De senere årenes internasjonale bølge av bøker om modernisme på begge sider av jernteppet har utfordret mytene om «kommunistisk» arkitektur. Fem tiårs reisevirksomhet til byer de færreste nordmenn har hørt om, er utgangspunktet for Kjartan Fløgstads bidrag til sjangeren.

 

En kveld i april i år spiste jeg middag i en 1950-tallsrestaurant utsmykket med dansende mennesker i folkedrakter og arbeidere som løfter sine redskaper. Det tradisjonsrike stedet het Neringa, lå på Vilnius’ hovedgate Gedimino og var med sin myke modernisme et stadig virksomt minne om andre tider og andre idealer, så vel estetisk som politisk, om enn ikke kulinarisk.

Samme dag hadde en streng kvinne bedt meg og min reisekamerat om å forlate byens arkitektonisk sett mer imponerende bryllupspalass, som ligger en kort spasertur fra restauranten. Den skulpturelle betongbygningen var nemlig stadig åpen og i bruk, i motsetning til to enda mer monumentale etterkrigsskapninger som vi også hadde oppsøkt, men ikke sluppet inn i: et vanskjøttet stalinistisk fagforeningspalass som skuer utover den litauiske hovedstaden fra en høyde, og en gigantisk brutalistisk konsert- og sportsarena sentralt plassert ved Neris, elven som renner gjennom byen.

Flerbruksbygningens elegante, buktende tak er betegnende for den omsorgen som ble lagt i mange av fellesskapets arenaer i den gamle østblokken. I dag står huset tomt og avlåst. I tråd med det problematiske forholdet de baltiske landene har til Russland og sin kommunistiske historie, er barokkhovedstaden Vilnius fortsatt ikke særlig ivrig når det gjelder markedsføring av betongkreasjonen.

 

TEMPLER OG STÅLVERK

Vilnius-turen er en av mange reiser jeg har lagt ut på til byer i Øst-Europa i de senere årene. På alle stedene har jeg oppsøkt de særegne monumentene kommunistene reiste i dem. Etter at jeg oppdaget den formidable paradegaten Karl-Marx-Allee i gamle Øst-Berlin ved årtusenskiftet, har jeg utviklet en stadig sterkere interesse for de skiftende, men alltid like monumentale og umiddelbart identifiserbare arkitekturuttrykkene som dominerte i Warszawapakt-landene.

I Tallinn har jeg spasert på taket av Linnahall, den tempellignende sports- og kulturbygningen den fremtredende arkitekten Raine Karp sent på 1970-tallet fikk oppført på stedet hvor den estiske hovedstaden møter vannet. I dag er den, i likhet med sin slektning i Vilnius, redusert til et lukket, graffitikledd minne om en annen verdensorden. Storheten – bokstavelig talt – kan likevel ingen ta fra dem.

I St. Petersburg har jeg vandret i brede gater og på plasser med autoritære bygninger noen vakkert utsmykkede t-banestopp unna byens feirede historiske sentrum. Dette området, Moskovskij, bærer Josef Stalins umiskjennelige nyklassisistiske merke. Midt i en karakteristisk akse troner en slank søyle og pompøse grupper av soldater i bronse – et av de mange krigsminnesmerkene som har fått en sentral plass i disse byene.

I Warszawa har jeg ikke kunnet la være å beundre det over 200 meter høye kulturpalasset Stalin forærte den polske hovedstaden på 1950-tallet, tårn og søyler inkludert. I Riga har jeg studert det sterkt beslektede, men langt fra like høye vitenskapsakademiet. I utkanten av Krakow, Polens nest viktigste by, har jeg vandret mellom symmetriske gårder og studert kirker og kinoer i Nowa Huta – det nye stålverket – en kommunistisk idealby anlagt etter krigen for å huse, og feire, industriarbeiderne som skulle bygge den nye verden.

 

ARKITEKTURFORFATTER

Alle disse stedene viser det seg at også Kjartan Fløgstad har besøkt – i tillegg til en rekke mer ukjente destinasjoner med fantasieggende navn, fra Syktyvkar, hovedstaden i Komi-republikken, til industribyen Krasnojarsk i Sibir. At Fløgstad er særlig interessert i «realsosialismen» og industrien som var så avgjørende for den, vil alle som har åpnet en av hans tallrike bokutgivelser, være klar over. Mindre kjent er det at han som ung mann begynte å studere arkitektur ved NTH i Trondheim, selv om Fløgstad-utgivelser som Snøhetta. Hus som vil meg hysa (om arkitektkontoret Snøhetta) og Pyramiden. Portrett av ein forlaten utopi (om den nedlagte sovjetiske gruvebyen Pyramiden på Svalbard) for lengst har avslørt hans arkitekturinteresse for den som har sett etter.

I den nye boken Trans-Sovjet Ekspress reiser han, som utgivelsens undertittel lover, «Gjennom underjordiske katedralar, luftslott og revolusjonære ruinar». Åpningssetningen hans antyder at utgivelsen er forfatterens bidrag til hundreårsjubileet for revolusjonen: 46 korte kapitler som kombinerer tekst og bilder i en form med åpenbar inspirasjon fra de russiske konstruktivistene Fløgstad avlegger beundrende visitter. «Det er ei bok om framsider og eksteriør, om proletariske fasadar, om utsidene av bolsjevismen, manifesterte i byggekunsten til sovjetstaten. Det er òg ei personleg reise gjennom fem tiår av historia til det store nabolandet vårt i aust», skriver Fløgstad i bokens forord. At Trans-Sovjet Ekspress dessuten handler om konflikt og krig i vid forstand, sier seg derfor nærmest selv.

Som forfatterens beskrivelse antyder, dominerer de gamle sovjetområdene generelt og Moskva spesielt. Fløgstad har besøkt «arbeiderklassens fedreland», som han kaller det gamle Sovjetunionen, mellom 20 og 30 ganger, et tall jeg vil tro få norske arkitekturhistorikere kan konkurrere med. Anliggendet hans er likevel byggekunsten i hele området Sovjetunionen dominerte frem til Berlinmurens fall, en arkitektur som – for å sitere Fløgstads understatement – ikke bare har hatt godt ord på seg.

 

Estetikk og politikk

«Denne boka vil visa eit anna bilete, der ein vil sjå ein stor og ofte uventa rikdom i uttrykksformer, frå avantgarden på tjuetalet, ‘neo-palladismen’ på Stalins tid, masseurbaniseringa under Khrusjtsjov, og den uventa og forunderlege postmodernismen som sprang ut av stagnasjonsperioden på 1970- og 1980-talet», fortsetter Fløgstad.

Denne mini-arkitekturhistorien fanger opp hovedtrekkene ved bygningene han skriver om, og er på flere måter sentral for bokens prosjekt: Fløgstad vil ikke bare vise at det finnes mer interessant arkitektur bak det gamle jernteppet enn mytene har lært oss. Han vil også nyansere bildet av denne kulturarven og beskrive hvordan det kompliserte og stadig skiftende forholdet mellom politikk og estetikk, særlig i Sovjetunionen, avfødte en rekke ulike typer bygninger som ofte forveksles og omtales på misvisende måter når de diskuteres.

Ikke minst vil han, i tråd med referansene til den italienske renessansearkitekten Andrea Palladio og til postmodernismen, som først og fremst er kjent som et vestlig fenomen, vise at et så skarpt skille mellom «kapitalistisk» og «kommunistisk» arkitektur som mange trekker, gir lite mening – selv om den østeuropeiske modernismen utvilsomt har en egenartet signatur. Mine egne reiser har lært meg det samme, og jeg leste derfor boken ikke bare med særlig interesse, men også med sympati for prosjektet.

 

BYGG DIN EGEN ØSTBLOKK

Hverken jeg eller Kjartan Fløgstad kan imidlertid skryte av å være noen pioner på området. Snarere er vår interesse for denne lenge så utskjelte arkitekturen tidstypisk. Det seneste tiåret har en tilsynelatende endeløs rekke av bøker om den såkalte brutalismen generelt og den østeuropeiske varianten av den spesielt kommet ut. Arkitekturturister kan få kjøpt egne brutalismekart over storbyer fra Washington til Paris. Selv har jeg hatt gleden av å bevege meg rundt i britiske gater med London-utgaven i hånden.

Et foregangsprosjekt var det tyske Taschen-forlagets digre bok CCCP: Cosmic Communist Constructions Photographed, som dekker mange av de sene, outrerte østblokk-byggverkene Fløgstad omtaler som postmoderne. Blant skapningene den franske fotografen Frédéric Chaubin har inkludert, er den slanke, høyreiste forskningssenter-skulpturen ved St. Petersburg som nordmannen har latt seg avbilde ved i sin utgivelse.

CCCP merker seg også ut fordi den, i tråd med sitt forlags idealer, er rettet mot et bredt publikum. Mange beslektede prosjekter er mer akademiske eller henvender seg til de særlig forminteresserte. Bare det seneste året har budt på alt fra Routledge-utgivelsen Ideological Equals: Woman Architects in Socialist Europe 19451989 (arkitekturhistorien er fortsatt påfallende mannsdominert) til Brutal East: Build Your Own Brutalist Eastern Bloc, et byggesett som lar de virkelige entusiastene gjenskape «kommunistiske» monumenter – i byer fra Chisinau til Beograd – i papir.

Russernes «myke makt» er i ferd med å bli synligere i Vesten på flere måter: Den nederlandske arkitekturguruen Rem Koolhaas hentes til Moskva for å skape nye rom for samtidskunst, og da en formidabel samling av modernistiske malerier fra Russlands fremste museer ble stilt ut på Fondation Louis Vuitton i Paris i vinter, sørget over en million gjester for ny besøksrekord.

Da jeg besøkte årets Veneziabiennale, dro jeg også innom et nytt, påkostet visningssted i den italienske byen. Bak det står Leonid Mikhelson, en av Russlands rikeste forretningsmenn. Han åpnet med en utstilling av russisk avantgardekultur, blant annet en gjenskapning av en rødmalt arbeiderklubb skapt i 1925 av Aleksandr Rodtsjenko, en signatur Fløgstad nevner en rekke ganger.

 

SENMODERNISTISK RENESSANSE

I min ukentlige spalte om kunst og arkitektur i D2-magasinet til Dagens Næringsliv har jeg omtalt fotobøkene med de typiske titlene This Brutal World og Modern forms: A Subjective Atlas of 20th Century Architecture, begge utgitt i fjor. Fotografen Nicolas Grospierres subjektive atlas inneholder særlig mange østeuropeiske bygninger.

Jeg har også skrevet om det storslåtte bokprosjektet Landscapes of Communism (2015), som er forfattet av Owen Hatherley, en ung, politisk radikal britisk arkitekturskribent. Hatherley fortjener en hel del av æren for at de forhatte senmodernistiske bygningene og deres sosiale idealer igjen har fått en trygg plass i etterkrigstidens arkitekturhistorie, enten de ble oppført øst eller vest for jernteppet. Han har gjennom mange år systematisk løftet frem denne arkitekturen i så vel smale tidsskrifter og en imponerende bokproduksjon som i spaltene til London Review of Books og The Guardian.

Den over 600 sider lange arkitekturreisen hans har mye til felles med Fløgstads og inneholder mange av de samme stedene og bygningene – nordmannen referer da også til Hatherleys bok. De deler dessuten et ønske om å nyansere det vestlige synet ikke bare på østblokkens byggekunst, men også på Sovjetunionen generelt – Kjartan Fløgstad skriver for eksempel om hvordan landet ga rom for «uant sosial mobilitet». Han er i tillegg innom «Putin-fobien» og det han mener er demonisering av dagens Russland. Med sin doktorgrad om konstruktivisme er Hatherley likevel mer av en fagmann enn Fløgstad. Prosjektet hans er mye tydeligere strukturert og har mer autoritet i de arkitektoniske beskrivelsene.

Til gjengjeld har Fløgstad en ganske annen fartstid som turist i Øst-Europa. Ikke minst begynte nordmannen å reise dit to tiår før Berlinmuren falt, i god tid før Owen Hatherley ble født. Trans-Sovjet Ekspress er nemlig – blant mye annet – en bok som viser frem nordiske forfattere på tjenestereise, enten det er Fløgstad og Jan Kjærstad innestengt i en heis i Jerevan eller Fløgstad som bivåner at hans turfølge Hanne Ørstavik blir tatt på av begeistrede kvinnelige bibliotekarer et sted langt nord i Russland.

Den Fløgstad som står frem i denne teksten, er bevis på at forfatteryrket slett ikke behøver å være så ensomt som mytologien vil ha det til, og eksempel på de imponerende reisemulighetene som finnes for en skribent med hans begavelse, nysgjerrighet og gjennomføringsevne.

 

HOPP I TID OG ROM

De mange anekdotene om forfattere på tur bidrar imidlertid også til å gi Trans-Sovjet Ekspress et mildt eksentrisk preg. Den reisen i «mur og glas og stål og betong og laminat» som innvarsles på bokens bakside, viser seg nemlig raskt bare å være én ingrediens av mange i denne uvanlig digresjonstette teksten. Sjelden har jeg lest en utgivelse jeg opplever som så springende – full av hopp i tid og rom. At mange av overgangene virker dårlig motivert, er særlig overraskende fordi Fløgstad vanligvis fremstår som en så disiplinert forfatter.

Her slår han seg imidlertid stadig løs med det han selv, i en mellomtittel, kaller «Omvegar», men som jeg er fristet til å kalle likt og ulikt. De kan handle om det amerikanske mannebladet Playboy, om Walter Benjamins latviske kjæreste Asja Lacis, om den estiske semiotikeren Jurij Lotman eller om den fremtredende DDR-forfatteren Victor Klemperer. De kan imidlertid også være mer personlige og fortelle om besøk hos forfatterens nyfødte barnebarn i Frankrike, om hans reise til en konferanse om en vietnamesisk middelalder-humanist i Hanoi i 1980 eller om da Fløgstad så fotball-VM på tv i selskap med professor Francis Sejersted. Også Brexit og Donald Trump dukker opp.

Trans-Sovjet Ekspress er særlig rik på henvisninger ikke bare til fotball, men også til mat og drikke – forfatteren fremstår ofte som minst like interessert i det han får på tallerkenen og i glasset, som i bygningene han betrakter. Med typisk Fløgstad-språklek legger han da også til at utgivelsen er «både Bildungsroman og Buildings-roman». Boken har nemlig, med sine refleksjoner over så vel barndom i Sauda som tidlige reiser til Nord-Norge og Buenos Aires, ganske visst anstrøk av den selvbiografiske dannelsesfortellingen. Den berører klassiske Fløgstad-temaer som arbeidskollektivet og arbeiderklassen – og politikken som følger med dem.

 

LESEFRUKTER

Men selv om forfatteren kan argumentere for at mange av omveiene har en viss relevans for bokens hovedtema, virker det altså som om han i stor grad har fylt inn med det han har funnet for godt. Innimellom ser Fløgstad seg nødt til å opplyse om at temaet han nå nevner, skal han komme tilbake til. Om boken er dårlig redigert og strukturert eller ledig og fri, vil trolig avhenge av leserens innstilling. Slik jeg ser det, er svaret det første.

Først i andre halvdel blir Trans-Sovjet Ekspress den mer gjenkjennelige arkitekturreiseboken den gir inntrykk av å være. Da kan man følge forfatteren mens han vandrer gatelangs i den ene østblokkbyen etter den andre, med skarpe øyne og smittende entusiasme. I mine øyne er det i disse skildringene Fløgstad er mest engasjerende, selv om prosjektet også her – som reisebøker flest – nå og da lider under mangelen på en tydelig motor som driver teksten fremover.

I andre partier, ikke minst i den uvanlig lange og snakkesalige innledende delen, har jeg stadig notert kritiske bemerkninger og spørsmål i margen: Reisen forsvinner stadig ut av syne. Hva slags bok vil dette egentlig være? Hvordan er den organisert?

Alle omveiene bidrar også til at Trans-Sovjet Ekspress har preg av å være lesefrukter vel så mye som reiseinnsikter. At Kjartan Fløgstad er en kunnskapsrik og belest skribent, vet alle som kjenner forfatterskapet hans, og i den nye boken siterer han stadig kolleger. Denne gang siterer han imidlertid også stadig seg selv – særlig fra romanene Grand Manila og Fyr og flamme.

Det er med på å understreke kontinuiteten i produksjonen hans – at det Fløgstad skriver om denne gang, arkitekturtema til tross, først og fremst er det samme som han har arbeidet med gjennom mange tiår. Også i denne boken tillater han seg fiksjonselementer: Nå og da dukker en av romanfigurene hans, Fyr og flamme-helten Hertingen, opp som forfatterens følgesvenn. Reelle tolker og hjelpere på reisene har Fløgstad fiksjonalisert under de litteraturhistorisk bevisste fellesnavnene Tolstojevskaja og Tolstojevskij.

Gamle fiender får dessuten plass: Hverken den unge franske forfatteren Édouard Louis eller de norske «kaldkrigsideologane», som Fløgstad også kaller «tankepolitiet», er glemt. Slike oppgjør har i mine øyne langt større interesse for Fløgstad selv enn for leseren.

 

HERLIG PROLETARROMANTIKK

I tillegg til arkitekturen og litteraturen spiller billedkunsten en viktig rolle i Trans-Sovjet Ekspress. Både om kunsten og om litteraturen byr Fløgstad på oppsiktsvekkende, sterkt polemiske påstander.

At beat-forfatterne, som deres norske kollega omtaler som «late og lite gåverike», er oppskrytt, kan jeg følge ham i. Med velvilje kan jeg også se at det finnes kvaliteter å gjenoppdage i det han kaller «all den herlege proletarromantikken i kunst og litteratur». Men Fløgstads ord om at den abstrakte ekspresjonismen er åndsforlatt, klinger bare aparte i mitt hode.

At deres figurative russiske kollega Aleksandr Dejneka, som er mest kjent for sine digre krigsbilder, «står seg langt betre enn samtidige abstrakte ekspresjonistar som Pollock & Co, som meir og meir framstår som ‘free enterprize painting’, dvs. kunst for banklokale og for nedlåst verdistigning i innbrotssikre bankkvelv», tror jeg Fløgstad skal lete lenge for å finne kunstinteresserte som er enig med ham i.

Også når det gjelder det arkitekturhistoriske presisjonsnivået, tar jeg meg av og til i å stusse. Det Fløgstad skriver om Wien, for eksempel, halter. Han omtaler byens sagnomsuste Ringstrasse som sosialdemokratisk arkitektur, men noe mer borgerlig enn den pompøse historismen som preger den monumentale gateringen, skal godt gjøres å finne.

Det Fløgstad trolig sikter til, er «Ringstrasse des Proletariats», en ytre ring som fikk tilnavnet sitt fordi mellomkrigstidens «røde Wien»-administrasjon plasserte så mange av sine palasser for arbeiderklassen langs den. Når Fløgstad skriver om «Ringstrasse des Proletariats», derimot, gjør han begrepet synonymt med bare ett av disse sosiale boligbyggingsprosjektene – det mest berømte av dem, det over en kilometer lange Karl-Marx-Hof.

Jeg savner også ytterligere klargjøring av hva han legger i de omfangsrike kunst- og arkitekturhistoriske begrepene han ynder å bruke. For eksempel skriver han om postmodernismen i Sovjetunionen at den «i nokre tiår fekk ei like dominerande stilling som i vestleg arkitektur». Postmodernisme er imidlertid ekstremt vanskelig å definere, og jeg skulle gjerne ha lært mer om hva termen rommer når den brukes om sovjetisk arkitektur. Kjartan Fløgstads ord om «bruk av klisjear», «underminering av subjektet» og «å sjå simulakrane i heile den sovjetiske tradisjonen» blir for svevende for meg. Om postmodernismen i realiteten noen gang har hatt en dominerende stilling i vestlig arkitektur, er dessuten høyst diskutabelt.

 

LOKALE STEMMMER

Et mindre høyttravende problem er at det nå og da er uklart om Fløgstad har vært på stedet han skriver om, og sett bygningene der. I flere kapitler later han til å nøye seg med bøker og bilder som kilder. Når disse likevel føyes inn i en tekst som først og fremst presenterer seg som en reiseskildring, blir jeg forvirret.

Et eksempel er hans interessante avsnitt om Nuuk, hovedstaden på Grønland, som det er klart at forfatteren har besøkt. Hans primære arkitektureksempel i byen, den brutalistiske giganten Blok P, ble ifølge Fløgstad revet i 2012. Et annet sted i teksten opplyser han at han kom til Nuuk første gang i 2015. Et tredje sted formulerer han seg likevel slik om blokken: «Utanfor Aust-Europa er Blok P i Nuuk den mest sovjetiske bustadblokka eg har sett.»

Det store spørsmålet Trans-Sovjet Ekspress leder frem mot, er hvorfor denne arkitekturen opplever en renessanse nå. Når jeg har reist rundt og studert den, har jeg ofte lurt på hva som styrer blikket mitt: Hvorfor har jeg fattet en slik interesse for den nettopp nå, og hva er det som gjør at jeg ser så annerledes på det mange stadig oppfatter som trist og stygt? At jeg, som aldri besøkte og langt mindre levde i den gamle østblokken, kommer tre tiår etter 1989 og utbasunerer min estetiske fascinasjon for en arkitektur som ble til i en så ladet og komplisert politisk sammenheng, er ikke uproblematisk.

Like ofte har jeg undret på hva de som bodde og bor der, tenker om disse bygningene. Er min og andres begeistring en variant av det bredere «Ostalgie»-fenomenet? Eller er det snarere nettopp fordi dette nå er historie og kan studeres uavhengig av den politiske konteksten, at denne arkitekturen påkaller fornyet interesse?

Kjartan Fløgstads bok ender med et forsøk på svar på slike spørsmål, men ordene er så få at leseren ikke blir særlig mye klokere. Forfatteren henviser til de mange unge kunsthistorikerne og arkitektene han har møtt på reisene sine, og deres begeistrede og angivelig fullstendig estetiserte blikk på denne arkitekturen. «For alle saman var sovjetfortida radikalt avpolitisert, ferdig fortid», hevder han. Men hvorfor slipper ikke disse fagpersonene til direkte og med fullt navn, og hvorfor får de ikke selv utdype dette avgjørende poenget?

Jeg skulle gjerne hørt deres stemmer supplere gjestens. Det hadde bidratt til å gjøre Trans-Sovjet Ekspress til en rikere og viktigere utgivelse enn den er blitt.

Kåre Bulie (42) er journalist og kritiker.