Da Prosa feiret sitt 20-årsjubileum i juni, holdt Fredrik Wandrup denne festtalen.

Kjære venner! Kjære redaktør, generalsekretær, styreleder, konsulenter, byråkrater, frammøtte prominenser og ikke minst forfattere!

Tyve år er ingen høy alder for et tidsskrift. Det fins to typer tidsskrifter, de som varer i år etter år og brer seg mot himmelen over samfunnet som svære eiketrær. Og så er det de som har sin tid, som fungerer i en kort periode, som fremmer en sak, er talerør for en generasjon. Slike tidsskrifter dør gjerne straks de som startet opp, har vokst fra sin larm og vrede.

Begge typer har sin verdi og betydning. Hva med Prosa? Etter tyve år og fem redaktører er det grunn til å hevde at bladet har en lysende framtid – det motsatte ville være feil å påstå, særlig i en festtale. Takket være at Prosa er et slags fagforeningsorgan for en klubb med 5500 medlemmer, er det landets største tidsskrift for litteratur, godt foran det velkjente, skjønnlitterære triumviratet Bokvennen, Vinduet og Vagant. Når det gjelder de enkelte periodene, henvises til egne innlegg i Prosa der de tidligere redaktørene skryter så godt de kan av sin egen innsats.

Prosa står alene på sakprosaens barrikader. Og mange synes nok det er forfriskende å lese et litterært magasin som går mer rett på … nettopp det, ja: sak, enn konkurrentene. Et tidsskrift der man ikke risikerer å bli forstyrret av merkelige dikt, vidløftige utkast som for alt man vet kan komme til å ende i et seksbinds romanverk, snodige noveller eller såkalt analytiske artikler som skriker av lengsel etter tidligere tiders Dusteforbundet.

Prosa er rett og slett ganske saklig. Men bladet har også synliggjort at den delen av litteraturen som ikke er oppdiktet, kan være både underholdende og verdt både å heve til skyene eller raljere over i blodige slakt. Da Prosa startet, var all PR god PR for det som gjerne ble kalt faglitteratur. Til tross for den velkjente påstanden om at virkeligheten overgår enhver fiksjon, har litteraturen om virkeligheten måttet leve med de mest gudsjammerlig kjedelige etikettene i norsk skrivekunst: sakprosa og faglitteratur.

Da Dagbladet valgte ut de beste norske sakprosaverkene i en kåring i 2008, vakte det selvsagt debatt. Kåringen sprikte i alle retninger, ble det påstått. Hvordan kunne man sammenligne så vilt forskjellige verk? Og hvordan kunne man hevde at forfattere som for eksempel de fem øverste på lista, Georg Johannesen, Jens Arup Seip, Arne Næss, Kjartan Fløgstad og Thor Heyerdahl, hadde hatt en overveldende innflytelse på det norske folk?

Selv fikk jeg besøk av en oppbrakt herre på kontoret, en kraftlyriker ved navn Hagbart Smergel. Han nevnte følgende verk, samtlige forfattet av ham selv, som sørgelig forbigått i kåringen: Polferd. Historien om et kundeforhold, På dass. Norge rundt på utedo, Drypp, drypp! Hjemmebrentkulturens metafysikk, Om den norske skjenkemåten, Med flue på stanga. Sportsfiske og seksualitet, Kampen om blandevannet. Krigssabotørenes egen historie, Zen og kunsten å blande en pjolter, Kom dem ut! I kamp mot kunden i 150 år. Jubileumsbok for utkasternes fellesforbund og ikke minst Fradrag, bidrag, ettersyn, nattevåk, kemnerangst, underslag og sammenbrudd. Sosialøkonomiske, psykiatriske og antropologiske strategier for utfylling av den norske selvangivelsen.

Man kan si hva man vil om Hagbart Smergel, men hans produksjon av sakprosa speiler et eventyrlig mangfold av sjangre – som skriker etter et fortjent og mer fyrverkeripreget navn. Jeg foreslår at Prosa utlyser en konkurranse blant sine abonnenter om å finne en gnistrende ny betegnelse som omfatter alle de mildt sagt fargerike sjangrene som dekkes av sakprosa og faglitteratur: biografi, historie, essay, true crime, bekjennelser, reiseskildringer, romferder, fotball, kokekunst, krig, statistikk, genforskning, oppdagelser – alt fra astronomi til insektsforskning dekkes av disse fattigslige begrepene.

I løpet av det siste året har sakprosaen også fått sin teoretiker, Jo Bech-Karlsen, som har skrevet boka Den nye litterære bølgen. Litteraritet og transparens i norske dokumentarbøker. Tittelen bekrefter for det første at det har skjedd noe nytt, altså noe moderne i norsk faglitteratur, eller generell litteratur, eller faktabok-produksjon eller dokumentarisme, noe som ikke har vært der før. For det andre forteller ordene litteraritet og transparens oss at forskerne står klare til å kaste seg over sjangeren. Som alle vet, øker den litterære prestisjen til en sjanger proporsjonalt med antall fremmedord som brukes når de omtales i universitetskretser. Bare se på lyrikken.

Uansett hvor mye man forstår av det Bech-Karlsen skriver, er hans utvalg betegnende for situasjonen i norsk litteratur akkurat nå. De ti utvalgte bøkene, som alle kan finne titlene på i en utmerket anmeldelse av Bech-Karlsens bok i årets første nummer av Prosa, speiler en bredde og en ambisjon som gjennomstrømmer dagens norsk sakprosaproduksjon. Hans analyser bekrefter også at denne litteraturen står stadig stødigere på egne bein.

Når det gjelder Prosa, kan man utvilsomt hevde at bladet har virket etter hensikten: å være et tidsskrift for sakprosa. Men hva er egentlig sakprosa? Her er et sitat:

 

Ordet sakprosa er et dårlig ord som litterært karakteristikum. Semantisk vekker de to leddene sak og prosa, stilt sammen, en forestilling om en bestemt uttrykksform. Men denne formen finnes neppe som den realitet begrepskonstruksjonen vil ha oss til å tro.

 

Disse ordene står skrevet i en bok, en slags tilstandsrapport, som kom ut samme år som Prosa ble startet: Egil Børre Johnsens Den andre litteraturen. Hva sakprosa er. Mange vil huske at Børre Johnsen var leder for det såkalte sakprosaprosjektet ved Universitetet i Oslo, som brakte mange synspunkter fram i dagen, og som førte til mye diskusjon rundt selve sakprosabegrepet. Boka innledes med en analyse av Dag Solstads Roman 1987 under tittelen «En roman om norsk sakprosa» og er opptatt av grensegangene mellom det som kalles skjønnlitteratur, og det som oppfattes som sakprosa. En foreløpig konklusjon lyder slik:

 

Det finnes ikke noe teoretisk fundert analyseapparat som beskriver sakprosaen som en egen litteratur. En anvendelse av de alminneligste termer i skjønnlitterær teori, gir ikke holdepunkter for å betegne skjønnlitteratur og sakprosa som i prinsippet vesensforskjellige ytringsformer. Vi kommer neppe lenger enn til å fastslå at 1) Sakprosa er litteratur og 2) Skjønnlitteratur er litteratur.

 

Som Børre Johnsen presist fastslår: «Strengt tatt fins det ingen litteratur uten sak eller emne.» Selv foreslår han en nydefinisjon av sakprosaen i pakt med en viss nobelprisvinner. Han skriver:

 

Spør noen hva sakprosaen er, så er den blodets ropert og benpipenes budbringer. Den er vind i kjøpmannens seil og luft under maktens vinger. En aften hisser den ild i baunene; morgenen efter hvisker den legende i jammerdalen. Den kan blåse is i hjertene eller rasle slik med verdens løv at den fatter sin narraktighet. Men sommetider stryker den kornet med kvinnehånd.

Vokt vel på sakprosaens vinder; de er lunefulle som menner og driver gjennom verden med tusen tunger, tunger av ild, rav og syre – deoksyribonukleinsyre. Vokt vel på disse vinder; de har DNA-molekylet på tungen og forvalter alle tider som skal komme.

 

Det vi kan fastslå, er at såkalt sakprosa og såkalt skjønnlitteratur har nærmet seg i løpet av de tyve årene Prosa har eksistert. Jeg sier ikke at dette er Prosas fortjeneste, men å ha et tidsskrift som seks ganger i året pukker på at også faglitteratur har en litterær verdi, har neppe bremset denne prosessen.

Jeg vet ikke hvor bevisst det var fra styrets side i 1995, men Prosas første redaktør, Syphilia Morgenstierne, var faktisk en veteran fra den tiden da såkalt new journalism, den litterære journalistikken, brøt fram i Norge. Selv var hun en selvbestaltet representant for den særegne sjangeren gonzojournalistikk i det frodige anarkistorganet Gateavisa. Hun var ikke alene om å ta inn over seg Tom Wolfes sammenfatning av det som skjedde i amerikansk journalistikk på 1960-tallet, nemlig at journalister og sakprosaforfattere – jeg bruker begrepet inntil Prosa har hatt sin avstemning – selvsagt står fritt til å bruke alle den skjønnlitterære forfatterens teknikker, virkemidler og grep i sin skildring av virkeligheten. Dette er i de siste årene blitt gjenoppdaget av nyere generasjoner norske forfattere som legger sterkere vekt på form og komposisjon enn i tradisjonell sakprosa – til glede for leseren.

Her snakker vi om alt fra sprelske og dristige litterære eksperimenter til statistikeren Espen Søbye og hans kildepuritanisme. På den andre siden har vi også sett at noen av de mest vellykte norske skjønnlitterære forfatterne har grepet til nyskapende sakprosa-teknikker, for eksempel Karl Ove Knausgård i sitt selvbiografiske seksbindsverk, eller Dag Solstad, som i fjor publiserte en roman som mange forvekslet med en slektstavle, men som ikke desto mindre var en roman.

Møtet mellom det skjønnlitterære og det sakprosaistiske har også en pekuniær side. Da innkjøpsordningen for norsk litteratur ble innført i 1965, gjaldt den bare skjønnlitteratur. Dette har fått utslag som at biografier og bedriftshistorier er blitt påstått å være romaner, med vekslende hell i Kulturrådet. Mest dramatisk var likevel et framstøt der to ledende medlemmer av sakprosalauget søkte om medlemskap i Den norske Forfatterforening. De framførte de mest aktverdige argumenter. Mange mente likevel at det dreide seg om å få tilgang til det skjønnlitterære godtefatet.

Mye har skjedd. Sakprosaens prestisje har økt. Flere støtteordninger er etablert. En større andel av sakprosaen blir anmeldt og tatt på alvor, også i en tid der aviskritikken er truet av økonomiske nedskjæringer. Det nyeste og mest sensasjonelle er at en sakprosaist er opptatt i det aller mest fornemme litterære selskap. I Morgenbladets kåring av de ti beste forfatterne under 35 er den glimrende reporteren Erika Fatland innlemmet i lauget, sammen med lyrikere og romanforfattere. Det er med andre ord grunn til å feire i kveld. Gratulerer med dagen! Lykke til videre! Og skål!