Julebukken sverige - nettet

Hvis jul og nyttår er «en tid for ettertanke og refleksjon», kan det passe å lese to nye bokutgivelser som bidrag til høytiden. Irina Lee vil at vi skal slutte å leve som om hver dag var julaften, mens Erik Bertrand Larssen vil at vi skal leve hver dag som under et evig nyttårsforsett.

Forrige nyttårsaften var jeg i et selskap som nesten brøt ut i håndgemeng. Stridens kjerne var en geit. Ingen slike var fysisk til stede, naturligvis. Geiten var kun en symbolsk forkortelse for at mange ideelle organisasjoner har begynt å selge nettopp geiter – og andre ting som fattige mennesker trenger – som «alternative julegaver». Ja, du kjøper en geit til noen som trenger det, forklarte en av festdeltagerne, og så gir du et kort til venner og familiemedlemmer hvor det står: «Du har gitt somaliske Abdullah en geit.» (1) En fattig afrikaner får noe han sårt trenger, mens våre venner og familiemedlemmer, som jo ikke trenger noen ting, heller ikke får noen ting. Mange syntes dette var flott, og de oste av selvtilfredshet da de fortalte at de hadde «gitt alle en geit til jul».

Men her delte selskapet seg i to, grovt sagt mellom de som oste av selvtilfredshet, og de som oste av irritasjon over de som oste av selvtilfredshet. De siste mente at å gi geiter til jul kun var et forsøk på å kjøpe seg moralsk karakter. Kanskje er vi ute på overforbrukets kompassløse galei, innrømmet de, men man finner vel ikke retningen ved å stikke kjepper i hjulene på julen!? Gaver-som-ikke-er-gaver bare undergraver hele gaveinstitusjonen, mente de. Julen er tross alt en av de få anledningene hvor vi fortsatt tvinges til å tenke gjennom hva det betyr å gi – altså til noen andre enn oss selv. Det som forarget geitemotstanderne, var at geitetilhengerne paradoksalt nok så ut til å tenke mest på seg selv; det de gjorde når de kjøpte en geit, var å pleie sin egen samvittighet. Det de derimot ikke gjorde, var å ta inn over seg menneskene i sin egen krets. De tenkte ikke, for eksempel, «Hvem er egentlig min far, og hvordan kan jeg anerkjenne ham og vise ham takknemlighet med en gave?». Nei, de tenkte kun på sin egen moralske «profil», på det politiske image de ville signalisere med gaven. Og dette, sa geitemotstanderne, er å misbruke julen.

Det var passende at denne debatten oppstod akkurat på nyttårsaften, altså i brytningspunktet mellom jul og nyttår, for om vi i julen retter oppmerksomheten mot andre mennesker, bringer nyttår ofte en helomvending mot total selvsentrering. Nyttårsforsettet er selvfølgelig den sentrale markøren for denne vendingen. «Nå skal jeg bli et bedre menneske!» lover vi, og legger igjen julefreden på fjorårets skraphaug. «Ah, som den ribba tetter årene – nå skal jeg begynne å trene!» «Fy, så mye jeg har drukket – nå blir det vannvogna!»

Om jul og nyttår kanskje har svært ulikt innhold, sier man likevel at de til sammen er en tid for «ettertanke og refleksjon». Hvis det er tilfelle, er to relativt nye bokutgivelser å anse som sesongaktuell lektyre: Irina Lees Shoppingfri. Et år med kjøpestopp og Erik Bertrand Larssens Helvetesuka. 7 dager som forandrer livet ditt. Bøkene er på mange måter så ulike som jul og nyttår, men noe har de til felles: De kan begge grovsorteres i kategorien «selvhjelp», og det er i begge tilfeller høyst uklart om de egentlig hjelper.

Hvordan drøvtygge ingenting
Irina Lees Shoppingfri. Et år med kjøpestopp begynner idet en av Lees venninner annonserer at hun akter å ha et kjøpefritt år. I et helt år skal hun ikke kjøpe annet enn mat og andre helt nødvendige husholdningsartikler. Lee har aldri selv vært inne på en slik tanke, men hun lar seg raskt overbevise, og snart er de en liten gjeng som inngår en pakt om et shoppingfritt år. Journalisten Lee inngår samtidig en pakt med seg selv om å skrive bok om det hele.

Dessverre har ikke boken blitt spesielt god. Misforstå ikke; jeg synes ikke dette er en helt meningsløs utgivelse. Jeg har stor sans for å herje med hverdagslivet – rokke røft på rutinene, vende vilt på vanene! Men spørsmålet er om det virkelig er lurt å beskrive slike eksperimenter i bokform? En bok bør jo gjerne handle om noe, men her er utfordringen tvert imot å skrive om fraværet av noe. Det blir litt som et referat fra fotballkampen der det ene laget vant på walkover, eller som en anmeldelse av konserten som ble avlyst. «Luftsuppe og venteboller», som min gamle heimkunnskapslærer pleide å si.

Shoppingfri - omslag - nettetÅ lese boken oppleves som et langt drøvtygg på spørsmålet Lee stiller seg i starten, nemlig «Hvordan er det å være shoppingfri et helt år?». Nå er boken rent faktisk ikke veldig lang, så når den likevel oppleves som for lang, er det fordi Lee simpelthen stiller dette spørsmålet igjen, måned for måned. «Hvordan er det å være shoppingfri i februar?», «Hvordan er det å være shoppingfri på ferie?», «Hvordan er det å være shoppingfri når året går mot slutten?». Tygg-tygg. Opp i munnen, ned i magen, opp i munnen, ned i neste mage …

Tidvis ser Lee ut til å innse at hun koker faglitterær suppe på en spiker. Da forsøker hun å fylle boken med annet innhold. Problemet er at hun spanderer såpass lite av disse andre ingrediensene, og at hun dessuten ikke tilbereder dem særlig godt. Hun begynner med noen gode spørsmål: Hvorfor omgir hun seg med så mange ting? Hvorfor lyver hun til andre og seg selv om hva ting har kostet? Hva betyr det at hun har mange ubrukte ting? Tjener man eller sparer man når man kjøper ting på salg? Eller gjør man kanskje ingen av delene? Imidlertid legger hun ikke nok i å svare på disse spørsmålene. Hun valser bare forsiktig over noen mulige antydninger til hvor svar kanskje kan finnes. Det hele blir for usikkert, for søkende, for tilfeldig.

Lee skriver som om hun aldri har tenkt på fenomenet overforbruk før hun plutselig bestemmer seg for å skrive bok om sitt shoppingfrie år. Det er et underlig grep. Det gjør at enhver som har tenkt på disse tingene, opplever boken som en samling selvfølgeligheter. Riktignok blir man servert noen mer slående analyser innimellom. For eksempel denne:

Rundt 20 prosent av de som går på et kjøpesenter, skal ikke ha noe. De går der likevel, for å bli gjort til noe. Som potensielle kunder får de god respons og positiv oppmerksomhet av de som jobber der. «Hva kan vi hjelpe deg med?» De potensielle kundene bare går rundt, tar på ting og nyter oppmerksomheten. Det de heller burde gjort, var å gå til psykolog (s. 48).

Endelig tør hun noe, tenker jeg; endelig tar hun grep om sitt tema og mener noe om det! Men så husker jeg at dette er sitater fra Lees samtale med Trond Blindheim, og ikke hennes egne perspektiver.

Nå er Lee journalist, og man kan mene at hennes viktigste jobb er å få eksperter i tale, ikke å være en selv. Men her funker det likevel ikke helt. Det er Lees navn som står på omslaget; lesere vil forvente at det er hennes stemme som høres, hennes autoritet som etableres. Hun må gjerne bruke andre som input, men da må hun gjøre det til sitt eget; hun må appropriere det til sitt eget konsept, sin egen tekst, sine egne lesere. Det gjør hun ikke. Og når de mest interessante analysene stadig leveres av andre, må jeg innrømme at jeg får mer lyst til å lese dem isteden. (2)

I tillegg har Lee et heller slepphendt forhold til ressursene hun bruker i analysen. På et tidspunkt finner hun for eksempel ut at det er noe som heter «shopoholisme», og undersøker det ved å søke litt rundt på Google. Der finner hun «advokat, coach og livsstilsterapeut Terrence Daryl Shulman» fra Michigan, som har jobbet med dette. «Jeg har aldri hørt om ham tidligere,» innrømmer Lee, «men han har tydeligvis bygget seg opp et betydelig renommé i USA», hvor «han de siste årene har fått mye medieoppmerksomhet.» For min egen del må jeg innrømme at jeg er litt var for forsøk på å etablere troverdighet med henvisninger til vedkommendes renommé i USA. Et slikt har vel for eksempel National Rifle Association også, uten at jeg stoler på dem av den grunn.

Overforbrukets rot
Shoppingfri har et interessant og viktig utgangspunkt. Det er snakk om et fenomen som gnager på hele vår samfunnsform. Hvorfor overforbruker vi? Hva er de økologiske og psykologiske konsekvensene av overforbruk? Hvordan kan overforbruket stanses? Lees viktigste svar på dette er det shoppingfrie året: «Stop shop!» Men spørsmålet er hva som skjer når hun på et tidspunkt må ut og shoppe – som hun og alle andre jo må. Spørsmålet er om vi kan dyrke frem kulturelle, sosiale og økonomiske strukturer som gir oss et samfunn preget av velstand og velferd, men som samtidig setter skranker for overforbruk? Med andre ord: Hvordan kan det senmoderne, postindustrielle velferdssamfunnet lære å moderere seg? På dét spørsmålet har Lee ingen svar. Jeg tror ikke dette er tilfeldig. For å finne svar her må man trolig gå grundigere til verks enn det Lee har gjort. Man må grave ordentlig dypt i overforbrukets rot – som betyr å forstå ikke bare rotet Lee har hjemme, men også hvor tendensen til å overforbruke kommer fra.

Om Lees forsøk på å hanskes med dette temaet mest av alt er en forspilt sjanse, bevarer hun likevel noe verdifullt. For mens hun retter blikket mot det massive overforbruket vårt, verner hun samtidig om gaven som institusjon. Venninnene har nemlig unntak for gaver, og Lee beskriver godt hvordan det å kjøpe for å gi får en helt annen betydning når man ikke kjøper ting til seg selv hele tiden. Dermed gripes hun heldigvis ikke av gi-en-geit-hysteriet som skapte tumulter i det nevnte nyttårsselskapet.

Jeg liker Lees konklusjon. Hun sier, med et sitat, at «Det tilfredse mennesket er konsumsamfunnets verste fiende». Reklamen sier «You’re worth it» og mener «Du fortjener å shoppe», men egentlig er det akkurat motsatt, mener Lee: «Det vi virkelig fortjener er å være fornøyd med oss selv. » Vi fortjener ikke å shoppe; vi fortjener å ikke shoppe. Bare når vi ikke lenger trenger en masse ting for å være fornøyd med oss selv, kan vi begynne å tenke på andre. Bare da kan vi tenke ordentlig på hva det betyr å gi.

Om vi kommer så langt, vil vi ikke lenger forstille oss ved å gi geiter til jul. Da gir vi ordentlige gaver, og så setter vi opp et månedlig autotrekk til Abdullah i Somalia.

Menneske, vær misfornøyd!
Fra Lees tilbakelente konklusjon, «Vær fornøyd med deg selv», må man snu seg 180 grader for å komme til Erik Bertrand Larssens Helvetesuka. «De fleste har lyst til å bli en bedre utgave av seg selv,» slår Bertrand fast.3 «Du fortjener et fantastisk liv,» sier forfatteren, underforstått at det er noe du ikke har nå. Vi vet alle hva vi burde gjøre, sier Bertrand, men – akk! – vi sliter sånn med gjennomføringen. Forfatteren mener naturligvis at han har noe å tilby den som vil forbedre seg, og det er den såkalte «Helvetesuka». Opplegget tar sitt navn fra Forsvarets helvetesuke, der unge rekrutter med befalskoledrømmer drives til sine grenser – and beyond. Bertrand bruker adskillige – ja nesten komisk mange – sider på å beskrive sine egne opplevelser fra helvetesuken. Nå vil han øse av sine erfaringer. Jeg har vært gjennom helvete, sier han, og jeg vet at det gjør deg til et bedre menneske. Nå vil jeg lære deg hvordan du kan forbedre ditt liv.

Riktignok innrømmer forfatteren helt mot slutten at han ikke helt vet hvem denne «du» er, og det overrasker meg ikke. Som forfatter er Bertrand så ubehjelpelig at det er helt naturlig at han tenker på leseren først på side 283 av bokens 288 sider. Så intetsigende er boken som litteratur at jeg bestemte meg for å følge Bertrands opplegg for kanskje å skrive om dét isteden. Dermed var det opp kl. 05.00 hver morgen i en uke, slik Bertrand foreskriver, rett på treningsstudioet for en times treningsøkt, før det bar på jobb, hvor jeg skulle prestere bedre og mer fokusert i alle situasjoner. TV var forbudt, jeg skulle ikke bruke sosiale medier i arbeidstiden, jeg måtte spise sunt hele uken, jeg måtte kle meg bedre, og dessuten måtte «koseprat med kollegaer holdes på et minimum». I løpet av uken skulle jeg dessuten være «blid, positiv, løsningsorientert hele tiden» og i tillegg «handlekraftig og proaktiv».

Helvetesuka - omslag - nettetEtter å ha gjennomført uken har jeg imidlertid ombestemt meg. Det var en så uvesentlig erfaring at jeg ikke lenger ser poenget i å skrive om hvordan det var – annet enn å si at jeg har vært med på langt verre ting. Jeg kan forresten si noe annet også, nemlig at den mest merkbare effekten av uken var at jeg ble irritert på Erik Bertrand Larssen. Jeg skulle naturligvis ønske at jeg kunne være mer positiv, men jeg makter bare én konklusjon, og det er at Erik Bertrand Larssen ikke bare er en middelmådig forfatter, men også noe av en sjarlatan. I undertittelen så vel som i teksten hevder boken at den skal gi deg «7 dager som forandrer livet ditt». Dette er tullprat.

«Er det egentlig bare udefinerte, ‘fluffy’ selvfølgeligheter, det jeg har lært bort på utallige kurs i de sju årene jeg har arbeidet med dette?» spør Bertrand på et tidspunkt. Som svar på denne lissepasningen vil jeg gjerne få rette et råd til mannen selv: Bertrand, ikke send lissepasninger som dette. Folk vil utnytte det. Ja, det er bare udefinerte, fluffy selvfølgeligheter, det Bertrand messer. Det er nettopp hele problemet! Han gir oss knapt noen praktiske verktøy til å bli bedre mennesker, altså utover de helt åpenbare. Han ser faktisk ut til å mene at en «såkalt to do-liste» er noe mer enn en selvfølgelighet!

Fluffy selvfølgeligheter høres uskyldige ut, men de kan gjøre stor skade. Når man over nesten 300 sider med luftig coaching-svada forteller folk at de må og kan bli bedre, men overlater til leseren selv å finne verktøyene, kan det hele fort oppleves som kjefting, mas, krav. Boken som skulle gi oss troen på at vi kan bli bedre, blir isteden bare en påminnelse om at vi ikke er gode nok. Boken blir en slags parodisk utbrodering av nyttårsforsettet. Der også lover vi oss selv store ting, men vi mislykkes fordi vi gjerne mangler konkrete teknikker, metoder og strategier. I fraværet av mer håndfaste verktøy hviler Helvetesuka tungt på viljestyrke, som i sin tur må hvile på begjæret etter å bli et bedre menneske. Men er det ikke nettopp dette som er mangelvaren? Vi har kanskje viljestyrke nok til å gjennomføre en helvetesuke, men uken etter helvetesuken er alt glemt, og lite eller ingenting internalisert.

«Noen ganger må man bare slippe de negative tankene og følge Nikes gamle slagord, Just do it.» Så klart! Bare gjør det. Det sa Nike. Og det siterer Bertrand. Jeg har vanskelig for å avgjøre om forfatteren her er så naiv at han tror på dette, eller om han kynisk bruker slagordet for å appellere til de som måtte være så naive. Uansett er denne psykologien ytterst tåpelig, for om det bare var å gjøre det, ville alle bare gjort det! Det er ikke bare å gjøre det. Nikes slagord bærer ikke på en dyp livsvisdom, slik Bertrand ser ut til å tro. Om det bærer på noen visdom i det hele tatt, er det markedsføringsbransjens innsikt om at mennesket vil bedras. Det er innsikten om vår higen etter en quick fix.

Modus og fokus – hei, filiokus!
Jeg tviler på at Helvetesuka kan gjøre noen forskjell i folks liv. Jeg tviler enda sterkere på at den vil gjøre noen forskjell for sakprosaen. For å snakke med et språk Bertrand ville forstå: Som forfatter har han et «potensial som kan optimaliseres».

Det første han kunne passe på, er hvordan han etablerer ethos. Han forteller om seg selv med stor glede, men med lite finesse. Når ydmykheten først dukker opp, er den så falsk som en slange. Et retorisk virkemiddel brukt altfor åpenlyst kan lett virke kontraproduktivt – og her er Helvetesuka en case in point. Videre har Bertrand noe å hente på å fatte seg i korthet. Stilen hans er voldsomt pratete. På et tidspunkt spanderer han for eksempel en hel side på livsfilosofiske spørsmål til en fiktiv barrista, om hvordan vedkommende lever sitt liv. Er sånt virkelig nødvendig? Nei. Til slutt ville det også vært en god idé for Bertrand å ta samarbeidet med forlaget mer på alvor. Når forlaget foreslår å trykke boken med skrifttyper for svaksynte, bør man for eksempel nekte. Og når de sender manus til siste gjennomlesning og korrektur, bør man sørge for å luke ut referanser til «to mennesker som skal krysse Atlanteren i seilbål».

Dette er småtteri. Nå til noe viktigere, nemlig «nøkkelbegrepene» modus og fokus, som Bertrand bruker mye plass på. Forfatteren tenker øyensynlig på disse som fagbegreper, men han bruker dem på så mange måter at innholdet etter hvert flyter helt ut, og til slutt står de igjen som mindre presise enn de er i dagligtalen. «I min verden handler det om å komme i en modus og et fokus som er hensiktsmessig for den prestasjonen du er i ferd med å begynne.» Litt vagt, kanskje, men OK, jeg skjønner hva han mener. «Det finnes selvfølgelig ikke noe enhetlig svar på hvilken modus du bør være i.» Nei vel, men hvordan vet man da hva som er hensiktsmessig? «Alle mennesker er forskjellige.» Jo, det vet jeg, men hva har det med modus og fokus å gjøre? «Alle prestasjonsrom er forskjellige» og «derfor er det heller ikke slik at én bestemt modus er det riktige, det varierer fra person til person og fra prestasjonsrom til prestasjonsrom.» OK, men hva er et prestasjonsrom? «Gå inn i optimal modus for oppgaven og gjennomfør med ekstremt fokus.» Vent! Hvordan vet jeg at jeg er i optimalt modus? «Og hver gang du fokuserer på noe nytt, vil hjernen din automatisk mobilisere på nytt. Nytt modus fører til nytt fokus. Nytt fokus gjør at hjernen automatisk får en slags boost.» Men hva er da egentlig forskjellen!? «Forskjellen på fokus og modus er at fokuset er hvilken grad du går inn i ønsket modus.» Men må vi ikke da først vite hva modus er? «Jeg tror vi mennesker er skapt for å ha én modus, ett fokus.» Men over het det jo at vi måtte skifte mellom modi!? «Folks interesse for jakt og fiske er et eksempel som underbygger en slik teori.» Hva!? Bare en liten del av befolkningen interesserer seg for jakt og fiske; vet de noe vi andre ikke vet?

Men la oss nå høre kjernebudskapet: «Istedenfor å gå litt utenfor det tilforlatelige beste moduset og fokusere maksimalt, er det mange som bare leverer 30-70 prosent hver eneste dag.» Det er sant. Men når forfatteren selv ber leseren identifisere «sitt optimale modus» på side 178 og ber ham «bli i denne modusen» på side 179, må man kunne konkludere at heller ikke han presterer mer enn 70 prosent. Det er i seg selv ingen stor forbrytelse å rote med bøying av substantiv, men så er dette også bare ett uttrykk for tilfeldighetene som gjennomsyrer hele boken. Hvis Helvetesuka som praktisk hjelpemiddel er bogus, er den som sakprosa en slapp, slapp fisk.

Forfatteren Bertrand burde kanskje selv hente frem det (den?) optimale modus og sørge for å ha ekstremt fokus på den (det?) modusenet. Ja, Bertrand, jeg vet det kan være vanskelig, men du må la villdyret våkne, og tenke utenfor boksen! Visualiser en seilbål som krysser Atlanteren på tvers! Rop ut: «Jeg er mannen som står opp kl. 05.00 hver morgen!» Kjenn gløden som løper gjennom kroppen hver gang du kler på deg! Da vil ingenting lenger være tilforlatelig. Jeg lover. Eller for å si det på en annen måte: Just do it. (Husk forresten å skrive det opp på to do-listen.)

Bjørkdahl finner «godfølelsen»
Da jeg begynte på min helvetesuke, toppet Erik Bertrand Larssen to av landets bestselgerlister for sakprosa. Det må bety noe, tenkte jeg. Ja, det betyr at Norges bokkjøpere er forunderlig lettlurte, og at de her har kjøpt en vare som ikke virker. Egentlig skulle man kunne kreve pengene tilbake – man skulle kunne anmelde forfatter og forlag til Forbrukerombudet for villedende reklame.

Men nå er jeg stygg mot Bertrand. Jeg burde isteden være positiv, løsningsorientert og handlekraftig, slik han foreskriver. For om jeg har lite til overs for Bertrands måte å formidle dette budskapet på, er jeg likevel med ham i at det er viktig, og jeg har sympati for ideen om å formidle det i bokform. Likevel, når Bertrand topper salgslistene, så forteller det meg at tilstanden på selvhjelpssjangeren her til lands er begredelig. Dermed er spørsmålet: Hva kan jeg – et forsøksvis positivt, løsningsorientert og handlekraftig menneske – gjøre med det? Jeg kan skrive selvhjelpsbok, så klart!

Derfor lover jeg herved å skrive en selvhjelpsbok som skal overgå Bertrands, både som sakprosaprodukt og som håndbok til et bedre hverdagsliv. Kriteriene for boken er at den 1) skal være leseverdig og underholdende og 2) at den faktisk skal hjelpe. Tittelen på boken skal være Hvordan leve livet, og konseptet er som følger: Jeg leser alle de mest populære selvhjelpsbøkene på markedet og lager en kondensert versjon som kvalitetskontrolleres mot psykologisk forskning og annen forskning. Hver uke leser jeg en ny bok, destillerer essensen og mater denne inn i et etter hvert voksende system av livsvisdom. Boken tar mål av seg til å bli den ultimate selvhjelpsboken, selvhjelpsboken over alle selvhjelpsbøker! Boken vil stå klar til utgivelse bokhøsten 2015, og jeg håper på en kioskvelter. Jeg har selvfølgelig ikke tid til å gjøre noe av dette, men jeg regner med at jeg etter hvert lærer meg så gode time management-strategier at det likevel skal gå.

Siste kapittel i boken min er viktig. Det skal hete «Hvordan hjelpe deg selv ved å hjelpe andre» og skal ta for seg selvhjelpssjangerens iboende individualisme. Jeg låner Erik Bertrand Larssens begreper og påpeker at ethvert fokus har en innside og en utside. Det selvhjelpssjangeren gjør, er å sette fokus på selvet, på individet, på jeget. Det som havner utenfor dette fokuset – som sjangeren aldri ser helt klart – er alle andre mennesker. Selvhjelpssjangeren er nyttårsforsett i ren form. Julens orientering mot fellesskap har den glemt. Sjangeren er et uttrykk for det Irina Lee kritiserer i sin bok, nemlig et driv mot stadig mer, mot aldri å være fornøyd. Dette drivet etter å bli bedre er en konstruktiv kraft, som vi skal ta vare på og dyrke. Men noen ganger gjelder det tvert imot å lene seg tilbake og ta det med ro, eller også, å drikke seg sørpe full og gi fullstendig faen.

Noter:

(1) I år reklamerer Kirkens Nødhjelp sågar med at du kan kjøpe geitetvillinger. Se: gaversomforandrerverden.no/home/gift.aspx?id=133
(2) Trond Blindheim har for eksempel gitt ut boken Hvorfor kjøper vi? Om forbruk og reklame (Abstrakt forlag 2004). Den tror jeg at jeg skal lese.

(Essay i Prosa nr. 5/6-2013)