ens helter og nasjonalsymboler skulle bli latterliggjort. Og etter nederlaget var ikke folks selvironi den samme som før. Det er aldri noe godt varsel.
Berlineren Tucholsky var en av dem som så dette tidlig. Han advarte mot høyrekreftene i landet allerede rett etter første verdenskrig. Etter mordet på utenriksminister Walther Rathenau i 1922 trykte Die Weltbühne et dikt av ham som i etterpåklokskapens lys er skremmende sannsigersk. Diktets du er republikken, og første vers avsluttes med: «das von dir lebt und das dich sabotiert an deine Häuser Hakenkreuze schmiert».
(Som lever av deg og saboterer deg og maler hakekors på husene dine.)

 

OPPBYGGELIG PROSESS

Etter andre verdenskrig var satiremiljøet, som resten av landet, i ruiner, både fysisk og kulturelt. Men det tok ikke lang tid før de første humormagasinene dukket opp igjen. Bladet Frischer Wind ble utgitt under russisk lisens allerede fra 1946. Dets etterfølger Eulenspiegel var DDRs eneste satiremagasin, med et opplag på hele 500 000 eksemplarer. Opplagstallet kunne også vært enda høyere hvis det ikke hadde vært for papirrasjoneringen. Gjennom hele DDRs eksistens måtte magasinet balansere på den slakke linen mellom det satirisk gode og det sensuren aksepterte. En karikatur av Walter Ulbricht kostet sjefredaktør Heinz H. Schmidt jobben i 1957, og etter at Erich Honnecker fikk makten i 1971, ble forholdene stadig vanskeligere. Satiriker Renate Holland-Moritz, som var bidragsyter fra 1960 og helt til 2015, uttalte i et intervju med Die Zeit i 1997 at bladet etter Honneckers maktovertakelse flyktet inn i humoresken. Korte, ufarlige hverdagsbeskrivelser ble løsningen, en strategi mange tyske humorister altså har fulgt helt til nå.
Eulenspiegel er fortsatt et av Tysklands største satiremagasiner sammen med dets vestlige motsats, Titanic. Begge bladene består av en blanding av artikler, essay, karikaturer og bildemontasjer. Forsidene er ofte så grelle og skrikende at det er lett å kvie seg for å kjøpe dem. Og visuelt sett kan man trygt dømme dem på bakgrunn av coverne. På sitt verste kan Eulenspiegel og Titanic minne om gamle Se og Hør da de fortsatt hadde fotoreportasjer «fra virkeligheten» og fotocollager. Franske Charlie Hebdo er très chic i forhold, de tyske ekvivalentene dyrker en maksimalisme som passer bedre inn i smågodthylla enn i bladhylla. Kanskje er det villet, formatet er i seg selv så bad taste at det blir satirisk, men samtidig er mangelen på stil også et tegn på en mangel på historie og på en kontinuerlig forfining av uttrykket. Hadde for eksempel Simplicissimus fått fortsette uforstyrret gjennom 1900-tallet, hadde Tyskland hatt et blad mer i fransk satirestil.

Mye av humoren i Titanic og Eulenspiegel gjør narr av nynazistene i NPD, AfD og PEGIDA. Etter nyttårsaftenen i Köln har det florert av vitser som: «Hjelp, du tok meg på puppen! Å, men du er jo tysk, da er det greit!» Det er effektivt og ofte morsomt, men også ganske enkelt og ufarlig. Å tulle med den muslimske minoriteten eller islam sitter lenger inne, det finnes ikke noe tysk motstykke til Charlie Hebdo som like kompromissløst sparker i alle retninger. Hvis muslimer eller flyktninger tas opp som tema, blir det gjerne på en måte som først og fremst henger ut tysk byråkrati eller tysk dumskap. Eller det løses ved å trykke arabiske karikaturtegneres tegninger, som den egyptiske tegneren Andeel, og så lar man ham gjøre jobben for dem.

 

TRUET AV BIN LADEN
Men Charlie Hebdo-attentatene i fjor fikk svært mye oppmerksomhet i Tyskland og gjorde spørsmålet om hva satiren kan tillate seg, høyaktuelt nok en gang. I fjor høst utkom boken Ist das jetzt Satire oder was? Antologien tar opp dette spørsmålet og trykker tekster av forfattere fra Eulenspiegel og Titanic, men også fra berlineravisen taz. Venstreavisen hevder nemlig å ha verdens eneste daglige satireside. Det har de hatt helt siden 1991, men det stopper fortsatt ikke leserne fra å ta artiklene for nettopp det overskriften postulerer: «Die Wahrheit» (sannheten). Selv beskriver de seg slik:
Hvorfor være saklig når man kan være personlig. Hvorfor gjøre research når man kan skrive. Hvorfor bevise når man kan hevde. Derfor vet die Wahrheit alltid hvor langt man kan gå for langt.

Die Wahrheit er det organet som nok går lengst i religions- og samfunnssatire i Tyskland. Redaktøren for siden, Michael Ringel, illustrerer dette godt i sin tekst i antologien. I februar 2001 skrev han en spalte om at indiske muslimer holdt TV-er ansvarlig for et jordskjelv, noe han ikke fant på, men hentet fra vår rike virkelighet. Han avsluttet teksten med et gammelt tysk barnerim hvor det blir hevdet at Allah har et 3,60 meter stort rompehull. Reaksjonene lot ikke vente på seg. Ringel forteller i boka at artikkelen fikk 13 000 motsvar og -mailer, noe som er taz-rekord. De fikk også en trussel om at taz’ kontorer skulle sprenges, fra mailadressen osama@binladen.com, om den var ekte eller falsk, vites fortsatt ikke. I antologien er ordet «rompehull» utelatt av sikkerhetsmessige grunner. Det sier mye om forskjellen på før 11. september og etter Charlie Hebdo. En annen bidragsyter, kabaretartisten Moritz Neumeier, skriver at han ville ha kalt seg stand up-komiker hvis det ikke var en så belastet tittel i Tyskland. Det er et åpenbart spark mot Mario Barth og hans apolitiske kolleger. I boka oppsummerer Neumeier Tysklands nåværende situasjon slik:
Etter attentatet på Charlie Hebdo skrek halve verden: Satiren kan tillate seg alt! Men allerede to dager senere var denne solidariteten med de grenseløse glemt. Nå heter det, som alltid i dette landet: Satiren kan tillate seg alt. Utenom disse tolv tingene som jeg har skrevet ned her. De strider mot grunnloven og er smakløse. Ellers kan du si hva du vil. Å ja, bare ikke dette heller. Men ellers! Hva enn du vil, min venn.

 

Dette summerer godt opp etablissementets holdning, men selv er unge Neumeuer (født i 1988) med på å skape et annet bilde av Tyskland.

 

LER HELT TIL BRÜSSEL
I dette bildet stjeler Die PARTEI mye av fokuset. Deres prosjekt er unikt og klarer å gjøre narr av de virkelige maktinnehaverne: Tysklands doktordekorerte dress- og draktelite.

Med slagord som «Overvinn innholdet», «Sveits ut av Europa!» og «Fattigdom må igjen lønne seg» parodierer de de andre partienes valgkampanjer, samtidig som de utrolig nok skaper sin egen. Sonneborns inntog i Europaparlamentet i 2014 vekket harme og lite latter blant tyske politikere. Utenriksminister Steinmeier gikk hardt ut mot Sonneborn dagen etter valget og sa: «[…] dette bidrar ikke til demokratiet, snarere det motsatte.» Med 184 525 stemmer ble Die PARTEI det minste tyske partiet som klarte å kapre en plass i EU-parlamentet. Steinmeier kan ergre seg så mye han vil, men kritikken av Sonneborns innpass blir også en implisitt kritikk av valgordningen og parlamentet i seg selv.

Opprinnelig hadde Die PARTEI planlagt at de skulle rullere på hvem som satt i parlamentet, men dette viste seg, kanskje ikke så overraskende, å være i konflikt med EUs regler. Sonneborn «sitter derfor fast» i Brüssel, og det i komiteen for kultur og utdanning. I Titanic skriver han jevnlig om livet og arbeidet i Brüssel, for eksempel om hvordan delegatene er lite villige til å debattere saker på fredager. Da slår de heller alt igjennom for å rekke flyet hjem, Sonneborn også. Rapportene avsluttes med en note. Der står det at spalten er støttet med 160 000 euro av Europaparlementets midler, og at den muligens ikke er etterrettelig.

Sommeren 2015 ble Sonneborn utfordret av en ny partibroiler, 34-årige Leo Fischer. Fischer hevdet Sonneborn var blitt korrupt og maktkåt. Det hele minte mistenkelig om maktkampen i AfD samme år, men det var det ikke alle som fikk med seg. Avisen Frankfurter Rundschau trykte derfor et uironisk intervju med Fischer med tittelen «Helt reell harme».

 

INTERNASJONAL INSPIRASJON

Til tross for sin relativt unge alder har Fischer allerede skrevet en rekke bøker, vært sjefredaktør for Titanic og blitt saksøkt av paven. Det siste var for en forside i Titanic etter den såkalte Vatileaks-skandalen i 2012. På coveret hadde de trykt et bilde av daværende pave Benedikt XVI med en stor tisseflekk på den hvite pavekittelen. Overskriften lød: «Lekkasjen er funnet!» Fischers udiskutable talent kom også til uttrykk i hans siste roman, Niemand sagt’s Angela (Ingen sier det til Angela), som ble utgitt i 2014. Historien tar utgangspunkt i virkeligheten og avsløringen av at USA hadde avlyttet Merkels telefon. I boka harselerer han deretter med Tysklands politikertopper og med Merkel selv, noe tyskerne til nå har vært tilbakeholdne med å gjøre. Nettopp derfor er Fischer og andre i hans generasjon svært viktige for utviklingen fremover. De har mye bedre kjennskap til, og forståelse for, engelsk og amerikansk humorkultur og behersker dermed den formen for ironi, noe det har vært mangel på i Tyskland. I filmversjonen av Er ist wieder da ser man også denne trenden. Mange av scenene er filmet som en dokumentar hvor tilfeldige forbipasserende blir en del av handlingen. Det minner mye om komiker og filmskaper Sacha Barron Cohens teknikk. Det er altså ikke noe originalt grep regissør David Wnendt (1978) benytter seg av, men for en tysk storfilm var det likevel friskt. Samtidig som den yngre generasjonen ser mer til utlandet for inspirasjon på humorfeltet, har de også færre sperrer. Satirikerne tillater seg igjen alt. Dette gjør at fremtidsutsiktene ser lovende ut. For Europas klart mektigste land må ha en satirekultur som står i stil med makten landet innehar. Hvis ikke vet man hvordan det går.

Rett før Prosa går i trykken har tysk satire igjen sørget for overskrifter og diplomatiske problemer. Satireprogrammet Extra 3 på TV-kanalen NDR, sendte en kritisk sang om den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan 17. mars. Den fant gjenklang helt inn i presidentens palass i Ankara. Den tyske ambassadøren ble kalt inn på teppet, og tyrkiske myndigheter krevde at sangen ble fjernet fra nettet. Som reaksjon på dette angrepet på tysk ytringsfrihet framførte TV-satirikeren Jan Böhmermann et hetsende dikt om Erdogan i sit program Neo Magazine Royal, for å vise hva satiren ikke har lov til i Tyskland. Samtidig fortalte han at president Erdogan burde skaffe seg en advokat og gå til sak hvis han ble fornærmet. Det har nå Erdogan gjort. Hva utfallet av denne saken blir er fortsatt åpent, men ingen av ekspertene tror Böhmermann vil bli dømt. Extra 3 og Böhmermann kan uansett takke Erdogan for rekordhøye seertall.

Erle Marie Sørheim (33) er skribent, kritiker og oversetter.