Er du lei av at bøker er et yrke og et slit? Vil du heller bare lese og leke? Da bør du dra til Leseland på Hadeland, en litterær oase der alt går an.

Livet som forfatter er et evig slit. Nye bokprosjekter må ustanselig tenkes ut, research skal gjøres og forlag tilfredsstilles. Så må det skrives søknader til Det faglitterære fond eller Kulturrådet for å skaffe en slant eller to. Livet blir en runddans av forventninger som skal innfris, forskudd som må tigges om, og tekst som skrives med det reneste hjerteblod. Deretter kommer boken ut, selger 234 eksemplarer, og man står i praksis i gjeld til forlaget siden forskuddet var større enn opptjent royalty. Det er et smertehelvete, som Dagbladet så fint sier det. Svakere kan det ikke uttrykkes.

EN LITTERÆR OASE

Men fortvil ikke, det finnes et fristed for slike som oss – en sone hvor litteraturen råder i kraft av seg selv. Her finnes ingen forventninger eller betingelser. Hit kan du komme med åpent sinn, uten å levere søknad og helt uten deadline. Jeg snakker om Leseland på Hadeland, en litterær oase som det ikke finnes maken til i Norge eller i Norden. Jeg tviler faktisk på om det eksisterer et lignende litterært tilbud noe sted i verden.

Leseland er en samlebetegnelse for en større enhet, hvor også Tegneseriemuseet og Fellesantikvariatet hører med. Disse tre holder til på samme sted, i det som i sin tid var Norges største lokalavisbygning. Det dreier seg om avisen Hadelands tidligere lokaler på Brandbu, et enormt, gammelt bygg på til sammen 1500 kvadratmeter, hvor de litterære tilbudene opptar to tredjedeler av arealet.

NYT BØKER DAGLIG!

Denne bygningen, den såkalte Hadelandsgården, er en befriende sjenerøs og original mellomting mellom museum, antikvariat, bibliotek og raritetskabinett – alt under ett tak. I første etasje ligger Tegneseriemuseet, med titusenvis av titler i blad- og bokform og med hundrevis av tegninger, malerier og andre originalillustrasjoner på veggene – til dels sjeldne og eksklusive – i tillegg til en rekke ulike utstillinger og tablåer for både barn og voksne. Omtrent hver eneste kvadratmeter er fylt med merkelige, morsomme gjenstander. Her er alt lov, og bare minimalisme er bannlyst. Foreningen Leseland befinner seg i etasjen over, hvor også Fellesantikvariatet holder hus. Overgangene mellom de ulike avdelingene er flytende, og man kan uten problemer vandre rundt i timevis og hele tiden oppdage nye ting, bla i bøker og aldri gå trett. «Nyt bøker daglig!», som det står på en plakat i Leseland.

Innimellom finner man et loungerom med dype stoler og mulighet for rolige lesestunder, en utstilling om vikingtiden, et eget radiomuseum med store mengder sjeldent teknisk utstyr, og en liten antikvitetsbutikk. Et eget rom er dessuten avsatt til den såkalte Pirayaklubben, en eksklusiv forening som ble opprettet i 1996 av den amerikanske tegneserieskaperen Bud Grace. Grace er kjent som skaperen av tegneserien Ernie, men var opprinnelig professor i atomfysikk og arbeidet med utvikling av ansvarlig frakt av atomavfall før han ble lut lei av jobben sin og bestemte seg for å begynne å tegne – enda han knapt hadde tegnet en strek i hele sitt voksne liv.

DIKTAORISK HERSKER

Ellers har museet en egen utstilling om den høythengende Sproing-prisen, som årlig deles ut til verdige tegneserieskapere i inn- eller utland. Bredden og variasjonen i utstillingene er stor, for ikke å si springende, og lokalene gjenspeiler dette sammensatte, nesten anarkistiske preget. Hele huset er en eneste gigantisk labyrint av små og store rom hulter til bulter, bundet sammen med et flettverk av trapper, ganger og korridorer – hvorav den lengste er 30 meter lang! Og overalt finnes det bøker og arkivmateriale, sirlig gruppert og merket etter tema, i tillegg til tegneserier og alle slags leker og spill. Huset er dessuten proppfullt av antikviteter, kunst og merkverdige samleobjekter av ymse slag. La oss kalle det et sjokk for sansene, i positiv forstand.

Som enerådig, diktatorisk hersker over Leseland finner vi museumsbestyrer Jan Krogh, en allsidig og lett eksentrisk mann som styrer det hele med fast hånd og med glimt i øyet, for anledningen iført tolleruniform. Han har selv arbeidet som tollinspektør, så uniformen er ekte, og for øvrig er det jo på sin plass å overvåke grenseovergangen til Leseland nøye, sier han med et skjevt smil. Han har ellers holdt på med litt av hvert i livet – studert juss, drevet restaurant og vært antikvarbokhandler, blant annet. Han kunne nok også ha passet til å være sirkusdirektør, med godt utviklet sans for å underholde. I dag er han guide, viser rundt og peker stolt på et kunstverk av ganske spesielle dimensjoner. Det er 11 meter langt, 2,5 meter høyt, malt på stålplater og skrudd opp på veggen i museet. Motivet består av Disney-figurer, og bildet ble laget i 1965 av den anerkjente tysk-norske sci-fi- og popart-kunstneren Peter Haars på oppdrag fra forlaget Hjemmet. Gigantmaleriet endte opp her på Hadeland siden ingen andre museer eller institusjoner kunne ta imot et kunstverk som krever en veggplass på 27,5 kvadratmeter. «Men vi tar imot alt!» sier Jan raust.

TRADISJON OG ABSURDISME

Så går turen opp til det store biblioteket i annen etasje, hvor det er fem meter under taket og hele nordveggen er av glass – et spektakulært rom med brune møbler, innredet i en slags maritim-maskulin stil med innslag av moderne kunst og med en ruvende, over to meter høy tegneserieskulptur av den forfyllede kaptein Haddock fra det franske Tintin-universet i midten. Det var en privatperson i Oslo som vant Haddock-skulpturen i et lotteri, men vedkommende bodde i en liten toroms leilighet og hadde ikke plass. Så ble den donert til Leseland, hvor Jan med den største selvfølgelighet plasserte den her i biblioteket – et rom som utgjør en sjelden symbiose av borgerlig tradisjon og absurdisme, og der man er innrammet av litteratur hvor enn man snur seg. Til sammen befinner det seg mange titusener av boktitler bare i denne etasjen, hvorav svært mye er sakprosa. Det finnes store mengder krigslitteratur, blant annet en egen hylle med bøker om Churchill, reiselitteratur i massevis, maritime bøker, alle slags leksika og oppslagsverk – i tillegg til et bredt utvalg av eldre barnelitteratur og norsk og utenlandsk krim, og dessuten mye, mye mer.

Det må ha kostet en del å få det slik, forstår jeg. Litteratur har som kjent aldri vært noen gullgruve for idealister, det er en kjent sak også i Leseland. Men økonomi er noe man må heve seg over, understreker Jan. Han har en overordnet kongstanke om å gjøre bøker tilgjengelige for vanlige lesere, ikke minst barn, og penger har ingenting med dette å gjøre. Flere ganger har han kjøpt opp nedlagte antikvariater og innlemmet bøkene derfra i husets egne samlinger. Og han tar inn all litteratur som kommer, ikke bare den med høy antikvarisk eller økonomisk verdi. Han forteller at 90 prosent av bøkene som han får tak i, ville ha blitt rutinemessig kastet hos vanlige, kommersielle antikvariater – siden de har for lav salgsverdi. Jan på sin side tar imot med åpne armer, ikke fordi det er penger i bøkene – for det er det ikke i særlig grad – men fordi han mener at kunnskap aldri skal sorteres etter kroneverdi.

WILLY WONKA

Jans kone Hanne er fagbibliotekar, holder orden og systematiserer all litteratur som kommer innenfor Leselands vegger. Hun arbeidet tidligere på Universitetet i Oslo og hadde ansvar for tre fakultetsbiblioteker før hun ble med sin mann hit til Brandbu. «Jeg fikk kjeft av professorene for at jeg stjal henne fra universitetet», humrer Jan. To andre personer er ansatt her på deltid, men ellers gjør ekteparet Krogh alt selv. De bor til og med i bygningen, i øverste etasje. Det var da også familien Krogh som for omkring tjue år siden kjøpte hele Hadelandsgården for egne penger og donerte den til litteraturens verden, selv om de to helst ikke vil snakke så mye om akkurat dette. Det er foreningen Tegneseriemuseets venner som står for driften av huset, mens Norsk Tegneserieforum er formell eier. De såkalte Donaldistene, en gruppe Disney-entusiaster som har hatt sin egen forening helt siden 1968, hjelper også til og har samlet inn museumsgjenstander gjennom flere tiår. Det er med andre ord en lang og betydelig felles innsats som ligger bak herlighetene i Leseland, slik Jan Krogh er nøye med å understreke. Likevel får jeg en bestemt følelse av at det er Jan og ingen andre som er sjefen her i huset.

Det er noe spesielt med mennesker som dyrker sine egne, altoppslukende prosjekter. De kan ende opp med å bli integrert i sitt eget livsverk, slik det åpenbart har skjedd med Jan. Han bor og arbeider inne i denne enorme bygningen. Leseland er hans liv i privat og profesjonell forstand, utenfor og bortenfor samfunnet som vi andre lever i. Aner vi et snev av Willy Wonka, mannen med sjokoladefabrikken, skapt av Roald Dahl? Finner vi her på Brandbu en person som har kreert sin tilværelse så langt utenfor fellesskapets normer og krav som han bare har greid? Ja, omtrent slik er det faktisk. «Jeg ville ikke være med på rotteløpet der ute», forteller han ærlig i et alvorlig øyeblikk.

ETT TUSEN KRONER I ÅRET

Løsningen ble å flytte hit og lage seg sin egen litterære verden – ikke ved å skrive den, men i fysisk forstand. «Jeg måtte bare komme meg vekk fra en mer og mer gal verden», legger han til. Jan stopper opp under rundturen, ser tenksomt fremfor seg og blir stille. Å være ildsjel på litteraturens vegne er ikke bare lett, forstår jeg – heller ikke økonomisk. Leseland mottar hele kroner 1000 – ett tusen! – i offentlig støtte i året. Men Jan trekker på skuldrene. Slik er det bare, man får bite tennene sammen og greie seg selv. Leseland er dessuten showbusiness, omvisningen må gå videre.

Så Jan rusler av sted, smiler og ler og forteller om samlingene med vidd og entusiasme. Og jeg forundres og underholdes og tenker at så lenge litteraturen er så fri og frittgående som her på Brandbu, da er det jammen håp for fantasien. Ta deg en tur og se selv. Og ikke bli skremt hvis det står en toller i døren!

Christopher Hals Gylseth (53) er frilansskribent og sakprosaforfatter.