Mens mange tenåringsgutter starter sakprosalesinga med sportsbiografier som Jeg er Zlatan, fristes flertallet av jenter i større grad av «femoarer» som Forbilde av suksessbloggeren Sophie Elise. Hva er det med disse bøkene som engasjerer så sterkt?

Grunnpremisset lærer de fleste elever i klasseromshierarkiet: Det er bedre å være suksessrik, velstående og pen enn mislykka, fattig og stygg. Det gir rosabloggeren og fotballspilleren mulighet til å spille på noen av de samme strengene. For både harstadværingen Sophie Elise Isachsen og Zlatan Ibrahimović fra Rosengård forteller om lavstatusliv der de stadig fikk høre at de ikke var gode nok. Følelsen av å være annerledes og utilstrekkelig har gitt gjenklang i unge lesere helt siden Anne fra Bjørkely[1]. Zlatan og Sophie Elise kan også sammenliknes med eventyrhelter som Askeladden og Askepott – outsidere som lykkes til tross for tøffe odds. Og denne gangen er ikke boka et oppdikta påfunn skapt for å fôre ønskedrømmene dine. Det er virkelighet. Desto mer oppnåelig blir drømmen også for deg. Som 16-åring tjente Sophie Elise 70 000 kroner i måneden, mens Zlatan starta på 16 000 og fikk leiligheten betalt. Snart sto folk i kø for å få autograf eller ta selfie med dem.

En av oss
Slik medforfatter David Lagercrantz regisserer Zlatans fortelling, framstår hele karrieren hans som en hevn over alle som ikke hadde tro på innvandrergutten fra Rosengård: «Det var ikke noe: Å, det lille talentet der må vi være snille mot! Det var mer: Hvem slapp inn utlendingen?»[2] Boka inngår i revansjen. Zlatan peker ut motstandere og tar med hindringene på veien før han forteller triumferende om suksessen: «Det var sånn jeg følte meg, eller ville føle meg; jeg ville stå der foran hele verden og vise alle de som hadde tvilt på meg, hvem jeg virkelig var, og jeg kunne ikke fatte at noen skulle kunne stoppe meg.»

I memoarboka Naken[3] forteller Anna Rasmussen om hvordan det var å bli gravid som 14-åring og insistere på å bære fram barnet. Da datteren er 7 måneder gammel, starter hun Mammatilmichelle.org. «Bloggen skulle vise alle som tvilte hvor bra jeg og Michelle hadde det.» I løpet av noen få måneder ble den Norges mest leste blogg. For Anna sto det minst like mye på spill som for Zlatan: Kom hun til å klare morsrollen uten at barnevernet grep inn? Målet var å motbevise ryktene: «Alle som mente at jeg var en dårlig mor, kunne lese bloggen. Der ville jeg skrive hva vi gjorde og hva jeg tenkte. På den måten skulle de se at jeg ikke var den de trodde at jeg var.» Gjennom bloggen tar hun tilbake definisjonsmakten over seg selv.

Slik knytter memoarbøkene an til den skjønnlitterære ungdomslitteraturens hovedtema: identitet. Ungdomstida utspiller seg gjerne i et misforhold mellom den du er, og den du blir oppfatta som. Hvem er du bak fasaden? Hvem vil du være? Er det du ønsker for livet ditt, høyverdig nok?

På nettet tester bloggerne ut mer eller mindre polerte selvframstillinger i kombinasjon med personlige hjertesukk og betroelser. Kommentarfeltet gir direkte tilbakemelding på hva som fungerer best. Også Sophie Elise bruker både blogg og memoarbok til å forfekte retten til å være sin egenskapte versjon av seg selv. Det oppsiktsvekkende utseendet er fasaden hun velger å skjule seg bak. Framtoningen blir hennes prestasjon. Det er noe paradoksalt i å velge et image som det knytter seg så mange fordommer til. «Den ekstreme barbielooken er en slags subversiv appropriasjon; extensions, trippelvipper og trippel-BH (før silikonen) er hennes rustning, hennes sjokkeffekt. Negativ respons er bedre enn å bli oversett», skriver kritiker Susanne Christensen i Klassekampen i sin anmeldelse av Forbilde.[4]

Fordommene Sophie Elise utsettes for, inspirerer til frigjøringskamp. Hun insisterer på retten til å se ut som Barbie og likevel ha både såre følelser og politiske meninger. Men til forskjell fra Zlatan er Sophie Elises indre fiender større enn de ytre. Den dårlige selvfølelsen fikk henne til å grue seg til hver nye skoledag. Forbilde[5] er et tilbakeblikk på selvskading og alle forsøkene på å bli bra nok, sett gjennom et etterpåklokskapens filter som langt fra er rosenrødt. Sophie Elise konstaterer at «det eneste stedet hvor folk faktisk likte meg, var på Internett». Og på blogg.no omsettes antallet klikk i inntekter. Barbiemetoden kan diskuteres, men det er uansett noe beundringsverdig i denne kompromissløse innsatsen for å skape et liv på egne premisser: «Jeg skulle kjempe med alt jeg hadde, for dette var min billett ut, dette var min vei, om jeg ville bli den jeg visste jeg var ment å være.»

Hevn gjennom stedfortreder
I memoarbøkene er det lov å drømme om å bli noe stort. Samtidig er det lett å kjenne seg igjen. I usikkerheten. I lengselen etter å få være med i fellesskapene som betyr noe. I frustrasjonen over ikke å bli møtt med respekt. Zlatan dveler ved trenerne som satte ham på benken. Anna gjenforteller scenen der legen tar for gitt at hun skal ta abort uten å spørre henne om hva hun selv vil. Sophie Elise foreller om læreren som i stedet for å ta hennes sosiale angst på alvor forsøker å latterliggjøre den labre skoleinnsatsen med spøkefullt å foreslå at hun heller kan begynne som rosablogger.

«Hevn gjennom stedfortreder» er et begrep som hører til det greske teaterets katarsis. Publikum kan gå renset hjem etter å ha fått sine frustrerte følelser forløst. Hevn i fantasien kan kompensere for noe av behovet for å ta hevnen ut i virkeligheten.[6] Zlatan, Sophie Elise og Anna revansjerer urett heller ikke du skal finne deg i, uansett hvor mye av en outsider du er. Det er lettere å unne dem suksessen fordi dette også er din revansje over dem som aldri trodde nok på deg.

Ser vi bort fra antall skåringer, måles ikke suksessen til profesjonelle bloggere særlig annerledes enn profesjonelle fotballspillere. Det handler om popularitet: størrelsen på kontrakter, sponsormidler og årsinntekt, antallet fans eller følgere – og kåringer. Zlatan vant ligagull på ligagull, Sophie Elise ble kåra til Årets blogger under kjendisgallaen både i 2015 og 2016, og «Mamma til Michelle» var i flere år Norges mest leste blogg. Underveis utvikla de sikker teft for kontroverser som ga oppmerksomhet og økte markedsverdien. Det er lettere å omfavne frekkheten i deres kontroversielle utspill hvis det oppleves som hevnen for den oppmerksomheten og anerkjennelsen heller ikke du fikk. Som da Sophie Elise ble Årets blogger 2015 og blotta det ene brystet under takketalen til ordene «Fuck janteloven!». (På bloggen skrev hun etterpå at det var en protest mot at pressen virka mer opptatt av at hun ikke hadde på seg bh, enn at hun vant en viktig pris.) Jo mer sosial kontroll du har erfart, desto mer heier du på dem som iblant klarer å gi faen i hva andre måtte mene om dem.

Du er ikke alene
Litteraturen lar oss oppleve verden gjennom andre, og memoarbøkene forteller om veien til å bli henholdsvis toppblogger og toppspiller. Hovedpersonene forteller om livet både i og utenfor offentligheten og om valg de har tatt – både privat og profesjonelt. Her er litt å lære for den som ønsker seg en tilsvarende karriere. For Sophie Elise er målet å «forsøke å få en viktig rolle i livet til leserne mine».

La oss et øyeblikk betrakte blogginga hennes som svar på en utbredt skepsis til autoriteter. Denne skepsisen kan sies å ha steget mer eller mindre sammenhengende siden Vietnamkrigen. Visse valgresultater kan tyde på at den aldri har vært større enn nå. Mediene svarte på skepsisen blant annet med forbrukerjournalistikk. Medieforskerne Martin Eide og Graham Knight har definert en variant de kaller sørvisjournalistikk: Mediene kommer deg til unnsetning slik at du selv kan ta avgjørelser heller enn å lytte til autoriteter. De forklarer hvordan denne journalistikken er skapt enten for å løse problemer (TV 2 hjelper deg) eller bidra til å redusere risiko i folks liv («Hold hjertet i form»).[7] Med sine råd om for eksempel klær og sminke redder rosabloggerne deg fra risikoen for en sosial død som ukul outsider. Selv om sørvisjournalisten er litt ekspert og litt markedsfører, hever vedkommende seg aldri over deg, men tiltaler deg i et jevnbyrdig «du»: «Slik redder du forholdet.» Bloggerne vekter rollen på en ny måte. De bygger ikke tillit først og fremst gjennom ekspertise og pålitelighet. De iscenesetter seg som lesernes venn.

Gjennom tre daglige oppdateringer lar Sophie Elise deg bli kjent med henne over tid. Hun henvender seg direkte til deg og framstår som en venn som vil deg vel. Skriver du en kommentar eller en melding, kan det hende hun svarer. Og siden mange er skeptisk til autoriteter, og hun ikke er en autoritet, blir hun den de lytter til råd fra. Som influencer nådde hun høydepunktet med blogginnlegget «Ikke kjøp disse påskeeggene». Det ga så store ringvirkninger at opphøret av palmeolje i norske sjokoladeprodukter kan regnes som hennes fortjeneste.

I Forbilde reindyrker hun rollen som venn. Hun forteller hvor godt det er å skrive uten de markedsføringskravene som sponsormidlene fordrer på bloggen. Innledningsvis tar hun også sterk avstand fra rollen som rådgiver og forbilde og ber dem som har plukka opp boka for å bli kulere, om å «innse at du prøver å finne løsninger hos en selvdestruktiv rosablogger med et usunt kroppsideal». I stedet skriver hun med en åpenhet som de fleste av oss bare opplever fra våre aller nærmeste. Ærligheten framstår som en indre drevet trang til bekjennelse. Samtidig er den et strategisk valg hun tar etter å ha studert konkurrentene og vurdert hva som kan bli hennes nisje: «Nei, jeg måtte bare være meg. Jeg måtte være ærlig. Det var så mange som lignet hverandre på topplista. Om jeg skulle komme noen vei måtte jeg være så ekte som mulig, jeg måtte være meg selv og vise mine svakheter – mine styrker også, så klart, men jeg måtte ikke legge skjul på noe, for en slik ærlighet fantes ikke på topplista.»

Etter hvert har ærlighet vist seg å være veien til suksess for svært mange bloggere. Slik kommer de lesernes behov for nærhet og autentisitet i møte. Ved å være åpne om angst, om sorger og om lengselen etter kjærlighet framstår de som ekte venner med et genuint ønske om å komme unge mennesker til unnsetning. «Min historie kunne kanskje hjelpe noen etter hvert», skriver Sophie Elise.

I Naken forteller Anna Rasmussen om både kjærlighetskvaler og ettervirkningene av en voldtekt. I Elsk meg[8] tar Sophie Elise selvutleveringa videre i beskrivelsen av et intenst smertefullt kjærlighetsforhold. Relasjonen likner den Nora Skaug og psykolog Sissel Gran skildrer i Hekta på et håp om kjærlighet[9]. Mens Skaug forteller om sitt hekt, forklarer Gran hvordan man kommer seg løs. Sophie Elise er langt mer inngående i beskrivelsen av sin smerte og hvilken ødeleggende effekt den har på henne, men i hennes bok er det ingen psykolog til å rydde opp. Elsk meg er ingen selvhjelpsbok. De selvutleverende bloggernes bøker er mer til trøst enn til hjelp. For du er ikke alene. Og selv om bloggerens vei ut av ubehaget neppe passer for alle, gir skildringen et viktig budskap: Det fins håp.

Frigjørende utlevering
Drives publikum av nysgjerrighet? Er det behov for nærhet og trøst? Lengsel etter tilhørighet? Eller er det en slags kikkertrang – en flørt med det forbudte? Det begynte i alle fall på en studenthybel i Pennsylvania i 1996. Den 19 år gamle collegestudenten Jennifer Ringley kobla opp et webkamera som publiserte et bilde av rommet hennes hvert 15. minutt. En betalingsløsning ga mulighet for hyppigere oppdateringer. På det meste var visstnok fire millioner seere innom i løpet av en dag. Du kunne aldri vite hva du fikk se. Ville dette være en dag hun satt frustrert med studiearbeid eller flørta med en potensiell kjæreste i sofaen? Glimtene på jennycam.org ga ikke bare et unikt innblikk i hverdagslivet til en ung, kvinnelig student. De oppheva skillet mellom personlig og privat.

Hos Sophie Elise så vel som hos Karl Ove Knausgård kan det også iblant virke som om det ikke lenger fins noen grense mellom privat og personlig. Rent etisk er bøkene likevel grenseoverskridende, særlig når de utleverer flere enn forfatteren selv. Men det er en annen diskusjon.

Når Sophie Elise forteller om at hun som 14-åring tok abort, får jeg følelsen av å vite mer om henne enn jeg vet om mine nærmeste venner. Det er nesten som om jeg blir dagboka hun betror seg til når hun beskriver hvordan fosteret først dukka opp to dager seinere, på skolen, og hun lurte på hva hun skulle gjøre med det. Ta det med hjem? Skylle det ned i do?

Selv Zlatan innrømmer tabber og dårlige sider, han slipper oss nærmere ved å vise heltens menneskelighet, men han tar oss aldri med inn i det skamfulle. Livet virker enklere for ham: «Jeg kjører min egen stil. Jeg driter i hva folk synes, og jeg har aldri likt meg sammen med streitinger.»

Som publikum for en slags offentlig dagbok tildeles leseren en langt viktigere rolle enn vi får i møte med oppdikta fortellinger. Litteraturprofessor Toril Moi forklarer drivkraften til Knausgård i Min kamp på en måte som kan gjelde også for Sophie Elise. I essayet «Skam og åpenhet»[10] anvender hun eksistensialisten Sartre for å forklare hvordan skam er å se seg selv gjennom den andres dømmende blikk: «Jeg blir det den andre sier jeg er.» Når du er prisgitt den andres bilde av deg selv, mister du kraften til å skape din egen identitet. Sophie Elises sosiale angst gjør henne til et typisk eksempel. Hun bruker mye av skoledagen til å lure på hva andre mener om henne. Sartres definisjon av skam kommer kanskje aller klarest til uttrykk i den lammende usikkerheten når hun ringer på døra hos en av jentene i klassen: «Jeg hørte ingenting, og det var umulig å vite hvordan jeg skulle oppføre meg. Audition til en rolle jeg ikke ante noe om.»

Ifølge Moi vil hun bare kunne bli fri til å være seg selv ved å komme den andres blikk i forkjøpet. Det fins altså «bare én måte å unnslippe skammens jerngrep på, nemlig ved at det skamfulle mennesket selv ytrer det indre, og dermed bryter den andres makt til å definere ham. Om dette mennesket klarer å ytre seg dypt og fullt, vil han unnslippe skammens fremmedgjørende splittelse». Dermed fins ingen annen løsning verken for Knausgård eller Sophie Elise – de må «ut i det åpne».

Men det holder ikke at den skamfulle åpner seg. Vedkommende er avhengig av at vi leser. På bloggene er responsen fra leserne direkte. For hver person som leser Sophie Elises bekjennelser, blir hun et friere menneske. Når vi ser gjennom hennes øyne i stedet for å se med den andres dømmende blikk, hjelper vi henne tilbake til seg selv. Samtidig hjelper hun leserne ved å sette ord på tanker så skamfulle at vi selv knapt våger å tenke dem. For må man ikke kunne formulere sin skam før man kan ytre den og eventuelt velge å være åpen om den? Åpenheten i Forbilde og Min kamp gir leserne et pirrende utvalg av potensielt skamfulle tanker å kjenne seg igjen i.

I Naken er Anna takknemlig for at blogginga har gitt henne mulighet til å definere seg selv: «Jeg har fått bestemme hvordan folk skal oppfatte meg […].» Men enda viktigere enn oppmerksomheten om hennes redigerte versjon av livet kan det altså ha vært å bli sett i det skamfulle. På nettet utleverer bloggerne stort sett pinligheter i kontrollerte tilbakeblikk. I memoarbøkenes kronologiske fortelling tas vi i større grad med til det øyeblikket da det skamfulle utspilte seg. For den skamfulle er det der veien til frihet virkelig begynner.

Det autentiske språket
Å skrive seg ut av skammen krever et språk som framstår som sant. Når Anna Rasmussen innledningsvis gjør rede for bokprosjektet Naken, lover hun å ta oss med til sannheten bak blogginnleggene: «Alt som har stått mellom linjene, står her nå svart på hvitt.» Anmelder Mari Grydeland i Aftenposten kommenterer sarkastisk: «Vanligvis liker jo vi anmeldere at det står noe ‘mellom linjene’ også, men i bloggosfæren er det nok litt annerledes.»[11] Og visst kan språket til Rasmussen og skyggeforfatter Maiken Svendsen diskuteres. Men da må det sees i lys av memoarenes målsetting. For selv om Toril Moi insisterer på at Min kamp av Karl Ove Knausgård hører til romansjangeren, er det lett å overføre hennes analyse av språket i den på memoarbøkene. Den som skal fortelle sannheten, skriver for å bli forstått.

En slik bok «kultiverer slett ikke kritisk distanse, hverken i forfatter eller leser. Tvert imot, den forsøker å dra leseren inn, å få henne til å se verden slik hovedpersonen ser den». Da er det enkle ofte det beste. Å skrive så autentisk som mulig innebærer å forkaste alt som kan komme mellom leseren og innlevelsen. Moi skriver: «Teksten sier det den mener, og den sier det rett ut.»[12] Sophie Elise er instinktivt overbevist om at dette er den rette skrivemåten: «Jeg måtte bare skrive rett fram uten å tenke meg om. Slik jeg gjorde på tentamen, det fungerte jo alltid. Om jeg gikk tilbake for å redigere meg selv, ville jeg begynne å stresse. Da ville jeg tenke over ordene mine. Jeg lovet meg selv der og da at jeg alltid skulle skrive rett fram.» Slik maksimerer Sophie Elise lesernes mulighet for å identifisere seg med henne. For ifølge Moi er poenget nettopp å unngå at subjektet framstår som en konstruksjon eller illusjon. Teksten må bygge på subjektets bevissthet og erfaring. Når målet er å se verden slik hovedpersonen ser den, kan teksten til og med tillate seg å være banal: «Ingenting er mer alminnelig, mer dagligdags enn eksistensen – den enkle, banale, men grunnleggende opplevelsen av å være der», skriver Moi.

Språket til Anna Rasmussen krever lite av leserne. Tankene og erfaringene hun gjør seg som tenåringsmor, bringer leserne tett på virkelighet slik hun erfarer den. Naken er riktig nok ganske svak i skildringen av avgjørende øyeblikk. Men i hvor stor grad leserne identifiserer seg, handler ikke bare om språklig kvalitet, men avhenger også av hvor godt leserne kjenner henne på forhånd. De som har fulgt bloggene, og ikke minst sett Sophie Elise og Anna gjennom flere sesonger i tv-serien Bloggerne på TV 2 Livsstil, leser fra en posisjon som er tettere på – på samme måte som de som har fulgt Zlatans fotballkarriere. Slik kan også Anna lykkes med å bli forstått.

Den du kan forstå, kan du respektere. Og visst er det påfallende hvordan nesten alle bloggere som skriver memoarbøker, viser til en oppvekst der nettopp respekt – enten fra foreldre eller jevnaldrende – har vært et stort savn.

Takket være leserne
I disse bøkene finner vi altså mennesker som trenger oss. At noen behøver deg, gjør deg verdifull, en følelse som kan være sterk nok til å gi utslag på barometeret til lykkeforskerne. Og kanskje ligger svaret på hvorfor de selvutleverende memoarbøkene er så populære, nettopp i at de som forteller, trenger oss nesten like mye som vi trenger dem. Selv ikke Zlatan er særlig mye verdt uten sitt publikum. Det handler dermed ikke bare om å gi leseren drømmen om suksess, opplevelsen av nærhet og trøst – eller inspirasjonen til å våge risiko. Zlatan kan riktig nok rettferdiggjøre plassen i offentligheten i kraft av sine idrettsprestasjoner, men det betyr naturlig nok enormt for motivasjonen å ha en fanskare i ryggen. Bloggerne er tydelig klar over at de utelukkende har leserne å takke for sin suksess. Uten våre blikk på deres liv og deres annonser er de lite verdt. Det gir en gjensidig relasjon mellom forfatter og leser som er ganske unik på litteraturfeltet. De får vår forståelse, og vi får deres tydelig uttrykte takknemlighet. Sophie Elise skriver til og med: «Mitt forhold til dere er som en forelskelse som ikke går over.»

Jeg vil likevel hevde at det er forbildenes svake sider som engasjerer aller mest. Det er først når Zlatan, Sophie Elise og Mamma til Michelle kommer til kort, at vi som leser kjenner at de trenger oss. Zlatan trenger vår medfølelse som guttespiller i Malmö FF når foreldrene lager en underskriftskampanje for å få kruttønna ut av laget. Sophie Elise trenger oss når hun stiller stivpynta på fest og blir avist i døra med beskjed om at invitasjonen var en spøk. Anna Rasmussen trenger oss når angsten stiger for hvordan hun skal klare fødsel og morsrolle. Men aller mest trenger de oss når de begår sine dumheter. Når Sophie Elise insisterer på at en neseoperasjon vil gi henne bedre selvbilde. Når Zlatan signerer kontrakten som gjør ham til den dårligst betalte spilleren hos Ajax. Eller når Anna velger faren til barn nummer to i stedet for ham hun egentlig elsker. Da trenger de vår forståelse og overbærenhet. Til gjengjeld får vi påminnelsen om at det er menneskelig å feile. Den erkjennelsen bringer oss langt nærmere enn vi ville kommet med ensidig beundring.

Noter
[1] Originalt Anne of Green Gables (Lucy M. Montgomery, 1908).
[2] Zlatan Ibrahimović: Jeg er Zlatan, fortalt til David Lagercrantz, oversatt av Sverre Knudsen. Font, 2011.
[3] Anna Rasmussen i samarbeid med Maiken Svendsen: Naken. Gyldendal, 2017.
[4] Susanne Christensen: «Glitz og snusfornuft». Klassekampen, 22.10.2016.
[5] Sophie Elise Isachsen: Forbilde. Cappelen Damm, 2016.
[6] Arne Johan Vetlesen: Smerte. Dinamo, 2007.
[7] Martin Eide og Graham Knight: «Public/private service. Service journalism and the problems of everyday life». European Journal of Communication 14(4), 1999, s. 525–548.
[8] Sophie Elise Isachsen: Elsk meg. Cappelen Damm, 2018.
[9] Nora Skaug og Sissel Gran: Hekta på et håp om kjærlighet. Aschehoug, 2011.
[10] Toril Moi: «Skam og åpenhet». Morgenbladet, 16.12.2011.
[11] Mari Grydeland: «En verden fylt av ingenting». Aftenposten, 02.10.2017.
[12] Toril Moi: «Å lese med innlevelse». Morgenbladet, 21.07.2017.