Du er omgitt av giftige kjemikalier. Men hva vet du egentlig om giftstoffene og deres virkning? Tre populærvitenskapelige bøker om gift og forgiftninger gir deg svar på mye – men ikke alt. 

En sommerdag i 1975 tråkket jeg på en hoggorm. Det skjedde på en studietur på Vestlandet og ble litt av en erfaring. Jeg hadde gjort alle tenkelige feil. Tråkket rundt i en steinur med sandaler uten sokker. Hadde blikket rettet mot en rovfugl over meg. Jeg registrerte knapt den hvesende lyden fra bakken og oppdaget ikke slangen som lå og varmet seg i sola.

Det er uvanlig å bli bitt av hoggorm i Norge. Når det av og til skjer, får den sjelden inn en fulltreffer. Sokker og sko kan være nok til å hindre de to hoggtennene i å trenge inn under huden. Men på meg traff begge tennene, og giften ble sprøytet rett inn i blodet. Da er det alvor. Det gjorde ikke særlig vondt, nærmest som to nålestikk. Foten hovnet litt opp, jeg ble svimmel og kvalm, fikk en tablett og dro til en lege som mente han ikke kunne gjøre noe. Men etter noen timer fikk jeg en kraftig reaksjon: høy feber, hamrende hjerte, brekninger, hallusinasjoner og sterke smerter i beinet, som ble blårødt og este ut til en tømmerstokk. Om natta tiltok mine høylytte feberfantasier, og romkameraten min ble alvorlig bekymret.

Med to ukers sengeleie ble det god tid til å lese om slangegift. Til tross for forskrekkelsen og plagene ble jeg både fascinert og nysgjerrig. Gift er skummelt og interessant. Planter, sopp, bakterier, frosker, maneter og mange andre dyr kan produsere stoffer som framkaller sykdom eller død ved inntak i ørsmå mengder. De fleste har minst én forgiftningshistorie på lager, og litteraturen er full av mer eller mindre makabre giftfortellinger. Likevel vet folk flest lite om temaet.

 

ER SUKKER GIFT?

Hva betyr det egentlig at et stoff er giftig? Har den amerikanske tv-kjendisen Lustig rett når han med professoral tyngde hevder at «sukker er ren gift»? Noen mener at alle stoffer er giftige om vi får for mye av dem, som for eksempel salt eller fett, ja til og med rent vann. Det er lett å bli forvirret, for giftbegrepet er uklart, og fagfeltet (læren om gifter og deres virkninger – toksikologi) er stort og komplisert.

Apotekene har gratis brosjyrer, og det blir stadig utgitt håndbøker om giftige planter, sopper og dyr. Det er likevel sjelden at de fremste ekspertene tar seg tid til å skrive bredt og populærvitenskapelig om toksikologi. Derfor er det gledelig at tre slike bøker nylig er utgitt på norsk, skrevet av forfattere med bunnsolid bakgrunn. Jeg har lest dem for å lære mer om temaet, men jeg er også nysgjerrig på hvordan forfatterne nærmer seg stoffet, og hvilke grep de bruker for å gjøre stoffet lett tilgjengelig. Klarer de å gjøre det interessant, uten at det går ut over den faglige presisjonen?

  • Gift og forgiftninger i Norge er skrevet av farmasøyt og toksikolog Erik Andrew, som blant annet var leder av Giftinformasjonen i en årrekke.
  • Ethel Forsberg, som har skrevet Giftig! Om kjemikalier, plast og våre barn har vært generaldirektør for den svenske Kemikalieinspektionen og sakkyndig i Miljödepartementet.
  • Ond kjemi. Beretninger om mennesker, mord og molekyler av Ulf Ellervik er også oversatt fra svensk. Forfatteren er professor i organisk kjemi ved Lunds Universitet.

Felles for disse bøkene er at de har en bredere tilnærming til stoffet enn tradisjonelle lærebøker, men der slutter likheten. Den ene er sakligheten selv, med tabeller og kurver som viser forgiftningsdødsfall, selvmordsstatistikk osv. Den andre er alarmerende og opprørende; en politisk pamflett om den mektige industrien og kjemikalienes makt over våre liv. Den tredje er, til tross for sin dystre tittel, en av de mest underholdende og spennende populærvitenskapelige bøkene jeg har lest.

 

NORSK KULTURHISTORIE

Gift og forgiftninger i Norge gir en presis og oversiktlig framstilling av temaet. Med kapitler som «Forgiftningsepidemiologi i Norge – utvikling og dagens situasjon» og «Aktører og ansvarsfordeling innen forgiftningsområdet» kan du forledes til å tro at dette er en knusktørr lærebok. De to første kapitlene underbygger inntrykket, med sine mange diagrammer og tabeller som neppe interesserer særlig flere enn studenter og spesialister. Men boka inneholder mye mer enn tørre fakta. Den gir en «presentasjon av forgiftninger i Norge i historisk, kulturell og samfunnsmessig sammenheng», som det heter i forordet. Eksemplene er mange, her fra kapitlet «Giftmord i Norge»:

 

Fram til 1900-tallet var gift betraktet som et relativt vanlig utbredt «drapsvåpen», da giftmord som nevnt var vanskelig å oppdage. Det ble sagt at særlig kvinner med morderiske hensikter benyttet seg av metoden. […] Engelske kilder spekulerer i at på 1800-tallet valgte enkelte kvinner giftmord på ektemannen framfor skilsmisse for å komme ut av et håpløst ekteskap. En skilsmisse ville sette henne i økonomisk ruin, men som enke ville hun arve alt. Har vi grunn til å tro at norske kvinner på den tiden tenkte annerledes?

 

Avsnittet er ledsaget av tabellen «Personer offisielt henrettet i Norge på grunn av giftdrap». Der kan du for eksempel lese at Maren Jektvik fra Hitra drepte ektemannen med arsenikk i te og ølost for å få byttet mann og overta gård og formue. Sophie Johannesdatter drepte på sin side en tjenestepike og senere sin vertinne og hennes mann grosserer Stang med arsenikk. Vi får også en gjennomgang av kjente giftmord i nyere tid. Både Nesset-saken (22 giftdrap med curasit, dom i 1983), thallium-drapet (dom i 1999) og et mulig forsøk på giftdrap med cyanid (frifinnelse i 2009) er grundig beskrevet. Her vil krimforfattere finne mye inspirerende stoff.

Kulturhistorien dukker blant annet opp i kapittel 10, «Forgiftning av berømte norske personer og ekspedisjonsdeltakere». Der omtales en rekke navngitte kunstnere, forfattere og artister som har dødd av alkoholforgiftning eller andre overdoser. Eksemplene virker tilfeldig valgt, og mye kunne ha vært strøket. Mer interessant er det å lese om hvordan ulike skikker har oppstått på grunn av frykt for forgiftning:

 

Skikken med å klinke glassene mot hverandre når vi skåler, stammer trolig fra vikingene. Ølhorn skulle klinkes så hardt mot hverandre at det skvalpet over litt øl fra det ene kruset (bukkehornet) til det andre. Når en mann viste deg denne tilliten, kunne du være sikker på at ølet ikke var forgiftet.

 

MYTER OM GIFT

Kapitlene om forgiftninger i mytologi, trollskap, kunst og kultur viser hvor stor innvirkning giftstoffene har i vår nasjonale historie. Forfatteren tilbakeviser myter om forgiftninger i norrøn mytologi ved hjelp av sin toksikologiske ekspertise. Balder kan ikke ha blitt forgiftet av mistelteinpilen som drepte ham, og berserkene inntok neppe rød fluesopp før de gikk berserk.

Bokas beste kapitler er de som omhandler giftstoffer i planter, dyr, sopp og bakterier. Her finnes grundige omtaler av virkestoffene i velkjente giftplanter som selsnepe, tysbast, tyrihjelm, revebjelle, gullregn og barlind, pluss mange kultiverte ute- og inneplanter. Kapitlene er krydret med eksempler på alvorlige forgiftninger, men samtidig er det forbausende hvor mange av plantene som er langt mindre farlige enn det vi er opplært til å tro.

Boka har ryddige avsnitt med beskrivende mellomoverskrifter, gode fargebilder og billedtekster, stikkordregister og andre typiske lærebokelementer. Slik defineres gift: «I utvidet forstand kan vi si at en gift er et kjemikalium eller et stoff som i gitte doser er helseskadelig eller farlig for det levende liv.» Omtrent alt, med andre ord? Selv om giftbegrepet blir bedre forklart etter hvert, er jeg fremdeles usikker på om for eksempel sukker kan kalles giftig. Åpenbare giftstoffer er uansett beskrevet i detalj. Hoggormgift er for eksempel en kompleks blanding av forskjellige enzymer, aminosyrer, karbohydrater og peptider som både gir lekkasje av blod i vevet (smertefull hevelse, blåfarging) og andre lokale og systemiske skader.

 

ALARMERENDE

 

Begge bonusbarnebarna har fylt år og skal holde fødselsdagsselskap […]. Gutten har nettopp børstet tennene med triklosan-tannkrem, vasket håret med paraben-sjampo, og nå fikser han på frisyren med bisfenol A-børsten. […] Jenta sparker av seg de nye ftalat-plastsandalene før hun stapper den polyfluorerte allværsjakken ned i den flammehemmer-behandlede ryggsekken sin.

 

Slik åpner den svenske miljøeksperten Ethel Forsberg sin kraftfulle advarsel mot de mange snikende miljøgiftene vi omgir oss med. Sitatet er typisk for forfatterens måte å formidle stoffet på: små fortellinger fra hverdagslige opplevelser eller møter hun har deltatt i. Det er et effektivt grep, selv om noen av fortellingene virker oppkonstruerte og til dels poengløse.

Forsberg skriver lite om akutt giftige stoffer, men desto mer om kjemikalier som akkumuleres i næringskjedene og har langsiktige skadevirkninger (økt risiko for kreft, hormonforstyrrelser, allergier og nedsatt forplantningsevne). I forordet sier hun rett ut at hun ønsker å vekke leserne til å engasjere seg, kreve mer av kjemikalie- og matprodusenter og gjøre riktige valg som forbrukere:

 

Altfor lenge har vi godtatt at den kjemiske industrien bruker oss og våre barn som forsøkskaniner. Dette ønsker jeg å gjøre noe med. Min ambisjon er at vi gradvis skal ta makt over det kjemikaliesamfunnet som omgir oss.

 

Slik tar hun brodden av eventuelle kritiske innvendinger mot subjektivitet og alarmisme. Forfatterens store styrke er at hun i flere tiår har sittet i sentrale posisjoner, som hun har brukt til å bekjempe utbredelse av giftige kjemikalier. I hennes tid som generaldirektør for Kemikalieinspektionen var det særlig skadevirkningene av tilsetningsstoffer i plast som sto på agendaen. Noen av disse gjør plasten hardere, som bisfenol A. Andre gjør den mykere, for eksempel ftalater som DEHP. Svært mange av disse stoffene har hormonforstyrrende og fruktbarhetsnedsettende virkninger både hos mennesker og dyr. Forsberg forteller mye om kjemikaliebransjens bagatellisering, trenering og trusler:

 

En mann kom gående imot meg. Jeg reiste meg raskt, og klarte i siste sekund å hindre at den bærbare PC-en gikk i gulvet. […] Ydmykt presenterte han seg som Tim Edgar, administrerende direktør for bransjeforeningen ECPI. Han var plastindustriens øverste leder i Europa. […] Drøyt seks år tidligere […] hadde han truet med å trekke myndighetene inn for å korrigere oss – det vil si stevne oss. […] Dette fordi vi hadde informert selskaper om våre vitenskapelig begrunnede mistanker angående mykgjøreren DEHP.

 

Boka kan karakteriseres som et veldokumentert kampskrift; en håndbok med fakta, råd og sjekklister. Den er en kritisk gjennomgang av tilsetningsstoffer i plast, maling, lim og tekstiler. Den har også et aktuelt kapittel om ulike sprøytemidler i landbruket.

Oversetter Erik Ringen har gjort en glimrende jobb. Boka er fri for svesismer og feiloversatte kjemiske uttrykk, noe som ellers er svært vanlig når naturvitenskapelig litteratur oversettes fra svensk til norsk. Historiene og eksemplene er selvsagt fra Sverige, men selv om de fleste også er relevante i Norge, skulle jeg ønske at den norske utgaven var litt mer tilpasset våre forhold. Og boka kunne gjerne ha vært enda mer konkret med klare råd om hvilke stoffer og matvarer vi bør unngå. Likevel er den et viktig bidrag i kampen mot disse helse- og miljøbombene.

 

MORD OG MOLEKYLER

En av Sveriges største litterære priser kalles Pi-prisen (etter tallet π) og går til forfattere av populærvitenskapelig litteratur. Da den ble utlyst første gang i 2010, fikk kjemiprofessor Ulf Ellervik det dyttet han trengte for å gå i gang med et prosjekt han hadde tenkt på lenge: å skrive en underholdende og spennende bok om kjemi. Resultatet ble banebrytende. Han kalte boka Ond kjemi, og den handler om kjemiens mørke sider. Det går i svovelstinkende kropps- og matlukter, all slags giftige stoffer, sprengstoff, rusmidler og smerte. Arsenikkforgiftning fra mugne tapeter og grundige beskrivelser (med formler i margen) av slangegifter og motgifter. Visste du at verdens giftigste stoff er botulinumtoksin – det som enkelte sprøyter inn i pannen for å unngå rynker? 5 gram (en spiseskje) av stoffet ville vært nok til å ta livet av hele Norges befolkning!

Ellervik er en usedvanlig dyktig historieforteller. Dermed ble boka et strålende eksempel på lettfattelig og interessevekkende formidling av tung naturvitenskap. Så gikk da også historiens første Pi-pris til Ellervik, som senere har fulgt opp med flere bøker og tv-programmer. I et intervju forteller han at den store internasjonale ROSE-undersøkelsen var grunnen til at han valgte å skrive om dette emnet. Den viste at ungdom er svært lite interessert i atomer, molekyler og annen typisk skolekjemi, men desto mer interessert i sprengstoff, narkotika og giftmord. Han kom til at han ville prøve å forklare kjemiske prinsipper ved å ta utgangspunkt i det makabre. Omtrent som å vekke litteraturinteresse ved å skrive god krim. Her er et utdrag fra kapitlet «En gift for konger – giftenes konge»:

 

På middag hos Borgias

En av årsakene til at arsenikk ble så populært, var at det ikke fantes noen gode kjemiske metoder til å analysere stoffet. Siden arsenikkforgiftning likner på en kraftig magesyke, var det vanskelig å bevise at det virkelig var begått et mord. Arsenikkmordenes mestere var kanskje familien Borgia, et navn som er mer eller mindre synonymt med politisk betingede giftmord. […] Rike romere skrøt av at de skulle på middag hos Borgias, men få kunne skryte av at de hadde vært på middag der.

 

DØD AV VANN

I kapitlet «Gift» får vi en grundig utdyping av giftbegrepet: «Hva fins det som ikke er gift? Allting er gift. Det er kun dosen som gjør at noe ikke er en gift.» (Paracelsus, toksikologiens far, 1583) Altså er det riktig at både sukker og rent vann kan betegnes som giftig. Eksempel fra boka: En trebarnsmor var med i en radiokonkurranse der deltakerne skulle drikke vann uten å tisse. Etter å ha drukket over seks liter vann ga hun opp på grunn av hodepine, og kom på andreplass. Både hun og vinneren gikk ut og spydde, og deretter dro hun hjem. Etter en time var hun død.

I dag brukes det definerte mål på hvor giftig et stoff er, for eksempel ved hjelp av termen LD50, som står for lethal dose 50 %, den dosen som dreper halvparten av de som utsettes for den. Det er mange problemer knyttet til slike mål, men det finnes klare regler for merking av giftstoffer. En hodeskalle betyr for eksempel at stoffet er akutt giftig. Det betyr at det får svært alvorlig virkning innen et døgn om du inntar gjennom munnen en dose mindre enn 300 milligram per kilo kroppsvekt. Kjekt å vite.

Om du vil lese en populærvitenskapelig kjemibok som både er lærerik og underholdende, er Ond kjemi boka for deg. Den er forbilledlig oversatt av Per Steinar Mannes og er skrevet i en lett tilgjengelig stil. Selv har jeg lært at alt kan kalles giftig – også sukker. Det er graden av giftighet som varierer. Dessuten er hoggormbitt nesten aldri dødelig, og verdens giftigste slanger er taipanene, som lever i Australia. Flaks for oss som vaser rundt i norske steinurer en solvarm sommerdag.

Erik Steineger (67) er biolog og fagbokforfatter.

 

Ethel Forsberg

Giftig! Om kjemikalier, plast og våre barn

Oversatt av Erik Ringen

Spartacus Forlag, 2016

 

Ulf Ellervik

Ond kjemi. Beretninger om mennesker, mord og molekyler

Oversatt av Per Steinar Mannes

Cappelen Damm, 2014

 

Erik Andrew

Gift og forgiftninger i Norge

Cappelen Damm Akademisk, 2015