To bøker om frihet overser vesentlige sider ved fenomenet.

To nye bøker på norsk hyller «det liberale». Filosofen Lars Fr. H. Svendsen, som har tiknytning til den høyre-liberalistiske tankesmia Civita, og sosiolog Gunnar C. Aakvaag har begge «liberalisme» som selvfølgelig utgangspunkt for sine analyser av friheten. Jeg skal forsøke å vise begrensningene ved dette utgangspunktet ut fra et klassisk republikansk perspektiv.

Den politiske delen av Svendsens bok er en hyllest til «det liberale demokratiet», et begrep som kom i omløp med Francis Fukuyamas essay om historiens slutt fra 1991. Svendsen forklarer at «liberal» handler om at statens makt over borgerne skal være begrenset, og «demokrati» om at borgerne har makt over staten. Svendsen hevder at «en liberal stat er ikke nødvendigvis demokratisk, og et demokrati er ikke nødvendigvis liberalt […]. Et demokrati uten liberale rettigheter som ytringsfrihet og trykkefrihet vil bare være et skinndemokrati». Dette er et gjennomgangstema i boka. For alle som forbinder en «liberal tradisjon» først og fremst med en kamp for mer demokrati (og i USA er det slik man forstår begrepet politisk) er dette en besynderlig formulering, men den er velkjent i libertarianske miljøer (av typen Mont Pelerin Society, Tea Party, American Enterprise Institute og Civita).

Når frihetens historie skal skrives, kommer vi ikke utenom kampen for vesentlige rettigheter vi alle i dag nyter godt av: stemmerett og organiseringsrett for alminnelige lønnstakere og for kvinner, borgerretter for slaver og frigjøring for koloniene. Svendsen nevner ingen av disse eksemplene. Hans fortelling om «den liberale tradisjon» kan få oss til å føle oss heldige om vi befinner oss i et vestlig «liberalt demokrati» i motsetning til de «illiberale stater». Men spenningene i denne fortellingen om «liberalismen fra Locke» er mange: Omkring år 1700 var det 330 000 slaver i USA, i 1800 var det tre millioner, og i 1850 seks millioner. Økningen i slavehandelen skjedde parallelt med fremveksten av «liberal» filosofi, og den liberale filosof og rettighetstenker John Locke var selv en ivrig investor i slavehandelen og forsvarer av slaveriet. Det får vi ikke vite av Svendsen.

I debatten om uavhengighetserklæringen i 1776 utbrøt republikaneren John Adams: «Vi vil ikke være britenes negre!» Det betød at man ikke var ukjent med at britenes liberalisme ikke gjaldt for alle. Betyr så denne dobbeltmoralen, eller hva man tradisjonelt har kalt «det liberale hykleriet», at vi må forkaste liberalistisk tenkning? Nei, men det betyr at vi ikke kan suspendere kritisk sans eller tro at ideene er rene til enhver tid, tidløse, hevet over historien og løsrevet fra politisk kontekst og grumsete kamp. Virkelig liberal utvikling, i sin sanne betydning, har alltid skjedd som resultat av politisk organisering som munner ut i lovverk og endrede holdninger.

Kampen mot vilkårlig makt
«Liberal filosofi har ingen illusjoner om å skape et paradis på jord,» skriver Svendsen, og markerer dermed avstand til både religiøse og politiske utopister. Men bildet er ikke så enkelt. Hans eget forbilde Isaiah Berlin var helt fra ungdommen overbevist sionist med høye idealer om en jødisk stat, lenge før den ble opprettet. Berlin glødet for en politisk utopi som ikke var illusorisk: Staten ble opprettet. Og filosofene på 1700-tallet var retningsgivende for både den amerikanske og den franske revolusjon.

En sentral del av Svendsens bok handler om den republikanske kritikken mot liberalismen. Kritikken går på at liberalismen ikke har et sterkt nok forsvar mot autoritære ledere i sitt frihetsbegrep, slik bl.a. Friedrich Hayek kalte diktatoren Pinochet for «liberal». Svendsen vil åpenbart møte denne kritikken ved å antyde at republikanismen har en autoritær kjerne. «Hovedinnvendingen fra liberalismen mot republikanismen er at den er blind for nettopp den vilkårlige makten som kan utøves av et demokratisk flertall,» skriver Svendsen. Det er en merkelig påstand av flere grunner: For det første er det vanskelig å se hvordan Svendsen mener demokratisk makt kan bli «vilkårlig». At et flertall kan fatte avgjørelser som et mindretall misliker, er trivielt: Skatt er et godt eksempel. Men det blir ikke av den grunn «vilkårlig makt», for det innebærer at makten følger en enkeltpersons vilje. Og selv om vilkårlig makt skulle kunne utøves av et demokratisk flertall, kan ikke det være et større problem for republikaneren enn for liberalisten. Den liberale tradisjon har jo alltid kjempet for større demokrati på samme vis som republikaneren, det er derfor ikke lett å se hvordan Svendsen mener «den liberale tradisjon» er bedre skodd her. Men det er verdt å merke seg at den formen for «liberalisme» Svendsen presenterer, har et blikk for «nødvendigheten» av å sette skranker for demokratiet.

Demokratiet er en styreform som innebærer at makten skal være basert på flertallsavgjørelser og nedfelt i lover for å sikre konsistens og forutsigbarhet. Hvordan kan Svendsen da kalle denne vilkårlig? Svendsen gir «et tenkt eksempel» på et samfunn der det «råder allmenn stemmerett»:

«Videre er alle lover og regler offentliggjort, og de er ikke vilkårlige fordi alle borgere har bidratt til å stemme over dem, enten gjennom direkte eller representativt demokrati. Da er kriteriene for republikansk frihet oppfylt. Imidlertid kan eksempelet utvides ved at vi sier at samfunnet er detaljregulert av majoriteten. For eksempel skal alle borgere bruke identiske klær, nærmere bestemt fotside, brune kjortler av hamp. Det er forbudt å spise noe annet enn økologisk dyrkede grønnsaker, og det er heller ikke lov å diskutere religiøse spørsmål i det offentlige rommet fordi dette kan skape sosial uro.»

Svendsen hevder at «et slikt samfunn, hvor rommet for individuelle valg etter hvert krymper til nesten ingenting, er forenlig med det republikanske frihetsbegrepet». Men dette hamp-og-kjortel-samfunnet i Svendsens fantasi er et uholdbart eksempel: Nesten hele verden kjører biler på høyre side, mens i Storbritannia kjører de på venstre, med biler spesiallaget for det britiske markedet. Er dette et diktatur, der «majoriteten» tvinger igjennom en utvikling på tvers av resten av verden? Eller er det et eksempel på et samfunn som insisterer på å gjøre ting på sin egen måte? Svendsen maner frem det truende ved en demokratisk majoritet, men må forklare hvordan han mener politiske prosesser skal gjennomføres om ikke en demokratisk majoritet skal være avgjørende – og hvordan de så kan være «liberale». Svendsen skaper assosiasjoner til religiøse eller kommunistiske samfunn i ikke-vestlige samfunn. I virkeligheten er republikanismen del av vår vestlige politiske idétradisjon siden antikken, og grunnlaget for den amerikanske konstitusjon. Svendsen innvender så at diktatorer som Hitler og Stalin tok kontroll over flertallsavgjørelsene og tvang sin vilje igjennom. Jaha, vil republikaneren umiddelbart svare: Det eksempelet rammer ikke republikanismen, for det er jo nettopp et eksempel på gjeninnføring av vilkårlig makt, som dermed perverterer demokratiet. Lover og regelverk skal beskytte mot nettopp slik vilkårlighet. Fremstillingen av republikanismens frihetsbegrep tyder på at Svendsens lesning på dette punkt er svært overfladisk.

Det er lett å gi mer realistiske eksempler på uavhengighet og vilkårlig makt. Blir båndene mellom for eksempel en rik maktperson og en journalist for tette, kan det oppstå tvil om journalistens uavhengighet som er garantien for at ikke skillet mellom offentlighet og reklame /propaganda blir opphevet. For tette bånd mellom journalisten eller redaktøren og en rik sponsor kan prege budskapet, det forstår vi jo. På samme vis: Tilliten til en vitenskapelig forsker er knyttet til hans uavhengighet av vilkårlig makt. Vi antar at forskerens eller professorens lønn og frie, statssikrede arbeidsforhold er tilstrekkelig til at han eller hun ikke lar seg kjøpe av næringsinteresser eller lignende. Det behøver ikke nødvendigvis være snakk om press, men like gjerne at man innynder seg hos maktpersoner om man tror man kan oppnå fordeler ved det. Det er påfallende at verken Aakvaag eller Svendsen har tenkt på slike eksempler på frihet i de «frie yrker» som uavhengighet av vilkårlig makt.

«Problemet er at det ikke er helt enkelt å avgjøre hva republikaneren mener med vilkårlig makt,» skriver Svendsen. Det er faktisk ikke så vanskelig. Men det hjelper med en definisjon. Faktisk definerer Svendsen verken sitt eget eller republikanerens frihetsbegrep, og da blir det ikke så lett for leseren å følge hans resonnementer om man ikke kjenner stoffet fra før. Det republikanske frihetsbegrepet defineres slik, enkelt og greit: «Frihet er uavhengighet av vilkårlig makt.» Det liberalistiske frihetsbegrepet defineres slik, like enkelt og greit: «Frihet er fravær av innblanding.» Begge begrepene er, som man vil se, negative. Ifølge liberaleren er du fri om ingen griper inn i dine saker. Ifølge republikaneren er du fri om du er uavhengig av andres herredømme. Det kan være vanskelig å se forskjellen, men i det første tilfellet må noen gripe inn i din frihet konkret. I den andre er du ufri om andre har makt til å gjøre det – selv om de rent konkret i dag eller i morgen ikke gjør det.

Svendsen skriver i sin bok at dette med vilkårlig makt er en «ny» teoretisk innvending skapt av Philip Pettit og Quentin Skinner mot den tradisjonsrike «liberale tradisjonen». I virkeligheten er det stikk motsatt: Det er konstruksjonen av en «liberal tradisjon» som gradvis har visket ut minnet om kampen for uavhengighet av vilkårlig makt og for en fri republikk, som er den tradisjonelle frihetsforståelsen i Vesten. Pettit og Skinner minner bare om hvordan frihetstradisjonen historisk har vært svært forskjellig fra den liberalistiske, og taler dermed budskapet fra høyre-tenketanker midt imot. Nå innrømmer Svendsen selv at betegnelsen «liberalist» brukes med tilbakevirkende kraft om personer som aldri kalte seg det. Så til en viss grad er han åpen om at den såkalt «liberale tradisjon» er en konstruksjon. Men andre steder skriver han som om denne konstruksjonen er udiskuterbar.

Kan vi finne norske eksempler på det republikanske frihetsbegrepet? På den første norske arbeiderfanen, fra Nes arbeiderforening i 1851, heter det: «Vi ønsker å bli fri fra ond vilkårlighet, tyranni og tvang!» Det var ikke et enkelttilfelle at ordet «vilkårlighet» ble brukt. Allerede fra slutten av 1700-tallet gikk debatten om frihetsbegrepet i Danmark-Norge langs lignende linjer som i Storbritannia og i de britisk-kontrollerte nordamerikanske koloniene før 1776. Ifølge John Phillip Reid dreide «the concept of liberty» seg ikke om rettigheter som trykke- og ytringsfrihet og rettssikkerhet, men var knyttet nettopp til frihet fra vilkårlig og urettferdig despotisme og til å sette skranker for kongemakten. Liksom i Danmark-Norge ble «slavery», «tyranny» og «despotism» sett som motsetninger til «liberty» og «freedom» (Dørum 2013). Dette er velkjent for mange historikere, men bryter med den ideologiske fortelling om «liberalismen» som en enhetlig størrelse som gjør seg gjeldende i «tenketanker» som kjemper for skattekutt til bedriftseiere.

Frihet som uavhengighet
Den republikanske vektlegging av frihet som uavhengighet ligger dypt i vår kultur, selv om vi har glemt begrepstradisjonen: I diskusjonen om allmenn stemmerett i Norge var motstanderne fullt klar over arbeidernes avhengighet og manglende frihet. Nettopp deres manglende frihet ble brukt som begrunnelse for at de ikke burde ha stemmerett. «Vi må skjelne mellem de afhengige og de uafhengige. Den som ejer tilstrækkelig til at selv kunne bestemme hvad han bør tenke og mene, er den fuldverdige og meningsberettigede samfundsborger.» I 1845 uttalte formannskapet i Råde at «arbeiderclassen ikke er modne, oplyste og uafhengige nok til at fremtræde som fuldværdige borgere» (Dørum 2013).

Gunnar Colbjørnsen Aakvaag lanserte sin bok samtidig med Lars Fr. H. Svendsen, og de har samarbeidet tett om prosjektene, som de mener «utfyller hverandre». Første halvdel av boka viser «frihetens mulighetsbetingelser i våre vestlig-moderne samfunn», den andre viser «de illiberale muligheter», altså frihetens begrensninger.
Dette skillet mellom «det liberale» og «det illiberale» ble kritisert av filosofen Hans Skjervheim ved hans berømte liberale dilemma: Om man har som utgangspunkt og premiss at man selv er i stand til å dømme hvem som er liberal, og hvem som ikke er det, har man inntatt en lukket, overlegen posisjon, og dermed nettopp en «illiberal» holdning. Å oppkaste seg selv til «dommer» over hva som er «liberalt» og «illiberalt», er derfor ikke uproblematisk. Men det er nettopp hva både Svendsen og Aakvaag gjør.

Aakvaag er skeptisk til kritikken av markedsorienteringen og nyliberalismen, som «har fått et ufortjent dårlig rykte». Han hevder at de vestlige samfunn er blitt «mer frie i enhver forstand», og at «perioden fra 1970 og frem til i dag er preget av det liberale demokratiets seiersmarsj». Denne frihetsbølgen tok for alvor til under 1980-årene, med Reagan, Thatcher og Willoch, mener Aakvaag, og hevder at endringene siden da, inkludert markedsrettingen i samfunnet, dereguleringen av offentlig sektor og den økende privatiseringen, «i sum innebærer et mer fritt og (ny) liberalt samfunn».

Aakvaag nevner de folkelige bevegelser som del av den norske frihetskampen, om enn bare i en setning og med en underlig periodisering:

«I Norge bærer således de tre store politiske prosjektene i moderne tid – bøndenes, fiskernes og småborgernes mobilisering i det nittende århundre, arbeidernes mobilisering i første halvdel av det 20. århundre og kvinnenes mobilisering i siste halvdel av det 20. århundre – preg av at store befolkningsgrupper brukte det demokratiske maktkretsløpet for å få gjennomslag for sine interesser.»

Til dette er å si at verken arbeiderne eller kvinnene ville fått stemmeretten i begynnelsen av det 20. århundre om de ikke hadde mobilisert i det 19.

Eksempelet Nora
I navneregisteret i Svendsens bok på ca. 150 navn teller jeg seks kvinner. I sitt navneregister på ca. 200 navn har Aakvaag 12 kvinner. Det er bedre, men lite i et fag som sosiologi, med så mange kvinnelige forskere. I motsetning til Svendsen fokuserer imidlertid Aakvaag på kvinnespørsmål, blant annet i en tolkning av Noras frihet. Her presenterer han sitt «flertydige frihetsbegrep» med ikke mindre enn «åtte dimensjoner» i praksis. Aakvaags «flertydige frihetsbegrep» skal være en sjekkliste som kan fange inn alle frihetens former. Nå sier det seg selv at dette ikke er et veldig praktisk «begrep». Å sette et begrep på noe innebærer å sammenfatte og redusere verdens flertydighet til en intellektuelt håndterbar størrelse, mens her virker de åtte begrepene unødig kompliserende. Drøftingen av Ibsens Nora er et godt eksempel.

Aakvaag åpner med at «frihet er et av de viktigste enkelttema hos Ibsen overhodet», og kritiserer så Ibsen-forskere en bloc for ikke å definere Ibsens frihetsbegrep. Så gjennomgår han Noras situasjon i lys av de åtte kategoriene og finner at Nora er ufri fordi hun ikke har penger (hun «har ikke jobb»), fordi hun ikke «får realisert seg selv», fordi hun ikke «slipper følelsene løs», fordi hun ikke bryter med gamle og avleggse kjønnsrollemønstre, etc. Med sine åtte «frihetsdimensjoner» kan Aakvaag fange inn det meste, og mener selv han tydeligere enn mange før ham viser hvor viktig frihet er for Ibsen, og hvor «mangefasettert» den er.

La oss prøve å gjøre dette noe mer realitetsorientert. Vi kan begynne med et blikk på juridiske forhold i 1879, da Et dukkehjem ble skrevet. Vi vil da finne at kvinner ikke hadde stemmerett, de hadde altså ikke politisk myndighet, noe som ikke nevnes av Aakvaag. Men begrensningene var større enn som så – kvinner var faktisk ikke juridisk myndige i noen forstand. Det betyr at kvinnen ikke hadde selvstendighet og uavhengighet som juridisk eller økonomisk subjekt. Det vil blant annet si at de ikke hadde rett til egen eiendom. Det de arvet fra faren, tilfalt automatisk ektemannen ved ekteskap, og om de ikke ble gift, måtte en mannlig myndighetsperson oppnevnes om ikke faren var i live. Samfunnets eiendom gikk alltid gjennom mannlige hender, og kvinnen var selv som et stykke eiendom. Kvinner var under sin fars myndighet inntil de ble gift, deretter under ektemannens myndighet. Ikke i noe tilfelle hadde de rett til å inngå kontrakter eller for den saks skyld skrive testamente – det var jo ikke nødvendig, ettersom de ikke hadde eiendom. John Stuart Mill påpekte at dette innebar at kvinnene ikke hadde egen vilje som subjekter (på engelsk er ordet for testamente og vilje det samme: «will»). Ut fra en slik juridisk og økonomisk realitet var behovet for kvinnelig utdannelse overflødig, for i og med at de ikke kunne delta i forretningsliv eller offentlig liv, hva skulle de da med det? Denne historiske virkeligheten er åpenbart ukjent for Aakvaag, det er merkbart at han ser Ibsens skuespill uten å justere for den historiske konteksten. Derfor er det eneste han ser i dukkehjemmet, at «Nora ikke får utløp for sitt sterke følelsesliv», men «blir dempet av Helmer», hun får ikke «realisert seg selv». Aakvaag ser at Nora blir bevisst i løpet av stykket, men han utlegger det som om Nora bare blir bevisst at hun er fanget i gammeldagse tradisjoner som hun kan forkaste etter egen vilje. Men det var ikke så enkelt. Kvinner var verken økonomisk eller juridisk uavhengige av menn, og det var retten til denne uavhengigheten de kjempet for. Det krevdes politisk organisering og kamp for å få endret dette. Og den kampen deltok Ibsen i som støttespiller. I 1888 fikk gifte kvinner juridisk status som myndige. Kvinner kunne dermed gifte seg for å bli «frie». To år etter utkommer Ibsens stykke Hedda Gabler, om en kvinne som åpenbart ikke elsker mannen sin, men som har giftet seg for å få sin myndighet. Selv om Aakvaag har utarbeidet et sinnrikt og ordrikt «flertydig frihetsbegrep» som skal fange opp «frihetens mangefasettering», så fanger han altså ikke opp disse høyst konkrete skranker for kvinnenes frihet. Og verken han eller Lars Svendsen finner det nødvendig å omtale den kampen og organiseringen som var nødvendig for å få endret disse skrankene.

Frihetens røtter
Ordet frihet (fridom, freedom) har eldgamle røtter i alle europeiske språk. Det var utbredt i norrønt, og er sannsynligvis avledet av sanskritordet prijo, som betød elskende, kjær og elsket. Av samme rot er ordene fred, frende og det engelske friend avledet, og navnet på vår norrøne kjærlighetsgudinne Frøya. Et av de viktigste frie valg for oss alle er da også frieriet: å stille seg sårbar for et avslag eller en åpning for kjærlighet og allianse, valget om å slå seg sammen, forene seg, bli en union. Frihet er å slutte seg sammen med andre i fellesskap, i grupper som kan uttrykke solidaritet. Her er frihet og fellesskap ikke motsetninger, men gjensidige forutsetninger. Det er et rikere begrep om frihet enn den liberalistiske forståelsen av den. I frihetsbegrepets lange historie finner vi en sosial rot, ikke en individualistisk. Men den dimensjonen er fraværende i disse bøkene, som har til felles en merkelig mangel på klangbunn: Noen frigjørende opplevelse får jeg ikke av dem, snarere tvert imot. Underveis i lesningen griper man seg som anmelder i å ønske at man kunne lest noe annet. En modig liberaler som Mill skrev djervt og med glød, og selv en autoritær markedsliberalist som F.A. Hayek skrev mer engasjerende enn dette. Dette er bøker man må tvinge seg igjennom. Som formidlere av begrepet frihet må de dermed sies å ha lyktes svært dårlig.

(Essayet står på trykk i Prosa nr. 2/13)

Omtalte bøker:
Lars Fr. H. Svendsen
Frihetens filosofi
Universitetsforlaget 2013

Gunnar C. Aakvaag
Frihet. Et essay om å leve sitt eget liv
Universitetsforlaget 2013

Litteratur:
Knut Dørum
«Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet. Dannelsen av en folkelig offentlighet i norske bygder 1814-1850»
Historisk Tidsskrift 1/2013: 91-123

Quentin Skinner
Vilkårlig makt. Essays om politisk frihet
Oversatt av Hugo Østerberg
Res Publica 2008

Hans Skjervheim
Det liberale dilemma og andre essays
Universitetsforlaget 1984