Trondheim  20170325.
Trygve Slagsvold Vedum p senterpartiets landsm¯te l¯rdag ettermiddag.
Foto: OLE MARTIN WOLD / NTB scanpix

Kan «folket» være samfunnsfiende nummer en? Tre bøker gjør oss litt klokere på den politiske turbulensen som truer det bestående.

 

Jan-Werner Müller

What is populism?

University of Pennsylvania Press, 2016

John B. Judis

The Populist Explosion

Picador, 2017

Margaret Canovan

The People

Polity Press, 2005

 

Forestillingen om at det fins en sterk interessekonflikt mellom eliter og folk, har bredt seg til mainstreammediene de senere årene, og da 2017 begynte, ble vi fortalt at førstnevnte holdt pusten. I 2016 hadde britene stemt for å melde seg ut av EU, mens amerikanerne valgte Donald Trump til president. Populister sto sterkt posisjonert foran en rekke viktige europeiske valg i det nye året – så det kunne bli enda verre.

Sitter vi med fasiten nå? De grønnes kandidat slo ytre høyre i presidentvalget i Østerrike. I Nederland fikk Geert Wilders bare 13 prosent av stemmene i parlamentsvalget. I Tyskland har det høyrepopulistiske partiet AfD sunket til under 10 prosent på meningsmålingene, etter at asyltilstrømningen sank og EU-entusiasten Martin Schultz kom inn som partileder og ga nytt liv til sosialdemokratene. Sannfinnene ble halvert under det finske kommunevalget i april. Og i mai tapte Marine Le Pen stort i Frankrike, til tross for at hennes motkandidat Macron formelig oser etablissement og stø kurs.

 

AUTORITÆR DREINING

Gir vi ordet til økonomene et øyeblikk, kan det anføres at resesjonen under finanskrisen i Europa har opphørt, det er vekst og stadig lavere arbeidsledighet over hele linja – ikke minst i Spania går det svært mye bedre.

Må man ha hvilepuls for å drikke champagne? Man kan i alle fall ikke ignorere at Sverigedemokratene har slått Moderaterna på meningsmålinger i vår, de kan bli landets største parti på høyrefløyen. Dansk Folkeparti har etablert seg som jevnstore med Venstre i Danmark. Ungarns president fortsetter hardkjøret for å skape det han kaller et «illiberalt samfunn». Det regjerende polske Lov- og ordenpartiet har startet en motoffensiv i samme ånd. Femstjernersbevegelsen fosser frem i Italia.

Bedre er det ikke på østflanken. Den autoritære dreiningen vedvarer i Putins Russland, hvor Kreml dessuten forer europeiske høyrepopulister med propaganda og penger. Tyrkias Erdogan har nylig på høyst tvilsomt vis skaffet seg fullmakter som gir assosiasjoner til sultanatet.

 

ULLENT BEGREP

Det ble en ganske lang oppramsing, dette, og man kan spørre seg hvor fruktbart det er å samle så mange land og bevegelser under samme populistbenevnelse. Man kunne mistenke forfatteren for å bruke begrepet om alt han ikke liker.

Ta Senterpartiet. Uansett hva partileder Trygve Slagsvold Vedum har blitt spurt om det siste året, har han klart å lire av seg et svar som er ment å få tilhøreren til å tenke at det fins en herskerklasse i Oslo som ikke gir fem flate for resten av landet. Da Norges fremste klimaforskere nylig rangerte Senterpartiet som det mest klimafiendtlige partiet, kontret partiets parlamentariske leder Marit Arnstad med at dette var uttrykk for holdninger i «miljøeliten».

Debatten om hvorvidt Senterpartiet kan kalles et populistisk parti, har ikke kommet så veldig langt. Civita-leder Kristin Clemet fikk motbør fra mange hold da hun argumenterte for at de hørte hjemme i denne kategorien. Det eneste som sto klart etter ordvekslingen, var at populismebegrepet er ullent og omstridt.

Negativt ladet er det også. Når etablissementet i etterkrigstidens Europa studerer politiske outsidere som mobiliserer med enkle budskap, slås nazifilteret automatisk på. Populisme assosieres med folkeforførere.

Vi kan gå lenger tilbake. Den såkalte massepsykologien ble studert i Gustave Le Bons berømte bok Psychologie des Foules allerede i 1895, hvor det heter at folk som befinner seg i en opphetet menneskemengde, kan tippe over i en hypnotisk tilstand. Populister får altså sine tilhengere til å miste sin kritiske sans. Slik ser det i alle fall ut for utenforstående.

 

TILBØYELIGHETER

For å spørre litt elitistisk: Hva sier den nyere litteraturen om emnet? Undertegnede har valgt ut tre bøker, Jan-Werner Müllers What is populism, John B. Judis’ The Populist Explosion samt The People, skrevet av Margaret Canovan. Sistnevnte er øverst på listen over anbefalt litteratur når den svært anerkjente populismeforskeren Cas Mudde gir bokanbefalinger om emnet.

 

Den tyske statsviteren Jan-Werner Müller argumenterer for at populister ikke defineres av et enkelt fellestrekk, men at de deler et sett tilbøyeligheter. De er antielitistiske, antipluralistiske og fremfor alt av den oppfatningen at bare de og ingen andre representerer folket. Sistnevnte påstand er så absurd at den britiske nasjonalistlederen Nigel Farage måtte omtale den knappe Brexit-avstemningen som en seier for «the real people».

Ikke desto mindre er dette det avgjørende punktet. Mange kritiserer både eliten og heterogeniteten i samfunnet uten at det automatisk gjør dem til populister. Kun ekte populister later til å tro at splittelser kan oppheves slik at folket blir ett, med én representant.

En annen sentral bestanddel er et moralsk kall, basert på den oppfatningen at den nåværende herskerklassen er korrupt og/eller bevisst fører folket bak lyset.

 

KAMPRETORIKKEN

Jan-Werner Müller studerer også hva populister gjør når de kommer til makten. Han dokumenterer at det er en feilslutning å tro at de vil sprekke som trollet i sola når de får ansvar, ved å peke på konkrete eksempler på det motsatte. I Venezuela og Tyrkia fortsatte Chavez og Erdogan kampretorikken etter at de satt i sjefsstolen: Fiendene er fortsatt rundt oss, ryddeaksjonen er ikke over! Slik kan man også forsvare seg mot påstander om at fagre løfter ikke innfris – det skyldes selvfølgelig at den gamle herskerklassen fortsatt har sine tentakler overalt.

Tilfellene Ungarn og Polen viser videre hvordan populister ved makten forsøker å få kontroll langt ut over det de har til konstitusjonell rådighet, eksemplifisert med sine fremstøt overfor mediene og domstolene. De ikke-statlige organisasjonene, sivilsamfunnet, rammes også. De er jo på en måte den mest ubehagelige fienden, ettersom de underminerer populistenes krav på å være den eneste legitime stemmen fra folket.

Müller avrunder med å drøfte hvordan populisme kan bekjempes. Han anbefaler at populistene tas på alvor og engasjeres i den offentlige samtalen, men advarer mot å akseptere eller nærme seg deres måte å fremstille saksfelt på.

Videre må man erkjenne at deres oppslutning ofte har sammenheng med at mange føler et utenforskap. Müller avviser riktignok at vi kan forklare en gruppes politiske syn med henvisning til deres sosioøkonomiske stilling eller psykologiske tilstand, men medgir at det er viktig å arbeide for å fornye den sosiale kontrakten når grupper havner utenfor eller melder seg ut – det være seg de på toppen eller de på bunnen.

 

SPARKER NEDOVER

Den amerikanske journalisten og forfatteren John B. Judis har et noe annet utgangspunkt enn Müller. Sistnevnte vokste opp i det populismefryktende Etterkrigs-Tyskland, Judis var en engasjert medarbeider i sosialistisk-aktivistiske medier på 1970-tallet – og det i en amerikansk kontekst hvor populisme ikke nødvendigvis er et skjellsord.

Judis tar utgangspunkt i Michael Kazins definisjon fra boken The populist persuasion, hvor det heter at populisme «er et språk, hvis brukere fremstiller vanlige folk som en nobel gruppe», og videre: Populistene mener de er ubundet av trange klasseperspektiver, mens deres eliteopponenter er udemokratiske og bare opptatt av å tjene seg selv. Populistenes formål er å mobilisere de første mot de siste.

Denne definisjonen vil Judis videreutvikle, som han kaller det, slik at vi ikke risikerer å sette Bernie Sanders og spanske Podemos i samme båt som Donald Trump og Marine Le Pen. Alle opererer med et folk versus eliten-perspektiv, men høyrepopulistene har alltid et tredje element. Nærmere bestemt anklager de eliten for å svikte folket til fordel for en annen gruppe, det være seg innvandrere eller islamister. Høyrepopulistene sparker altså bare ikke oppover, men også nedover.

 

SYRIZAS FREMVEKST

Det meste av Judis’ bok dveler ved ulike populistiske bevegelser i USA og Europa, som presenteres i kontekster som er ment å få leseren til å forstå hvorfor de vokste frem. Den store fordelen med dette grepet er at man får øye på mangfoldet og variasjonene, ikke minst mellom kontinentene. Den store svakheten er at populistenes virkelighetsforståelse i stor grad rettferdiggjøres, når økt innvandring eller en bestemt økonomisk politikk får så sterk forklaringskraft. Hvordan skal man da kunne godtgjøre at disse faktorene ikke slår ut i populisme alle steder?

Judis ser først på USA og argumenterer for at skiftende regjeringers «nyliberale agenda» gjorde at mange godt betalte, faste arbeidsplasser forsvant og ble byttet ut med en hærskare underbetalte, løsarbeidende migranter. Det er klart en reaksjon måtte komme.

I Europa dveler han blant annet ved Syrizas fremvekst i Hellas. Judis synes å akseptere det utbredte narrativet om at de harde sparekravene fra kreditorene har skylden for landets misere. Her legges det ingen vekt på at landet var svært vanstyrt like før krisen brøt ut – at regjeringen til og med skjulte den voksende gjeldsbomben overfor de andre eurolandene. Når denne dimensjonen forsvinner, mister man et svært viktig element av syne. Flertallet av Syrizas velgere delte slett ikke partiets ideologi, de ville først og fremst protestere mot den gamle eliten ved å få nye koster inn i regjeringskontorene.

 

FRA «FOLKET»

Politologen Margaret Canovans bok The People er allerede blitt 12 år gammel, men også i 2005 observerte hun et politisk klima hvor aktivister av alle tenkelige slag hevder at de har autoritet fra «folket».

Dette er den mest filosofiske og drøftende boken, og den har et mye lengre historisk perspektiv. Canovans anliggende er intet mindre enn å finne ut hva dette «folket» – i populistisk retorikk – egentlig er for noe.

Allerede i romertiden begynte spørsmålene vi fortsatt gnager på, å melde seg. Betyr «folket» de som bor innenfor en bestemt grense, eller de som har felles konstitusjon? Omfatter «folket» alle eller bare deler av befolkningen? Kreves det et bestemt styresett eller regime for at «folket» skal bli en relevant faktor? Hvordan skiller man i det hele tatt «folket» fra et annet folk?

Canovan viser hvordan den populistiske diskursen ble utviklet «ovenfra». Det var herskere som ville påberope seg mandat fra folket, og det kunne godt være i konkurranse med andre som gjorde det samme, for eksempel når en konge var i konflikt med en pave.

Gradvis tok imidlertid folket ordet selv, men da var motsetningsforholdet mellom folk og elite reell, det handlet ikke om diskurs eller retorikk. Canovan påpeker det dypt problematiske i at dagens populister fortsatt opptrer som om vi levde i et førdemokrati – det de i realiteten nå kjemper mot, er det samfunnet og de institusjonene som ble skapt av «folket», etter den lange kampen de førte mot de gamle elitene.

 

INNEBYGD DOBBELTHET

Canovan argumenterer for at påberopelsen av «folket» i dag fremstår som en uunngåelig (og nær sagt evigvarende) bivirkning av ideologiene fra opplysningstiden. Ikke bare de liberale, men også de progressive hadde en fremskrittsdimensjon, det vil si en bevegelse mot et mål, og det sier seg selv at ikke alle kan nå dit samtidig. Det vil alltid være noen som tjener mindre eller har mindre utdanning, noen som føler seg sviktet eller ikke inkludert.

Dessuten: Både i den liberale og den progressive naturen ligger det en devaluering av de verdiene og den kulturen som er utbredt i den samtidige verden, den verden folk flest opplever som «hjemme».

Vi snakker innebygd dobbelthet. Først kjemper de liberale for at folk skal slutte å respektere autoriteter bare fordi de er autoriteter. Så kommer man til et punkt hvor hemningene er borte og folket kan vende seg mot de liberale autoritetene.

 

OPPSUMMERT

Canovans bok har desidert størst klangbunn av de tre. I stedet for å jakte på en presis populismedefinisjon (Müller) eller årsaken til populismens fremvekst (Judis) presenterer hun oss for demokratiets onde tvilling – som vi trolig bare må leve med.

Müllers viktigste bidrag er å identifiserer faresignalene, mens Judis insisterer på kontekstens rolle. Samlet utgjør de en velutstyrt verktøykasse for den som vil forstå den politiske turbulensen i vår tid.

Ble vi noe klokere på Senterpartiet? De påstår de har bedre kontakt med folket enn de som styrer i Oslo, og bruker gjerne ordet elite om politikere fra andre partier enn dem selv. Strengt tatt setter de spørsmålstegn ved vårt representative demokrati når det stadig insinueres at ting ville vært annerledes dersom «folket» virkelig ble hørt.

Men Senterpartiet har ikke noe dramatisk eller eksklusivt moralsk kall. De vil sågar regjere sammen med etablissementet i Arbeiderpartiet. Da KrF-leder Hareide i april foreslo at Slagsvold Vedum kunne bli statsminister, ristet sistnevnte på hodet og pekte på Støre.

Hvordan vurderer man et parti som har populistiske tendenser, men ikke oppfyller alle punktene på Müllers liste? Her tror jeg Canovan har mest å bidra med. Senterpartiet vegeterer på det moderniseringsparadokset hun skildrer, forestillingen om at noen henger etter i utviklingen, basert på antatte interessemotsetninger i aksen sentrum-periferi. Med slike briller kan man forstå populisme som fenomen, uten å trekke en sylskarp grense mellom hvem som er populist og hvem som ikke er det.

Sten Ingen Jørgensen (46) er journalist og sakprosaforfatter.