Språkvaskernes redigeringsarbeid kan løfte kvaliteten i et manuskript vesentlig. Men pengene og æren ser de lite av.

Mens norske forfattere og oversettere har interesseforeninger i ryggen og kan påberope seg inngåtte honoraravtaler, er vi såkalte språkvaskere uorganiserte og jobber på satser som ofte er så lave at forlagsredaktørene krymper seg når vi prøver å ta det opp med dem. Det er flere forklaringer på hvorfor vi godtar noe som ikke kan kalles annet enn grov underbetaling, og jeg tror at en av de viktigste er at så godt som ingen av oss har dette som eneste inntektskilde. Vi vil helst identifisere oss som noen finere, som oversettere, skribenter, kritikere og akademikere, ikke som manusvaskere.

Den lave statusen som følger med å ta tilfeldige, dårlig betalte jobber, virker inn på selvfølelsen, og dermed bidrar vi selv til å usynliggjøre vår egen profesjon. Uforutsigbarheten, det forbannede nettverket som skal vedlikeholdes, stadig nye, flyktige arbeidsforhold, plutselige oppdrag som kommer oppå hverandre – la oss heller prate om de egentlige tingene vi driver med, sier vi, for å slippe å gå inn på et område som vi ikke skjønner hvordan vi skal få endret.

Uten spor
Jeg har ikke klart å finne ut nøyaktig når «språkvask» dukket opp som begrep, men et søk i Nasjonalbiblioteket viser at ordet dukket opp i avistekster på begynnelsen 1980-tallet og forekommer sporadisk framover til rundt århundreskiftet. Så langt jeg kan se, virker det som om «vask» i denne sammenhengen i liten grad har handlet om redaksjonelt arbeid i forlagene, men mer har dreid seg om forbedring og forenkling av det offentlige språket i regi av Språkrådet – viktige prosjekter, men med liten relevans for forlagsutgivelser.

Omtrent på den tiden språkvaskbegrepet dukket opp, var det en fyr jeg kjente, som hadde flyttet ut av barndomshjemmet. Etter at han hadde bodd noen uker eller måneder for seg selv, hadde han oppdaget et mystisk, loddent belegg oppå sisternen på doen. Han hadde vasket det bort, men etter en uke var det der igjen, og når han begynte å følge med på det, kunne han se hvordan det begynte å danne seg nærmest umiddelbart etter at det var fjernet. Denne opplevelsen hadde gitt ham en plutselig innsikt i hva moren hans, husmoren, hadde drevet med i alle år uten at han noen gang hadde sett det, fortalte han.

Som uttrykk både for et arbeid det ikke finnes synlige spor av etterpå, og at håndverkeren bak arbeidet alltid er navnløs, kan vaskemetaforen kanskje si noe om hvordan det er å være manusarbeider langt nede i forlagshierarkiet. Men samtidig gir ordet, med sine hentydninger til renhold og hygiene, et usedvanlig dårlig bilde av det vi såkalte språkvaskere driver med når vi jobber med forlagsutgivelser. Vasking sier noe om at teksten er skitten og full av pletter som skal fjernes, forsiktig eller med grovere hånd, og at det vi gjør, er et endeløst sisyfosarbeid, og begge deler er feil.

In Ordnung bringen
Språkvask, eller bare vask, kan gjerne forbli bransjesjargong, men «vasker» er ikke lenger en tittel jeg vil presentere meg med utenfor forlagsverdenen. Når jeg jobber med et manus for et forlag, enten det er en sakprosabok, en fagartikkel eller en oversettelse, vasker jeg ikke, verken tekster eller språk, jeg redigerer – riktig nok på et annet nivå enn redaktøren, men like fullt. I sin grunnbetydning handler redigering om å skape orden og system. Å redigere for romerne var in Ordnung bringen, zusammen bringen, einsammeln og versammeln, skrev den tyske klassiskfilologen Immanuel Scheller i sin store latinsk-tyske ordbok [1], og viste med eksempler fra kildene hvordan de gamle romerne redigerte både mennesker, gjenstridige hester og deilige fruktoppsatser, om ikke tekster.

Derfor har jeg begynt å si at jeg redigerer tekst, fordi mitt arbeid ikke er vesensforskjellig fra det redaktøren har gjort når manuset kommer til meg. All ordning i en tekst er redigering, enten det er store operasjoner som å stryke ti sider eller flytte et avsnitt fra et kapittel til et annet, eller det er å endre rekkefølgen på to setninger, ommøblere i syntaksen, bytte ut ord, bokstaver og andre tegn. Derfor er også tegnkorrektur strengt tatt redigering. En annen plassering av et komma kan endre hele meningen i et utsagn, for ikke å snakke om at korrekturleserne fortsatt er langt flinkere enn orddelingsprogrammene til å gjette om det handler om pil eller pils og spiss eller piss.

Teksten slik den står i den ferdige boka, er forfatterens eller oversetterens åndsverk. Forlagets navn på omslaget står der først og fremst som garanti for at utgivelsen holder redaksjonelle mål – at de usynlige hjelperne har gjort jobben sin. Før boka gikk i trykken, måtte forfatteren eller oversetteren gå gjennom vasken og akseptere eller forkaste alle vaskerens forslag. Oppretting av en grundig vask er også tidkrevende, og derfor er kunsten å treffe riktig – se alt, men ikke strø om seg med utidige, overivrige korrigeringsforslag. Konkrete tilbakemeldinger på vårt arbeid hører dessverre til sjeldenhetene; ofte vet ikke forfatteren eller oversetteren engang hva vi heter.

Alt som skjedde i prosessen fram til manuskriptet gikk til trykkeriet, skal forbli ukjent for leserne. Like lite som redaktøren eller fagkonsulenten kan vi vaskere røpe en eneste blemme som heldigvis ble punktert, en ufrivillig komisk språkblomst som ble luket ut, eller en faktafeil som var så lumsk at ingen så den før korrekturleseren gikk ut over sitt mandat og slo alarm. Derfor kan anmelderne og kritikerne aldri si at en bok er godt vasket eller grundig korrekturlest, de kan bare påpeke de feilene og manglene som ikke ble identifisert i tide.

«Litt ekstra»
Som en del av det redaksjonelle arbeidet er vaskerens hovedoppgave å sikre konsekvens gjennom manus, både stilistisk og innholdsmessig. Det siste blikket med vaskerens nye øyne regnes i de fleste tilfeller som nødvendig på tidspunktet da manuset i prinsippet er ferdig, siden både redaktøren og forfatteren gjerne er blitt tekstblinde på dette stadiet. I praksis kan det arte seg annerledes. «Dette er nok en litt ekstra krevende vask», sier redaktøren til vaskeren, og mener egentlig at vesentlige ting gjenstår. «Du må gjerne komme med forslag til ting du mener kan strykes eller endres», sier redaktøren, og håper det vil hjelpe at vaskeren bemerker de samme svakhetene hun ikke har fått lirket forfatteren til å gjøre noe med.

Noen ganger får man et utvidet mandat og mer betaling når man gjør oppmerksom på at manuset man mottok, ikke egentlig var klar for vask, litt for ofte får man, med henvisning til de stramme marginene og de fastspikrede datoene, beskjed om bare å gjøre så godt man kan innenfor de gitte rammene.

Hvis vask av oversatt skjønnlitteratur[2] er den mest takknemlige jobben økonomisk, er vask av norskskrevet, akademisk sakprosa det mest krevende på alle plan. Langt fra alle akademikere er gode skribenter, og det redaksjonelle lagarbeidet er ofte nytt for dem. Noen ganger blir vaskeren en slags assisterende redaktør; den som må tvinge fram endringer i form og stil og i tillegg får jobben med å påpeke slurv og faktafeil, siden manuskonsulenten fikk for dårlig betalt til å sjekke kilder og google alle navn og årstall. Med uklart mandat, irriterte forfattere og uten ekstra betaling blir slike oppdrag lite lystbetonte.

En middelmådig, oversatt løkkeskriftroman på 400 sider à 2000 tegn, med en dreven oversetter, innbringer rundt 14 000 kroner. Siden forlagene sjelden differensierer mellom sjangere, vil samme antall sider fordelt på 20 akademiske tidsskriftartikler fra forskere uten spesielle skriveferdigheter betale seg omtrent likedan. Og her skal vaskeren ikke bare få teksten til fungere språklig, men også utføre klare redaktøroppgaver som sjekking av referanser og litteraturlister, korrespondanse med hver enkelt forfatter og gjennomgang av opprettingen.

Løsarbeidere
Slik forholdene er i dag, jobber vi ikke som frilansere, men som løsarbeidere. Dette gjelder enten vi får betalingen som lønn eller sender faktura som såkalt næringsdrivende. Vi får betalt per 1000 tegn, og satsene er så lave at vi mange ganger kommer ned mot 200 kroner i timen. Noen ganger er vi heldige, vi ser på klokka og oppdager at vi på en tilfeldig time dro inn 400, 500, kanskje 600 kroner. Ingenting er forutsigbart, kontakten med forlaget om det enkelte oppdraget er sjelden mer enn en hastig mailkorrespondanse.

For forlaget er det mest gunstig at vi sender faktura, det vil si at vi selger arbeidet som tjeneste. Sett fra bedriftens side er det billigere å kjøpe tjenester enn å kjøpe arbeid. Mange oppgir da også en tegnpris som forutsetter at vi sender faktura. Vil du ikke ta jobben på foretaket ditt? Da får du dessverre mindre betalt, sier forlaget med henvisning til arbeidsgiveravgiften.

I sammenlignbare bransjer er satsene for næringsdrivende vesentlig høyere enn lønnssatsene for ansatte[3]. Men vi som får lønnsutbetaling fra forlagene, jobber ikke på ansattvilkår og får ingen av godene som følger med et ansettelsesforhold: ikke settes det av feriepenger og obligatorisk tjenestepensjon, ikke opparbeider vi oss rett til sykepenger fra bedriften. I stedet sparer vi arbeids- eller oppdragsgiver for utgifter til kontorplass. Dette betyr at vi kommer like dårlig ut enten vi tar jobben som lønn eller næringsinntekt, og elendigheten koker ned til at forlagene per i dag tilbyr en så lav pris for arbeidet vårt at vi ikke kan leve av det.

Selvutslettende kjærlighet
Hvorfor finner vi oss i å jobbe på disse dårlige vilkårene? Det som holder oss gående, er de krevende, interessante og lærerike oppdragene, gleden over de sjeldne tilfellene der man finner tonen med forfatteren eller oversetteren, at lagspillet fungerer. Dessverre er som regel de morsomste, mest utfordrende jobbene også dårligst betalt.

Når vi ikke har klart å gjøre noe med situasjonen, er det både fordi vi ikke er organisert og opptrer samlet, og fordi vi blir selvutslettende i vår kjærlighet til arbeidet. Vi jobber for mange ulike forlag og vet ikke om hverandre, og vi vet at arbeidsgiveren alltid finner noen som selger seg billigere enn oss. Vi baksnakker bedrestilte pensjonerte akademikere som gjerne tar en liten jobb for knappene og glansbildene, og så gjør vi akkurat det samme selv. Vi fornekter alt det ubetalte ekstraarbeidet vi gjør fordi vi ikke ønsker at alle de kommende fine bøkene skal bli dårlige bøker; vi har pålagt oss en moralsk plikt til å ile til hver gang vi hører en tekst skrike om hjelp.

Men hvis vi skal få alle disse viktige og mindre viktige tekstene ut som bøker til leserne, må vi også kunne leve av å være manusarbeidere, og da er vi nødt til å peke på klokka. Dette gjelder også redaktørene, våre nærmeste allierte: De må begynne å melde oppover i systemet – kanskje ikke bare hva som kan forventes for 17 kroner per 1000 tegn, men også om at deres egen arbeidstid ikke strekker til for den viktigste delen av jobben: lesningen og redigeringen. Ingen liker å erkjenne hvor tidkrevende det er å redigere en tekst. En erfaren oversetter kan oversette boka selv på kortere tid enn hun som vasker, vil bruke på en dårlig oversettelse der hun må påpeke feil i syntaks og ordvalg i hver eneste setning, og attpåtil på en måte som ikke får oversetteren til å kjenne seg mislykket. På samme måte kan en ghostwriter skrive boka ferdig både en og to ganger før redaktøren har fått noenlunde skikk på manuset til en uerfaren sakprosaforfatter.

Et nytt forsøk
Det har gått ti år siden vårt forrige, mislykte forsøk på organisering med opprettelsen av «Norsk forening for språkkonsulenter» i 2009. Denne foreningen var åpen for alle som ville være med, opptakskriterier ble ikke diskutert, og initiativtakerne ville ikke at medlemmene skulle diskutere lønn og lønnskrav i foreningens nettforum. Skal vi prøve å organisere oss igjen, må det være som manusredigerere for forlag, ikke som diffuse «språkkonsulenter» innenfor alt slags tekstarbeid. Vi må ha noen håndfaste kriterier for medlemskap, som at vi dokumenterer hva slags arbeid vi har gjort, for eksempel etter mønster av oversetterforeningene, med referanser til konkrete utgivelser vi har jobbet med. Klarer vi å finne fram til hverandre og samle oss, kan vi begynne å snakke med forlagene om hvor satsene bør ligge, og det bør være mulig å lage en base som forfattere, oversettere og redaktører har tilgang til og bruker.

Omtrent ensartede vilkår i de ulike forlagene bør være i hele bokbransjens interesse. Oversetterne klarte det gjennom sin aksjon i 2006[4], og selv om vårt arbeid er mindre i omfang, er det så avgjørende for det ferdige produktet at en gå-sakte-aksjon fra vår side garantert vil bli lagt merke til.

——

Bilde: Faksimile av side i Immanuel Johann Gerhard Schellers ordbok:Ausführliches und möglichst vollständiges lateinisch-deutsches Lexicon oder Wörterbuch zum Behufe der Erklärung der Alten und Übung in der lateinischen Sprache. Fritsch: 1804.

——

[1] Immanuel Johann Gerhard Scheller: Ausführliches und möglichst vollständiges lateinisch-deutsches Lexicon oder Wörterbuch zum Behufe der Erklärung der Alten und Übung in der lateinischen Sprache. Fritsch:1804.
[2] Kristina Solum har undersøkt samarbeidet mellom den skjønnlitterære oversetteren og vaskeren inngående i ph.d.-avhandlingen Literary Translation as Collaboration: Textual and Contextual Approaches (Universitetet i Oslo, 2018). Manusvaskerne og korrekturlesernes lave status og dårlige arbeidsvilkår er et gjennomgående tema i avhandlingen.
[3] Jf. rammeavtalen som ble inngått mellom Norsk Journalistlag og Mediebedriftenes Landsforening i 2018. https://journalisten.no/2018/03/rammeavtalen-er-et-gjennombrudd-oss-frilansere
[4] Aksjonen i 2006 førte til en ny avtale mellom oversetterforeningene og forlagene med en kraftig oppjustering av normalhonoraret og gjennomslag for løpende oppjustering etter lønnsindeks basert på lønnsutviklingen i forlagene, ikke konsumprisindeks. Normalkontrakten sikrer også oversetterens rett til å få honoraret utbetalt som lønn.