I høst utkommer Jon Michelets sjette og siste roman i serien om de norske krigsseilerne, fem måneder etter hans død. Verket har mange forløpere i Michelets omfangsrike og ujevne, men også engasjerende og gripende, sakprosaforfatterskap.

Jon Michelet var en forfatter folk henvendte seg til. I den siste romanen han utga mens han levde, En sjøens helt. Brennende skip fra 2016, oppga han e-postadressen jon-mic@online.no i forordet og skrev: «Jeg ber om forståelse for at ikke alle henvendelser kan besvares umiddelbart eller behandles så grundig som mange ønsker. Jeg har min fulle hyre med å sluttføre romanverket.»

Nyheten om forfatterens bortgang 14. april i år fikk mange til å uttrykke sine tanker om ham offentlig: «Han ble min norske Hemingway og Jack London i en og samme person», skrev for eksempel journalisten Egon Holstad, som ikke er kjent for å innynde seg i utide, i minneordet sitt for iTromsø. Der fortalte han at han ikke hadde fått sagt noe til forfatteren om dette de to gangene de møttes: «Jeg angrer på at jeg ikke gikk bort til ham den gangen, og fortalte ham hvor viktig han hadde vært for meg.»

IDENTIFIKASJON

Erfaringsmessig kan innlevelsen og identifikasjonen en forfatter skaper, følges av sjenanse eller ærefrykt om man møtes i virkeligheten. Det kan stamme fra en visshet om at leseropplevelsen langt på vei er ens egen, og at bildet av en forfatter man ikke kjenner, langt på vei også er det. Ingvar Ambjørnsen er inne på dette i innlegget «Den kreative leseren – en aller siste kommentar til debatten om virkelighetslitteraturen» på Cappelen Damms blogg forlagsliv.no i juli i år. Som flere populære forfattere forteller han om lesere som gjenkjenner seg selv eller andre personer forfatteren aldri har møtt, i romanene, og om vandrehistorier han har sluttet å korrigere.

Uavhengig av dette forbeholdet vitner Jon Michelets forfatterskap om at han tok imot innspill fra leserne sine. Det ser man ikke minst i romanserien om krigsseilerne, som endte med å bestå av seks bind fremfor de opprinnelig varslede tre. Michelet ble også beskrevet som en utadvendt fyr av sin venn og medforfatter av fem VM-bøker, Dag Solstad, «en side jeg ikke har», som Solstad sa til Dagbladet rett etter at Michelet var død. Det å snakke med folk og å høre på historiene de fortalte, må ha vært en del av Michelets metode, hvis man kan kalle det for det.

LANG KATALOG

Jon Michelet var utdannet journalist fra Norsk Journalistskole. Før det var han seks år til sjøs. Han dro rett etter artium ved Ullern gymnas. Foreldrene krevde at han skulle fullføre gymnaset først, og det åpnet for å ta journalistutdanning. Så gikk turen til avisa Nordlys i Tromsø, som Michelet kalte sitt universitet. Her fikk han etter hvert sparken for sin Svalbard-dekning. Om dette forteller Michelet selv i Mappa mi (2011). Veien gikk videre til Hamar for en fortsatt tilværelse som journalist, før det ble jobbing for Forlaget Oktober, Klassekampen-spalter og langt senere en periode som Klassekampen-redaktør – ved siden av annen skriving.

Jon Michelet etterlot seg et forfatterskap som består av nesten femti bøker. Michelets sakprosautgivelser går ofte inn på forfatterens egen situasjon som skrivende og reisende der og da.

Romansuksessen om de norske krigsseilerne har flere forløpere i Jon Michelets sakprosaforfatterskap.

ORIONS BELTE

Jon Michelet debuterte som forfatter med kriminalromanen Den drukner ei som henges skal i 1975, fulgt av flere krimromaner. Hans første sakprosabok var artikkelsamlingen 7800 demonstranter sporløst forsvunnet – og andre merkverdige historier fra 1970-åra (1978), som er kommentarer fra Klassekampen-signaturen Jon M. Her er det mange friske fraspark, ironiske korreksjoner av andre mediers fremstillinger av 1. mai-toget med 7800 deltagere – altfor få – og de ansatte i Forlaget Oktober som altfor mange («et par hundre støkker»), opposisjon mot SV og en beskrivelse av DNA- og LO-ledelsen som «borgerskapets svorne allierte».

Tonen er mer dempet i en artikkelsamling fra samme avis som kom nesten tredve år senere, Høyt mot nord, langt mor sør. Reisebrev per satellitt fra Arktis og Antarktis (2008). Der prøver Michelet ut reisebrev-sjangeren fra to båtreiser i 2005, forteller han i forordet. Det var hans første tur til Antarktis og hans første seilas rundt hele Svalbard-arkipelet. Gjensynet med et kjent og barskt landskap gir en vemodig undertone i en kort tekst om uventede ringvirkninger av Michelets egen roman, Orions belte (1977), fra Svalbard: «Begivenheten var av det svært triste slaget. En ung mann var omkommet i en ulykke på Svalbard. Han ble bisatt i Longyearbyen. Under begravelsesseremonien ble Svalbard-temaet fra filmmusikken til Orions belte spilt, nærmest som en salme, nærmest som en nasjonalsang for Svalbard. Dette rørte meg djupt da jeg fikk høre om det.»

STØRRE KLANGBUNN

Michelet spør seg hva som var så bevegende for ham som forfatter da musikken som var skrevet av «radarparet som alle i filmbransjen kalte Brødrene Grieg», det vil si Bent Åserud og Geir Bøhren, vant Amandaprisen for filmmusikken samme år. Det ser ut til å dreie seg om uventede ringvirkninger av et verk som vender tilbake til opphavsmannen med noe mer etter møtet med leserne, en større klangbunn: «Men jeg hadde skrevet romanen som hadde utløst denne musikken, som altså var blitt en hymne for mennesker i polartraktene. Noe slikt lå ikke i kortene da Orions belte utkom i 1977.»

Michelet skriver at romanen var både kontroversiell og uglesett lenge før Ola Solums filmatisering fra 1985. Han velger derfor å huske Johan Borgens entusiastiske anmeldelse i Dagbladet. Selv husker jeg Orions belte som en film som var så kjent at den ble gjenstand for en sketsj av de tidligere Brødrene Dal, komikerne Kirkvaag, Lystad og Mjøen, på Skai-TV, i beste sendetid i lørdagsunderholdningen på NRK. I Orion Veltes leder funnet av en lang tråd med kjøttpølser inn i et russisk røkeri i en gruve, etterfulgt av mye banning på bergensk og en uvøren bruk av mye ketsjup midt blant isflak av isopor. Men Michelet har rett i at filmen har stått seg, når han bemerker: «Den som kaller Orions belte-filmen en norsk klassiker blir ikke motsagt av meg, han.» Michelet forteller så en historie om en gruppe norske oljefolk på jobb i Vietnam som dro ham inn i en videosjappe i en bakgate i Ho Chi Minh-byen:

Triumferende halte han ut fra de tettpakkede hyllene en kassett med bilde av tre ruskete karer i maritime omgivelser utenpå.

– Piratkopi av filmen din, sa han, stolt på den norske nasjonens og mine vegne.

– Made in China, vil jeg tro.

– Det er ikke min film, svarte jeg så tilgjort nøkternt jeg bare kunne.

– Jeg skreiv bare boka.

Når sant skal sies var dette et av mine største øyeblikk som kunstner. Piratkopiert i Det fjerne Østen!

LANDSKAP MED HELTER

Den islandske krimforfatteren Yrsa Sigurðardóttir har sagt at hvis en bok er forfatterens barn, så er filmen forfatterens barnebarn. Det må bety at man har null kontroll, men kan bli fristet til å blande seg likevel. I teksten om Orions belte skriver Jon Michelet at han som forfatter ble uvanlig fornøyd med filmatiseringen av romanen sin, og det til tross for at han var uenig i flere av valgene som ble tatt underveis. Deler av Svalbard-scenene ble for eksempel spilt inn i Finnmark, noe Michelet mente ville svekke filmens autentisitet: «Så feil kan en altså ta.» Michelet beskriver et interessant møte med den britiske manusforfatteren til Orions belte-filmen, Richard Harris, på Frognerseteren i Oslo. Her måtte Michelet jobbe for å få gjennomslag for det politiske bakteppet for Svalbard-intrigen og spillet mellom stormaktene, og nok en gang overbevise om at det faktisk mobiliseres opp mot 10 000 mennesker i 1. mai-toget i en liten hovedstad som Oslo.

I filmen var det et ønske fra forfatteren Michelets side å klippe inn dokumentariske scener fra andre verdenskrig: for eksempel det eneste angrepet slagskipet «Tirpitz» fikk utført under hele krigen, som besto i å skyte kullhaugene i Longyearbyen i brann. Manusforfatter Harris svarte at dette naturligvis var mulig, men ikke ønskelig. Og da Michelet hevdet at hovedpersonen Tom Jansen ville bli for endimensjonal som helteskikkelse dersom det ikke var tydelige referanser til at faren hans var krigsseiler og familien arbeiderklasse, påpekte Harris at på film må det meste skinne gjennom, ikke sies: «Og slik ble det. Harris kokte det hele ned, med min stilltiende, grumlende anerkjennelse. Det tror jeg var lykken for prosjektet. Samtidig var det en lykke at Harris var en ikke-eksperimenterende snekker. Han lagde manus over en enkel, velprøvd lest, uten kruseduller eller ablegøyer.»

Orions belte ble til en film med den umiddelbare klarheten som ofte kan vitne om kunstnerisk kvalitet – og samtidig en film som våger å dvele ved omgivelsene og stole på universet sitt. En tilsvarende ro skinner gjennom i Michelets tekst om filmen, i kapitlene fra et arktisk landskap han har besøkt før, men ikke vet når han skal tilbake til: «Film er i høy grad landskap, er det ikke? Så må heltene, de små heltene som er kastet ut av hverdagen og inn i dramatiske forløp, settes inn i dette landskapet.»

Her skisserer Michelet en tradisjon for norsk film som har truffet:

Og jeg ser for meg Rjukan-sabotørene på vei over vidda, Jack Fjeldstad som Jan Baalsrud i fjellheimen i Indre Troms i Ni liv, Shetlands-Larsen med kurs over en stormpisket, blygrå Nordsjø, Veiviseren, naturligvis. Midt i alt dette maskuline også Vibeke Løkkebergs Løperjenten, der bylandskapet i Bergen fremstår regntungt men med glitrende brostein, et melankolsk brosteinsball. Og jeg tar med Anja Breiens kortfilm Å se en båt med seil – den mest vemodige jeg noensinne har sett …

Jon Michelets bøker, også sakprosabøkene, er en verden der det finnes helter, både nasjonale og internasjonale, og gjerne fra enkle kår.

KRIGSSEILERENS DAGBOK

Den 22. november 2009 fikk Jon Michelet en e-post:

Hei. Jeg skriver på vegne av min far. Vi har nå etter farfars død funnet flere dagbøker som han skrev da han var maskinist på bl.a. M/S Kronprinsessen under andre verdenskrig. Her har han skrevet så godt som hver dag, om alle opplevelser og hendelser i tiden han var ute. Han reiste ut i januar 1940 og kom hjem i november 1945. Egentlig skulle han være vekke i 18 mnd., men han kom ikke hjem på 5 år og 10 mnd.

Avsender var Veronica Nytun fra Bergen, på vegne av faren Michael Nytun, og e-posten skulle bli opptakten til en av Jon Michelets beste sakprosabøker. En krigsseilers dagbok. Knut Nytuns historie 1940–45 fra 2010 er en biografi med vekt på krigsårene, hvor Michelet spiller med åpne kort når han i forordet og etterordet forklarer hvordan Nytun-familien tok kontakt etter at Michelet hadde snakket på radio om den første av de to krigsseilerbiografiene sine.

Boken om maskinisten Knut Nytun skiller seg ut på grunn av det unike dagbokmaterialet som åpner for å følge en person fra krigens begynnelse til dens slutt. «Jeg så med en gang at her kunne det være noe», skriver Michelet i forordet. Han var i ferd med å takke høflig nei til forespørselen, men kunne ta en titt på noen sider, og så ba han om mer: «Siden tumla det på seg, og det tumla på seg fort. Knut hadde skrevet dagboka i fem forskjellige ganske tjukke protokoller. Da jeg hadde mottatt og lest første tredjedel av første protokoll, begynte jeg å skrive.»

Resultatet er en velredigert bok hvor det historiske materialet kommer til sin rett fordi Knut Nytuns egen dagbok siteres løpende, samtidig som Michelet kommenterer og forklarer konteksten for båtliv og krigsutvikling. Knut Nytuns dagbok er dempet i stilen, med konkrete beskrivelser. En slik historie som følger sin egen kurs, trenger ikke sprites opp med standard-dramaturgi for å virke sterkest. Nytun er en person fortelleren Michelet blir nysgjerrig på, trolig fordi han er annerledes enn ham selv. Michelet bekymrer seg nesten for at den ofte avholdende Knut Nytun skal oppføre seg for pent, men han blir nødt til å bryte reglene i uoversiktlige tider. Nytun fra Florvåg på Askøy utenfor Bergen rømmer i åpen livbåt fra Algerie til Gibraltar og reiser en rekke ganger med de alliertes fraktskip over Atlanterhavet, truet av fiendtlige ubåter og med fare for å miste konvoien på grunn av slitent maskineri. Det at Nytun er død når dagboken dukker opp, gjør også at Michelet må diskutere ulike gåter med seg selv, samtidig som Nytun selv får komme til orde, der og da: «Da 8 glass gikk (kl 24) trykket vi hverandre i hendene og ønsket at 1942 måtte bringe bedre tider enn det 1941 brakte. Ikke bare for oss og det norske folk, men for hele verden. Ja, måtte det bare bli fred på jord igjen.»

EN MOTPOL

Også i de fem bøkene fra fotball-VM fra 1982, 1986, 1990, 1994 og 1998 får Michelets ofte frodige fortellerstil en kontrast: partiene til Dag Solstad. Slik blir forfatternes særpreg og ikke minst sympatier for ulike lag og spillestiler klargjort. Michelets sakprosa tjener ofte på å ha en motpol eller en fortelling som gir en kurs. Hans første biografi om en krigsseiler fra annen verdenskrig var boken Den siste krigsseileren. Ingvald Wahls historie fra 2007. Her er kildetilfanget annerledes fordi Wahl selv levde og bidro med både opptegnelser og intervjuer fra hjemmet sitt i Stavern. Dette er også en fortelling som tydeliggjør hvordan norske krigsseilere i handelsflåten virkelig var all over the place i løpet av annen verdenskrig. Hva enkeltpersoner kunne se og oppleve, er ganske utrolig.

Boken om Ingvald Wahl er mer tydelig komponert, med en spennende rømningsscene fra et skip i Brooklyn i 1939 som åpning før et biografisk riss av Wahls oppvekst i Hammerfest og en beskrivelse av hans utferdstrang, som den gangen kunne få litt av et utløp. Wahl er mer av en rebell, og han havner da også i et alliert militærfengsel i Dundee. Det skinner gjennom at forfatteren Jon Michelet i større grad identifiserer seg med ham. Her gjenfortelles gladelig historier om både piker, vin, sang og gjerne et basketak på toppen – som et berømt slagsmål mellom nordmenn og tyskere på en kneipe i Antwerpen. Det ble dekket av journalisten Lise Lindbæk og senere gjenfortalt som en vandrehistorie til Wahl fra andre. Wahl opplevde å bli torpedert nær USAs østkyst. Han overlevde på en planke med vrakgods mens ropene fra venner i mannskapet stilnet. Han fikk varige men, samtidig som boken får fram hvordan man den gang ikke gjorde noe stort nummer av slikt.

Dette er svært leseverdig krigshistorie, men uten helt samme nerve som dagboknotatene til Knut Nytun tilfører.

INFORMASJONSSTRØMMEN

Jon Michelet skrev mye om livet til sjøs mot slutten av det første tiåret på 2000-tallet, da sakprosabøkene også kom tett. Havets velde (2007) består av syv kapitler med utgangspunkt i historier om mennesker som i nyere tid har overlevd på havet mot alle odds. Den begynner i august 2006, med en nyhetsmelding om tre meksikanske fiskere som har overlevd ni måneders drift tvers over Stillehavet. Michelet følger nyhetens ferd med informasjonsstrømmen. Kildene er nettaviser på ulike språk, som han oppsøker fra sitt hjem på Larkollen. Det er en spennende historie, som han likevel ikke får helt på skuddhold der den kommer drivende på internett. Men den vekker assosiasjoner til to historier som begge berører krigsseilere.

Den lille, åpne båten minner Michelet på en hendelse i hans egen sjømannstid. Da var han styrmann under en kaptein kalt Gubben, som hadde vært krigsseiler og kunne finne på å sette opp kursen i sikksakk, nær land. Distrahert av en rokke holdt Michelet derfor på å kjøre rett på en liten, åpen fiskebåt, som først så ut som skallet fra en kokosnøtt i dønningene.

En annen oppsiktsvekkende fortelling i Havets velde handler om krigsseileren Georg, som Michelet møter under et treff på Festiviteten i Sarpsborg. Han skal ha mønstret av fra et norsk skip som 16-åring i England i 1941, og deretter på et Panama-registrert tankskip. I farvannet sør for Kapp Verde ble det tatt av en torpedo, og han drev alene på en redningsflåte i 60 døgn, til han kom i land i Brasil. Hvorfor har vi aldri hørt om dette? Michelet tenker på å ettergå historien, men fortelleren er død og foreningen oppløst, så det blir med tanken. I det korte etterordet skriver Michelet: «Der det er gitt fulle navn på mennesker, dreier det seg om virkelige personer. Der bare kallenavn, som Gubben og Stakka, er benyttet, er det brukt en viss dikterisk frihet.»

På bakgrunn av dette er det vanskelig å etterprøve historien om Georg (kun fornavn) og kapteinen (med kallenavn Gubben), og forståelig at romanformen var et nærliggende neste skritt.

SYKDOM OG DØD

I boken Brev fra de troende (2008) går Michelet i dialog med religiøse lesere som har sendt ham brev etter at han ble intervjuet av Alf Kjetil Walgermo i Vårt Land om tro og tanker om døden. Egen sykdom blir et bakteppe. Her minnes Michelet hva Hans Fredrik Dahl i sin tid skrev i Dagbladet om Michelets forrige brevbok, Brevet til Fløgstad (1987): «Siden jeg brente anmeldelsen, må jeg sitere Dahls åpningsord fra hukommelsen: ‘Hadde vi ikke hatt Jon Michelet her i landet, måtte vi ha funnet han opp.’ Problemet hans er at han ikke kan tenke tre sekunder sammenhengende.»

I Brev fra de troende er tonen ettertenksom, og Michelet reflekterer over det han har lest om at Hans Fredrik Dahl har konvertert til katolisismen,

Det nærmeste man kommer en selvbiografi, er Jon Michelets siste sakprosabok, Mappa mi (2011). Det er igjen en bok med en tydelig fiende, overvåkningspolitiet som (feil)kilde. Som medlem i AKP (m-l) ble Michelet telefonavlyttet i fire og et halvt år fra midten av 1970-tallet. Posten hans ble sjekket og reiser rapportert. Boken tar utgangspunkt i de 82 dokumentene i overvåkningspolitiets mappe som Jon Michelet fikk utlevert i 2002. Her er en del av prosjektet å tilbakevise spekulasjoner og faktafeil. Samtidig får en utenforstående leser vite mer om Jon Michelets liv: foreldrene, ekteskapene med Bente von der Lippe, som han fikk sin første datter med, og Toril Brekke. Jobb-leting og flytting. Episoder fra ungdommen som politiet har notert seg, som en aksjon med å male antiimperialistiske slagord på fortauet sammen med Tarjei Mosebekk utenfor den portugisiske ambassaden og et sigarett-tyveri på land da han var til sjøs. Angrer han på noe? Det blir i hvert fall klart at han er glad han valgte å ikke imøtegå en Dagbladet-artikkel om en opposisjonell albaner som var kritisk til regimet der i 1974: «Av alle artikler jeg er glad for at jeg ikke har skrevet, rangerer denne høyt.»

INNFALL OG ANEKDOTER

Det lett absurde og humoristiske med Mappa mi er at overvåkningspolitiet blir en kilde til en hel del begivenheter som forfatteren selv har glemt og prøver å nøste opp i. Han spør selv om han var i Sverige da og da, og hva han kan ha gjort der? Var det for å møte Robban, Robert Aschberg, og handle inn varer til Oktober-bokhandlene? En hel del hendelser som ble notert, var kanskje ikke var så betydningsfulle når alt kom til alt.

Sett under ett er Jon Michelets sakprosa åpen for både innfall, anekdoter og innskutte faktaopplysninger. Bøkene nekter seg lite. Strukturen kan bli løs, men setningene er korte og poengterte. Flere bøker rapporterer direkte fra prosessen, hvor Michelets kommentarer til kildematerialet viser hva det vekker, der og da, av harme og fortellerglede. Alle bøkene er utstyrt med undertitler, som peker mot hvor de vil. Interessen for sjømannsliv og dramatikk på havet finnes hele veien og blir et tydelig tema på slutten av første tiår av 2000-tallet. I Havets velde beskrives krigsseilernes sene anerkjennelse og erstatninger som en kamp han burde engasjert seg i tidligere, og som han gjerne skulle skrevet mer om. I tilbakeblikk ser man mobiliseringen til En sjøens helt klart. Men også sakprosaforfatterskapet er en kilde til historier som er blitt fortalt, og som stadig fortelles i bøkene til Jon Michelet.

Selv møtte jeg Michelet én gang, i en forlagsfest-sammenheng hvor det er lett å bli stående og blomstre, alternativt føle hverandre på tennene. Da kom han bort og var hyggelig, håndhilste og sa: «Deg har jeg ikke truffet før. Hvem er du?»

Susanne Hedemann Hiorth (40) er litteraturkritiker.

Litteraturliste

Jon Michelet

7800 demonstranter sporløst forsvunnet – og andre merkverdige historier fra 1970-åra

Oktober, 1978

Jon Michelet

Den siste krigsseileren. Ingvald Wahls historie

Gyldendal, 2007

Jon Michelet

Havets velde. Sjøfortellinger

Oktober, 2007

Jon Michelet

Brev fra de troende. Ei bok om tro og tvil

Manifest, 2008

Jon Michelet

En krigsseilers dagbok. Knut Nytuns historie 1940–45

Gyldendal, 2010

Jon Michelet

Mappa mi. En beretning om ulovlig politisk overvåking

Oktober, 2011