En av Nordens fremste sakprosaforfattere, svenske Sven Lindqvist, har beveget seg i hele det litterære landskapet, med ett unntak – han dikter ikke. Hva er hans hemmelighet?

Kritikeren Stefan Jonsson har forsøkt å knekke Lindqvists kode i boken Sanningskonst. Samtal om ett författarskap. Kan virkelig et forfatterskap forstås og forklares?

Jeg møtte Sven Lindqvist første gang i en liten bokhandel i Lund i Sør-Sverige. Jeg var på haiketur i retning København. På et bord fant jeg Myten om Wu Tao-tzu, som han ga ut i 1969.[1] Jeg begynte å bla i den, jeg så noe der som fenget meg, og kjøpte den. På det tidspunktet hadde Lindqvist allerede skrevet flere bøker, blant annet to fra Kina og Asia. Men boken om Wu Tao-tzu på korte 147 sider var noe helt nytt, ikke bare for meg, det var og er en ganske så annerledes bok, filosofisk og selvbiografisk med en rekke ulike tekster og kapitler som tilsynelatende ikke hører sammen, men som man etter hvert forstår at inngår i en gjennomtenkt helhet. Jeg ble fascinert, kanskje forsto jeg ikke alt, men det var noe som grep meg.

Myten om Wu Tao-tzu avsluttes med en dyster profeti om en fremtid der den vestlige verden er villig til å gjøre hva som helst for å forsvare seg mot den fattige verdens vilje til å kjempe for livet. Lindqvist spør derfor seg selv om de fattige i verden kan frigjøre seg sosialt og økonomisk uten bruk av vold. Han svarer nei. Hans andre spørsmål er om frigjøring er mulig med vold. Og han svarer like tydelig nei på det spørsmålet også.[2]

MØRK HISTORIE

Etter møtet i Lund har jeg fortsatt å følge og å lese Sven Lindqvist. Flere av bøkene hans har forsterket min egen interesse for temaer som rasisme og folkemord og Europas mørke, fortrengte eller fortiede historie. Lindqvist er en historieformidler med stor trang til å opplyse om historiske hendelser og den virkelighet disse representerer. Flere av de bøkene som Lindqvist har skrevet senere, og særlig fra 1990-tallet, har forsterket hans posisjon som forfatter også internasjonalt. Særlig gjelder det Utrydd hver eneste jævel, som kom på norsk i 1993, og Terra Nullius. En resa genom ingens land fra 2005. Terra Nullius handler om behandlingen av urbefolkningen i Australia. Utrydd hver eneste jævel har en start der Lindqvist setter sitt merke, og som sier det meste om bokens innhold: «Du vet allerede nok. Det gjør jeg også. Det er ikke kunnskap vi savner. Det vi mangler er motet til å innse det vi vet og trekke slutningene.»

I motsetning til det han selv skriver i avslutningen til Utrydd hver eneste jævel, er hans tekster modige og med tydelig appell. Han vil noe med sine bøker. Lindqvist er en mangslungen og svært allsidig forfatter som vel har valgt både stil og form etter hva som har passet hans tema best. Men hvordan velger han form og sjanger? Hva er det egentlig å lære av Sven Lindqvists tekster? Det er nettopp her Stefan Jonsson kommer inn som en mulig veileder i Lindqvists univers. Jonsson har store ambisjoner og vil forsøke å forstå Lindqvist, men også lære av ham.

ET FELLESSKAP

Sanningskonst. Samtal om ett författarskap er basert på 15 samtaler over flere år der de tar for seg alle Lindqvists bøker fra begynnelse til slutt. Det er spennende å følge samtalene og hvordan det oppstår et fellesskap til tross for samtalepartenes ulike posisjoner og erfaringer. I likhet med Lindqvist startet Jonsson sin skrivende karriere som kulturjournalist i Dagens Nyheter, riktignok langt senere. Her slutter vel også likheten, for mens Sven Lindqvist reiste ut for å forstå verden der ute, gikk Jonsson inn i akademia. Lindqvist har riktignok en doktorgrad i litteraturhistorie, men den har han brukt til å analysere og forstå statistikk i arkiver i Latin-Amerika og tekster der vold og undertrykkelse kan leses mellom linjene. Mange har forsøkt å forklare hvordan Lindqvist skriver og bygger opp sine tekster. Det er derfor blitt skrevet hovedfags- og masteroppgaver i litteraturvitenskap om Lindqvists tekster ikke bare i Sverige, men også i Norge. Men ingen har som Stefan Jonsson fått tilgang til Sven Lindqvist og møtt ham med så mange krav om svar på hvordan han tenker og arbeider.

ET FORBILDE

Stefan Jonssons ambisjoner er store ettersom han åpenbart har satt seg fore å forstå alle deler av Lindqvists virke og person. Han spør seg derfor om det finnes en sammenheng mellom en forfatters privatliv, den biografiske bakgrunnen, det aktuelle litterære miljøet og det aktuelle samfunnsklimaet. Han ønsker å kartlegge og å forstå utviklingshistorien til Lindqvists bøker. Han vil rett og slett forstå hva som har «gjort honom till en förebild som vinner nye läsare i varje nye generation», og hvordan han har oppnådd å frembringe sin «originella, samhällskritiska prosakonst».[3] Sven Lindqvist viser stor grad av tålmodighet med Jonssons mange spørsmål, som han også gjentar der Lindqvist ikke kan svare, kanskje fordi det ikke finnes svar. At Lindqvist ikke har gått lei, må vel skyldes at han har vært glad for at noen virkelig stilte han opp mot veggen og krevde utdypende svar.

Stefan Jonsson stiller langt flere spørsmål enn han får svar på, og det et er Jonsson som snakker mest i boken. Lindqvist kommenterer mest Jonssons lange resonnementer og spørsmål. En skal være godt kjent med Lindqvists bøker for å få fullt utbytte av samtalene mellom de to, men det gjør boken svært verdifull for de virkelig interesserte.

INGEN SJANGRE

Først på slutten av boken kommer Sven Lindqvist med noen klare meldinger og svar. Til sist i boken sier Jonsson litt oppgitt til Lindqvist at han i begynnelsen av samtalene spurte han om han kunne forklare sitt «grepp» fordi «jag ville veta hur ditt verk är tillverkat». Jonsson ønsket om å få svar på hvordan Lindqvists arbeidsmetode hadde utviklet seg til det Jonsson kaller en ny essaylitteratur og en ny forfatterrolle. Lindqvist svarer at han allerede i sin første bok, Ett förslag, formulerte det han fortsatt står ved. Det var «essäformen jag ville odla och förnya. Och det har jag gjort hela mitt liv». Han forklarer videre at det som er felles for hans beste bøker, er at de ikke tilhører noen sjanger – «de ligger utanför genrerna». Myten om Wu Tao-tzu er ikke en roman, ikke en selvbiografi, ikke en reiseskildring, ikke et litterært essay og ikke noe som kan karakteriseres konkret, svarer han. Han har aldri ønsket å tilpasse seg en sjanger fordi det fører til at leseren umiddelbart tilpasser sine forventninger til nettopp det. Ifølge Lindqvist skal leseren aldri være sikker på hva slags tekst han eller hun leser.[4] Det er det som holder leseren fanget.

VÆR KONKRET

Stefan Jonsson gir seg likevel ikke, han følger opp Lindqvists forklaring og spør om han ikke kan være mer konkret. Noen av Lindqvists råd er at en forfatter må skrive brev, være konkret, dramatisere stoffet, stryke sjargonger og også våge å være dårlig. Lindqvist har i andre sammenhenger hevdet at han alltid forsøker seg på noe som er enda vanskeligere enn det forrige han skrev. Akkurat dette har bidratt til at han aldri har blitt kvitt sin egen usikkerhet, og en slik usikkerhet kan være en god drivkraft.[5]

Ble vi klokere av dette? Stefan Jonsson knekte vel aldri koden – kanskje fordi det rett og slett ikke er noen kode som kan knekkes, eller fordi disse spørsmålene om forfatterskapet ikke kan besvares på noen abstrakt måte, men bare ved å skrive. Det er dette uforutsigbare som er knyttet til enkelte menneskers spesielle kreativitet, språkfølelse og evner, som Jonsson ikke kan fange, og som vel kanskje ikke kan konkretiseres. Vi kan bedømme Lindqvists evne til å skrive, hans kunnskapsinnhenting, gjennomføringsevne og uavhengighet, men kan vi forstå fullt hva han faktisk gjør med språket, hvordan han tenker og skriver?

Til tross for at Stefan Jonsson ikke har avdekket alle sider ved Sven Lindqvists forfatterskap, er Sanningskonst en viktig bok ikke bare for ihuga Lindqvist-lesere, men for alle som vil utvikle den virkelighetsbaserte sakprosaen som har lesernes oppmerksomhet som sitt viktigste mål.

Bjørn Westlie (69) er førstelektor ved Institutt for journalistikk og mediefag ved Oslo Metropolitan University.

Litteratur:

Sven Lindqvist

Myten om Wu Tao-tzu

Albert Bonniers Förlag, 1969

Sven Lindqvist

Av nyfikenhet öppnade jag dörren i muren. Reportage 1960–1990

Ordfront Förlag, 1991

Sven Lindqvist

Utrydd hver eneste jævel

Forlaget Oktober, 1995

Sven Lindqvist

Terra Nullius. En resa genom ingens land

Albert Bonniers Förlag, 2005

Sven Lindqvist og Stefan Jonsson

Sanningskonst. Samtal om ett författarskap

Albert Bonniers Förlag, 2018

[1] I mitt eksemplar av boken, den svenske originalutgaven i pocketformat, har jeg skrevet «28.11-1970».
[2] Lindqvist 1969: 143
[3] Lindqvist og Jonsson 2018: 9
[4] I den svenske teksten står det riktignok ikke «han eller hun», men «hen».
[5] Lindqvist og Jonsson 2018: 297