Lesingen av tre toneangivende norske kritikere har brakt meg nærmere et svar på spørsmålet om hvem vi er.

00-tallet var dystert og dramatisk. Det begynte brått da to passasjerfly fløy inn i tvillingtårnene 11. september 2001. Før vi forsto betydningen av de ufattelige tv-bildene, var krigen mot terror i gang. Enronskandalen samme høst trodde vi var en enkeltstående hendelse, ikke begynnelsen på en finanskrise. Annen juledag året etter våknet vi til nyheten om at en tsunami hadde truffet Sørøst-Asia. Nok en gang ble vi sittende foran tv- og pc-skjermer. For at bildene skulle gjøre verden virkelig. Med bombene i Madrid og London kom terroren til Europa. Konflikten mellom Vesten og islamismen spisset seg til. Og på Utøya 22. juli 2011 skjedde det ingen av oss hadde forestilt seg muligheten av. Nummen åpnet jeg avisen dagen etter og leste: «Det var en av oss.» Hvem er vi? Siden har vi ikke riktig visst hvordan vi skal svare på spørsmålet.

Mye av det vi holdt på med i forrige århundre, fortoner seg nå som aktiviteter fra en annen tidsalder. Rundt årtusenskiftet pågikk det en debatt om hvorfor man skal lese litterære tekster. Og eventuelt hvordan man skal lese dem? Disse spørsmålene opptok meg intenst, og lesingen av fjorårets bøker med litteraturkritikk har gitt meg en anledning til å vende tilbake til dem.

Men la oss begynne med debatten som utspilte seg. På den ene siden sto de siste forsvarerne av den såkalte autonomiestetikken. De hevdet at lesingens oppgave var å avdekke tvetydigheter i teksten. På den andre siden sto alle dem som mente at også litterære verk måtte leses i lys av den historiske konteksten.

Mange kastet seg inn i ordskiftet. Historikerne trakk linjer fra nykritikkens definisjon av verket til vendingen mot historien innen litteraturfaget. Teoretikere kom med alternativer til det gamle paradigmet og hevdet at verk og tekst måtte erstattes av et begrep om medier og lagringsteknologier. Kritikerne pekte på at litteraturforskningens nye teoretiske og metodiske perspektiver sprang ut av tendenser i samtidslitteraturen – med dens interesse for dokumentarisme og selvbiografi.

I Norge tok Erik Bjerck Hagen opp debatten i pamfletten Hva er litteraturvitenskap (2003). Der diskuterte han to ulike måter å lese på. Opp mot den klassiske forestillingen om verket som autonomt lanserte han tanken om verket som heteronomt. Mens en autonom lesing ville fokusere på verkets indre struktur, ville den heteronome være opptatt av å gjøre tekstens eksterne referanser til en del av selve verket.

I dag er denne debatten over. Den heteronome lesemåten dominerer fullstendig ved landets universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter. Nå er det historisering som gjelder. Det er der fagets forskningsfront har ligget – og fortsatt ligger. Faktisk er det der den kommer til å ligge i dette århundret. I alle fall om vi kan tro Eirik Vassendens nye bok, Norsk vitalisme (2012): «Denne boken er altså et bidrag til den rehistorisering av litteraturstudiet vi har sett de siste tiårene, og som ganske åpenbart er en av litteraturforskningens sentrale oppgaver i det 21. århundret.»

Men la oss forlate fremtiden til litteraturstudiene og undersøke hva som er skjedd i litteraturkritikken på 00-tallet. Hvordan har oppgjøret med autonomiestetikken artet seg der? Hvilke tendenser og trender har den fanget opp og formulert? Hva slags litteratur er toneangivende kritikere opptatt av? Og hvordan leser de tekster? For å diskutere spørsmålene skal jeg se nærmere på tre essaysamlinger som kom ut i fjor: Tor Eystein Øverås’ I dette landskap, Ane Farsethås’ Herfra til virkeligheten og Kaja Schjerven Mollerins Sammen, hver dag.

Den selvbiografiske kritikeren
Tor Eystein Øverås debuterte i 1993 med romanen Tittelløs og har siden utgitt ytterligere en roman, en reiseskildring om Østersjø-området, Til. En litterær reise (2005), og samlingen med litteraturkritikk Livet! Litteraturen! (2009). For sine anmeldelser i Klassekampen og Morgenbladet ble han kåret til årets kritiker året etter, og i fjor utga han I dette landskap, nok en samling essays og artikler.

Han har selv kalt boken en dannelseshistorie som strekker seg fra 1994 til 2011, fordi den viser hvordan han formes som forfatter av å lese og skrive om det han leser.

Etter en kort prolog om å bli forfatter fortsetter boken med et tittelessay om å plukke multer og slik gjøre seg kjent i et landskap. Siden går det slag i slag med essays som trekker deg inn i Øverås’ refleksjoner, observasjoner og påstander om P.O. Enquist og om oversatte romaner, om reiseskildringer og om Hamsun, for ikke å snakke om de svært personlige essayene om den avdøde venninnen og forfatteren Sissel Solbjørg Bjugn. Øverås er en selvbiografisk essayist i tradisjonen fra Michel de Montaigne.

Gleden ved å lese Øverås skyldes først og fremst hans språk og stil. Han nærmer seg tekstene, personene og stedene han skriver om, med den samme intensiteten og det samme kravet om å skrive godt. Og han skriver godt. Usedvanlig godt. Det finnes knapt en dårlig setning i hans tekster. Selv påpeker han et sted at det ikke er noen forskjell på å skrive roman, reiseskildring, essay eller kritikk. Han går til alle sjangrene med de samme eksistensielle spørsmålene. Og det er vel det han er – en eksistensiell kritiker med sans for realistisk litteratur. Han er mer opptatt av hva tekstene sier om livet og verden, enn deres struktur, språk og retorikk. Han er en kritiker som leser tekster heteronomt ved å knytte dem til verden og historien, til eget liv og til forfatternes biografi.

Men hvordan skriver han? Hva er strukturen i Øverås’ egne essays og artikler? I en anmeldelse av samlingen karakteriserer Atle Christiansen ham først og fremst som forteller fordi han ikke er noen typisk artikkelskribent, essayist eller kritiker: «Han forteller like mye som han presenterer (artikkel), diskuterer (essay) og vurderer (kritikk).» (Aftenposten 22.04.2012) I den forstand er Øverås ikke bare stilistikeren og forfatteren blant kritikerne, han er også den som kommer nærmest å realisere et tekstideal som sto sterkt på 1980-tallet, men som har tradisjoner helt tilbake til den tidlige romantikken: å oppheve hierarkiet mellom sjangrene og forvandle kritikk til litteratur. Han skriver en form for kritikk som blander selvbiografi med analyse og selvforståelse med forståelse av verkene han leser.

Reiseskildring som litteratur
Jeg har lest I dette landskap to ganger, og da jeg leste den på nytt nå i vår, slo særlig to vendinger i 00-tallets kritikk meg: vendingen mot reiseskildring og vendingen mot virkelighet.

Boken er delt inn i seks avdelinger, og det er særlig to av disse som interesserer meg her. Den første er «Reisene». Der skriver han om egne reiser og om klassiske reiseskildringer fra Robert Byrons Veien til Oxiana til Kapuścińskis Å reise med Herodot. Og i det strålende essayet «Jorda rundt med Jan Erik Vold» leser han samlingen sirkel, sirkel som en poetisk reiseskildring.

Utgangspunktet for hans arbeid med denne sjangeren er at han ikke liker den. «Den som skriver disse linjer er en forfatter av reiseskildringer som ikke liker reiseskildringer.» Slik åpner «En nomades filosofi». Han liker ikke reiseskildringer fordi de ofte er utflytende og formløse. Sammenliknet med mange romaner har de ikke den samme narrative fremdriften; fortelleren skriver om alt som dukker opp på hans vei. Ikke desto mindre gjør Øverås i denne delen virkelig nytt og viktig arbeid som kritiker. Som en av de første leser han reiseskildringer som litterære tekster, sammenlikner dem med romaner. Sammen med andre kritikere som Arne Melberg i Å reise og å skrive (2005) er Øverås med på å utvikle en reiseskildringens kritikk.

Bakgrunnen for den er først og fremst Aschehougs imponerende Spor-serie, men også Damms litt mindre omfattende Vagabond-serie. Med sine essays om reiseskildringer har Øverås vært med på å gi sjangeren høyere litterær status, til å gjøre den til en form for litteratur som plasserer seg mellom sakprosaen og skjønnlitteraturen. Han har også med sine tidvis strenge og negative omtaler vist at det er en tekst det er minst like krevende å skrive som en roman.

Dikting og sannhet
For to hundre år siden skrev Goethe selvbiografien Aus meinem Leben. Dichtung und Wahrheit, og den har gitt tittelen til delen med essays om virkelighetslitteratur: «Diktning og sannhet». Der diskuterer Øverås en rekke forfattere, som Gaute Heivoll, Torgny Lindgren og Sigrid Combüchen, Goethe og Susan Sontag. Og han er stort sett positivt innstilt til denne slående og viktige tendensen i 00-tallets litteratur. Men nettopp derfor er denne formen for litteratur ikke alltid like lett å snakke om. For å si noe nytt må man til enhver tid ha lest og reflektert over det verket som leder an i diskusjonen. Og fra og med utgivelsen av første bind i Min kamp i 2009, var det Knausgård.

«Jeg er en av de tolv personene i dette landet som ennå ikke har lest Min kamp.» Slik åpner essayet «Virkelighetslitteraturen», og det er et slående eksempel på hvor viktig det er å lese for å reflektere, overvinne seg selv og sine fordommer. Øverås snakker villig vekk om litteraturens forhold til virkeligheten. Ved første øyekast skulle man anta at han hadde de beste forutsetningene for det, med sin interesse for realisme i alle dens varianter fra Balzac til Hamsun til Joyce. Det virker imidlertid ikke som han har vært spesielt interessert i den virkelighetslitteraturen som er blitt skrevet på 00-tallet – fra Frobenius’ oppvekstroman Teori og praksis til Knausgårds selvbiografiske seksbindsverk.

Som om ingenting har skjedd i løpet av 00-tallet, hevder Øverås at man i en roman kan skrive hva man vil. «Kan man så tillate seg hva som helst i bokform? Jeg mener ja, i prinsippet ja.» Det er et prisverdig prinsipp, som i mine ører høres ut som et ekko av Derridas påstand om at man i litteraturen kan si alt. Og jeg tror det var en utbredt forestilling på begynnelsen av 00-tallet at litteraturen, i alle fall fiksjonslitteraturen, var et fristed hvor alt kunne sies under fiksjonens beskyttelse, så å si.

Mange forhold har gjort dette standpunktet mer problematisk og vanskeligere å innta i dag enn for ti år siden. Uansett hva man måtte mene om denne virkelighetslitteraturen, har den gjort forholdet mellom virkelighet og fiksjon og etikk mer presserende enn det Øverås får frem i sine essays.

Riktignok innrømmer han at det å skrive om virkelige hendelser og personer kan ha moralske implikasjoner og konsekvenser, men hadde ikke nettopp essayet om virkelighetslitteratur vært stedet å undersøke og reflektere over disse konsekvensene? Måten virkelighetslitteraturen griper inn i virkeligheten på, viser at den ikke lar seg lese eller vurdere innenfor den tradisjonelle autonomiestetikken. Heller ikke kan den forstås som en samtidig variant av realismen, siden den ikke skaper den realistiske romanens imaginære univers. Den må forstås på en annen måte, siden virkelighetslitteraturen virker og handler i verden på en mer direkte måte. Hadde han trukket inn Min Kamp (eller kritikken og debatten om romanserien), hadde det gitt ham en enestående anledning til å tenke grundigere igjennom forholdet mellom fiksjon og virkelighet og moral. For ingen norsk roman utforsker forholdet mellom dem mer radikalt enn nettopp Knausgårds. Det er skrevet mye og godt om nettopp disse aspektene ved romanen, deriblant i Ane Farsethås’ Herfra til virkeligheten.

Kritikeren som samtidshistoriker
«Hva er skjedd i norsk litteratur det siste tiåret?» Spørsmålet stilles på første innbrett i Ane Farsethås’ bok. Av de bøkene jeg har lest, er dette uten tvil den mest systematiske og helhetlige, og hun besvarer faktisk spørsmålet. Ikke bare det – hun setter seg også fore å forklare tendensene i lys av vår egen samtid. For Farsethås speiler litteraturen samfunnet, og kritikk er samtidshistorie.

Farsethås har virket som kritiker i ti år, først i Dagens Næringsliv fra 2002 til 2011 og siden i Morgenbladet. Hennes bok er ikke, som de øvrige, et oppsamlingsheat av artikler og essays hun har skrevet tidligere, men en samling nyskrevne tekster som fra første stund virker tenkt som bok.

Ifølge undertittelen er dette en serie lesninger i 00-tallets litteratur. Forfatteren kan i alle fall ikke beskyldes for å ta munnen for full. Foruten å diskutere en rekke forfattere som debuterte på 80- og 90-tallet, diskuteres Solstad gjennom hele boken, Askildsen i forbindelse med Carl Frode Tiller, og i flukt med Thure Erik Lund dukker Mikkjel Fønhus opp. Her og der trekkes det også inn andre norske kritikere, og sporadisk et utvalg teoretikere.

Om Øverås er kritikkens suverene forteller, er Farsethås den mest diskuterende kritikeren. Som ingen andre går hun inn i tekstene og drøfter detaljer for å komme på sporet av hva de sier om tiden de er skrevet i. Innimellom kan jeg savne litt mer parafrase til hjelp for en leser som ikke har samme oversikt over de omtalte bøkene, men stort sett er hennes lesninger så konsekvente og skarpe at de vekker mitt engasjement.

Den udiskutable styrken ved Herfra til virkeligheten er at Farsethås peker ut det hun mener er de viktigste tendensene i samtidens litteratur. I den første delen, «Labyrinter», analyseres tekster av Abo Rasul, Gunnhild Øyehaug, Olaug Nilssen, Trude Marstein og Carl Frode Tiller i lys av bokens tese: at det i norsk samtidslitteratur på 00-tallet finnes en lengsel etter virkelighet som antar en rekke ulike uttrykk. Hun tar i det bredt anlagte tittelessayet opp menneskets bevissthet om at alt det gjør, er preget av mediale bilder. Ingenting er naturlig, alt er forstilt og poserende, og deler av samtidslitteraturen skildrer forsøk på å bryte ut av selvrefleksjonen. En annen tendens Farsethås sporer opp, er flukten fra det hun kaller det gylne buret, det vil si en flukt fra det stabile, rike norske samfunnet. Ved å skildre mennesker som legge det norske sosialdemokratiet bak seg, beskriver forfattere jakten på mer intense og autentiske erfaringer. Og denne bevegelsen – eller fluktlinjen – motiveres med poengterte nedslag i en rekke samtidsromaner. I de påfølgende kapitlene i denne delen belyses og diskuteres den fra ulike perspektiver hos forfatterne nevnt ovenfor.

I den andre delen, «På sporet av gud», analyseres Jon Fosse og Hanne Ørstavik med henblikk på Guds plass i deres forfatterskap. Hos Fosse med vekt på hans negative mystikk, hos Ørstavik i lys av språkfilosofiske betraktninger. Denne delen synes jeg er ganske tett og detaljert, og tatt i betraktning at Farsethås innledningsvis hevder at litteraturen speiler samfunnet, savner jeg en bredere diskusjon av hvordan vi skal forstå denne vendingen mot Gud. På hvilken måte er Fosses og Ørstaviks vending mot Gud forbundet med religionens tilbakekomst i samfunnslivet og politikken?

I den siste delen, «Ute av verden», diskuterer Farsethås Grøftetildragelsesmysteriet av Thure Erik Lund og Knausgårds Min kamp 1-6 under tittelen «Til kamp mot uvirkeligheten». De tre tendensene Farsethås sporer opp i samtidslitteraturen, er med andre ord flukten fra det gylne buret, en ny vending mot religionen og den mye omtalte virkelighetshungeren. Siden det er virkelighetshungeren som er den viktigste tendensen slik jeg ser det, er det den jeg vil kommentere. Dessuten er de siste tretti sidene i Farsethås’ bok rett og slett noe av det beste som er skrevet om Knausgårds Min kamp.

Knausgårds virkelighetshunger
Da det ble kjent at Knausgård skulle skrive en selvbiografisk roman på flere tusen sider, var det få som forestilte seg at den ville bli en salgssuksess. Farsethås kommer med en plausibel forklaring på romanseriens kommersielle suksess. Hun plasserer den mellom den vanlige romanens begrensede kretsløp og memoarlitteraturens utvidede kretsløp, og viser hvordan Knausgård anvender memoarlitteraturens avsløringer av privatliv innenfor romansjangeren. På den måten fikk romanen en bredere appell enn det som vanligvis kommer norske romaner til del.

Dessuten er Knausgård mer intim og direkte i sine bekjennelser enn hva som er tilfelle hos Frobenius, Solstad og Espedal. Mens man hos disse tre forfatterne alltid er usikker på om det de skriver i sine selvbiografiske romaner, er fiksjon eller fakta, ligger Knausgårds tekst nærmere dagboken og oppfattes umiddelbart som en sannferdig beretning. Han forlater kunstprosaen og gir seg den ukunstlede memoarprosaen i vold. Han begår det han ved lanseringen kalte et litterært selvmord, fordi han bringer litteraturen helt inn i livet, han skriver romanen ut av skjønnlitteraturen og fiksjonen, og inn i selvbiografien og bekjennelseslitteraturen. I den forstand er det et hasardiøst og usedvanlig dristig prosjekt, som kanskje best kan sammenliknes med André Bretons selvbiografi Nadja og Rousseaus Bekjennelser.

Det jeg savner i Farsethås’ forsøk på å forstå og forklare hva slags enestående hendelse Min Kamp har vært i norsk samtidslitteratur, er noen betraktninger over effekten av å utgi den som en serie. Som Tormod Hageland påpekte i en diskusjon om romanen under Sigrid Undset-dagene i 2010, så var det noe helt spesielt å lese og diskutere en roman som ennå ikke var ferdigskrevet.

Viktigere er likevel Farsethås’ diskusjon av hvordan Knausgård oppdager at han ikke kan gjennomføre sitt prosjekt slik han først hadde tenkt seg. Han kan ikke forvandle den selvbiografiske romanen til realitylitteratur. Han støter på noen etiske grenser som gjør at han ikke kan si alt slik han hadde forestilt seg. Om Knausgårds romantiske utgangspunkt var at man kan fortelle alt i en roman, at man kan si sannheten om sitt liv uten hensyn til andre mennesker, så oppdager han hvordan fiksjonen støter mot nettopp virkeligheten, mot andre levende personer, hvorav noen av dem står ham nær. Dette forandrer hans prosjekt, og han innser at det ikke er mulig å fortelle alt like skånselsløst. Også fiksjonslitteraturen støter mot noen etiske grenser, ønsket om å fortelle sannheten er underordnet en moral. Det er i alle fall det som blir tydelig i løpet av Knausgårds roman slik Farsethås analyser den. Knausgård forvandler seg fra en romantisk forfatterfigur som først og sist er forpliktet overfor skrivingen, til en moderne forfatterfigur nedsunket i familielivet og hensynet til og omsorgen for andre mennesker. Hun skriver:

«På påstandsplanet er familien, barnepasset og det trivielle en hindring for kunsten. I realiteten er det nettopp ved å trekke denne hverdagen, med barnevogn og det hele inn i kunsten at forfatteren har fulgt sin jakt på den hellige gralen: det totalt overskridende verket. Og skal vi ta slutten på alvor er det nettopp forsoningen med hverdagslivet som familiemann som er enden på hele Knausgårds prosjekt, som vel så mye kan kalles et eksistensielt som et litterært prosjekt.» (s. 324)

Det er blitt sagt at Marcel Prousts På sporet av den tapte tid handler om hvordan Marcel ble forfatter. Vi vet at Knausgård er en lidenskapelig Proust-leser, og at Min kamp på mange måter skriver seg opp mot Prousts roman. Mellom disse er det mange forskjeller, og en av dem er nettopp på det overordnede og kompositoriske planet. For Min kamp handler ikke om hvordan Knausgård ble forfatter, men om hvordan han ble familiemann nedsunket i den trivielle hverdagen. Knausgård skriver seg med romanen ut av litteraturen og inn i virkeligheten og det familielivet han lever. Det han oppdager under skrivingen av det livet han lever, er det fellesskapet han inngår i – og med det har vi kommet til Kaja Schjerven Mollerin.

Vending mot fellesskapet
Foruten å være anmelder i Klassekampens Bokmagasin er hun stipendiat i allmenn litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo og redaksjonsmedlem i tidsskriftet Agora. I 2011 ga hun ut en bok om Hans Herbjørnsruds forfatterskap, og året etter ble hun kåret til årets kritiker. Som kritiker har hun særlig interessert seg for moderne amerikansk litteratur. I fjor ga hun ut boken Sammen, hver dag, en bok med den tiltalende undertittelen Om fellesskap i litteraturen.

I moderne litteratur har man vanligvis vært mer opptatt av outsideren enn fellesskapet. Så hva slags fellesskap er det litteraturen fortsatt må ha kraft til å skape, ifølge Schjerven Mollerin? I forordet skriver hun at hun har vært opptatt av den litteraturen som viser:

«hvor vanskelig det kan være å leve sammen, og hvor viktig det er at vi får det til, den litteraturen som forteller om politiske, sosiale og religiøse konflikter, men alltid også om det som binder, det som gjør oss mindre alene, den litteraturen som spør hvorfor vi føler oss knyttet til bestemte steder, hvor følelsen av å være hjemme kommer fra.» (s. 7)

Ikke bare er det interessen for fellesskapet som er interessant, det er også Schjerven Mollerins interesse «for kunstens helende kraft». For en som har brukt mye av sin tid på modernismen og dens utforskning av brudd, fragmentering og kritikk av forsoningsestetikk, er dette uten tvil nye og forlokkende perspektiver. Dessuten fortoner disse innledende betraktningene seg høyst relevante i forlengelse av Farsethås’ analyse av Min kamp. Den munner ut i en refleksjon over forholdet mellom skriving og moral, hvor nettopp hensynet til moralen og fellesskapet står over hensynet til å fortelle sannheten. Denne bevegelsen fra forfatteren som er forpliktet overfor skrivingen, til forfatteren som skriver seg ut av litteraturen og inn i familielivet, finnes som sagt i Min kamp. Jeg tror Schjerven Mollerin setter ord på en tendens som i alle fall har gjort seg gjeldende mot slutten av 00-tallet. Den har kanskje ikke vært like iøynefallende som interessen for dokumentarisme, selvbiografi og virkelighetshungeren, men den har vært der hele tiden, latent, murrende, som en ny refleksjon over fellesskapet i nettverkenes og globaliseringens tidsalder.

Å høre hjemme i, å dele og ta del i et fellesskap er også temaer som løper gjennom Schjerven Mollerins essays. Aller tydeligst i essayet «Å høre til» om den irske poeten Seamus Heaney, i analysen av tv-serien Treme i tittelessayet og i det jeg oppfatter som samlingens høydepunkt: essayet Se etter meg. Om Whitman, Guthrie og Dylan. Til tross for at hun er en var og følsom leser som elegant folder ut de tekstene og forfatterskapene hun skriver om, ofte med utgangspunkt i en personlig anekdote som slår an tematikken, så utvikler hun ikke en sammenhengende, selvstendig refleksjon over fellesskapet i litteraturen. Snarere dukker tematikken opp litt spredt omkring i de ulike essayene. Fellesskap er å høre til et sted, å tilhøre en tradisjon, å lese tekster andre har lest, å ha det fint sammen, å leve sammen. Schjerven Mollerin påpeker forekomstene og kommenterer dem, og det er vanskelig å si seg uenig med henne, men hennes observasjoner samles ikke i et overordnet og eget perspektiv. Underveis fremstår fellesskapet som et ikke helt forløst begrep som gir inntrykk av en helhet boken ikke makter å leve opp til. Hva slags fellesskap som finnes i litteraturen, står ikke klart for meg etter endt lesing. I stedet sitter jeg igjen med følelsen av å ha lest en samling elegante og rike essays om en rekke viktige forfattere som alle på hver sin måte tangerer tematikken. Det jeg savner, er et essay hvor Schjerven Mollerin samler trådene og viser oss hvilke fellesskap som finnes i den litteraturen hun diskuterer. På den måten kunne hun ha utviklet det viktige anslaget i boken; et anslag, som i alle fall i mine øyne, peker mot en tid bortenfor det dramatiske og dystre 00-tallet.

*

Det som er blitt tydeligere under lesingen av disse essaysamlingene, er at det viktigste i kritikken på 00-tallet ikke er dens undersøkelser av reiseskildringer og virkelighetshunger. Snarere er det refleksjonene over å føle seg hjemme i verden, over å oppleve en sammenheng og et fellesskap. Det går som en understrøm i periodens kritikk og er helt åpenbart en reaksjon på 00-tallets dramatiske politiske hendelser. Som om alle kritikerne på hver sin måte også kommer med et bud på hvorfor en verden som er gått av hengslene, likevel henger sammen. «Verden henger sammen når man kan høste moltene som står på ødslige og karrige myrer og lyser,» skriver Øverås. Farsethås på sin side viser hvordan hovedpersonen i Min kamp for første gang føler et «vi» 22. juli 2011, at han tar del i en sosial virkelighet og et fellesskap. Verket munner ut, skriver hun, «i en hjemkomst til det sosialdemokratiske norske viet – og en hjemkomst til kjernefamilien og oppgaven som omsorgsperson for kone og barn». Ikke desto mindre er det Schjerven Mollerin som mest uttalt leter etter erfaringer av fellesskap i de bøkene hun behandler. Hun vil ikke bare «si noe om hvordan vi lever med oss selv, i naturen, men også om hvordan vi lever i verden med andre mennesker. Når vi i møte med kunsten erfarer oss selv som hele, blir vi også […] oppdratt til å se og anerkjenne andre som hele, enestående mennesker. Som likeverdige borgere i en felles verden». Disse refleksjonene over og perspektivene på fellesskap er uten tvil viktige etter 00-tallets fryktelige avslutning. I lys av ABBs terroraksjon, massedrap og ideologi er det grunn til å reflektere over og diskutere inngående hva slags fellesskap vi lever i. For en ting som er blitt tydelig med globaliseringen, det flerkulturelle samfunnet, de nye familiestrukturene, kort sagt med den moderne måten å leve sammen på, er at vi ikke bare tilhører ett fellesskap av gangen, men mange fellesskap samtidig.

Omtalte bøker:
Tor Eystein Øverås
I dette landskap. Artikler og essays.
Gyldendal 2012

Ane Farsethås
Herfra til virkeligheten. Lesninger i 00-tallets litteratur
Cappelen Damm 2012

Kaja Schjerven Mollerin
Sammen hver dag. Om fellesskap i litteraturen
Gyldendal 2012