ww2_5

«Skriv om fortellingene som ennå ikke er fortalt om krig og okkupasjon!» Jo da, Prosa, her kommer et forslag til noen av dem. Men la det bare være sagt – det vil komme andre fortellinger enn de som her nevnes, og det vil fortsatt komme mange fortellinger.

Bøkene om krigen flommer ut på markedet. For bokåret 2016 kan man lage høye stabler med sakprosabøker som handler om ulike sider ved krig og okkupasjon, fra den brente jord i nord til skijegerbataljonen i Karelen, barn og unge jøder som ble reddet over til Sverige, om svenskesviket, om kongens flukt (igjen), flere biografier – fra Hagelin til bok nummer sju om kong Haakon, som handlet mest om kronprinsesse Märtha – og om kongen av Spitsbergen. Bare noen titler nevnt og flere glemt.

 

USIKRE TALL

Hvor mange bøker snakker vi om? Her er tallmaterialet usikkert, og det er et tema som faktisk fortjener bokforskning. For noen år tilbake, i prosjektet «Norsk sakprosa», kartla man de såkalte sakprosa- og erindringsbøkene om krigen. Prosjektet fant ut at mellom 1945 og 1995 handlet grovt regnet hver femte sakprosabok om 2. verdenskrig. «Et meget høyt antall», kommenterte Trond Berg Eriksen, som føyde til: «Krigen var nok lenge et nasjonalt traume som måtte bearbeides. Men i forhold til mange andre land, som Polen, USA, ja Australia for den del, ble vi nesten ikke rammet. Jeg synes det er rart at vi blåser opp krigen med stor K.» Idehistorikeren Berg Eriksen undret seg i en avis over hvorfor krigen ikke slipper taket: «Jeg tror noe av svaret er at Norge ikke har opplevd noen store katastrofer etter krigen.»[1]

Historikeren Harald Skjønsberg ga et annet perspektiv på den store interessen for krig og okkupasjon. Da Skjønsberg forberedte et bidrag til prosjektet om norsk sakprosas historie. om beretninger fra nordmenn i tysk fangenskap, fikk han fra biblioteket en liste som «formelig veltet seg ut av skriveren». Ved inngangen til 1990-tallet fant han 95 titler med erindringer utgitt etter 1945. Flere av de 95 titlene har på ulike tidspunkter blitt folkelesning. De har gått som opplesningsserier i radio og blitt innkjøpt som klassesett på skolene. Historikeren med et langt yrkesliv i skolen formulerte det slik: «Man kan spørre seg om ikke beretninger fra tyske konsentrasjonsleirer i større grad enn noe annet har vært med på å konstituere vårt bilde av 2. verdenskrig.»[2]

Jeg vet ikke om de to ville ha uttrykt seg likedan i dag. Lyder det nesten litt 1990-talls? For nesten 30 år senere kan vi konstatere at bøker om krig og okkupasjon har fortsatt å komme, og at de tematisk spenner vidt. Selv finner jeg interessen for krig og okkupasjon ganske naturlig og forståelig. Det var en stor hendelse i norsk historie – med spennvidde – det var et brudd, kontinuitet, konflikt og spenning, mange aktører, en fremmed okkupasjonsmakt som satte norsk samfunnsliv under press på bred front, et nazistisk kollaboratørparti, motstand, medløpere, et nytt hverdagsliv, et nytt arbeidsliv – arbeidsledigheten forsvant, et gjennomregulert og gjennomrasjonert samfunn vokste fram. Temaene er utallige. Kildetilfanget har økt.

Denne bokmengden, som forlagene er villige til å produsere, har et marked – folk kjøper dem. Den enorme interessen kan rett og slett skyldes at krig og okkupasjon er fascinerende, mange og 70 år etter at hendelsene fant sted. Kvaliteten på bøkene kan saktens variere, men når nytt – eller resirkulert – stoff dukker opp der man trodde «alt» var kjent, er interessen der. Jeg vil si det så enkelt som at folk er interessert i folk, i hvordan famille, slekt, bekjente, folk i bygda, i nabolaget og andre levde, okkupasjonsårene hadde i seg atskillig spenning og drama – og atskillig vanlig hverdag, for ikke å si «business as usual».

 

DET MORALSKE «VI»

Hvem forteller? Hva slags fortellerstemme? Bevisstheten har nok variert gjennom årene, om hvordan man ordlegger seg, og om ståstedet som inntas når krigshistorie skrives. Vi og de? Gode og onde? Det kommer regelmessig opp en kritikk av forskningen rundt 2. verdenskrig, og det finnes tallrike oppslag i fagtidsskrift og medier som drøfter det nasjonale konsensussyndromet og den hegemoniske fortellingen. At det har vært generasjoner og ulike retninger innen historieforskningen, er nesten en selvfølge. Den historiske interessen for okkupasjonen hadde i Norge, som i andre okkuperte land, lenge et patriotisk preg. I mange år har ikke bare historikere, men også andre forfattere satt søkelyset på nazistisk aggresjon og undertrykkelse, norsk motstand og nordmenn som sviktet. Synne Corell har analysert hva som er fortalt i noen sentrale okkupasjonshistoriske verk i etterkrigstiden. Hun mener å påvise hvordan krigshistorien har endret seg gjennom tiårene, gjennom ordvalg, fortellemåte og bruk av bilder. Et nasjonalt «vi» har utelukket en rekke grupper fra fellesskapet.[3] Mona Ringvej har påpekt en moralsk grunntone og viser hvordan det moralske «vi» dukker opp både hos journalister og historikere.[4]

Ole Kristian Grimnes har formulert det slik: Det utviklet seg en fundamental konsensus om at opposisjon og kamp mot den nazistiske statsmakt med demokratisk restaurasjon som endelig mål var av det gode, og at Nasjonal Samling og okkupanten var av det onde. Og – at denne konsensen «har vist seg som mer enn en rent historisk foreteelse», den har sunket så dypt inn i norsk bevissthet at den må betraktes som et vesenskjennetegn ved den. Dette gjelder til tross for reelle konflikter mellom utefront og hjemmefront, mellom ute (eksil-Norge) og hjemme allment, mellom aktive og passive, mellom kommunister og ikke-kommunister, mellom motstand og kollaborasjon, slår Grimnes fast. «All seriøs historieforskning om okkupasjonen har i virkeligheten vært drevet innenfor rammen av denne konsensus.» Hele tre forskergenerasjoner har i virkeligheten agert innenfor dette nasjonale konsensussyndromet.[5]

I en oppsummering av en foredragsserie om krig og okkupasjon etter 70-årsjubileet i 2015 slo Ole Kristian Grimnes fast: Det er ingen tvil om at den nasjonale grunnfortellingen trenger å utdypes og nyanseres. Det trengs en grenseoppgang mellom hva grunnfortellingen rettmessig dekker av norsk historie under okkupasjonen, og hva som ligger utenfor den og må beskrives og forklares uten henvisning til noen kjempende nasjon.

 

 

 «ALLE» SKRIVER OM KRIGEN

Alene ut fra omfanget av bokutgivelsene etter 1945 er det åpenbart at krigsbøkene ikke først og fremst er skrevet av faghistorikere. Så om noen tror at historikere har forrang på å skrive om krig og okkupasjon, så tar de grundig feil. Historie allment og krigs- og okkupasjonshistorie især skrives av historikere, journalister, forfattere av mange slag. Ja, som Mona Ringvej skrev i Prosa for to år siden: «Historieproduksjon er ubegrenset, bredspektret og uregjerlig. Den foregår på så mange plan at historiefagets egne utøvere kun utgjør en liten del av produksjonen […].»[6]

Journalister har ikke sjelden pustet de langt mer forsiktige historikerne i nakken med slående titler og kraftfull prosa. Mange bøker fra journalisters hånd har brakt nytt stoff fram fra krig og okkupasjon. Her bare nevnt noen få – som journalist Bjørn Bjørnsens klassiker Det utrolige døgnet fra 1973. Arnfinn Haga har utgitt over 30 bøker, fra Kyst-Norge, Vestlandet og etter hvert over de fleste okkupasjonstemaer. En lang rekke journalister med røtter nordfra har bidratt til å løfte Nord-Norges krigs- og okkupasjonshistorie. Som Kjell Fjørtofts mange bøker om krig og okkupasjon i nord. Alf R. Jacobsen har holdt det gående som krigsforfatter i tre tiår hans bok Kongens nei fra 2011 lå til grunn for spillefilmen som ble sluppet i 2016. Og Asbjørn Jaklin har meldt seg på med flere sakprosabøker nordfra, senest med Brent jord 1944–1945 fra 2016. Eirik Veum har produktivt bidratt med en stor serie bøker med skarpt søkelys på de som deltok på østfronten som SS-frivillige, i Statspolitiet, Hirden og Gestapo. I fjor kom han med boken Det svenske sviket.

Flere faghistorikere har operert på feltet krigs- og okkupasjonshistorie i det meste av sitt yrkesliv. Eksempelvis Hans Fredrik Dahl, Ole Kristian Grimnes, Tore Pryser, Terje Halvorsen, Berit Nøkleby – alle i live – samt avdøde Olav Riste og Magne Skodvin har forsket over en 50-årsperiode på temaer innen krigs- og okkupasjonshistorie. Harald Berntsen, Lars Borgersrud og andre kan vise til 40 års fartstid på feltet. Flere kunne nevnes.

 

YNGRE GENERASJON

Det finnes i dag en yngre aktiv generasjon på krigs- og okkupasjonsfeltet. De er historikere (eller samfunnsvitere eller fra andre fag) med mastergrad og doktorgrad, uten fast stilling, som har satset på et faglitterært forfatterskap enten på fulltid eller på deltid og på si. Ikke få i den nye generasjonen har akslet den vanskelige sjangeren biografi og gyver løs på både den ene og den andre og den tredje. Eller – de tar fatt på andre emner fra krig og okkupasjon. Enn så lenge har det vært mulig å kombinere ulike finansieringskilder for å sy sammen ett årsverk eller to eller tre. Det er imponerende, men også et til tider hustrig økonomisk liv. Men det tjener kunnskapen på feltet at noen stadig har guts og lyst til å ta fatt på årene 1940–1945.

Krigs- og okkupasjonshistoriens fortellemåte og grep fortjener en dypere analyse. Men jeg tror man trygt kan si at det kan være tydelige forskjeller mellom hvordan en journalist skriver om hendelser og bruker eksempler og kilder, og hvordan en faghistoriker gjør dette. Faghistorikeren vil helst etablere faghistoriske sammenhenger og skape forståelse. Også journalister skaper forståelse og sammenhenger. Journalister har dessuten et fortrinn i sin evne til å skrive godt, levende, medrivende – ha et blikk for den gode story, ikke være tung i sessen. Skjønt det sannelig finnes historikere som skriver godt og levende.

Et annet poeng. I løpet av de ti årene som er gått etter den såkalte Karsten Alnæs-saken, har norsk sakprosa endret seg. Den har utviklet seg fra – for å si det forenklet – å være påståelig og udokumentert (og gjerne medrivende og velskrevet) til å bli full av referanser, kilder og litteraturlister – altså etterprøvbar. Det gjelder selvsagt også krigs- og okkupasjonslitteraturen.

 

BIOGRAFIER OG BRANSJE

En tydelig trend de siste par tiårene er en biografisk vending som også risler nytt og spennende stoff over årene 1940–1945. En rekke biografier over vidt forskjellige politiske og ikke-politiske aktører har bidratt til ny kunnskap, om Johan Nygaardsvold, Jens Christian Hauge, Haakon Lie, Oscar Torp, Paal Berg, Leif Tronstad, Lise Lindbæk, Terje Wold, Vidkun Quisling, Halvdan Koht, Henry Rinnan, Kirsten Flagstad, C.J. Hambro, Albert Viljam Hagelin, Asbjørn Sunde – bare for å nevne noen blant mange, mange flere. Halvparten av Quislings statsråder har fått en biografi, men fortsatt mangler biografien om Rolf Jørgen Fuglesang – den tar Lars-Erik Vaale sikte på å skrive. En biografi om Otto Ruge av Tom Kristiansen er underveis, og også andre. Biografienes brede anslag rundt et menneske og miljø og et langt livsløp som tangerer krig og okkupasjon, har løftet fram mange uventede og verdifulle opplysninger. Og folk leser om folk!

Kommunistene har de senere tiår blitt løftet fram, både gjennom biografier og kollektive portretter i fjernsynsprogrammer og dokumentarer. Det går ikke lenger an å si at man ikke kjenner innsatsen og motstandsvirksomheten til Pelle-gruppa, Asbjørn Sunde, Osvald-gruppa og andre. Flere bøker om kommunistenes bidrag er underveis.

Kvinnenes motstandsbidrag er dokumentert delvis i biografier, delvis i kollektive portretter. Mari Jonassen kommer i 2019 med en ny bok som sikter på å favne hele bredden av kvinner i motstandsbevegelsen og okkupasjonstiden.

Flere bransjestudier – eksempelvis prosjektet «Landbrukets historie» – har gitt verdifullt materiale som allmenne krigsforfattere kan ha stor glede av. Bedriftshistoriene som tradisjonelt har vært selvskrytende produkter, har langsomt endret karakter, ja blitt mer profesjonalisert. Det være seg mindre foretak og firmaer, fra busselskap til små og store industribedrifter og aviser. Det blir spennende å se hva mediehuset Nationen gjør i 2018, når avisen fyller 100 år. Og ennå mangler en moderne, kildebasert historie om Aftenposten. Bruskimret og antisemittisk tekst og tegning i spaltene er ikke staselig å vise fram under festmiddager, men dagens ledelse og eiere har ikke ansvar for fortiden.

De økonomiske historikermiljøene i Norge bidrar jevnt og trutt. Storsatsingen Hydros historie 1905–2005 har vist hvor mye nytt som kan komme fram når bare historikerne slipper til i bedriftsarkivene. For Norsk Hydros del betydde det at selskapets utstrakte bruk av krigsfanger ble behørig dokumentert.

 

DEN STORE FORTELLINGEN

Hva slags historier trengs? Den store bokmengden og bredden i titler vitner om at krigs- og okkupasjonshistorien ser ut til å ha landet i de små og mellomstore fortellingene. Kanskje er det dags for å skrive en ny, samlet historie? Grimnes er i ferd med å skrive en bok med et samlet grep om årene 1940–1945. Den fortellingen som ikke er fortalt, er fortellingen om norsk historie under 2. verdenskrig i sin totalitet, basert på alle de andre fortellingene og etter to–tre tiårs diskusjoner omkring okkupasjonshistorien. Den fortellingen må nyskrives hvert 20. til 25. år, mener Grimnes.

Man kunne også si at å prøve seg på en samlende, syntetiserende bok eller et helt bokverk i dag vil være å gå imot en trend i tiden, som er å løse opp alle store fortellinger i mange små. Men, mener Grimnes, som er i gang: Så lenge det finnes en norsk nasjonalstat og følelsen av å tilhøre en nasjon eksisterer, trenger samfunnet med jevne mellomrom å få sin samlede historie skrevet.

Ingar Sletten Kolloen aksler også en stor fortelling, som har en annen form. Seks bøker planlegges, med arbeidstittelen Under krigen. Grepet er 2192 døgn, med start 1. januar 1940 og avslutning siste time i 1945. Kolloen vil skildre enkeltpersoner, familier, bedrifter, organisasjoner, institusjoner, myndighetsorganer, steder og faktiske hendelser, prosesser og utviklingstrekk over hele Norge på samme tid, samme døgn.[7]

Det er gledelig at tre større forskningsprosjekter har fått midler fra Norges Forskningsråd i løpet av det siste tiåret – som dermed substansielt har kunnet bidra til ny kunnskap. Historikermiljøet ved NTNU, under ledelse av Hans Otto Frøland, har med en stor stall forskere tatt for seg den halvmilitære byggeorganisasjonen Organisation Todt (OT), som i samarbeid med Wehrmacht var den klart største byggherren i Norge under okkupasjonen.

Forskningsprosjektet DIMNO, «Demokratiets institusjoner i møte med en nazistisk okkupasjonsmakt: Norge i et komparativt perspektiv», har blitt drevet på HL-senteret under ledelse av Odd-Bjørn Fure. DIMNO har undersøkt tre sektorer: skolen, sentraladministrasjonen og politiet. Hvordan reagerte tilsatte i politiet, departementer og skolevesenet da de ble underlagt et nytt politisk regime med totalitære ambisjoner, da de demokratisk valgte politikerne ble erstattet av nazister som krevde at de skulle gjennomføre nazistisk politikk?

Nå i 2017 starter et stort nytt forskningsprosjekt opp, ledet av Universitetet i Tromsø, med Institutt for forsvarsstudier, NTNU og Narviksenteret som sentrale samarbeidspartnere. Prosjektet «I en verden av total krig: Norge 1939–1945» vil i fem år utforske den tyske okkupasjonen av Norge. Prosjektet presenteres som et ambisiøst forsøk på å nytolke Norge under 2. verdenskrig og å bevege forskningen inn i uutforskede områder. Forskningen skal være preget av komparative og transnasjonale perspektiver og anvende nye metodiske tilnærminger. En av målsettingene er å løfte forskningen ut fra de nasjonale rammene som har begrenset den, og å studere ny tematikk.

 

DET NORSKE HOLOCAUST

I dag er det sunket inn i den alminnelige bevissthet at jødene står i en særstilling. Ingen annen gruppe i det okkuperte Norge skulle utryddes på et ideologisk grunnlag. Ingen annen gruppe i samfunnet hadde derfor så store tap og var utsatt for slike lidelser som jødene. Dette er grunnpilaren i dagens historie om jødene under krigen.[8]

I 2017 kommer den store boken om det norske holocaust, ved historikeren Bjarte Bruland. Boken handler om antijødisk politikk i det okkuperte Norge i 1940–1945. Overgriperne (okkupanten og kollaboratørene) er i fokus, og kjernen er en gjennomgang og analyse av hendelsesforløpet under aksjonene mot jødene fra september 1942 og til slutten av februar 1943. Boken handler også om rasepolitikken etter deportasjonene og om økonomisk likvidasjon, og den kartlegger flukten.

I 2019 foreligger historikeren Synne Corells store bok om den økonomiske likvidasjonen av jødenes formuer, som hun starter opp med i år. Det trengs mer kunnskap om antisemittismen i okkupasjonsårene, om jødiske flyktninger i Sverige, om norsk flyktningpolitikk før og etter okkupasjonen – både de politiske partienes og embetsverkets holdninger til flyktninger, blant annet. Flere historier vil følge.

I kjølvannet av HL-senterets forskningsprosjekt «Norske frivillige i Waffen SS», der Terje Emberland og Sigurd Sørlie har utgitt to større monografier, vil det trolig følge nye studier, blant annet fordi nye kilder har kommet for en dag.[9]

Hva mangler ennå av ikke fortalte fortellinger? Den største fortellingen som mangler, er historien om Wehrmacht i Norge. Berit Nøklebys bok Hitlers Norge fra 2016 går lenger enn andre i å studere okkupasjonsmaktens bevegelser. Men mye gjenstår.

Et annet tema er krigen om norskekysten. Denne historien er delvis fortalt, men ikke under en samlende synsvinkel som ser under ett den enorme betydningen som kysttrafikken hadde for tyskerne i et land hvor det innenlandske transportsystemet var elendig, hvor forsyningslinjene til Murmansk-fronten for en del måtte baseres på transport langs hele norskekysten, hvor den norske hjemmeflåten ga et viktig bidrag, og hvor hele denne trafikken ble angrepet av de allierte – den eneste fronten på norsk territorium mellom kampene i 1940 og frigjøringen av Finnmark. Dette førte til store tragedier langs kysten, med senkningen av «Rigel» og «St. Svithun» som fremste eksempler.[10]

 

LEVER VIDERE

Videre er det klart at det innen NS-forskningen mangler en fyldig monografi om Nasjonal Samling under krigen som behandler det både som et parti / en bevegelse og som et statsbærende organ og en pådriver for en nasjonalsosialistisk revolusjon i en ettpartistat.

Lars Borgersruds to bind om militærfascismen bringer opp mye nytt stoff, både når det gjelder tyngden av nazifiserte offiserer og om partiet Nasjonal Samling.

Bjørn Westlie leverer i 2017 sin avhandling om NSB, krigsfangene og okkupasjonshistorien og den patriotiske grunnfortellingen. Han planlegger også en bok med tittelen Tausheten om det mest brutale.[11]

Med åpningen av Landssvikarkivet i 2015 har forfattere og folk strømmet til Riksarkivet. Over noen år vil nye opplysninger og forhåpentligvis nye analyser overrisle okkupasjonsforskningen, både om oppgjøret og om annet. Det enorme kildematerialet i landssviksakene vil helt sikkert også på lengre sikt påvirke den omfattende lokale historieskrivningen her til lands. I den lokalhistoriske litteraturen er det magasinert enormt med stoff om krigen og okkupasjonstiden med nyttig lokal- og detaljinformasjon. I generelle by- og bygdehistorier får nå okkupasjonstiden større plass, ikke sjelden med egne bind for 1940–1945, og med et større spekter av temaer som tas opp. Særlig er det en merkbar tendens i lokalhistoriene til at NS lokalt blir fyldigere omtalt og på en åpnere måte.[12] Her er mer i vente.

Det er bombesikkert: Bøker vil komme. Små fortellinger og mindre portretter vil nyansere og supplere. Større biografier, bedriftshistorier, jubileumshistorier, lokalhistorier, by- og kommunehistorier som manøvrerer mellom og tar for seg vanskelige temaer. Leseglade og enhver samfunns- og historieinteressert har i vente større monografier og små og store historier. Krig og okkupasjon lever videre, folkens.

Guri Hjeltnes (63) er historiker, sakprosaforfatter og direktør ved HL-senteret.

[1] Trond Berg Eriksen intervjuet i artikkelen «Aldri lei av å lese om krigen?». Bergens Tidende 20.08.2013

[2] Harald Skjønsberg. 1998. «Beretninger fra nordmenn i tysk fangenskap». I: Egil Børre Johnsen og Trond Berg Eriksen (red.). Norsk litteraturhistorie. Sakprosa fra 1750 til 1995. Bind II: 251 f. Universitetsforlaget

[3] Synne Corell. 2010. Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Scandinavian Academic Press

[4] Mona Ringvej. 2015. «Krigen, moralen og historien». Prosa 1/2015: 8 f

[5] Ole Kristian Grimnes. 1990. «Historieskrivingen om okkupasjonen». Nytt Norsk Tidsskrift 2/1990: 117–119

[6] Ringvej 2015: 10

[7] E-post fra Ingar Sletten Kolloen 26.01.2017

[8] Ole Kristian Grimnes i en upublisert forelesning, «Veien ut av krigen», holdt i Gamle festsal i desember 2015

[9] Terje Emberland og Matthew Kott. 2012. Himmlers Norge. Aschehoug; Sigurd Sørlie. 2015. Solkors eller hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 19411945. Dreyers Forlag

[10] Innspill i e-post fra Ole Kristian Grimnes til forfatteren 19.01.2017

[11] E-post fra Bjørn Westlie 25.01.2017

[12] E-post fra Hans Hosar, Norsk lokalhistorisk institutt, 25.01.2017