Til tross for at Aage Borchgrevinks bok En norsk tragedie var tenkt som et bidrag til diskusjonen om 22. juli, markerte den i realiteten slutten på diskusjonen. Ved å fremsette en ensidig patologisk forklaring på terrorhandlingene har Borchgrevink skapt trangere vilkår for mer overgripende, tverrfaglige forklaringer.(1)

24. august 2012 dømte Oslo tingrett Anders Behring Breivik til lovens strengeste straff, 21 år i forvaring. I domsavsigelsen blir terrorhandlingene i all hovedsak forklart som et utslag av en høyreekstrem ideologi. De forutgående 10 uker lange rettsforhandlingene hadde artet seg som en tvekamp mellom aktoratet, som la ned påstand om tvungent psykisk helsevern, og forsvaret, som gikk inn for at han skulle bli ansett (og dømt) som politisk aktivist. Aktoratet hadde lagt til grunn for sin prosedyre sakkyndigrapporten fra psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim, en rapport som konkluderte med at Behring Breivik hadde vært psykotisk på gjerningstidspunktene, og at han dermed var strafferettslig utilregnelig.

Denne psykiatrirapporten ble kraftig tilbakevist av retten, som i domsavsigelsen finner Behring Breivik tilregnelig og dermed gir ham den anerkjennelsen han hele tiden har søkt.(2) Dommen har gjort det mulig for ham å agere som politisk aktivist fra cellen i Ila fengsel og derfra holde gående en omfattende korrespondanse med høyreekstreme støttespillere i flere land.

Vel en måned etter at dommen falt, utkom imidlertid en bok som satte spørsmålstegn ved det bildet dommen hadde tegnet av gjerningsmannen, nemlig Aage Borchgrevinks En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya. Dette er en bok som tar mål av seg å forklare katastrofen som et resultat av den oppdragelsen Anders Behring Breivik ble utsatt for i løpet av barne- og ungdomsårene, og slik kaste lys over det «eruptive hatet som fikk så dødelige konsekvenser» (s. 7). Uten å havne i samme diagnostiske fallgruve som Husby og Sørheims psykiatrirapport gjør Borchgrevink psykologien relevant som forståelseshorisont for 22. juli-hendelsene.

For å kunne realisere sin målsetting måtte Borchgrevink gå inn i privatsfæren til Behring Breivik og familien og offentliggjøre rapporter fra Statens senter for barne- og ungdomspsykiatri (SSBU) fra begynnelsen av 1980-tallet. Han frakjenner ikke Behring Breivik det individuelle ansvaret for terrorhandlingene, men går langt i retning av å stemple moren som skyldig i grov omsorgssvikt og emosjonell mishandling. Her trer han utvilsomt inn i en etisk gråsone, og flere anmeldere har anklaget ham for overtramp i og med at han navngir moren og med utgangspunkt i SSBU-rapporten beskriver henne som en kvinne med en «borderline personlighetsstruktur».

Forfatterens hovedfortjeneste er at han så tydelig påviser barndomsopplevelsenes betydning for karakterutviklingen. Med det bidrar han til å dekonstruere den politiske aktivisten Anders Behring Breivik, slik at han i stedet fremstår som en av samfunnets tapere. Borchgrevink vil undersøke hvor hatet eller raseriet som utløste terroren, kommer fra, og mener å kunne dokumentere at det har sin opprinnelse i terroristens traumatiserte barndom. Denne tilnærmingen innebærer imidlertid en risiko for å overbetone barndommen både som individuell erfaring og som formende periode for resten av livet. Individets karaktertrekk er ikke ferdigutviklet i en alder av fire, slik man får inntrykk av at forfatteren forestiller seg i dette tilfellet. For å fremstille Anders Behring Breiviks karakter som fiksert i tidlig barndom går forfatteren til det skritt å spore opp psykiske lidelser både hos mor og mormor, og antyde at gutten er genetisk disponert for sinnsforstyrrelser, med henvisning til psykoanalytikeren Peter Fonagys teori om tregenerasjons-effekter (Fonagy 1999).

Hva med sosialiseringen i ungdomstiden?
Som et alternativ til den psykologiske vendingen debatten om 22. juli tok etter Borchgrevinks bok, vil jeg anlegge et sosialpsykologisk perspektiv på terrorhandlingene: Når vi skal tolke andres atferd, må vi gå bakenfor den enkeltes biografi og forsøke å bestemme vedkommendes sosiale posisjon og status.(3)

Det er denne interaksjonen som uteblir i Borchgrevinks beskrivelse av det han kaller Behring Breiviks dannelseshistorie. Guttens habitus – for å benytte Bourdieus begrep – blir der bestemt som en psykologisk størrelse og fastslått en gang for alle med uttalelsen fra SSBU (s. 42): «Anders er blitt et kontaktavvergende, litt engstelig, passivt barn, men med et manisk preget forsvar med rastløs aktivitet og et påtatt, avvergende smil.» Når forfatteren rekonstruerer guttens oppvekstmiljø på grunnlag av den selvbiografiske delen av det manifestet som terroristen publiserte før han gikk til aksjon, samt intervjuer med sentrale vitner, er det lett å oppfatte det hele som scener og tablåer forfatteren har arrangert, enten for å sette guttens avvikende karakter i relieff eller for å foregripe terrorhandlingene.

Slik blir dannelseshistorien en serie episodiske beskrivelser av hvordan Anders Behring Breivik utfolder sin «karakter» i møte med de ulike miljøene han vanket i gjennom ungdomsårene – taggerne, hiphoperne, skolemiljøet på Ris, Tåsengjengen – og de kodene som gjaldt i de ulike miljøene. Dette er ypperlige beskrivelser som alle har samme utgang: at gutten ikke forstår det sosiale spillet i det aktuelle miljøet og dermed blir stilt eller stiller seg selv utenfor.

Bare få ganger gir Borchgrevink fullt spillerom til interaksjonen mellom individet og det omgivende sosiale systemet. Det skjer i beskrivelsen av skolemiljøet på Ris, som han omtaler som «en skole med klasse» (s. 88 ff.). Ti år før Behring Breivik begynte på Ris, hadde skolen en elev som var kjent som «grisepasserens sønn». Denne eleven var innflytter og bodde sammen med sin alenemor «på en ikke særlig glamorøs adresse nede i byen». Han ble frosset ut og sluttet på skolen etter også å ha fått noen faglige nedturer. Etter at han ble rekruttert til et høyreekstremt miljø midt på åttitallet, utførte han et dynamittangrep på en moské på Frogner og endte på Ullersmo landsfengsel (s. 93 ff.).

Overklassemiljøet på Ris hadde klare politiske og ideologiske overtoner. Lærere og elever gjorde felles front mot okkupasjonsmakten under siste verdenskrig. I skolegården står en granittbauta der det er risset inn navn, fødsels- og dødsdatoer på 33 unge menn og en kvinne, samt stedet der de tidligere Ris-elevene falt under krigen. Langs Holmenkollbanen, T-banelinjen der Ris er en av stasjonene, bodde mange av motstandsheltene fra krigen. Selv om mye hadde endret seg på 1990-tallet, da Anders Behring Breivik gikk på Ris ungdomsskole, var klasseskillet like reelt. Nå var imidlertid det ideologiske hegemoniet overtatt av Jonas Gahr Støre, tidligere elev ved Ris ungdomsskole, og hans likesinnede. De kondisjonerte bifalt den sosialdemokratiske tenkemåten, slik den ble satt ut i livet av Gro Harlem Brundtland på 1980- og 1990-tallet, og videreført på 2000-tallet med Jens Stoltenberg som statsminister. Slik antyder Borchgrevink muligheten av å forklare outsidernes kriminelle handlinger som et klasseopprør, som en kamp rettet mot grupper de aldri klarte å få innpass i.

Borchgrevinks bok byr også på en informativ idéhistorisk drøfting av den tenkningen vi blir konfrontert med i Behring Breiviks manifest. Forfatteren nøyer seg ikke med å dokumentere hans gjeld til «nettets dommedagsprofeter», først og fremst Fjordman, som publiserte essays på bloggene Gates of Vienna og The Brussels Journal, og som ble en slags intellektuell storebror, og dernest den tretti år eldre Hans Rustad – «islamkritikernes norske gudfar» – som ble en farsfigur for ham (s. 168 ff.). Linjene blir trukket tilbake til den norske oksidentalismen, som hadde røtter i japanske akademikere og intellektuelles konferanse i Kyoto i 1942 med temaet «Hvordan skal vi overvinne moderniteten?». Deres hat mot Vesten – definert som liberalisme, individualisme, kapitalisme og sekularisme – hadde et norsk motstykke i Nasjonal Samling med Vidkun Quisling som talsmann for et modernitetskritisk og fascistisk partiprogram. Det var også en forløper for islamistisk ekstremisme slik den er blitt utlagt av Osama bin Laden og Sayyid Qutb. Et sentralt element i oksidentalisme-tankegangen er fremstillingen av seg selv og meningsfellene som de få utvalgte som dreper i nødverge. Denne nødvergeretten påberopte Behring Breivik seg ved flere anledninger.

Sosialisering via Internett
Likeledes er sosialiseringstemaet vel ivaretatt i Borchgrevinks beskrivelse av Anders Behring Breiviks forhold til dataspill etter at han flyttet inn på gutterommet i morens leilighet i Hoffsveien (s. 154 ff.). Forfatteren viser hvordan Behring Breivik bygde opp kompetanse som spiller i online-rollespillet World of Warcraft – kompetanse innen logistikk og planlegging og som laugsleder for laget Virtue. Etter hvert brukte han mer tid på Modern Warfare 2, som er et førstepersonsskytespill i Call of Duty-serien, der han etter eget utsagn skaffet seg skytetrening. Borchgrevink demonstrerer hvordan denne dataverdenen slår inn i Behring Breiviks eget tekstunivers i form av konstruerte rangordninger og militære og sivile ordener for å belønne prestasjoner, samt terminologi for bruk av våpen og statistiske kalkyler. Ikke mindre overbevisende er Borchgrevinks drøfting av forholdet mellom spillverdenen og den virkelige verdenen i Behring Breiviks tilfelle:

«Når du har tilbrakt kanskje et år eller mer foran skjermen, er virkeligheten, real life eller RL, bare en av flere parallelle verdener, nok et vindu på skjermen. Et vindu det ikke nødvendigvis er særlig fristende å trykke på for å åpne.» (s. 158)

Kanskje er dette det viktigste bidraget i Borchgrevinks analyse av terroristens livsløp: dokumentasjonen av hvordan spillverdenen gradvis overtar virkelighetens plass fordi den er langt mer attraktiv. Etter flere års engasjement i spillverdenen går terroristens identitet mer og mer i ett med de avatarene han skaper i spillene, og under massakren på Utøya er han «Andrew Berwick, Justiciary Knight Commander, Knights Templar Europe».

Det utvider også vår horisont når Borchgrevink sammenligner terrorangrepet med plottet i James Camerons film Avatar fra 2009. Ifølge forfatteren uttrykker filmen «en generasjon av lengtende dataspilleres drøm om å bli sin avatar» (s. 163). Slik han ser det, gjennomgikk Behring Breivik den samme transformasjonen som hovedpersonen Jake i Avatar. Når sammenligningen likevel blir utilstrekkelig, er det fordi den ikke peker videre til faktiske personer som har brukt dataverdenen som et tilfluktssted når den fysiske verdenen har gått dem imot, og som har omsatt sine spillerfaringer i for eksempel skolemassakrer.

En slik person var 20-åringen Adam Lanza, som 14. desember 2012 tok livet av 26 personer, hvorav 20 barn i alderen fem til ti, på en barneskole i Connecticut i USA. (4) I likhet med Anders Behring Breivik var han oppslukt av voldelige dataspill, uten at spilleavhengigheten kan forklare hvorfor han drepte alle barna og seg selv. Også her handlet det om mental helse: Han skal ha blitt medisinert siden han var 10 år gammel, og etter foreldrenes skilsmisse tilbrakte han mye tid alene. Fotografiet som verserer i mediene av Lanza sammen med medelever, viser en skikkelse som ikke hører sammen med de andre. Han har vidt oppsperrede øyne og hule kinn, den unormalt tynne kroppen er kledd i en avstikkende sekkeformet drakt, han har et stort hjelm-lignende hodeplagg med bred brem og ser ut som om han kommer fra en annen planet.

Disse to katastrofene skriver seg inn i rekken av massakre utført av enkeltindivider i flere vestlige land i løpet av de siste par tiårene. Nærmest oss både i tid og rom er to finske skolemassakrer som fant sted i Jokela i 2007 og i Kauhajoki i 2008. De to finske skoleelevene Pekka-Eric Auvinen og Matti Juhani Saari gikk – hver for seg – til angrep på sine respektive skoler og skjøt og drepte mange av sine medelever og lærere (og seg selv). Begge hadde opplevd lange perioder med mobbing og var behandlet for depresjon, enten av psykolog eller ved hjelp av medisiner. Begge var uten sosialt nettverk og synes helt å ha manglet sosial kompetanse (Østerud 2009 og 2012, Vettenranta 2012a og 2012b, Fangen 2012, Ottosen og Andenæs Bull 2012).

I likhet med Behring Breivik la Auvinen ut et manifest på Internett der han redegjorde for sine motiver. I manifestet gir han uttrykk for sitt hat til menneskeheten og beskriver seg selv som et overmenneske og en «naturlig utvelger» som vil «eliminere alle jeg ser som ikke passer inn, som er en skam for menneskeheten og som har feilet i den naturlige utvelgelsen». På Youtube la han samtidig ut videomateriale han hadde lastet opp, inkludert filmklipp fra skolemassakren på Columbine High School i USA og filmer av seg selv der han varsler massakren og hyller de to amerikanske drapsmennene. Betegnende nok var «NaturalSelector 89» et av de spillernavnene Auvinen benyttet når han deltok i det flerspillerbaserte krigsspillet Battlefield 2, noe han gjorde ofte og senest en time før han gikk til aksjon.

Saari etterlot seg to håndskrevne notater der han begrunnet skoleskytingen med at han hatet menneskeheten. Med henvisning til våpenet han brukte under skytingen, ytret han seg slik: «Løsningen er Walther 22.» Det fremgikk også av notatene at han hadde planlagt massakren i seks år. I ukene før massakren hadde han lagt ut skytevideoer på Youtube der han avfyrer flere skuddserier; på en av dem skyter han mot kameraet og ytrer de advarende ordene: «Du blir den neste som dør.»

Etter hvert er det kommet frem at Auvinen og Saari hadde kontakt med hverandre på e-post. En av dem formulerte seg slik: «Vi gjør det sammen, og hvis ikke det lykkes for meg, så klarer du det sikkert.» Begge tilhørte en gruppe som var aktive på Youtube og i det finske sosiale nettverket IRC-Galleria, som også hadde medlemmer fra Tyskland og USA, og der medlemmene utvekslet videoer som handlet om tidligere skoleskytinger. Både Auvinen og Saari hadde utviklet en misantropisk identitet som de opprettholdt dels gjennom deltakelse i det voldelige dataspillet Battlefield 2, og dels gjennom en felles interesse for videomateriale om skolemassakrer. Slik ble Internett et tilfluktssted der de kunne få utløp for sine sære interesser samt oppnå en form for bekreftelse på sine storhetstanker gjennom den oppmerksomhet de fikk fra andre nettbrukere.

Flere av skolemassakrene som er synliggjort i det videomaterialet Auvinen og Saari hadde tilgang til, er blitt analysert i en amerikansk bok med tittelen Deadly Lessons. Understanding Lethal School Violence, som kom ut i 2002. Den er redigert av Mark H. Moore og inneholder seks casestudier av skolemassakrer i Skottland, USA, Canada og Tyskland. Det er betydelige forskjeller mellom de seks tilfellene som blir beskrevet i boken, men to trekk later til å være felles. Det ene er at det er småsteder som rammes, lokalsamfunn med god økonomi og betydelig sosial kapital i den forstand at de er lite utsatt for vold og kriminalitet. Det andre er at det er stor avstand mellom voksenkulturen og ungdomskulturen. Foreldre og lærere hadde liten forståelse for ungdommens sårbarhet i møte med sosiale endringer i lokalsamfunnet, hevdet forskerne.

Casestudiene handler med andre ord om seks velintegrerte småsamfunn som i dagens høye utviklingstakt har problemer med å sosialisere sine yngre medlemmer. Voksengenerasjonen som de unge står overfor i hjemmet og på skolen, viser liten forståelse og respekt for det de unge representerer; og de mest sårbare av dem kan komme til å føle seg desavuert og utdefinert. Denne forklaringen kan være gyldig også for de to finske massakrene, som inntraff flere år etter at Moores bok kom ut. Både Jokela, et tettsted i pendleavstand fra Helsingfors, og Kauhajoki, en liten by i Vest-Finland, later til å ha vært velintegrerte lokalsamfunn.

Sosial deklassering som forklaring
Kan denne forklaringen være relevant også for massakren på Utøya? Som nevnt inneholder Borchgrevinks psykologiserende fortelling også enkelte sosiologiske observasjoner av vestkanten i Oslo: «Glansbildet av ekteskapet mellom rikdom og kultur, det lykkelige landet med de store hagene, er så sterkt at selv folk på vestkanten ofte tror på det, selv om virkeligheten nok er mer sammensatt.» (s. 37) Behring Breivik oppfatter selv bakgrunnen fra vestkanten som et adelsmerke: «Jeg er fra Oslos vestkant, og de fleste av mine venner er fra privilegerte familier (middel- eller høyere middelklasse). Det er flere ting som skiller oss fra de mindre privilegerte familiene på østkanten. Det viktigste er etikken og prinsippene du mottar fra omgivelsene dine.» (s. 57) «Fra slike høyder blir fallet desto større og skyggene desto lengre,» hevder Borchgrevink, for «vestkanten er rett og slett ikke et godt sted å mislykkes.»

Her overskrider Borchgrevink den individualpsykologiske forklaringen og bringer på bane deklassering, dvs. tap av sosial posisjon og status, som en mulig forklaring på de terrorhandlingene som har rammet oss. (5) Men så lenge forklaringen ensidig fokuserer på individet Behring Breivik, gir den et heller magert læringsutbytte for alle som vil bidra til å forebygge nye terrorangrep. I stedet for å foreta en sammenligning med andre terrorangrep og undersøke hvorvidt det er mulig å peke på fellestrekk, nøyer forfatteren seg med å hevde at terroren kunne ha vært avverget dersom barnevernet ikke hadde vært så unnfallent etter observasjonen ved SSBU i 1983. Dette er en altfor enkel forklaring. Kan den omfordelingen av sosial kapital som nyliberalismen har ført med seg, og den stadig økende ulikheten mellom samfunnsklassene være en forklarende fellesnevner? Og kan det stadig økende presset på enkeltindividet til å skape seg selv, til å utvikle en unik identitet, kombinert med mulighetene som digitale medier gir til iscenesettelse av selvet, være en annen fellesnevner?

Den sammenfattende analysen som Mark H. Moore presenterer i innledningskapitlet til den nevnte boken Deadly Lessons. Understanding Lethal School Violence, utgjør et første skritt mot en sosiologisk teoretisering av ungdomsterroren i vår tid. Teorien må imidlertid ajourføres og videreutvikles, og den terroren vi har vært utsatt for, kan være et egnet utgangspunkt for dette. Er det ikke nettopp det Aage Borchgrevink stiller i utsikt når han i søknaden han sendte til Fritt Ord i september 2011, formulerer seg slik (søknaden er gjengitt i boken s. 334)?:

«Utgangspunktet er at katastrofen ikke bare var et utslag av sinnslidelse på individplan (slik den tidligere Times-redaktøren Simon Jenkins påsto i The Guardian), men også et uttrykk for en reaksjon på globalisering og modernitet.»

Den boken han har skrevet, oppfyller første del av prosjektplanen, men det andre temaet – det han omtaler som «reaksjon på globalisering og modernitet» – kommer boken bare sporadisk inn på. Det handler om sosialiseringen utenfor hjemmet, den såkalte sekundærsosialiseringen som foregår gjennom hele livsløpet, og som forandrer en persons holdninger etter hvert som vedkommende lærer nye ting og begreper.

Den problematiske crossover-sjangeren og resepsjonen av den
Når Aage Borchgrevink gjør den traumatiske barndommen til selve nøkkelen til forståelsen av Behring Breiviks terrorhandlinger, reduserer han kompleksiteten i vår tids ungdomsterror. Debatten om «hullene i samfunnsveven» som forfatteren inviterer til i forordet, har uteblitt, og vi har i stedet fått en polarisert anmelderdebatt om holdbarheten til hypotesen hans, etikken i omgangen med konfidensiell informasjon og sjangeren han skrev i. På den ene siden markedsførte forlaget Borchgrevinks bok som «den definitive historien om 22. juli», og flere anmeldere har sluttet seg til denne vurderingen og sett gjennom fingrene med at forfatteren utleverer Behring Breiviks mor. Boken ble dessuten nominert til Brageprisen i klassen for sakprosa og fikk kritikerprisen noen måneder senere. På den andre siden er det flere anmeldere som har stilt seg kritisk ikke bare til karakterdrapet på Behring Breiviks mor og utnyttelsen av konfidensielle sykejournaler, men også til den psykologiske reduksjonismen de mener å finne i hans forklaringer. (6)

Mest kritisk av alle er Kaj Skagens anmeldelse i Dag og Tid 02.11.2012, der han motsier forlaget og konkluderer med at «det er definitivt ikkje historia om 22. juli». I tillegg til de nevnte ankepunktene peker Skagen på at «mykje av boka er halden i ein stil som ligg nærare kriminalgenren enn faktalitteraturen», noe som svekker hans tiltro til historien. Skagen er ikke den første som reagerer på sjangeren Borchgrevink har valgt å skrive i. Det å skrive en form for skjønnlitterær dokumentarisme fører gjerne til at man krysser grensene til privatlivet, og dermed beveger Borchgrevink seg inn i et etisk og juridisk minefelt. Det fikk opphavspersonen til denne blandingssjangeren, Åsne Seierstad, smertelig erfare da bokhandleren som var modell for hovedpersonen i Bokhandleren i Kabul, gikk til søksmål mot henne. Også Karl Ove Knausgård har måttet leve med trusler om søksmål.

Det som trolig amputerer debatten om «hullene i samfunnsveven», er usikkerheten Skagen og andre lesere opplever i møtet med tekster som er skrevet i denne crossover-sjangeren. Dette gjelder i like høy grad tanker som Seierstad tillegger bokhandlerens kone, samt Knausgårds iscenesettelse av faren og sin nærmeste familie i første bind av Min kamp, som det gjelder Borchgrevinks gjengivelse av situasjonsreplikker og tanker hos både hoved- og bipersoner. Forfatteren nøyer seg ikke med å leve seg inn i personenes tankegang, slik romanforfattere gjerne gjør, men tillater seg også å trekke inn parallelle biografier fra fiksjonsverdenen når faktagrunnlaget er for spinkelt. Han søker belegg for tolkningen av terroristens karakter og livsløp i kunsten (Mona Lisas smil), filmer (The Matrix, Fight Club) og skjønnlitterære verker (Cervantes, Houellebecq, Easton Ellis, Palahniuk, Mishima). Særlig vekt legger han på romanfiguren Wilfred «Lillelord» Sagens livsløp, som han oppfatter som parallelt til Behring Breiviks. I Lillelord-trilogien har Johan Borgen tegnet portrettet av en norsk nazist som vokser opp i et rikmannshjem på vestkanten, også han uten en far og involvert i kriminalitet gjennom deltakelse i ungdomsgjenger på østkanten av byen. Den samme splittelsen mener Borchgrevink å kunne identifisere i Behring Breiviks personlighet.

Som nevnt er et av de viktigste poengene i Borchgrevinks analyse av terroristens livsløp det forhold at spillverdenen gradvis overtok virkelighetens plass, eller – som han formulerer det – Behring Breivik «tok steget inn i sin egen avatar» (s. 164). Når det å viske ut skillet mellom det virtuelle og det reelle, mellom fiksjon og virkelighet, tolkes som det fatale feilgrepet i terroristens livsløp, virker det kuriøst at forfatteren selv forkludrer dette skillet i sin litterære dokumentarprosa. En kritisk leser vil holde tilbake sin vurdering av saken inntil han er trygg på at fremstillingen bygger på fakta.

La meg benytte et vitenskapsteoretisk resonnement for å vise hva som står på spill her. I humanvitenskapene er hermeneutikken den metoden som anvendes for å forstå gjenstander og verker samt menneskene bak dem. Det dreier seg om å fortolke eller skape mening ut av menneskeskapte produkter som ytringer, tekster eller handlinger. Men å spørre etter meningen i et utsagn er ikke det samme som å teste den mot virkeligheten for å finne ut hvorvidt den er sann. Det kreves andre metodiske grep hvis målet er å studere relasjonen mellom mennesker og samfunn med sikte på å forklare holdninger og handlinger i det virkelige liv.

I all hovedsak går Borchgrevink hermeneutikkens ærend når han beskriver Behring Breiviks livsløp. Hans ambisjon er å «forstå 22. juli», ja endog «bidra til en dypere forståelse», som det heter i forordet. Til det har Borchgrevink helt spesielle forutsetninger fordi han skriver om individer som eksisterer innenfor samme historiske, kulturelle og språklige forståelseshorisont som han selv. Han har vokst opp i det samme miljøet, gått på Ris ungdomsskole (riktignok ti år før Breivik) og frekventert de samme utestedene omkring Solli plass. Men ambisjonen strekker seg lenger enn til å forstå: Borchgrevink vil også avdekke elementer som han mener «kaster lys over det eruptive hatet som fikk så dødelige konsekvenser». I den grad dette handler om å forklare terrorhandlingene vil det være påkrevet med objektiverende skildringer av aktørenes sosiale posisjon og kontekst.

Den uklare målsettingen kombinert med det uklare skillet mellom fiksjon og fakta innbyr til debatt om den formen Borchgrevink har valgt, snarere enn innholdet. Kanskje det er grunnen til at boken som var tenkt som et bidrag til diskusjonen om 22. juli, i realiteten markerte slutten på diskusjonen.

Med fare for å fremstå som selvpromoterende: Den essaysamlingen jeg redigerte og publiserte høsten 2012 under tittelen 22. juli. Forstå – forklare – foregripe, representerer en kontrast til Borchgrevinks bok. Den inneholder 12 vitenskapelige essays som forsøker å forstå terroren som rammet oss, i lys av den nyliberalistiske politikken som har fulgt i kjølvannet av globalisering og flytende modernitet. Flere av bidragene peker på sosiale og institusjonelle endringer og drøfter konsekvensene av dem:

– Globaliseringen har ført til en forvitring av verdigrunnlaget i vårt land og gjort det vanskeligere for den enkelte å etablere en stabil identitet.

– Den økende pluraliseringen og individualiseringen i samfunnet produserer outsidere eller tapere som opplever skam og følgelig isolerer seg fra fellesskapet.

– Den feminiseringen av samfunnet som har vært et ledd i moderniseringsprosjektet, har ført til at mannsrollen er blitt tvetydig og motsetningsfylt.

– Utviklingen av digitale teknologier som datamaskinen og Internett har skapt nye arenaer for formidling og utveksling av informasjon på tvers av landegrensene samt virtuelle rom som innbyr til selvfremstilling og iscenesettelse.

Enkelte av bidragsyterne forsøker å forstå terroren i lys av slike samfunnsmessige utviklingstrekk, andre forsøker med utgangspunkt i bakgrunnsfaktorer som sosial klasse, kjønn og ideologi å analysere og forklare den. Skal vi kunne forebygge terror utført av ungdom, må vi rette søkelyset mot det samfunnet terroristen er sosialisert inn i. Vi må vurdere om sosialiseringsinstanser som hjem, barnehage, skole, jevnaldringsgruppe og medier kan ha vært dysfunksjonelle.

Utøya – et ideologisk landskap
En analytisk og kritisk debatt om 22. juli-terroren med sikte på å forebygge lignende terroranslag stiller krav ikke bare til sjangeren den utfolder seg i, men også til det intellektuelle klimaet som omgir den. Det er grunn til å spørre om det intellektuelle klimaet Borchgrevink har skapt omkring Utøya-tragedien, vil kunne fremme en slik debatt. Kaj Skagen beskylder ham for å opphøye sosialdemokratisk politikk til en helgenlegende (Skagen 2012):

«Dei norske sosialdemokratane er ein stor, moralsk blendakvit flokk, som under Støre og Stoltenbergs leiing vil forma om heile nasjonen til «det nye norske vi», ein multietnisk og regnbogefarga flokk med ein felles og «ny norsk identitet», ei moderne realisering av ideala frå den franske revolusjonen om fridom, likskap og brorskap for alle «uansett opphav, rase, kjønn og religion», kanskje unnateke vampyrane på vestkanten (s. 202). […] Denne idylliseringa av den sosiale røynda er fatal for forteljinga. For når sosialismen, likestillinga og fleirkulturen vert framstilte utan skuggesider, misser og Breiviks prosjekt all sosial dimensjon.»

Denne idylliseringen manifesterer seg gjennom strukturen i En norsk tragedie, som i det store og hele består i en alternering mellom kapitler som beskriver dagliglivet på AUFs sommerleir på Utøya, og kapitler som redegjør for Behring Breviks vei til terrorhandlingene 22. juli. I de fem-seks siste kapitlene veksler beskrivelsene mellom de heltemodige redningsaksjonene og barbariet på terror-åstedet. Denne kontraststrukturen gir seg også uttrykk i at forfatteren introduserer en slags idealtypisk motpol til terroristen, nemlig bystyrerepresentanten fra Stavanger, Arshad Mubarak Ali, med foreldre fra Sri Lanka. Vi får vite at Arshad vokste opp under krysspresset mellom foreldrenes kultur og det norske samfunnet. Via en dannelsesreise til Mekka fikk han øynene opp for de undertrykkende mekanismene i det fundamentalistiske saudiarabiske samfunnet. Vel hjemme i Norge valgte han en moderat form for islam og begynte å studere historie ved Universitetet i Oslo. I 2008 ga han ut en diktsamling og ble kulturredaktør for Studentmediene i Stavanger. Han arbeidet også som journalist for Stavanger Aftenblad og rapporterte fra Sri Lanka. Samtidig satt han i bystyret i Stavanger og var aktiv i Oslo AUF. På Utøya spilte han en sentral rolle i kraft av å være valgkampsekretær og delegasjonsleder for Oslo AUF.

I Borchgrevinks bok fremstår Arshad som sinnbildet på det nye multikulturelle Norge: Han blir beskrevet som et velintegrert medlem av Stavanger bystyre og som en person som engasjerer seg i problemet med antisemittisme i Oslo-skolene og kritiserer saudisk dobbeltmoral overfor troende muslimer. Sammen med Hadia Tajik, nåværende kulturminister, og Prableen Kaur, bystyrerepresentant i Oslo og kåret til Årets nordmann i 2011, blir Arshad her pekt på som en av de unge som vil komme til å løfte arven etter Gro.

Borchgrevink trekker en linje fra Arbeiderpartiets koryfeer Gro Harlem Brundtland, Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre, som alle besøkte AUF-leiren før terroranslaget, og til ungdommene som deltok denne sommeren. Ved å knytte an til Arbeiderpartiets stolte historie og til ungdomspartiets etablering av sommerleiren på Utøya i 1950 maner Borchgrevink frem et ideologisk landskap – selv bruker han betegnelser som «utopi» eller «paradis».

Det er nærliggende å oppfatte Borchgrevinks bok som en hyllest til arbeiderbevegelsen og Arbeiderpartiets integreringspolitikk. Aps politikk, slik den kommer til uttrykk i aktivitetene på sommerleiren, representerer selve innbegrepet av det samholdet som Behring Brevik aldri klarte å få del i. I sluttkapitlene får denne politikken også et islett av heroisme og internasjonal solidaritet når forfatteren parallellfører innsatsen til leirleder Ida Spjelkavik og Norsk Folkehjelps representant Anne-Berit Stavenes med heltedådene til to frivillige båtførere, dansken Allan Søndergaard Jensen og Erik Øvergaard. Tidligere er vi blitt minnet på at Norsk Folkehjelp er LOs humanitære hjelpeorganisasjon som har utført oppdrag i mange internasjonale konfliktområder.

Mon det ikke er rundt temaet idyllisering debatten om terroren 22. juli burde starte?(7) Som nevnt gir Borchgrevink i forordet uttrykk for at han ønsker å bidra til å tette «hullene i samfunnsveven», og at det er om å gjøre å skaffe til veie kunnskap om hvor «hullene befinner seg». Siktemålet er med andre ord å reparere og forebygge, men bidrar hans bok egentlig til det? Den bidrar ved å gi oss et tydeligere bilde av den biografiske komponenten i terroren, men den har mindre kunnskap å tilføre av det slaget som kan hjelpe oss til å tette samfunnsveven.

Tydeligere enn noen har Borchgrevink pekt på det som er Behring Breiviks vanskjebne, hans utenforskap – det at han stadig har opplevd å stå utenfor fellesskapet. Trolig er det mange andre som også opplever det; enkelte av dem har gitt uttrykk for at de sympatiserer med terroristen. Når det sies så eksplisitt som her hvor det ideologiske hegemoniet ligger, hva det innebærer å være politisk korrekt i Norge, vil mange kunne føle seg utdefinert. Det gjelder ikke bare personer som har andre politiske preferanser eller et annet syn på innvandringspolitikken, men også personer som selv bærer sorg og føler at deres sorg er kommet i skyggen av landesorgen over Utøya-ofrene.

På den ene siden befester Borchgrevink det ideologiske hegemoniet i vårt land, på den andre siden låser han Behring Breivik fast i en outsiderposisjon. Slik bekrefter denne analysen Behring Breiviks egen opplevelse av å være satt utenfor det norske samfunnet. Samtidig dementerer analysen den erkjennelsen som ligger i formuleringen «han er en av oss», en formulering som ble svært utbredt etter at terroristens identitet ble kjent.

Burde ikke analysen snarere forankres i erkjennelsen av at Behring Breivik er formet i de samme institusjonene som dagens ungdom, at terroren er et produkt av den kulturen og det samfunnet vi har frembrakt? I sin leder «Stillheten etterpå» i Samtiden 03/2012, s. 2 etterlyser Cathrine Sandnes en slik analyse: «Det er som om vi vegrer oss for å gå inn i det åpenbare spørsmålet: På hvilken måte er denne hendelsen, denne dagen, et resultat av oss selv, tiden vi lever i, holdningene vi målbærer?» Og burde ikke den politiske debatten etter 22. juli ta sikte på å skape dialog mellom ulike politiske posisjoner slik at vi unngår å låse oss i polariserte fronter?

Noter:

1.
Det er mange som har lest og kommentert tidligere versjoner av dette essayet: Ture Schwebs, Tore Slaatta, Bjarne Hansen, Kari Jegerstedt, Tom Egil Hverven, Einar Plyhn, Anne Birgitta Nilsen, Rune Ottosen og Per Østerud. Jeg skylder dem alle stor takk for konstruktiv kritikk.

2.
I avvisningen av Husby og Sørheims rapport (rettspsykiatrisk erklæring avgitt 29.11.2011 til Oslo tingrett) støtter domsavsigelsen seg på argumentasjonen til Agnar Aspaas og Terje Tørrissen i den andre sakkyndigrapporten (rettspsykiatrisk erklæring avgitt 10.04.2012 til Oslo tingrett), som konkluderer med at Behring Breivik er tilregnelig, men har en narsissistisk og dyssosial personlighetsforstyrrelse. Likevel understrekes det i domsavsigelsen at «[d]et faller utenfor lovens bevistema å ta stilling til om hvorvidt tiltaltes grufulle terrorhandlinger har en dypere psykologisk årsak».

3.
Jeg er her inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieu, som lanserte begrepet habitus for å betegne den praktiske logikken vi utfolder når vi handler (Bourdieu 1977). Vår habitus er på den ene siden betinget av de historiske og sosiale forhold den formes under, på den andre siden gir den spillerom for vårt eget initiativ.

4.
Kulturforskeren Thorvald Sirnes har sammenlignet Adam Lanza med Behring Breivik (Sirnes 2013). I ettertid er det kommet frem at Lanza hadde utarbeidet en detaljert liste over 500 av verdens verste drapsmenn med informasjon om hvor mange de hadde drept, og hva slags våpen de hadde brukt. Anders Behring Brevik var en av personene på Lanzas liste.

5.
Dette er også temaet i historikeren Nils Rune Langelands analyse i artikkelen «Taparen frå Oslo vest» i Dag og tid 10.08.2011, der han karakteriserer Behring Breivik som «personifiseringa av vestkantens skitne, heslege bakside – den nakne angsten og hatet som gjærar i den trugande deklasseringa».

6.
Dette er hovedpoenget i Arnhild Skres anmeldelse «Kompleks og eindimensjonal» på nrk.no (nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.8353670).

7.
Det var denne debatten jeg etterlyste i kronikken «På tide med analyse» i Dagbladet 24.04.2012. I boken 22. juli. Forstå – forklare – forebygge, som jeg redigerte og publiserte i 2012, har de 12 bidragsyterne forsøkt å reise en slik debatt.

Litteratur

Agnar Aspaas og Terje Tørrissen
Rettspsykiatrisk erklæring til Oslo tingrett
Avgitt 10.04.2012

Aage Borchgrevink
En norsk tragedie. Anders Behring Breivik og veiene til Utøya
Gyldendal 2012

Pierre Bourdieu
Outline of a Theory of Practice
Cambridge University Press 1977

Katrine Fangen
«Mellom konspirasjonsteori og galskap»
I: Svein Østerud (red.). 22. juli. Forstå – forklare – forebygge: 178-198
Abstrakt forlag 2012

Peter Fonagy
«Transgenerational Consistencies of Attachment. A New Theory»
dspp.com/papers/fonagy2.htm
Washington 1999

Torgeir Husby og Synne Sørheim
Rettspsykiatrisk erklæring til Oslo tingrett
Avgitt 29.11.2011

Karl Ove Knausgård
Min kamp. Første bind
Cappelen Damm 2009

Nils Rune Langeland
«Taparen frå Oslo vest»
Dag og Tid 10.8.2011

Mark H. Moore (red.)
Deadly Lessons. Understanding Lethal School Violence. Case Studies of School Violence Committee National Academies Press 2003

Rune Ottosen og Cathrine Andenæs Bull
«Hvordan forklare %det uforståelige&? En analyse av 22. juli-hendelsene i Dagbladet og Aftenposten»
I: Svein Østerud (red.). 22. juli. Forstå – forklare – forebygge: 246-270
Abstrakt forlag 2012

Åsne Seierstad
Bokhandleren i Kabul
Cappelen 2003

Thorvald Sirnes
«Outsiderne slår tilbake?»
Kronikk i Dagbladet 04.01.2013

Kaj Skagen
«Definitivt ikkje historia om 22. juli»
Dag og Tid 02.11.2012

Arnhild Skre
«Kompleks og eindimensjonal»
nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.8353670

Tingrettens dom i saken mot Anders Behring Breivik 24.12.2012

Soilikki Vettenranta
«Medias møte med katastrofenes unge ofre»
I: Soilikki Vettenranta og Vegard Frantzen (red.). Mediepedagogikk. Refleksjoner om teori og praksis Tapir Akademisk Forlag 2012

Soilikki Vettenranta
«Statlige sorgriter og kollektiv smerte»
I: Svein Østerud (red.). 22. juli. Forstå – forklare – forebygge: 271-288
Abstrakt forlag 2012

Svein Østerud
«En didaktikk for demokratisk dannelse»
I: Svein Østerud (red.). ENTER. Veien mot en IKT-didaktikk: 191-213
Gyldendal Akademisk 2009

Svein Østerud
«Terror via maske og spill»
I: Svein Østerud (red.). 22. juli. Forstå – forklare – forebygge: 117-149
Abstrakt forlag 2012

Svein Østerud
«På tide med analyse»
Kronikk i Dagbladet 24.04.2012