Inger Christensen

Med mindre den norske litterære offentlighetens bedrøvelige beskaffenhet har gjort en så forherdet at det ikke lenger finnes håp om bedring, er man ganske enkelt ikke den samme før og etter at man har lest Inger Christensens Hemmelighetstilstanden.

 

Inger Christensen

Hemmelighetstilstanden

Oversatt og med etterord av Camilla Groth

Pax, 2017

 

I forlengelsen av hennes måte å tenke på er det fristende å legge til at dermed er heller ikke verden den samme, i og med at jeg, leseren som befinner seg i og dermed utgjør en del av verdenen, er blitt en annen.

 

BIG BANG

Danske Inger Christensen (1935–2009) var en av Europas mest påaktede lyrikere og en av de skandinaviske forfattere som har hatt størst betydning for sine kolleger. Også de norske. Av flere viktige utgivelser står diktsamlingen Alfabet (1981) i en særstilling, og dennes tilblivelse beskriver hun på en måte som langt på vei forklarer hele hennes poetikk:

 

For ettersom fenomenene bare ved å benevnes aldri av seg selv vil opptre i en helhetlig sammenheng, var det et lykketreff at jeg underveis på min leting etter ord (i et leksikon under f) tilfeldigvis kom over tall, nemlig Fibonaccis tallrekke, som jeg nærmest opplevde som en visjon, som et bilde på universets tilblivelse og utbredelse, som svarte til den den gang dominerende Big Bang-teorien.

 

Hun har vært dyrket, for ikke å si forgudet. Med Hemmelighetstilstanden, utgitt i Danmark i 2000, får man anledning til å bli bedre kjent med hvordan hun tenkte omkring tilværelsens og skrivekunstens mysterier, en forfatter som med utgangspunkt i sin egen litterære praksis hele sitt liv utforsket forbindelsen mellom ordene og verden, diktet og virkeligheten, verden og menneskets plass i den. Tekstene bærer alle preg av en intelligent, saklig og ikke minst oppriktig form for undring.

 

NOVALIS

Dyrket ble for øvrig også Poul Borum (1934–1996), som var hennes ektemann i 17 år, og som satte sitt preg på den danske litteraturen, både som forfatter, som hardtslående kritiker og som en av drivkreftene i Forfatterskolen i København. Hans navn ble for alvor kjent også her til lands i 1979, da tidsskriftet Bazar lot ham vurdere de to foregående årenes 150 norske diktsamlinger. Borums nådeløse dom var at 45 kunne kalles akseptable; 105 var uakseptable og burde ikke ha vært utgitt. Det skapte litterært rabalder. Med Borums vurderinger i ryggen mente Jan Erik Vold at 1980-tallet burde bli et saneringens tiår.

Inger Christensens stil er en ganske annen, langt mindre polemisk og angrepslysten, mindre korstogpreget. Bokens tittel er hentet fra Novalis, den tyske romantikkens vidunderbarn, som hun gjerne siterer, og som langt på vei kan fungere som en døråpner inn til hennes eget litterære prosjekt, hennes eget forhold til språket:

 

Hvis man bare kunne gjøre det begripelig for folk at det forholder seg med språket som med matematiske formler – de utgjør en verden i seg selv – de spiller kun sitt eget spill, uttrykker ikke annet enn sin egen vidunderlige natur, og nettopp derfor er de så uttrykksfulle – nettopp derfor speiler tingenes selsomme relasjonsspill seg i dem.

 

Novalis er ikke alltid like lett å følge. Det samme kan man si om Inger Christensens tekster, selv om de i utgangspunktet kan virke krystallklare og imøtekommende nok. Noe av det som kan gjøre dem utfordrende, er at man tvinges til å følge en måte å tenke på som til tider kan oppleves som esoterisk. Tekstenes styrke er at de mer eller mindre umiddelbart likevel fører leseren inn i det moduset man må befinne seg i for å være mottakelig for hennes refleksjoner. Dermed blir man mottakelig også for sine egne. Dette er tekster som gjør noe med leseren. Det oppleves som om man har fått utvidet både sin vilje og sin evne til å forstå seg selv.

 

BEGRIPE VERDEN

Men kan man kalle diktning, dikterens egenartede måte å se og forstå verden på ved å beskrive den, forme den til setninger, så å si, viktig, eller til og med nødvendig?

 

Spørsmålet er om mennesket overhodet kan unngå å bygge en båt når det først har sett et stykke tre flyte, og dessuten merket på kroppen at det bærer. Om vi overhodet kan unnvære kunsten, når det nå er slik at den har løftet oss inn i en sammenheng, om enn nokså lekende og midlertidig, og der antydet universets udelte helhet for oss.

Vannet i kranen kan unektelig drikkes som det er. Men har man først opplevd at vannstrålen strømmer ut fra løvens eller fiskens gap, fra dragers, svaners eller guders munner, så vil man siden tørste etter disse vannkunstene, uansett hvor mye alminnelig springvann man drikker.

Ikke for underholdningens skyld. Men fordi de kan oppleves som deler av vår fortelling om verden, hvor vi forteller for hverandre, i bilder, tegn, skikkelser, figurer, at det eksisterer en sammenhengende mening med verden, selv om den er skjult.

(…) Hvis vi ikke kunne synge, spille og danse; hvis vi ikke kunne fortelle historier og fortelle hverandre om verden, ville vi aldri kunne begripe verden, og verden heller aldri begripe seg selv gjennom oss.

 

VESENTLIGE

Hvorvidt dette duger som et overbevisende argument for kunstens nødvendighet, må hver og en vurdere for seg. Inger Christensen tilbyr oss uansett en forfatters særegne måte å tenke på, som både kan være inderlig, besvergende og spekulativ. Den som forholder seg kritisk til hennes resonnement, vil kunne innvende at logikken verken er tvingende eller ugjendrivelig. Men de problemstillingene hun bringer til torgs, oppleves bestandig som vesentlige, og det lykkes henne langt på vei å sirkle inn og sette ord på forhold som nettopp unndrar seg forståelse, forhold som man snarere må ane seg frem til.

Dermed blir det heller ikke så enkelt å redegjøre for hvorfor tekstene i denne boken gjør et sånt inntrykk, hvorfor de oppleves som så vesentlige, for så snart man forsøker å forklare eller gjenfortelle dem, fremstår de lett som luftslott eller metafysiske spekulasjoner. Det lange sitatet kan forhåpentligvis tjene som eksempel.

Om hun ikke påstår at et dikt kan forandre verden, så påstår hun at det kan forandre vår opplevelse av den og ikke minst forståelsen av vår egen plass i den. Det er ikke så rent lite. Dette gjør Hemmelighetstilstanden til en bok som blir værende i kroppen som noe man som leser vil bære med seg, nettopp som en slags tilstand. Denne nærkontakten med språket, denne utforskningen av hva det faktisk vil si å sette ord på et papir, denne insisteringen på at disse ordene, og det at de blir skrevet, faktisk har en betydning, at de definerer hvem vi er, og hvordan vi opplever den verden vi befinner oss i, er noe vi trenger å bli konfrontert med. Det er kanskje derfor tekster som disse oppleves som så viktige.

 

SKRIFT I SAND

Inger Christensen minner flere ganger om hvordan Johannes åpner sitt evangelium: I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Dette kan synes som et noe vidløftig utgangspunkt for en drøfting av dikterkunstens betydning. Selv er jeg fristet til å legge til at evangelisten Johannes, teologenes og forfatternes skytshelgen, kan fortelle at Jesus skrev i sanden, men visket ut det han hadde skrevet, før noen hadde fått lese det. Dette er det eneste vitnesbyrdet vi har om Jesus som skriver.

Siden antikken hadde man vekslet mellom å oppfatte dikterkunsten som noe som utelukkende skulle behage, og som en vei til visdom og moral, med renessansen kom det atter på moten å understreke at mennesket trengte kunnskap som satte dem i stand til å føre et godt og rettferdig liv, noe som skulle gi frelse i det hinsidige. Dikterne fikk et særlig ansvar for å gjøre folk siviliserte.

1800-tallets Charles Baudelaire noterte i sin dagbok at det finnes kun tre aktverdige mennesketyper: presten, krigeren og dikteren. Å vite, å drepe og å skape.

Etter det seneste, jeg hadde nær skrevet siste, amerikanske presidentvalget blir George Orwells roman 1984 igjen en bestselger og en referanse for hvordan den politiske situasjonen i den verdenen vi befinner oss i, oppleves.

 

PÅ OPPDRAG

Tekstene i Hemmelighetstilstanden er alle skrevet på oppdrag, også for danske dagsaviser. Det kan få stå som en påminnelse om at Inger Christensen virket i en ganske annen litterær offentlighet enn den som råder her til lands. Interessen for kjente forfatteransikter kan forlede en til å tro at litteraturen som kunstnerisk uttrykk betyr noe i den norske samtiden, men denne tilsynelatende interessen for litteratur er et ganske alminnelig uttrykk for kjendisdyrking og ignorant selfie-journalistikk.

Betingelsene for litteraturkritikken levner heller ikke mye håp. Ambisjonsnivået kan kun unntaksvis sies å ligge noe særlig over det gjennomsnittlige, og såpass få av de bøkene som utgis, blir lest og anmeldt på en tilnærmet anstendig måte, slik at det snart blir vanskelig å forstå på hvilket grunnlag kritikerne hver jul velger seg sine favoritter og noen måneder senere deler ut Kritikerprisen. Det hele begynner strengt tatt å nærme seg en parodi.

I en slik sammenheng er det fristende å lese den norske utgivelsen av Inger Christensens tekster også som en påminnelse om at en annen virkelighet faktisk er mulig.

Men før jeg fortsetter: Det beste man kan si om en oversetters arbeid, må vel være at man aldri får følelsen av at det er en oversettelse man leser. Det har Camilla Groth lykkes med. Og i det etterordet hun har skrevet, kommer begeistringen hun nærer for Inger Christensens forfatterskap, til uttrykk på en måte som virker smittende. Hun deler dessuten entusiastisk av den innsikten nærlesningen, som en oversettelse må kunne kalles, har avstedkommet.

 

VERDIGHET

Hemmelighetstilstanden ble Inger Christensens siste utgivelse, og jeg leser den som et lavmælt kampskrift til forsvar for diktningen og alt den innebærer, en samling tanker omkring hva det er som gjør litteratur og denne leken med ord viktig, tanker man kan søke verdighet i, tanker som gir mot til fortsatt å hevde at litteratur, i likhet med all kunst, faktisk må by på motstand og bryte med vanetenkningen, og at det faktisk ikke er forfatterens oppgave å lefle med leseren og gjøre alt så lettvint og umiddelbart bekreftende som mulig.

 

Når barnet en dag fremsier sine første mer eller mindre gjenkjennelige ord, blir det betraktet som en åpenbaring, en verdensbegivenhet som omgivelsene møter med henrykt forundring. Det som feires er språket, vårt spesielle tilfluktssted i forhold til en truende omverden, og i det lange løp vår viktigste evne, hvis vi skal overleve som art i et øde univers.

 

Det er ikke alle som våger å formulere seg så oppriktig. Det fordrer både kunstnerisk mot og innsikt å benytte så store ord og begreper på en så selvfølgelig måte, så tilsynelatende enkelt, uten å bli svulstig i stilen eller tanken og uten at det oppleves som klisjeer eller tomme gester.

Når hun skriver om den kinesiske dikteren Lu Chi (261–303) og hans lille bok om skrivekunsten, formulerer hun langt på vei sin egen drivkraft som skrivende menneske:

 

Språket er i hjertet, som er i språket. Rommet er i silken, som er i rommet. (…) Lu Chi prøver i Wen fu å gripe dette mysteriet som den selvfølgen det er, ikke minst ved hjelp av ordet wen. Det er et av de eldste ordene på kinesisk, minst 3000 år gammelt. (…) Det er kun på overflaten det betyr litteratur. I virkeligheten betyr det også ansvar; blant annet ansvar for å si sannheten, som kan defineres som noe i retning av å kalle tingene ved deres rette navn.

 

BYGGER EN BRO

Der har vi det, ikke sant? Å kalle tingene ved deres rette navn, det dikterne har strebet etter i århundrer. Sannsynligvis påvirket av Novalis skulle hun komme til å mene at poesi ikke er sannhet, men et spill vi spiller med en verden som spiller sitt eget spill med oss. Til syvende og sist bare ord alt sammen, satt sammen på forskjellige måter, ofte uten at man selv vet hva det er man egentlig forsøker å uttrykke, eller hvorfor.

Denne innsikten er vakkert formulert av en annen dikter Christensen siterer, nemlig franske Bernard Noël (f. 1930), en formulering som på sett og vis oppsummerer det alle disse tekstene samlet utsier om kunstens vesen og kunstneres forsøk på å fange den:

 

Man skriver for å nå frem til det siste ordet, men skrivebevegelsen forsinker det hele tiden. Det siste ordet kan i realiteten være hvor som helst i teksten. Eller kanskje er det hele teksten. Når jeg skriver, løper jeg derfor etter en skygge – og det er det at jeg løper som får skyggen til å bevege seg.

 

Ved hjelp av noen få ord bygger Inger Christensen en bro mellom de to dikterne, Chi og Noël. Hun skaper en forbindelse mellom deres visdom og erfaringer. Det kan få stå som eksempel på noe av magien i disse tekstene. Det skal ikke mer til før man er blitt tilbudt en ny måte å oppleve historien og verden på — og kanskje også seg selv. Man må bare våge å ta ordene på alvor. Da gir det fremdeles mening at det finnes noen som vier sitt liv til å skrive tekster, og at disse tekstene utgis i bokform, slik at leseren får anledning til å møte dem og tekstene anledning til å møte en leser.

Lu Chi formulerte det på denne måten: «I én meter silke finnes det uendelige verdensrom; språket er en syndflod fra en liten krok av hjertet.»

Inger Christensen på denne måten: «Jeg kan late som om det jeg betrakter kan betrakte meg. Jeg kan undersøke det menneskelige gjennom å avsløre det i min måte å undersøke tingene på. Poesien.»

Terje Holtet Larsen (54) er forfatter.