Voltaire2

Den sekulære åndelighet

27.04.2016

Hva ligger egentlig i begrepet «l’esprit Charlie»? Og er denne «esprit» representativ for fransk satire generelt? Debatten om fransk satire har blitt en debatt om hva som burde utgjøre kjerneverdiene i det franske samfunnet.

Etter Charlie Hebdo-attentatet har man diskutert mye hva som er den franske satirens egenart, hva som gjør at den skiller seg fra satiren i andre land, og hvorfor den arter seg slik den gjør. I Frankrike har dette nå blitt kalt for «l’esprit Charlie» (Charlie-ånden). Med dette har noen ment at man må fortsette å ta vare på det som karakteriserer Charlie Hebdo, nemlig den nådeløse og usensurerte kritikken av «alt og alle». For hvis man ikke lenger kan tulle med og kritisere visse ting i samfunnet, har man tapt overfor terroristene, mener Charlie Hebdo-forsvarerne.

Til tross for dette har det ikke vært et ensidig forsvar av Charlie i Frankrike, akkurat som i Norge. Det var for eksempel flere som gikk ut i mediene og sa de «ikke var Charlie». At de selvsagt ikke støttet attentatet, men at de heller ikke støttet Charlie Hebdo fullt ut på grunn av deres satire, som mange opplevde (og fortsatt opplever) som støtende. Dette har skapt mange debatter i franske medier, og det er noe som fortsatt diskuteres mye. Men hva ligger så i «l’esprit Charlie»? Og er den representativ for fransk satire generelt?

Fransk satiretradisjon har et lang historie, hvor de mest iøynefallende kjennetegnene er kritikk av makten, av kongen og av autoritetene. Den kan karakteriseres som en form for autoritetskritikk, enten det er kritikk av styremaktene, av kirken eller av andre normsettende instanser i samfunnet. Den kjente franske karikaturtegneren Honoré Daumier (1808–1879) kritiserte kong Louis-Philippe ved å latterliggjøre ham, gjerne ved å portrettere og overdrive de fysiske trekkene hans. Gjennom pamfletter kritiserte man autoritetene på en kortfattet, konsis, men også voldsom måte, som kan ligne litt på karikaturen.1 En fransk forfatter, Patrick Rambaud, skrev en bokserie om den daværende presidenten Nicolas Sarkozy. Bøkene beskrev Sarkozy som statsleder i presidentperioden hans, der presidentens makt ble sammenlignet med en konges makt. Bøkene heter Les chroniques de Nicolas 1er, der Sarkozy altså omtales med «kongenavnet» Nicolas den første, men også kallenavnet «Nicolas-le-mauvais» (Nicolas den slemme). Det er satiriske bøker som baserer seg på virkeligheten, som forfatteren forvrenger og overdriver, men hvor også noe av innholdet er rent oppspinn.

LILLE FRANÇOIS
Forfatteren har også gjort det samme med den nåværende presidenten François Hollande, som blir omtalt som «François IV» eller «François-le-petit» (den lille), i en bok som kom ut tidligere i år, som blant annet er dedisert til to av de drepte Charlie-karikaturtegnerne. Navnet «François-le-petit» kan henspille på tittelen på pamfletten til Victor Hugo fra 1852, Napoléon le petit, der Hugo kritiserte presidenten. I innledningen til boka om François Hollande sammenligner Rambaud kongen Louis-Philippes (den ekte kongen) og François IVs pæreformede ansikter. Ved å gjøre dette fortsetter på en måte forfatteren en tradisjon som stammer fra Daumier, men også fra karikaturtegneren Philipon og hans kjente avbildning av den franske kongen som gradvis blir til en pære. Denne referansen til karikaturtegningene viser hvor fremtredende den satiriske historien til Frankrike fortsatt er, og at arven fra de viktige franske satirikerne fortsatt gjør seg gjeldende i dag.

Helt siden Voltaire, og hans forsvar av protestanten Jean Calasi i teksten Traité sur la tolérance fra 1763, har Frankrike stått sterk i kritikken av religiøse autoriteter, selvsagt særlig av den katolske kirken. Den dag i dag brukes Voltaire som eksempel på en foregangsfigur for «l’esprit Charlie» som karakteriserer fransk satire og religionskritikk.

Da de republikansk idéene begynte å få fotfeste i Frankrike, ble også kirkekritikken mye mer radikal enn det den hadde vært. Kongen og monarkiet var ikke lenger «hovedfienden». Kirkens maktposisjon og rolle som moralforkynner skulle nå kritiseres hardere enn før.

DET SEKULÆRE
På slutten av 1800-tallet ble det presset på for at staten, da ment som republikken, skulle skilles fra kirken, noe som til slutt skjedde gjennom loven av 9. desember 1905. Republikken skulle være sekulær og dermed mer nøytral. Når republikken ble sekulær, var mennesket mer fritt til å velge å tro eller ikke å tro. Kampen fram til skillet ble blant annet ført av såkalte «antiklerikalister», som ofte benyttet seg av satire (særlig karikaturtegninger)2 for å oppnå det de ville. Man kan snakke om en fiendtlig innstilling til geistligheten, og etter hvert et hat mot prester og munker, som karakteriseres gjennom taler, ytringer, karikaturer, sanger, parodier og antireligiøse skrifter som gikk ut på å kritisere ikke bare kirken og kirkens menn, men også troen, dogmene, skriftene, budene osv.3

Uttrykkene man brukte om kirkens menn og i fremstillingen av geistligheten, ble anvendt både i tekster og i karikaturene: karikaturene billedliggjorde tekstene og omvendt.4 Den franske satiretradisjonen ble da nærmest synonym med kirkekritikk og senere mer generell religionskritikk.

Også i dag snakkes det mye om loven fra 1905. Særlig etter Charlie Hebdo-terroren har mange trykket loven til sitt bryst, og det fra alle politiske retninger. Frankrike var tidlig ute med å vedta en svært liberal sensurlovgivning i 1881, en lov som lot seg inspirere av erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter fra 1789, og som kan ses på som et steg på veien mot en sekulær stat. Retten til blasfemi er en del av den franske arven fra opplysningstiden og revolusjonen, erklæres det i dag. Etter attentatet mot Charlie Hebdo var Voltaires Traité sur la tolérance, om religiøs toleranse, blant de mest solgte bøkene i Frankrike.5

KULTURARVEN
De som vil fortie denne kritikken, vil med andre ord angripe de franske verdiene og den franske kulturarven, har politikere uttalt. Frankrikes statsminister Manuel Valls sa i en tale under feiringen av 110-årsdagen for 1905-loven at attentatene i januar og november 2015 viste at den republikanske modellen basert på frihet, likhet og brorskap var blitt skyteskiven til terroristene.6 Terroristene har, i kraft av å angripe «det Frankrike står for», satt Frankrike i en særposisjon. De har bekreftet det franskmenn har tenkt om Frankrikes idéer og historie: at de skiller seg ut fra resten av verden, at de står som unike i en verdenssammenheng. Så sterkt står arven fra opplysningstiden og revolusjonen i Frankrike, enten man befinner seg på høyresiden eller på venstresiden. Dette er noe de fleste politikere kan enes om. Forskjellen ligger i hvordan de forsvarer idéene.

Den sterke religionskritikken Charlie Hebdo har fremmet, har ikke alltid blitt forstått, og mange, også i Frankrike, har ment at den ofte har gått for langt. Kritikken av den katolske kirken og kristendommen slik den framstod særlig på begynnelsen av 1900-tallet, har i nyere tid, særlig de siste årene, blitt «erstattet» av kritikk av islam.  Dette kan forklares med at i takt med sekulariseringen av samfunnet har også den katolske kirken mistet noe av makten den hadde. Religion har i Frankrike blitt sett på som noe personlig, noe som ikke skal blandes inn i det offentlige. Selv om det fortsatt finnes en stor andel sterkt troende katolikker i Frankrike, er ikke kritikken av religionen like provoserende eller sjokkerende som den en gang var.

De franske satirikerne har villet kritisere det sakrale, det «man ikke skal kritisere»: det som er for hellig til å kunne kritiseres. Siden islam på en måte har fått denne rollen i større grad enn kristendommen, har det ført til at islam i de siste årene har blitt utsatt for mer kritikk enn før, også gjennom satire. Dette kan selvsagt ses på som en form for islamofobi, at man vil kritisere islam på bakgrunn av fordommer mot denne religionen, men det kan også tolkes som at islam har blitt en del av det franske samfunnet, og derfor skal kunne kritiseres på samme linje som kristendommen.

HOUELLEBECQ
Dette kan selvfølgelig eksemplifiseres med Charlie Hebdo, men også med forfattere som Michel Houellebecq og hans bok Soumission, som kom ut samme dag som Charlie Hebdo-attentatet. Den tar for seg et Frankrike der et moderat muslimsk parti vinner presidentvalget, og har av mange blitt tolket som en islamkritisk bok. Fransk satire som sådan har blitt fremstilt som islamkritisk, særlig fordi Charlie Hebdo har blitt gjort til (ufrivillig) representant for fransk satire etter attentatet. Til tross for at Charlie var, og fortsatt er, kritisk til islam, blir det feil å si at det er dette man først og fremst er opptatt av. Politikere er de som får gjennomgå fremfor alle andre. Også i Houellebecqs Soumission har man lagt vekt på den islamkritiske siden ved boka, men politikerne og akademikerne er kanskje de som blir sterkest kritisert gjennom en fremstilling av dem som svake og feige. Siden politikere snakker mer om islam enn før, er det kanskje heller ikke så rart at satiren også bruker islam i større grad. Islam har blitt en viktig del av samfunnsdebatten, og forståelig nok også av satiren.

Frankrike har en lang tradisjon når det gjelder satiriske aviser, som hadde en blomstringstid på 1800-tallet, men som er en forlengelse og en fortsettelse av de mange pamflettene og andre satiriske tekster som ble populære med og under 1789-revolusjonen. Den satiriske avisen Le Canard enchaîné er den eldste franske satiriske avisen som fortsatt eksisterer, og den springer ut av den antiklerikale og frisinnede tradisjonen.7 Den ble opprettet i 1915, men måtte legges ned etter kun et par nummer. Den gjenoppstod i 1916, som en reaksjon på krigspropagandaen og sensuren som avisene på denne tiden ble underlagt. Ordet «canard» er sjargong for avis, følgelig kan avisens tittel på norsk oversettes til den «lenkede avisen», som henspiller på sensuren avisene ble pålagt.

Le Canard enchaîné er et tydelig eksempel på hvordan satiren blir til i urolige perioder, som under krig eller revolusjoner. Behovet for satire blir ekstra stort i slike situasjoner. Urolige tider fremmet altså satire i pressen, men dette kan også forklares med at presse- og ytringssensuren ofte var strengere i disse urolige tidene enn ellers. Derfor var det et behov for å svare sensuren med satire, gjennom å kritisere autoritetene.

«LIKSOMINTERVJUER»
Le Canard enchaîné karakteriseres først og fremst som en satirisk avis, mye på grunn av måten de fremstiller nyhetene på, som er ofte ironisk: nyhetene kommenteres, latterliggjøres og kritiseres. Den er kjent for sin kritiske journalistikk og sine «lekkasjer» om regjeringen og politikere. I motsetning til Charlie Hebdo, som inneholder mest karikaturer, er Le Canard enchaîné mer en skrevet satirisk avis med sterke innslag av ordspill, sarkasme og språklige stikk. Avisen inneholder flere undertemaer, som «liksomintervjuer» (les interviews (presque) imaginaires), der avisen dikter opp intervjuer med politikere eller andre som kunne ha skjedd. Noe av den skrevne satiren i avisen kan sammenlignes med karikaturformen, fordi tekstene er korte og konsise som tegningene. Avisen inneholder også noen karikaturer som illustrerer nyhetene de tar opp. Cabu, den ene karikaturtegneren som ble drept under Charlie Hebdo-attentatet, tegnet også for Le Canard enchaîné.

Det som gjør avisen ganske unik i den franske presseverdenen, er at den ikke har gjennomgått betydelige endringer siden sin oppstart: Formatet på avisen er det samme, og prisen har så å si ikke gått opp. De har heller ikke reklame, et bevisst valg de har tatt. Dette for å markere sin selvstendighet i fransk presse: at de ikke er kjøpt av noen. Man snakker gjerne om en «måte å være på» som er typisk for Le Canard enchaîné, nettopp på grunn av deres selvstendighet, frisinnethet og ærlighet. Selv om avisen har bakgrunn fra venstresiden, både som antimilitaristisk og antiklerikal, så har ikke avisen i dag et spesielt politisk ståsted. For nettopp å kunne være så selvstendig har den ikke valgt side politisk, den kritiserer alle politiske leirer. Politikken er alltid i sentrum i de satiriske avisene, noe den franske satireeksperten Christian Delporte mener er enestående ved fransk satire sammenlignet med andre land.8

«HØYRESATIRE»
Man assosierer gjerne satiriske aviser i størst grad med venstresiden. Grunnen til dette er at satiren generelt har blitt brukt av antiautoritære og liberale retninger. Den franske antiklerikalismen stod for eksempel sterkest på venstresiden. Men det finnes også eksempler på «høyresatire», og oftest har de som har brukt satire, unngått å plassere seg på noen politisk side. For skal man kritisere politikk, blir det enda sterkere og mer troverdig om man ikke tilhører et politisk parti eller en uttalt ideologi.

Satiren har også gjennom historien blitt misbrukt til høyreekstrem og rasistisk propaganda. Det har vært en lang tradisjon i Frankrike og ellers i Europa for antisemittiske karikaturer. Propagandaeffekten til karikaturer og satire generelt gjør at formen lett kan anvendes til å fremme rasisme og fremmedfrykt. Et eksempel på dette er den nåværende høyreekstreme satiriske avisen Minute, blant annet kjent for å ha sammenlignet den fransk-guyeniske daværende ministeren Christiane Taubira med en apekatt. En annen avis, kalt Valeurs actuelles (Aktuelle verdier), har de siste årene skapt mye debatt rundt forsidene sine, som bevisst har provosert ved å «sette ting på spissen». Avisen plasserer seg langt ute på høyresiden og er svært innvandringskritisk.

På en av forsidene som skapte sterke reaksjoner, lød overskriften: «Roms: l’overdose» (Romfolk: overdosen), noe de ble dømt for av fransk høyesterett. De svarte på dommen, bare et par måneder etter Charlie Hebdo-attentatet, ved å hevde at den var enda et eksempel på hvor truet ytringsfriheten er, og at det de gjorde, var å uttrykke det mange franskmenn allerede tenkte om romfolk. «Er ytringsfriheten den samme for alle?» var spørsmålet de stilte. Avisens redaktør, Yves de Kedrel, uttalte at «Det kan ikke være ubegrenset frihet for Charlie Hebdo og systematisk sensur av Valeurs actuelles».9

ANTISEMITTISME
Dette har vært noe av debatten etter terroren i januar 2015, da «alle var Charlie». Flere har ment at ytringsfriheten ikke er lik for alle. Den kontroversielle franske komikeren Dieudonné, som de siste årene har blitt anklaget for antisemittisme en rekke ganger, gikk for eksempel ut i mediene og hevdet at han ikke hadde den samme ytringsfriheten som Charlie Hebdo. Han har beskyldt Frankrike for kun å akseptere humor på bekostning av muslimer, ikke på bekostning av jøder. Forskjellen mellom Charlie Hebdo og Dieudonné er at førstnevnte ikke har uttrykt seg rasistisk overfor muslimer, det har i hvert fall fransk rett fastslått opptil flere ganger.10 Dieudonné har derimot uttrykt seg antisemittisk, han bevegde seg en periode mot det høyrepopulistiske partiet Front National (som ofte har blitt anklaget for antisemittisme) og endte opp med å opprette et eget «antisionistisk parti». I en sketsj han fremførte i 2009, hadde han invitert den kjente holocaust-benekteren Robert Faurissonopp opp på scenen, hvor han så ble tildelt en pris av en mann kledd ut som en fange fra en konsentrasjonsleir.11

Dette ble Dieudonné dømt for, for som det har blitt gjentatt av franske myndigheter, så er det ikke lovlig med ytringer som fremmer hat, rasisme eller antisemittisme. Likevel pågår debatten rundt ytringsfriheten fortsatt, det har blitt til en debatt om hvem som «eier» begrepet, og hvem som «får lov» til å uttrykke seg og ikke. Dieudonné mener muslimer og jøder ikke får den samme behandlingen av staten, og at hans humor blir misforstått. For når er det satire, og når er det ikke det? Hvor går linjen fra humor til hat og diskriminering?

Minute og Valeurs actuelles har, på lik linje med Charlie Hebdo, kritisert islam i stor grad. Men her er det likevel viktig å se på hvem kritikken kommer fra. Charlie Hebdo har hele tiden slått fast at det de driver med, er islamkritikk, på samme måte som de har fremmet kritikk av alle andre religioner. I tillegg har de alltid fremmet en antirasistisk holdning, de har for eksempel slått mye hardere ned på høyreekstremismen enn på islam. I motsetning til Minute og Valeurs actuelles har ikke deres mål vært å kritisere innvandring og minoritetsgrupper. Agendaene til avisene har vært forskjellige, og dermed også satiren.

KJERNEVERDIENE
Satiren er veldig til stede i franskmennenes liv gjennom TV, aviser, bøker og andre former for medier. Dette har en lang historisk bakgrunn og blir nok ikke borte med det første. Det som muligens utgjør den franske satirens egenart, er tradisjonen med latterliggjøring og kritikk av religioner: det å desakralisere det som er «for hellig» til å kritiseres. Det er denne antiklerikale tradisjonen Charlie Hebdo påberoper seg, og som kanskje er den som best karakteriserer «l’esprit Charlie»: De som setter normer i samfunnet, og de som utgir seg for å ha moralmonopol, innskrenker menneskenes frihet. Derfor er det viktig at de moraliserende og normsettende aktørene kritiseres gjennom å latterliggjøres, og der går den franske satiren veldig langt. Men dette har som sagt en historisk forklaring, og satiren har ikke blitt «slemmere» i nyere tid, det finnes utallige eksempler på svært vulgær og krass latterliggjøring av religion langt tilbake i historien.

Problemet er kanskje snarere at Charlie Hebdo har blitt internasjonalt kjent. Avisen er ikke rettet mot det internasjonale markedet, den er ikke engang ment for alle franskmenn. Når det gjelder satire, er konteksten uhyre viktig. Humor er vanskelig å oversette og gjøre «allmenn». Fransk satire er derfor kanskje først og fremst rettet mot, og ment for, franskmenn eller dem som forstår satirens «koder».

Debatten om den franske satiren har blitt en debatt om hva som utgjør, og burde utgjøre, kjerneverdiene i det franske samfunnet. På den ene siden mener man at satiren fremmer rasisme og undertrykkelse av minoritetsgrupper, mens man på den andre siden mener at satiren symboliserer ytringsfriheten og en nødvendig maktkritisk instans, forankret i arven fra opplysningstiden.

I dagens situasjon, med tanke på at Frankrike befinner seg i en unntakstilstand, er det vanskelig for staten fortsatt å fremme «l’esprit Charlie», som jo baserer seg på en frihetstanke og kritikk av autoritetene. Staten får da en slags dobbelt rolle, hvor man på den ene siden skal forsvare ytringsfriheten som ble angrepet av terroristene, mens man på den andre siden skal stramme inn og innskrenke menneskers frihet «for Frankrikes sikkerhet».

Dette påvirker selvsagt satiren, da den også blir tildelt en rolle den ikke har hatt før. Nå har den franske satiren blitt et symbol på Frankrike og de franske verdiene. Historisk sett har satiren vært på sitt beste nettopp når den har stått i opposisjon til makten, for da fungerer den best som autoritetskritikk. Nå som satiren har blitt omfavnet av staten, er det da mulig å drive med satire på samme måte som før? Eller må man gå i den retningen Dieudonné og Valeurs actuelles går, for virkelig å kunne provosere og utfordre staten og de verdiene den står for?

 

1 Bellenger Yvonne, «Le pamphlet avant le pamphlet: le mot et la chose» i Cahiers de l’Association internationale des études francaises (1984, nr. 36), 95

2 René Rémond, L’anticlérikalisme en France de 1815 à nos jours (Paris: Fayard, 1999), 37

3 Michel Dixmier, Jacqueline Lalouette og Didier Pasamonik, La République et l’Église. Images d’une querelle (Paris: Éditions de La Martinière, 2005), 7

4 René Rémond, L’anticlérikalisme en France de 1815 à nos jours, 38

5 http://www.philomag.com/lepoque/breves/le-traite-sur-la-tolerance-de-voltaire-large-succes-dans-les-librairies-11043

6 Talen: http://www.gouvernement.fr/une-laicite-pensee-pour-apaiser-et-rassembler-3452

7 René Rémond, L’anticléricalisme en France de 1815 à nos jours, 236

8 http://www.20minutes.fr/medias/1513135-20150108-presse-satirique-francaise-arme-politique-heritee-revolution

9 http://www.valeursactuelles.com/communique-de-valeurs-actuelles-51208

10 http://www.lemonde.fr/societe/article/2015/01/08/charlie-hebdo-22-ans-de-proces-en-tous-genres_4551824_3224.html

11 http://www.lemonde.fr/les-decodeurs/article/2015/01/14/de-charlie-a-dieudonne-jusqu-ou-va-la-liberte-d-expression_4555180_4355770.html

Sarah Camille Hervé (26) er idéhistoriker.