Jostein Gaarders Sofies verden er blitt en voksen jubilant. Har den fått noen barn? Eller noen lillesøstre?

 

En dag ringte telefonen på kontoret mitt. Jeg tok den. Det var Sindre Hovdenakk, redaktør i Prosa. – Det er 25 år siden Sofies verden kom ut, sa han. – Tiden flyr, sa jeg. – Kan du tenke deg å skrive litt om hvilken virkningseffekt den har hatt, om norske forlag har lykkes i å følge opp suksessen, om den har banet vei for andre norske ungdomsbøker? Jeg tenkte meg om. Var det nå jeg skulle si at jeg, da jeg leste den som tyveåring, bare hadde kommet til side 30 før jeg la den bort? Nei, det kunne vente. – Ja, svarte jeg.

Da jeg like etter skulle låne Sofies verden på Bergen Offentlige Bibliotek, hadde de den ikke inne. Alle fire eksemplarene var utlånt. Men de skulle straks få inn et eksemplar på Nesttun, så det kunne jeg holde av. Jeg syklet og hentet bok på Nesttun. Men da jeg etter en knapp måned var kommet til side 405, fikk jeg melding fra biblioteket om at jeg måtte komme og levere boken, for det var venteliste. Også forlaget melder at boken selger jevnt og trutt, og godt, på 25. året. Hva er det med denne boken?

 

MASSIVT GJENNOMBRUDD

Verden i 1991: Gulfkrigen raser. Kong Olav dør. Georgia erklærer uavhengighet fra Sovjetunionen. I Tyskland blir hovedstaden flyttet fra Bonn til Berlin. Sverige søker medlemskap i EF. Miles Davis dør. Armenia erklærer seg uavhengig fra Sovjetunionen. Metallica slipper The Black Album. Håndballspillerne Nora og Thea Mørk blir født. Kasakhstan erklærer uavhengighet fra Sovjetunionen. Strømsgodset blir cupmestre i Norge. Sovjetunionen blir oppløst. Sofies verden utkommer på Aschehoug forlag.

 

Muren var falt, det var mange nye nasjoner som kjempet for å få sitt eget demokrati. Men hva er et demokrati, hva er et godt samfunn, hva er det gode, hva er de virkelige verdiene i livet? Det er jo akkurat sånne ting Sofies verden handler om. Og på samme tid […] begynte Kirken å miste mye av sin innflytelse. Det var veldig mange mennesker som hadde behov for å orientere seg i tilværelsen, utenfor det som Kirken kunne presentere.

 

Det sier Jostein Gaarder i et NRK-intervju når han selv skal forsøke å forklare hvorfor den filosofiske romanen fikk et så massivt gjennombrudd.

Men gjennombruddet kom ikke umiddelbart. Et par år etter utgivelsen ble romanen solgt til et hoppende begeistret Tyskland, og da tok det av. Den berømmelige snøballen begynte å rulle, og til nå har boken solgt i 50 millioner eksemplarer og er oversatt til 64 språk. Til sammenligning er Jon Fosse oversatt til over 40 språk, Per Petterson til 49.

I tiden etter gjennombruddet var det mye virak rundt forfatter og forlag. Forfatteren var popstjerne og fikk ikke gå i fred for publikum på gaten. Noe han selv kunne synes var riktig hyggelig, utadvendt som han er, røde løpere var også fornøyelig, samt å hilse på dronninger og keiserinner, men det kunne også være krevende å bo 100 netter på hotell fordelt på 80 byer i løpet av et år.

Sofies verden har først og fremst vært en døråpner for norsk litteratur i utlandet. Direktør for Nasjonalbiblioteket, Aslak Sira Myhre, hevder at «suksessen førte til at verden begynte å få øynene opp for litteratur fra det lille landet Norge». Han trekker frem Åsne Seierstad, Jo Nesbø, Per Petterson, Dag Solstad, Linn Ullmann og Karl Ove Knausgård som forfattere som kan ha fått drahjelp fra Sofies verden for å oppnå sin internasjonale suksess.

NORLA er en organisasjon som arbeider med å få frem norsk litteratur i utlandet. Kristin Brudevoll jobbet der i tiden etter utgivelsen av Sofies verden. Hun uttaler at det nærmest er ufattelig at en slik suksess er norskprodusert, og at romanen åpenbart banet vei for annen norsk litteratur i utlandet. Norge kom på kartet på en helt annen måte, var deres erfaring da de skulle bringe nye titler ut i verden.

Det er kort sagt den største norske litterære suksessen noensinne.

 

MEN ER DEN GOD?

Fortellingen handler om 14 år gamle Sofie som en dag kommer hjem fra skolen og finner en lapp i postkassen hvor det står «Hvem er du?», og som med det – uten å ha bedt om det, men med stor iver – blir viklet inn i et brevkurs i filosofi. Vi følger derfra dels filosofihistorien, dels Sofies liv, de flettes inn i hverandre av fortelleren, men holdes også adskilt ved hjelp av ulike skrifttyper. Etter hvert brukes de ulike skrifttypene også til å underbygge vendingen som skjer i romanen: Sofie oppdager at hun ikke er en virkelig person, men en karakter i en annen bok.

Historiene er mange om ulike lesemåter av Sofies verden, og da sikter jeg til måter å lese boken på rent teknisk. Noen har gitt opp etter side 30, de var ikke der i livet at materialet fenget dem. Noen har lest den skjønnlitterære rammefortellingen og hoppet over filosofien, andre har gjort det motsatte, for eksempel de som har sittet og pugget til forberedende eksamen. Gjør det noe? Er det ikke fint at en bok kan tilby forskjellige ting, ut fra hva man trenger? Jo, men da blir det jo en bruksbok, kan noen innvende, og var det ikke en roman?

Sjangerforvirringen er fremdeles virksom. Det hersker også uenighet blant kritikere og litteraturvitere om hvorvidt romanen er god. Selv i Norsk biografisk leksikon kan vi lese:

 

Den eventyrlige suksessen er ikke lett å forklare, selv om boken har åpenbare kvaliteter, både som fortelling og som innføring i filosofihistorie. Boken ble lansert som ungdomsroman, og forfatteren har selv sagt at han skrev den ut fra et pedagogisk siktemål. Senere er den i like høy grad blitt lest av et voksent publikum.

 

Er det fag- eller skjønnlitteratur, er den for barn eller voksne, er den god eller mindre god? I forhold til en fyrstikkeske? Kulturkommentator i NRK, Agnes Moxnes, kaller den «et festmåltid» – det kan jo også være en sjangerbenevnelse. Og kanskje er det viktigere å se på om den har satt spor, enn å forsøke å putte den i en bås.

 

ENORM BETYDNING

Jeg satt ved kjøkkenbordet og sendte en sms til Guri Fjeldberg. Hun er kritiker, litteraturformidler og tidligere redaktør av barnebokkritikk.no. Hun er også forfatteren av utgivelsen 101 – de beste barne- og ungdomsbøkene 2005–2015. Hun har lest omtrent alt som er utgitt av litteratur for barn og unge siden i alle fall 2000, vil jeg påstå, og hun vil kunne se om Gaarders bok har satt spor i den norske bokheimen. Hun svarte at hun ikke kunne snakke akkurat nå, fordi hun «skulle ut på vift», men hun sendte meg noen tanker på e-post samme ettermiddag. Jeg koblet det at hun skulle på vift, til min egen ovnsvifte som sto på fordi jeg bakte brød, og jeg syntes det var et merkelig sammentreff, og høyst sannsynlig ikke tilfeldig.

 

Jeg  tok for meg Sofies verden først etter at jeg ble litteraturkritiker i 2001. Syntes den var et must. Men jeg må innrømme at jeg ble skuffet over rammehistorien. Jeg hadde forventet at den skulle rive meg med, men dessverre, det gjorde den ikke. Antagelig hadde jeg lest den med større sympati i dag. Både fordi jeg selv er mer interessert i filosofi, og fordi jeg er mer vant til denne hybridformen nå.

Jeg tror Sofies verden har gjort mer for ungdomsromanen enn for norsk sakprosa for ungdom. Det betydde enormt for barne- og ungdomsbokfeltet at en ungdomsroman ble oppført på pensumlistene i filosofi grunnfag, på enkelte universitet. Så får det være en annen sak at den antagelig har stått seg bedre som sakprosa.

Dette er kanskje Norges første crossover-roman, altså en ungdomsroman som fungerer godt for voksne. Det betyr mye for både økonomi og status på et felt at det selger direkte til voksne. Bare se hva Harry Potter har gjort for engelsk barnelitteratur.

Jeg kan komme på to titler som er skrevet over samme lest: Helene Uri: Anna på fredag – en ungdomsroman om språk (Gyldendal, 1995), Lucy Hawking: Georgs hemmelige nøkkel til universet – Stephen Hawkings teorier fortalt for fremmelige barn (Gyldendal, 2008).

 

REFERANSELITTERATUR

Sverre Henmo er forlagssjef for barn og ungdom i det forlaget som nok er gladest for Sofies verdens suksess, utgiveren Aschehoug. Mens jeg satt på hjemmekontoret mitt og snakket med Henmo, begynte det å tordne. Det ble helt mørkt midt på dagen, og det lynte og smalt rundt ørene mine. Jeg er veldig redd i tordenvær, men det kunne jeg ikke si til Sverre Henmo, så jeg forsøkte å skjelve uhørlig og ta det som en øvelse. Kan jeg fortrenge dette i én situasjon, må jeg kunne klare det også i andre, teoretisk sett.

 

Jeg leste romanen en liten stund etter utgivelsen, i forbindelse med at jeg studerte litteratursosiologi. Jeg leste den da som fenomen. Utover fenomenstudiet opplevde jeg boken som litt oppfrisking av forberedende, men jeg likte også vendingen i det skjønnlitterære. Metaperspektivet, at Sofie selv viser seg å være en fiktiv karakter. Det elementet synes jeg ofte kommer litt i bakgrunnen. Det er en fiks greie han gjør der, Gaarder, han er jo en plotmaker.

Sofies verden har hatt stor betydning for å få norsk skjønnlitteratur ut i verden. Den har vist at det går an, at det taket man trodde var der, kunne man bryte gjennom. Siden er det kommet bøker som er skrevet over samme lest, altså over det å formidle fagstoff gjennom skjønnlitterær form, innen eksempelvis språk og matematikk. Årlig får vi inn manus, eller ideer til manus, hvor det kan stå i følgeskrivet: «Dette er en slags Sofies verden for det og det fagområdet.» Men om Jostein Gaarder har skapt denne sjangeren, vet jeg ikke.

Jeg vil tro at suksessen til Sofies verden i tiden etter utgivelsen var motiverende for både forlag og forfattere. Men utfordringen for sakprosa for barn og unge generelt er at det er et lite marked og dyre produksjoner. Sofies verden har vist at sakprosa for ungdom kan selge, men man kan ikke nødvendigvis gjenta suksessen med samme formel.

Og så er den blitt referanselitteratur i den forstand at jeg kan si «Her har jeg en bok som er litt Sofies verden-aktig», da skjønner de utenlandske forlagene nøyaktig hva jeg mener. Eller man kan si i en samtale om et manus: «Vi trenger en dramaturgi som drar mer i retning av Sofies verden», og det er umiddelbart forståelig.

 

TAKK KULTURRÅDET

Steffen Sørum er redaktør for barne- og ungdomslitteratur i Cappelen Damm. Jeg ringte ham fra stua, hjemme på min fredelige plett et stykke utenfor Bergen sentrum. Ute var det oppholdsvær, og noen klippet gresset nedenfor. Så sent på høsten! Gjennom telefonen hørtes det ut som Sørum var på trikken, passerte et veiarbeid eller sto midt i et trafikkert kryss, det var liksom sånn generell susete og skranglete bylyd bak ham, slik som alt søppel lukter søppel, alle kjøleskap lukter kjøleskap, det er ingen variasjoner.

 

Min lærer i kunsthistorie på videregående kom til meg med Sofies verden og sa: Denne bør du lese. Dette var noen år før det tok av, den var ikke så kjent. Men jeg husker at jeg likte rammefortellingen, at jeg syntes den var spennende, og at det var noe nytt.

Gaarder er en fantastisk formidler, god til å forenkle og tilgjengeliggjøre filosofi. Det kan hende han har lest Gombrichs En liten verdenshistorie, der Gombrich selv forteller verdenshistorien og ved det gjør den tilgjengelig på en helt annen måte.

Jeg ser Sofies verden som et eksempel på hvordan Kulturrådet kan fungere. Forlaget var i utgangspunktet i tvil om de skulle utgi boken, de var usikre på sjangerblandingen. De sikret seg gjennom å melde boken på innkjøpsordningen for skjønnlitteratur, da ville de få pengene sine igjen. Det er et litt morsomt poeng når man tenker på den salgssuksessen den ble.

Som roman er Sofies verden ikke oppsiktsvekkende, og hvis du tar vekk rammefortellingen, er det en grei gjennomgang av ex. Phil.-pensum. Det er som helhet den blir spennende. Ofte faller slik litteratur mellom to stoler. I forlaget kan vi få inn manus som vi er i tvil om hvor vi skal plassere, og som vi dermed ender med å takke nei til. Eller en bok som innkjøpsordningen ikke finner «ren» nok til å være innenfor den ene eller den andre sjangeren. Sofies verden er altså et godt eksempel på hva man kunne ha takket nei til, hva vi kunne ha mistet. Man burde i forlagene og i støtteinstansene i større grad kunne stille seg spørsmålet: Er dette bra? Og tenke mindre på båssetting.

Jeg kan ikke se at romanen har satt påfallende spor i norsk ungdomsbokheim. Det nærmeste er kanskje Ufo! Ufo! av Tore Aurstad (Cappelen Damm, 2013). Men etter Harry Potter kom det jo en million fantasybøker med samme tema. Og etter Dødslekene et tonn med lignende dystopier. Etter John Green er det også kommet plagiater. Jeg har egentlig ikke sett så mye til Sofies verden-bølgen. Nå blir det heller litt fordummende, ofte utgis det sakprosa med lite motstand. Kanskje vi legger lista litt for lavt i dag?

 

ØNSKER SEG MER

Da jeg en morgen slo nummeret til Kristin Ørjasæter, direktør for Norsk barnebokinstitutt (NBI), hadde jeg sovet på kontoret i byen, jeg hadde lagt fra meg pleddet og vandret fra sofaen til pulten. Se der var vi på jobb, ja. Jeg hadde nesten ikke batteri på telefonen og håpet at vi ikke måtte over på Skype, for da ville sovesveisen min fylle hele skjermen. Men batteriet holdt akkurat. Jeg tenkte: Så mye vi ikke vet om hverandre. Her ser jeg for meg Kristin Ørjasæter på et lyst kontor på NBI, med et fruktfat foran seg og en kaffekopp i hånden. For den del kan hun jo under vår samtale sitte i et telt på Dovre, med rett i koppen-kakao og moskusavstøtende kjeledress.

 

Første gangen jeg leste romanen, leste jeg bare det skjønnlitterære, senere har jeg oppsøkt presentasjonen av utvalgte filosofer som jeg har hatt bruk for å vite mer om.

Jeg skulle ønske at Sofies verden hadde hatt større innflytelse, egentlig, for det gis ut altfor lite faglig god sakprosa for ungdom. Det skrives for lite, forlagene satser ikke på det, det er for dårlig marked. Men dystopi- og fantasybølgen vitner jo om at det er et behov der ute for tekster som handler om samfunnsutfordringer. Det er ikke det at ungdom ikke leser. Jeg tror det fins et sug etter god sakprosa. Noe kom det etter 22. juli, men altfor lite.

I dag er det vanlig at sakprosabøker for barn er hybrider, altså at fagformidlingen har sterke innslag av fortelling. Det handler om å nå frem til barn på best mulig måte. Om det startet med Jostein Gaarder, tør jeg ikke å si. Men hvorfor er ikke dette mer innarbeidet i sakprosa for ungdom? Vi må våge å satse mer på kvalitetssterk, samfunnsrelevant sakprosa for ungdom. Som i likhet med Sofies verden går inn i grunnlaget for hvordan vi tenker.

NBI har nylig avsluttet et treårig prosjekt med støtte fra Kulturrådet og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFFOO), et skrivekurs for kommende forfattere av sakprosa for barn og ungdom. Sofies verden har vært brakt på banen i den forbindelse, og det har nok vært fristende for flere å etterligne formelen. Men det er ikke så lett å få det til på en vellykket måte. Jeg vet ikke om Sofies verden var så vellykket som litteratur heller, jeg, forresten. Det var kanskje mer det at den tjente sin hensikt.

Det som er utfordringen med såkalte hybridbøker, er at de i flere instanser kan falle mellom to stoler. Innkjøpsordningen skiller mellom skjønnlitteratur og sakprosa, og en bok kan i teorien bli kasteball mellom ordningene og avvist av begge, selv om kvaliteten skulle være høy. Det er generelt større tiltro til den skjønnlitterære ordningen enn sakprosaordningen, og vi har hatt eksempler på at forlag styrer sakprosaforfatterne over i det skjønnlitterære feltet. Men NFFO har selv problemer når det kommer til blanding av fakta og fiksjon. Vi fikk nettopp høre fra en av våre tidligere studenter at hun hadde fått avslag fra NFFO på søknad om forfattermedlemsskap, med begrunnelsen at fiksjonsgrepet gjorde den faglige etterprøvbarheten svak, og at utgivelsen ikke kan telle som ren faglitterær utgivelse. At forfatteren har hatt et tett samarbeid med en professor på fagfeltet får nå plutselig ikke noe å si. En slik holdning gjør det vanskelig å utvikle sakprosaen. Så du kan si: Hva har Sofies verden betydd for ettertidens sakprosa for ungdom? Den har ikke hatt altfor stor effekt, i alle fall. Men kanskje Prosa kan lyse ut en manuskonkurranse med tanke på å styrke dette feltet?

 

FINNER DEG

Skal man trekke en konklusjon av dette, må det være flere. Sofies verden har vært en døråpner for norsk litteratur i utlandet. Den har ikke nødvendigvis over tid gjort like mye for den norske ungdomsromanen eller norsk sakprosa for ungdom, med noen få unntak av bøker som er smidd over tilsvarende lest, og som forlagene kanskje har tatt større sjanser med på grunn av suksessen med Gaarders bok. Det virker som om vi fremdeles har en jobb å gjøre når det gjelder å utvikle god norsk sakprosa for ungdom, og når det kommer til å åpne opp for hvordan sakprosa kan se ut. Det virker lettere å tillate blandingsformer innen skjønnlitteraturen, ganske enkelt fordi den er skjønnlitteratur og unndrar seg for mye innblanding (blanding er en ting, innblanding en annen).

Vi kan si at Sofies verden har bidratt til å øke statusen til ungdomslitteraturen i Norge. Universitetsanerkjennelse sier sitt om det; en boost i en skjør tid. Det er kanskje alltid en skjør tid for ungdomslitteraturen? Boken har også gjort skillet mellom ungdoms- og voksenlitteratur mindre viktig. Samtidig må vi tenke på fenomenet som slo inn da Harry Potter kom: Voksne mennesker satt på røde busser i London og leste Harry Potter skjult bak et voksenbokomslag. I alle fall i begynnelsen. Det tyder på at statushevingen ikke var gjort en gang for alle med Sofies verden.

Har Sofies verden først og fremst banet veien for seg selv, undret jeg på et tidspunkt. Boken står tross alt relativt alene som uttrykk, og der står den sterkt, som vi vet fra Ibsen. Den har i alle fall ryddet et solid rom til seg selv, på en gresk høyde med litt god plass rundt, der den står og ruver. Sikkert er det at den finner veien til leseren, og at leseren leser den akkurat som hun vil. Baklengs, opp ned, stykkevis og delt, på vrangen, ja til og med kronologisk. Det er en bok de såkalte alle har et forhold til, som de husker når de leste og hvordan, litt slik som vi husker hvor vi var da Oddvar Brå brakk staven. En bok som finner deg, er det noe sympatisk over. Hvis jeg stiller meg i kø på biblioteket igjen nå, blir jeg i løpet av en måneds tid funnet, og kan endelig få lest boken ut.

 

Jostein Gaarder

Sofies verden. Roman om filosofiens historie

Aschehoug, 1991

 

Ingvild Bræin (45) er redaktør i barnebokkritikk.no.

Kilder: NRK, Wikipedia, Aschehoug, Norsk biografisk leksikon