Jeg har møtt noen av dem som ikke helt kan eller vil akseptere de rammene som er trukket rundt det norske politiske fellesskapet, det såkalt ekstreme islamkritiske høyre. På hvilken måte er de ekstreme og hvordan skal vi forholde oss til dem?

Unntakstilstanden
I ukene som fulgte tragedien den 22/7 ble det norske samfunnet beskrevet av mange skribenter som hensatt i en unntakstilstand. Denne beskrivelsen er selvsagt en overdrivelse, for samfunnet fungerte i all hovedsak som før. Men når vi nå ser tilbake på disse ukene, tror jeg mange med meg opplevde det slik. Det var en av de sjeldne unntak hvor en felles opplevelse av noe betydningsfullt slo inn og brøt rutinene i de mange forskjellige livene vi har. Millioner av nordmenn fikk et knappenålsstikk i hver sin boble. Folk avbrøt ferien. Arrangementer ble avlyst. Private markeringer fant sted i de tusen hjem, og en rekke offisielle minnestunder ble organisert. Noe var hendt som angikk oss alle, og som bragte oss sammen.

Det virker som om dette var en god og betryggende følelse for mange, hvilket kom til uttrykk i mange kommentarer i det hel- og halvoffentlige rom, forfattet både av rotnorske og innflyttere. En bekjent med amerikansk opphav skrev at ”I have never been prouder of my adopted country of Norway than in these last few days. [… T]he country is coming together, unified, determined not to alter the traditional Norwegian character and spirit, but rather to re-affirm it. People are coming together not in common hatred, and not in common bitterness; but in a common shared experience of sadness, common love, and a common determination that the long-standing Norwegian character ideals of peace, love, democracy, and acceptance of all will continue to not only thrive, but intensify.”

Arne Tumyr (i forgrunnen av bildet) er leder for Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN). Dette er ett av de høyreekstreme miljøene artikkelforfatter Iver Ørstavik har fulgt og forsøkt å diskutere med på SIANs facebookside. Bildet er tatt fra en SIAN-demonstrasjon i Oslo i juni 2009. (Foto: Stian Lysberg Solum/SCANPIX)

Det var vakre ord. Selv ikke årelang øvelse i å rykke et skritt tilbake og rynke brynene når egen tilhørighet og selvfølelse blir så grundig smigret, kunne hindre dem i å trenge inn. For dette er, om ikke norske verdier i sitt opphav, så i hvert fall verdier som jeg og mange nordmenn ønsker var realiteter. Men hvor langt kan slike ønsker bære et pluralistisk samfunn som Norge ubønnhørlig er blitt, ja muligens alltid har vært, hvis vi ser nøye nok utenfor de kretser vi vanligvis ferdes i? Vi er ikke tilfreds med at demokratiet bare fungerer som en mekanisme for å sikre et minstemål av legitimitet for de politiske beslutningene som fattes, vi forventer også at demokratiet skal ivareta sosiale verdier som vi deler i en mer grunnleggende forstand. ”Vi er alle sosialdemokrater,” heter munnhellet fra Einar Førde. Men replikken har sitt opphav hos John Lyng, og i hans versjon en mer tvetydig mening. Fellesskapet og institusjonene bærer og bevarer samfunnet, men innebærer også en viss tvang, både formell tvang gjennom rettslige bestemmelser, og uformell tvang gjennom hegemoniske normer og tenkemåter. John Lyng måtte som Høyremann akseptere at tjue sammenhengende år med Ap i regjering hadde preget Norge på en måte som verken kunne fornektes eller oppheves. Han var kanskje sosialdemokrat, men også tvunget til å være det. For noen er dette en tvang de ikke kan eller vil akseptere, og som de stritter imot, i ord eller handling.

Om massemorderen i Oslo og på Utøya var alene om sin handling, så var han ikke alene om de synspunkter som legitimerte dem. Uavhengig av alle psykiatriske vurderinger som kan være aktuelle, var massemordet også en politisk handling som fikk politiske konsekvenser. Politikerne responderte ikke bare på den måte man kunne forvente. Det vil si ved å stille spørsmål ved beredskap og reaksjon da tragedien var et faktum, ved å oppnevne en undersøkelseskommisjon, og gjennom forsiktige slagvekslinger om hvilke trekk ved de ulike partienes retorikk og politikk som aldri så indirekte kunne ha bidratt til at hendelsen fant sted, eller at konsekvensene ble som de ble. Det var vel så bemerkelsesverdig at politikerne samlet bestemte seg for å utsette et så sentralt ledd i den politiske prosessen som kommunevalgkampen er. Et liknende brudd på vanlig prosedyre og retorikk har ikke funnet sted siden overgangen fra okkupasjon til selvstendighet, med rekonstituering av et demokratisk parlament og en demokratisk regjering i 1945.

22/7 ga så å si alle borgere uavhengig av politisk ståsted anledning til å ta del i en felles virkelighetsforståelse, og respondere i fellesskap på den. Men ved siden av den brede veien de fleste av oss følger, går det noen smale og krokete stier. Det var en av disse stiene Anders Behring Breivik fulgte, og som plutselig krysset vår vei med et så katastrofalt resultat. Jeg bestemte meg for å utforske noen av disse stiene nærmere på nettet, ikke bare som kikker, men som deltaker. Det var nok av referanser i pressedekningen av tragedien. Og jeg oppdaget at flere av mine Facebookvenner, og deres venner igjen, var i ferd med å gjøre det samme. Opplevelsen har gitt meg noen grunner til optimisme, men også forsterket min grunnleggende bekymring.

Holdninger og oppfatninger
Mer eller mindre tilfeldig ble det de to gruppene ”PROTEST AKSJON MOT AP.INNFØRING AV ISLAM I NORGE !!” og ”Stopp islamiseringen av Norge” på Facebook som jeg brukte mest tid på. Førstnevnte gruppe har for tiden i underkant av 500 medlemmer, sistnevnte rundt 10 500. De aller fleste er passive.

I sitt opprinnelige format var dette grupper som måtte likes for at man skulle få adgang til å skrive der. En rent teknisk innretning på Facebook, men samtidig et lite hint om en normal betingelse for samtale. Man samtaler med dem man liker, i hvert fall i den forstand at en eller annen form for grunnleggende enighet er til stede, og at et fellesskap med dem man er enig med, må forutsettes. Om det fantes en slik enighet var jeg selvfølgelig i tvil om, selv om jeg med god samvittighet kunne si til meg selv at dersom det skulle være slik at det foregår en islamisering av Norge, så ville jeg være en motstander av den. Så var det så sin sak at mye skulle til for at jeg skulle betrakte denne forutsetningen som reell. Hypotetisk enighet er alt som skal til for å delta i en akademisk samtale, men kanskje er det ikke nok for å bli akseptert som deltaker i en politisk samtale med et på forhånd definert mål. Jeg valgte å se på titlene til disse sidene som merkelapper for fri diskusjon, mer enn som rammer rundt målrettet politisk arbeid. Det skulle vise seg at noen av de andre gruppemedlemmene ble forarget over deltakelse av en med mine holdninger, andre ga meg likes.

Tekstene bød på en tone som både var kjent og ukjent. På min egen og mine Facebookvenners vegger er det heftig politisk diskusjon, i en tone som i blant likner mest på den man tillater seg en kveld på byen etter to-tre pils, frekk og freidig. Slik var det her også. Men der hvor de jeg vanligvis snakker med, bruker overdrivelser bevisst, og gjerne forsikrer seg om at de blir lest riktig ved å legge til et emotikon, kunne jeg her lese sinte og ekstreme uttalelser på løpende bånd, tilsynelatende med ønske om å bli tatt på ordet, i hvert fall i den forstand at ingen skulle tvile på hvor sterkt man reagerer på de innlegg eller lenker man kommenterer:

”Nå er det NOK altså!! Denne mengde voldtekter som begås av afrikanere mot våre jenter og kvinner er ren SKJENDING og trakassering av vår nasjon og vår folkegruppe. Det er en HÅN mot oss. Eller kanskje vi bør oppfatte det som en krigserklæring??!”

Ap beskrives ganske systematisk som om partiet aktivt søker å fremme islams vekst i Norge på bekostning av kristendommen, det reageres meget negativt på stortingets forslag til endringer av statskirkens stilling i grunnloven, regjeringens støtte til Palestina beskrives som støtte til terrorisme, Statistisk sentralbyrås befolkningsfremstillinger beskrives som juks, og det skrives hyppig at lovlig valgte myndigheter enten bevisst eller i kraft av sin tankeløshet er å betrakte som landsforrædere.

Hva kan man si om dette? Etter mitt skjønn er dette farlige oppfatninger. De kan vanskelig begrunnes på en måte som er overbevisende for meningsmotstandere, og gjør samtale med meningsmotstandere vanskelig, for å si det forsiktig. Dessuten legger de listen så høyt for det politiske prosjektet disse antiislamistene ser for seg, at de umulig kan komme over den. I manges tilfeller er nok ytringene best forstått som sarkasmer eller spissformuleringer, men samtidig er det vanskelig å unngå følelsen av at når slike ytringer gjentas ofte nok, fester de seg som halv- eller helsannheter. Kanskje sier de mest om hvilken funksjon disse sidene har, som ganske mangfoldige møtesteder, hvor det store flertall deler meget kritiske oppfatninger om islam, og finner en ventil for utblåsninger. Det er imidlertid også et sted hvor en del opponenter opptrer og blir tolerert, selv om det ofte oppfattes som provoserende om de er mer opptatt av å kritisere islamkritikere enn islam. Grove utsagn blir postet, og kan få mange likes. Mange av dem blir slettet, noen blir stående. Det går en grense når deltakere blir anklaget for nazisme, rasisme eller for å gi støtte til terrorisme – og dersom deltakere selv åpenlyst flagger slike standpunkter. Likevel forekommer en del utsagn som ligger tett opptil, og i blant over, disse grensene. Muslimene som i blant opptrer på siden blir imidlertid behandlet med mistenksomhet. (1)

Hoveddelen av innleggene består i å presentere eksempler som skal vise problemer knyttet til islam, i form av avisutklipp og videoer, de fleste hentet fra mainstream publikasjoner. Innleggene er gjerne knyttet til lenker og bygget over malen ”se på disse uakseptable/grusomme uttalelser/handlinger Ap/regjeringen/sosialistene/talsmann for offentlige etat X/talsmann for innvandrergruppering Y/muslim Z får seg til å presentere”. Lenkene viser ofte til grove og foruroligende hendelser og ytringer som det ikke er rimelig grunn til å betvile, og all grunn til å reagere mot. Eksempler kan være videoen fra en propalestinsk demonstrasjon i Fort Lauderdale 30.12.2008, hvor det ropes ”Long live Hitler” og ”Burn them in the oven”, eller en 14-årings tragiske selvmord i Trondheim kort tid etter at hun ble voldtatt av tre tenåringer ”av utenlandsk opprinnelse”. (2) Det som er mer problematisk, er blandingen av ganske sikkert dekkende og ganske sikkert tvilsomme fremstillinger, og av tekster skrevet av nøytrale og av forutinntatte kilder. Kildekritikk er nesten helt fraværende, og den overveldende mengden av mer eller mindre korrekt fremstilt informasjon peker hovedsakelig i samme retning. Unntakene er lenker lagt inn av den lille undergruppen som opptrer som opponenter. Et eksempel jeg selv la ut var Utrops artikkel om TNS Gallups påvisning av at etniske nordmenn antar at muslimske nordmenn er mer positivt innstilt til ”sverdets jihad”, innføring av sharia, og strengere straff for publisering av støtende karikaturer enn de faktisk er. (3) Talende nok vekket artikler fra Utrop som andre hadde lenket til, og som pekte i retning av at muslimer kan representere et problem, langt større respons i form av likes.

Mange synes å dele en oppfatning som i svært grove trekk kan sammenfattes i følgende punkter:

1) Islam er en essensielt aggressiv og undertrykkende tenkemåte, og skillet mellom radikale og moderate strømninger i islam er en illusjon (”Radikale muslimer?? Det finnes ikke noe sånt som radikale muslimer! Islam er islam!”). 2) Denne tenkemåten er kjernen i en totalitær ideologi hvor det religiøse innholdet er underordnet politiske målsetninger om dominans og kontroll (”Islam er en totalitær politisk ideologi og bevegelse som er i strid med Grunnloven og lovverket i det norske samfunnet”). 3) Politiske partier som fastholder et skille mellom radikale og moderate strømninger i islam, løper den totalitære ideologien sitt ærend, og er i praksis passive tilretteleggere for islamisering av Norge. 4) De politiske partiene på venstresiden søker aktivt å fremme islamisering av Norge ved å legge til rette for at muslimer skal finne det attraktivt å bo her, og ved å gi dem andre former for støtte til praktisering av islam (”AP, SV, SP, Venstre, KRF og Høyre bringer Norge under ikke-vestlige innvandreres makt”). (4)

Andre retter fokus mot mer spesifikke saker som kjønnslemlestelse, æresdrap, forfølgelse av apostater og homofile, jødehets og terroranslag. Dette er selvsagt eksempler på reelle og meget alvorlige problemer. Samtidig er det påfallende at disse problemene, deres årsaker og mulige tiltak for å gjøre noe med dem, i liten grad diskuteres nærmere. Den vanlige tilnærmingen består i å peke på eksempler, for deretter eksplisitt eller implisitt å fastslå at årsaken er islam, og at løsningen er å bli kvitt islam. I stor grad fremstår derfor islam og islamisering som det overordnede temaet i disse gruppene.

Det dypere fundamentet for den kritiske innstillingen til islam og islamisering varierer tilsynelatende mye. For noen synes egne erfaringer å være avgjørende, eller lesning og nettsurfing. For andre synes egen tro å spille en rolle, enten det er snakk om kristne, jøder eller ateister. Selverklærte Israelvenner er et markant innslag.

22/7 synes å ha hatt mye av det samme gjennomslaget i disse gruppene som ellers i samfunnet. Trass i at det forekommer innlegg som støtter målet, så er fordømmelsen av metoden så godt som total. De aller fleste som nærmer seg temaet, gir klart uttrykk for at vold er uakseptabelt, og særlig vold som rammer uskyldige. Likevel vil jeg hevde at i den grad underliggende oppfatninger om islam og norske politikeres håndtering av islam nærmer seg punktene (1) – (4) over, er det grunn til å være bekymret. For i den grad man har slike oppfatninger, og samlingen av eksempler (i tråd med dem som allerede sirkulerer) får lov til å vokse, så øker trykket. Da vil erfaringen i stadig større grad bekrefte teorien, og ny respons bli utløst. Oppfatninger som helt klart inviterer til å mobilisere mot folkevalgte organers lovlig fattede vedtak og gjeldende lov i Norge, er på plass i dette miljøet, og hva som foregår i lukkede grupper ved siden av disse åpne gruppene, vet jeg ikke noe om.

Men det er ikke nok å mislike eller frykte slike oppfatninger. Hvordan kan man begrunne at det er noe galt med dem, uten å ty til påstander som er basert på like usikker grunn som de oppfatningene man kritiserer, eller som på samme måte tyr til autoriteter som motparten ikke anerkjenner? Det er ikke lett å argumentere med folk man er grunnleggende uenig med. Jeg gikk i blant i den fellen at jeg for systematisk argumenterte mot dem, lot være å anerkjenne poenger som fortjente det, og ble anklaget for trolling. Her vil jeg forsøke meg på en litt mer komplisert kritikk.

Slutningsfeil og problematiske vurderinger
I diskusjonsgruppene jeg besøkte, var det mange som uttrykte frustrasjon over at islamkritikk ikke blir hørt, og at de som fremmer slik kritikk, blir mistenkeliggjort av hva man kan kalle en hegemonisk elite. Dette kan det være noe i, selv om min personlige mening er at islamkritiske stemmer blir hørt i en grad som er rimelig, gitt mitt inntrykk av variasjonen og tyngdepunktet i de oppfatninger som finnes. Samtidig fremstår den type islamkritikk som dominerer disse diskusjonsgruppene, som dypt problematisk. Jeg skal prøve å si noe om hvorfor.

La meg imidlertid først tegne en kort skisse av hva jeg vil anse som moderate og rimelige utgangspunkter for kritikk av islam. Det virker plausibelt å hevde at dagens kristendom, i hvert fall i den vestlige verden, har tilpasset seg demokratisk politikk og liberale rettslige regimer, mens dagens islam har et mer uavklart forhold til både demokratiet og rettsstaten, siden dette er en religion tett vevet sammen med lokale tradisjoner hvor disse vestlige institusjonene står svakt og har en kort historie. Det synes også hevet over tvil at det finnes sosiale praksiser blant muslimer som strider mot vestlige normer, blant annet om likestilling og religionsfrihet, og hvor i hvert fall noen muslimer påkaller religionens autoritet for å forsvare disse normene.

Kritikk av islam er derfor legitimt, selv om det er innfløkt og omstridt i hvilken grad (og hvordan) slik kritikk best fremmes internt og eksternt, og i hvilken grad man skal møte problematiske sider ved islam med dialog eller med makt. Jeg vil i utgangspunktet mene at kritikk bør gå mest mulig rett på de praksisene man mener er uheldige, og unngå å reise store spørsmål om grunnleggende ideer og verdier. Det største problemet jeg ser i de aktuelle diskusjonsgruppene, og i mye av debatten om islam og innvandring mer generelt, er at man gjør diskusjonen til en kamp om bekjennelser, i stedet for til en kamp om praksiser. Det fører gjerne til kamper som ingen kan vinne, enten fordi det er for vanskelig å avklare spørsmålene, eller fordi de stikker for dypt hos deltakerne til at de kan endre syn, eller fordi det er stor avstand fra bekjennelse til praksis. Man møtes med for stor avstand, og resultatet blir frustrasjon som kaller på makt. Makt kan imidlertid bare utøves av rettssystemet. Og diskusjon om grunnleggende verdier har bare svært langsom og indirekte innflytelse på rettssystemet. Alt ligger dermed til rette for frustrasjon og gjensidig motvilje.

Diskusjonsgruppene jeg har utforsket, betjener seg nesten utelukkende av en retorikk som stiller dem utenfor de gruppene de har kritiske oppfatninger om, og som i siste instans peker mot bruk av makt som eneste måte å gjøre en forskjell på. Riktignok er det langt mellom dem som uttrykker støtte til mer utadvendt maktbruk. Den holdningen som dominerer, er at kulturtilpasningens usynlige hånd bør få gjøre jobben, dvs. at muslimer bør gis anledning til å tilpasse seg en norsk kultur hvor vi som ikke er muslimer, tilkjennes monopol på tilbudssiden. Om vi ikke tilbyr det de vil ha, så får de flytte. Muslimer kan få være her hvis de tilpasser seg oss, og – i hvert fall i ordets praktiske forstand – ikke oppfører seg som muslimer når de er sammen med oss. Bak denne harde posisjonen ligger, slik jeg leser de typiske holdningene i gruppene, en sammenlenking av tvilsomme slutninger. Sammen leder disse slutningene til en overbevisning om islams iboende ondskap som i store deler av dette miljøet er hardnet til et dogme.

Den første slutningstypen er velkjent, og det er blitt nærmest en klisjé å påpeke den, nemlig generalisering uten tilstrekkelig grunnlag. Man generaliserer fra påstander knyttet til eksempler man kan finne på muslimer som hevder provoserende oppfatninger, eller som gjennomfører handlinger som etter egen oppfatning er støtende, umoralske eller ulovlige, til påstander om muslimer generelt. Dette er en så velkjent feil at mange av dem som skriver på disse nettstedene, også blant dem som har et utpreget negativt syn på islam, er klar over det.

Det er lett å rette urimelige anklager om generalisering uten tilstrekkelig grunnlag, ettersom generaliseringer ikke er til å unngå, og sjelden er helt grunnløse. En presis kritikk av urimelige generaliseringer må også selv unngå å ta i bruk urimelige generaliseringer. Det vil være en urimelig generalisering om man antar at et holdningsproblem først er alvorlig når holdningene deles av et flertall i en gruppe. Holdninger som er uakseptable, er et større problem jo flere som deler dem. Når man sammenlikner grupper av mennesker, må man generelt kunne si at ulike egenskaper er mer fremtredende i den ene eller den andre, selv om mange individer i begge grupper ikke har den aktuelle egenskapen. Menn er mer voldelige enn kvinner, og muslimer lar seg påvirke mer av Koranen enn ikke-muslimer. Slike generaliseringer kan vi strides om, men ikke unngå.

Generaliseringer blir først og fremst et problem når de fører til at vi retter baker for smed, det vil si når de leder oss til å misforstå problemet eller foreslå dårlige løsninger. Den bruken som generaliseringene gjerne har i dette miljøet, er å implisere at løsningen på problemer som på en eller annen måte kan assosieres med muslimer, er å sette inn tiltak som vil ramme alle muslimer. Muslimer som har mishandlet familiemedlemmer eller vært involvert i kriminalitet, antas å ha handlet slik fordi islam oppfordrer til det. Denne tenkemåten impliserer samtidig at muslimer som ikke har begått mishandling eller kriminalitet, må antas å representere en fare, fordi de uansett er muslimer og dermed i større grad enn ikke-muslimer er disponert for de aktuelle overtredelsene. Det første er ofte feil, det andre er naturligvis enda oftere feil.

Man må selvsagt forutsette at medlemmene på disse islamkritiske nettstedene (5) også leser annet materiale enn det de finner der. Men isolert sett ser det ut til at slike nettsteder inviterer til å trå inn i en sirkel av selvforsterkende slutninger. Materialet som presenteres på disse nettstedene, utgjør et meget skjevt utvalg som tjener til å forsterke de fordommer man har, i stedet for å korrigere dem. Ved mer eller mindre organisert innsamling av eksempler i mediene og på islamkritiske nettsteder, hoper tilfeller av ekstreme utsagn og overgrep seg opp. Det er da vanskelig for deltakerne på disse nettsidene å ta høyde for at eksempler med motsatt tendens i all hovedsak ikke oppfattes som publiseringsverdige i mediene, og slett ikke av islamkritiske nettsteder. I tillegg kommer mistanken om at det materialet som kan finnes i publikasjoner forfattet av staten og den islamvennlige kultureliten er manipulert for å støtte opp under en islamistisk agenda. Denne mistanken rammer i stor grad det som finnes av ”islamvennlige” forskningsmiljøer og forvaltningsorganer som tilbyr korrektiver. Den samme mistanken rettes ikke mot de alternative ”islamkritiske” røstene som finnes, som fremstår som troverdige rett og slett ved å hevde modige og politisk ukorrekte oppfatninger.

Problemer som muslimer er assosiert med, forklares i disse islamkritiske kretsene systematisk ut fra det faktum at de er muslimer. Dette underbygges gjerne med at de fleste av de handlemåter man er bekymret for, synes å være direkte anbefalt et eller annet sted i Koranen. Man tenker seg at islams egenart må kunne leses ut av Koranen, at Koranen foreskriver bestemte handlemåter, og at de som hevder å anse Koranen som autoritet, dermed kan forutsettes å handle på denne måten. Dette er selvfølgelig heller ikke oppfatninger som er uten fotfeste. Man må anta at folks oppfatninger påvirker hvordan de vil handle. Det finnes også uten tvil muslimer som leser Koranen på omtrent samme måte som islamkritikerne, i hvert fall i den forstand at de oppfatter noen av de samme brutale handlingsnormer og illiberale politiske mål som begrunnet i Koranen. Men den grunnleggende feilen her består i at man antar at de fleste personer som bekjenner seg til islam, leser Koranen slik, at de forstår islam på samme måte som uttalte islamister gjør det, og at deres handlinger er avgjørende påvirket av hvordan de forstår islam (slik de tilsynelatende er for uttalte islamister). Denne tendensen til å tolke handlinger til mennesker som bekjenner seg til islam, ut fra egen forståelse av Koranen, leder så lett inn i følgende tankefelle, som samtidig er en mur mot kritikk:

For nå spiller det ikke lenger noen avgjørende rolle hva den enkelte muslim måtte mene. Mener en muslim at islamkritikernes forståelse av islam er feilaktig eller mangelfull, og at mer sympatiske, demokratikompatible, menneskerettsvennlige tolkninger av islam også finnes, har islamkritikeren to utveier som alltid kan benyttes. Den ene utveien er å erklære at vedkommende muslim ikke egentlig tror på islam, men er en sympatisk avviker som egentlig har en annen tro enn den islam som bør bekjempes. Dette er den dogmatiske islamkritikkens variant av ”No true Scotsman” -feilslutningen. (6) Den andre utveien er å erklære at en slik sympatisk tolkning selv er i overensstemmelse med islams tillatelse til å forstille eget ståsted når man har med vantro å gjøre. Dette er den dogmatiske islamkritikkens variant av ”den onde bedrager”-problemet. (7) Det er i disse kretsene en vidt utbredt oppfatning at den sjiamuslimske doktrinen om taqiyya, som tillater en troende å benekte sin tro når han eller hun er utsatt for trusler eller tvang, blir forstått som en åpen fullmakt til å skjule islams egentlige innhold så lenge det kan tjene virkeliggjøringen av islams hensikter.

Disse tenkemåtene er skumle fordi islam, slik religionen tolkes og aksepteres av de troende selv, ikke lenger får fungere som en relevant kilde for korreksjon av de oppfatningene man har. Samtidig biter tenkemåten dårlig, selv når den treffer blink. Muslimer som virkelig tenker slik, kan man ikke snakke med, og synspunktene til ”muslimer” som ikke tenker slik, er irrelevante.

Ekstreme tilstander?
Hvordan skal man så plassere diskusjonen i disse gruppene politisk? Etter mitt skjønn gjør venstresiden, som ut fra disse folkenes betraktninger definitivt inkluderer meg selv, en stor feil i forsøket på å finne enkle merkelapper.

Det er folk innom som representerer alle trosretninger, fra åsatru til jødedom. Det dukker i blant opp konvensjonelt rasistiske eller nazistiske synspunkter, men det er helt klart unntaket og ikke regelen. Mer vanlig er at man baserer seg på forestillinger om religion som i praksis fyller den samme funksjon i forståelsen av verden som rase kan gjøre. Islam fremstår som en egenskap ved de troende som lite kan gjøres med, og som vi må håndtere deretter. Det er et svært vanlig synspunkt at islam er en form for fascisme, og de historiske forbindelsene mellom muslimske ledere og tyske styremakter under krigen er behørig bemerket. Meningene om Frp er delt på disse gruppene. Flere aktive politikere og sympatisører for Frp er deltakere i gruppene, mens andre synes å mene at Frp, når alt kommer til alt, tilhører venstresiden i dette spørsmålet.

Det mest tankevekkende og påfallende er det utbredte sinnet rettet mot dem som har politisk hegemoni, både i betydningen regjeringsmakt (dvs. alle til venstre for Høyre) eller mulighet til å få slik makt (dvs. alle til venstre for høyrefløyen i Frp), og i betydningen de som definerer hva man gjerne beskriver som politisk korrekte meninger (dvs. den liberale kultureliten som bemanner statsapparatet og de fleste NGO-er). I og med at dette etablissementet er skarpe motstandere av rasisme og fascismen, begår de – i følge denne tankegangen – urett mot sine meningsmotstandere til høyre ved å sette dem i bås med rasister og fascister.

Et argument som ofte gjentas, og som gjerne blir uttrykt med utilslørt sinne, er at islamkritikere blir oppfattet av etablissementet som et større problem enn det islam som de kritiserer. Dette siste argumentet kan se ut som om det har et visst bitt. Det er klart at overfallsvoldtekter i utgangspunktet er et mer alvorlig problem enn at noen kanskje feilaktig forklarer overfallsvoldtekter ved å henvise til at overfallsmennene regner seg som muslimer, og tilsvarende for en mulig feilaktig forklaring av kjønnslemlestelse, tvangsekteskap, jødehets etc. Det som virker urimelig, er selvfølgelig antakelsen om at etablissementet virkelig ser det slik.

Her støter vi imidlertid på en reell utfordring for demokratisk politikk, hvor makt avhenger av tillitt snarere enn av autoritet. Dersom myndighetene og de som støtter dem i det offentlige ordskiftet ikke evner å gjøre noe effektivt med de aktuelle problemene, kan man med rette bruke det som argument for å sette inn andre i deres sted. Av samme pragmatiske grunn som man holder muslimer generelt kollektivt ansvarlige for enkeltmuslimers overgrep og problemer, holdes etablissementet kollektivt ansvarlig for at vi ikke har evnet å gjøre noe effektivt med det folk opplever som problemer. Den siste anklagen er etter mitt skjønn mer berettiget enn den første, og den stikker dypere. For mens det er urimelig å holde en borger ansvarlig for hva en annen borger gjør, så er det rimelig å holde flertallet av borgere ansvarlige for hvordan staten fungerer i forhold til et mindretall. Demokratiet hviler på den forutsetning at vi er ansvarlige for å gjøre det som gjøres kan, for å velge politikere med vilje til å styre og finansiere statlige organer slik at de løser sine oppgaver.

Men det som først og fremst synes å stå på spill i denne debatten, er virkelighetsforståelsen. De radikale eller dogmatiske islamkritikerne – som det finnes mange av i disse diskusjonsgruppene – utpreger seg bare i marginal grad med ekstreme normative synspunkter. Den viktige forskjellen er forskjellen i deskriptive oppfatninger. Mens de lever i en verden hvor de blir oversvømmet av mennesker med verdier og normer som er uakseptable for dem, lever vi i en verden hvor vi ikke blir oversvømmet av slike mennesker. Mens de lever i en verden hvor man stort sett ikke kan ha tillit til myndigheter og styringsverk, lever vi i en verden hvor man stort sett kan ha det. Skal man lykkes med å gjenreise tilliten, må den være basert på en felles virkelighetsforståelse.

At vi ikke deler en felles virkelighetsforståelse på vesentlige punkter er et problem som sikkert har noe å gjøre med tilfeldighetenes spill – hvem den enkelte møter og hvilke erfaringer den enkelte gjør. Noe har det å gjøre med hva slags miljøer vi legger til rette for rundt omkring i landet, hvilket i større eller mindre grad er forhold som påvirkes av politiske beslutninger, for eksempel plasseringen av asylmottak og reguleringen av boligstrøk som påvirker hvor innvandrere bosetter seg. Men jeg vil også anse det som overveldende sannsynlig at en vesentlig faktor er hvilke informasjonskilder vi legger til grunn for å bygge opp våre forestillinger om verden rundt oss. Internett her i lengre tid vært en stadig mer dominerende informasjonskilde. Der er det mulig å dyrke frem en alternativ ekspertise, analyser, datasamlinger, med sitt eget innadvendte publikum og sine alternative fortolkninger av nærmest enhver sak. Det ville være svært merkelig om ikke dette fenomenet skulle få økende politisk betydning i årene som kommer. Innvandringsdebatten er bare et eksempel blant mange på hvordan vår virkelighetsforståelse blir stadig mer mangfoldig og konfliktfylt. Det samme gjelder klimadebatten, vaksinasjonsdebatten, barnevernsdebatten. Dette er neppe en utvikling som kan stanses eller håndteres ved appell til autoritet eller følelser. Mer ekstreme tilstander er å forvente.

(Dette essayet står på trykk i Prosa nr. 4/11).

Noter:
1) Innlegg på nettsiden til SIAN, angående to etter mitt skjønn høflige, og etter alle solemerker moderate og redelige muslimers bidrag i diskusjonen ”[T]råder som inneholder innlegg fra islamister som XX og YY og andre som ikke tar avstand fra sharia vil bli slettet. Gang på gang har vi bedt disse og andre om å ta avstand fra politisk islams doktriner som 1) sharia 2) jihad 3) dhimmi 4) jizya 5) kufar osv. Går man inn i en diskusjon med slike så får man aldri noen innrømmelse eller refleksjon. Naturlig nok. Disse og andre islamister er her for å promotere islam. Neste gang de dukker opp så be dem om å ta avstand fra sentrale strategiske doktriner i islam – uten å bortforklare. Konfronter dem med hatbudskapet i koranen. Hvis de ikke svarer eller vrir seg unna; ut med dem! […]” Innlegget hadde da denne noten ble skrevet 55 likes og 681 kommentarer.
2) ”ANTI-ZIONISM IS NAZISM, NAZISM IS ANTI-ZIONISM” på http://www.youtube.com/ eller ”14-åring tok livet sitt etter gruppevoldtekt” på http://www.document.no
3) ”Nordmenn tar dramatisk feil av muslimske nordmenns holdninger” i Utrop, 23.10.2007, http://www.utrop.no/13891
4) En nesten identisk versjon av denne listen lagt ut på nettsiden til SIAN, med forespørsel om å trykke like hvis man var enig, hadde 19 likes da denne teksten ble skrevet ferdig, men også kommentarer med likes som tydet på uenighet.
5) Et skrekkeksempel blant flere i så måte er sidene til FIAV, http://sites.google.com/site/fiavnorge/
6) Når den stolte skotte blir konfrontert med gale ting en skotte har gjort, unnvikes anklagen med motargumentet at ”no true Scotsman” kunne gjort noe slikt, en ad hoc unnvikelse av problemet.
7) Den ”onde bedrager” fra Descartes’ Meditasjoner over filosofiens grunnlag har evnen til å fordreie vår erkjennelse uten at det er mulig for oss å avsløre ham.