o904xJBEpA4ydetVKMQa03EW_rnHGTmMavs2g0d3-wc

Trebindsverket om Nordland fylke er på en og samme tid et stykke solid forskningslitteratur, et monument og et visittkort. Og det illustrerer den sterke og vedvarende interessen for lokalhistorie her i landet.

Alf Ragnar Nielssen (hovedredaktør)
Nordlands historie, bind 1–3
Fagbokforlaget, 2015

Foran meg på bordet ligger tre tjukke bøker, historieverket Nordlands historie. Det er et storslått verk: gjennomillustrert, stive permer, fargetrykk, stort format. Verket ruver. Jeg søler ikke kaffe, jeg skribler ikke notater, og jeg lager ikke eselører i slike bøker. Jeg smyger hånda over permen og tar inn bildet på forsiden. En mann med sjøstøvler og sydvest står på en stein ute i vannet; bak ham en armada av båter og en skog av rær og master mot en bakgrunn av steile fjell. Et bilde fra Nordland i 1890-årene.
Et bokverk, en fylkeshistorie, er som et fylkesordførerkjede: Det er del av det fullstendige settet med regalier alle kommuner og fylkeskommuner må ha. Hvor fylkesordførerkjedet gir verdighet, sier bokverket at her finner du den naturlige historien om hvordan menneskene har levd. Verket fryser fortiden fast i en autoritativ form. Bokverket unnskylder seg ikke. Det forteller ikke ydmykt at det finnes andre historier som er verd å lese. Det vakre, storslåtte og dokumentariske bokverket har flere funksjoner; det kaster også glans over mesenen som bestiller kunstverket.

EN HYBRID
Initiativet til å få skrevet Nordlands historie kom i sin tid fra fylkespolitikerne i Nordland fylkeskommune. Man skulle få fram historien til fylket og fylkets plassering i nasjonens historie. Prosjektet ble dessuten brukt til å bygge opp et faghistorisk miljø ved Universitetet i Nordland, som ble etablert i 2011.
Bokverket Nordlands historie representerer en bredt fortalt samfunnshistorie. Dette er historien om de store samfunnsstrukturene, med vekt på analyser av økonomiske nettverk, sosiale forhold og politisk organisering. Det begynner med at menneskene kom hit for om lag 11 000 år siden, og går fram til det første tiåret av 2000-tallet. Fem forfattere har skrevet bøkene: Eirin Holberg, Merete Røskaft (bind 1), Alan Hutchinson, Åsa Elstad (bind 2) og Harald Rinde (bind 3).
Et bokverk som Nordlands historie er som en total kunst- og kunnskapsopplevelse. Kunsten i Nordlands historie er ivaretatt gjennom et storslått billedmateriale som veksler mellom det dokumentariske og det kunstneriske. Delene i bøkene er skilt ad med oppslag i ulike farger med motiver fra natur og kultur; et langhus, et småbruk ved sjøen, fiskere, fangstfolk, politikere og ingeniører. Hvert bind har sin egen farge på oppslagene; vi kan snakke om det oransje albumet (bind 1), det blå albumet (bind 2) og det grønne albumet (bind 3). Anerkjente Guri Dahl har vært billedredaktør.
På et vis er det som om slike bokverk er hybrider. Tilsynelatende er de satt sammen av formater som ikke passer sammen. På den ene siden har jeg den strenge, kunnskapsrike og akademiske historiefaglige teksten, teksten det krever standhaftighet, tålmodighet og langsomhet å trenge ned i. På den andre siden ser jeg en kunstbok, en overdådig grafisk gjenstand. Hva er det med formatet, med bokverket, som gjør det så tiltalende? Hvorfor velger de som bevilger penger, og som skal prioritere innenfor trange budsjetter, stadig denne formen for kunnskapsformidling når det skal fortelles om fortiden?

LOKALHISTORISK KORPUS
Nordlands historie er del av en stor norsk lokalhistorisk bokheim. Tre typer bøker utgjør kjernen i det lokalhistoriske feltet: gårds- og slektshistorien, bygdeboka og byhistorien. Et søk på wikien til Norsk Slektshistorisk Forening gir en pekepinn på hvor massivt det lokalhistoriske korpuset er. Interessen ser ikke ut til å minke. Siden midten av 1990-årene har repertoaret blitt utvidet med landsdelshistorier, regionshistorier og fylkeshistorier. Bare i år kommer to store verk: Nordlands historie og Hardangers historie. Neste år kommer firebindsverket om Sogn og Fjordane. Alt gis ut på Fagbokforlaget, en av de store aktørene på feltet.
Det å skrive bygdebøker og byhistorier er en øvelse mange arkeologer og historikere har vært gjennom. Å skrive lokalhistorie på oppdrag er for mange ledd i arbeidet med å bygge en akademisk karriere og et sakprosaforfatterskap. På det lokalhistoriske feltet møtes akademikerne og amatørhistorikerne. Hvor amatørhistorikerne står tettere på lokalsamfunnet, kommer akademikeren utenfra og med normer om faglighet hun kan tro hun er alene om. Forholdet er ikke bare preget av distanse og arroganse, men også samarbeid. Folkeligheten som preger det lokalhistoriske feltet, hvor normen er at man skal grave der man står, preger også akademikeren.
Det lokalhistoriske verket nærmer seg syntesen, en form for historieskriving hvor historikeren samler heterogene tråder i en overgripende, homogen teori. Historikeren Jan Eivind Myhre har karakterisert det å skrive Oslo-historie som å skrive byen sammen. På sitt beste skaper historikeren et bilde av byens historie som andre kan spille videre på. Dette gjelder ikke minst for en fylkeshistorie, hvor virkeligheten som beskrives, er splittet opp i lokalsamfunn og regioner, hver med sin fortid.
En fylkeshistorie er en bredt fortalt samfunnshistorie. Det er samfunnets totalitet som forfatterne fanger. Likevel er ikke Nordlands historie preget av en sterk, samlet teori om utviklingen i fylket. Det skulle bare mangle. Snarere presenterer forfatterne leserne for en rekke avgrensete teorier, knyttet til spesifikke felt og perioder. Mye av dette er god lesning. Teorien om en høyere politisk organisering i Hålogaland fra 800-tallet griper inn i historien om etableringen av et norsk kongerike. Rikssamlingen kan ikke forstås som en rettlinjet utvikling, men som en dynamisk prosess hvor flere maktsentra i det som ble Norge, spilte en rolle. I bind to kobles storpolitikken på Nordkalotten på 1600-tallet sammen med utviklingen i de samiske samfunn, mens Åse Elstad gir en dyp beskrivelse av fiskeriene i Nordland på 1800-tallet med vekt på samspillet mellom menneskene, redskapene, rammeverket og økonomien. Drøfting av økonomi og sosiale forhold danner en bunnplanke i verket og tas opp på bred basis i alle de tre bøkene. Er det noe som blir borte, er det kulturlivet.

EN LYKKELIG HISTORIE
Skal man lete etter en fortelling og et samlet grep, må det søkes andre steder, i en type tekst utenfor teksten. Rammefortellingen i bind tre, Det moderne fylket, er en lykkelig historie. Her fortelles det om hvordan Nordland utviklet seg fra å være et fattig samfunn med lav produktivitet til et industri- og teknologibasert samfunn. Likevel er også bind tre først og fremst en drøfting av det nordlandske samfunnet sektor for sektor, og i mindre grad en storslått og sterk fortelling om hvordan Nordland ble et moderne samfunn, hva nå det moderne måtte bety.
Ved å skrive historie fra et fylkesperspektiv kan forskeren sammenligne beslektede samfunn, noe by- og bygdehistorien ikke byr på. Et av arkeolog Eirin Holbergs poenger er hvordan kyststrøkene og innlandet i yngre steinalder var befolket av ulike grupperinger og dermed framsto som ulike regioner. Dannet en slik forskjell også et fundament for utviklingen av det norske og det samiske, spør hun. Her berører hun en tematikk som er en rød tråd gjennom verket: forholdet mellom det samiske og det norske i Nordland.
Blikket for det flerkulturelle samfunnet har vært dyrket fram i nordnorsk historieforskning siden 1980-årene. For Nord-Norge er ikke det flerkulturelle samfunn noe nytt, men et vedvarende trekk, hevdes det – med en viss brodd mot søringer som tror at en flerkulturell virkelighet oppsto med innvandringen fra Asia i 1970-årene. Interessen for det flerkulturelle samfunnet er likevel relativt ny. I dag finnes det ikke den bygdehistorie, den byhistorie eller den fylkeshistorie som ikke vil tematisere det flerkulturelle samfunnet. Interessen for det flerkulturelle viser at Nordlands historie er et verk av vår tid, hvor nasjonalstaten ikke trenger et ideologisk forsvar i form av historiske framstillinger.

OPPDRAGSFORSKNINGENS RAMMER
Dette er oppdragsforskning, bestilt og betalt av fylkeskommunen, med økonomiske bidrag fra et transportkonsern, Torghatten og Nordland sparebank. Et slikt verk kan avskrives som platt politisk identitetsbygging. Få fylker kan skryte av å være godt integrerte fellesskap. Selv ikke i små fylker på Østlandet, hvor avstandene er pinlig små sammenlignet med Nordland, kan man snakke om en felles fylkesidentitet. En løsning på en manglende fellesskapsfølelse er å sette i gang samlende prosjekter, som et bokverk om fylkeshistorien.
Å forstå fylkespolitikernes intensjon slik er for enkelt. Snarere lar fylkespolitikerne seg plage med fordypet kunnskap om at fylket de er satt til å lede, fortsatt er splittet opp etter gamle regionsgrenser som fogderiene. For er det et funn som preger landets nyere fylkeshistorier, er det at fylkene ikke henger sammen, men er splittet i regioner hvor man like gjerne kjemper mot som med hverandre. Harald Rinde drøfter denne problematikken innsiktsfullt i Det moderne fylket. Han viser til etableringen av Nordlands universitet i 2011 som et felles løft og spør om dette viser veien til en ny tid for fylket. Han er langt fra sikker.
Rindes drøfting viser at tekstene i Nordlands historie må leses i en vitenskapelig kontekst, ikke en politisk. Gjennom verket møter vi forskeren som stiller spørsmål uavhengig av hva oppdragsgiveren måtte ønske å fortelle verden. Bokverk som dette blir ikke reklameprodukter. Det har da heller ikke slike oppdragsbaserte bokverk hatt for vane å være. Snarere finnes det en tradisjon i Norge for at oppdragshistorie fremmer ny og gjerne ubehagelig kunnskap. Norsk Hydros betente forhold til den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig kom fram i bokverket om konsernet fra 2005, finansiert av selskapet. Seriøse oppdragsgivere ser seg tjent med at historien om dem skrives på en uavhengig, faglig basis. Dette er ikke en garanti for at forskningen er uavhengig, men viser at problematikken om uavhengighet stikker dypere enn hva man kan lese seg til i de konkrete tekstene i et slikt verk.

DEN KOMMUNALE REVISJONEN
Tekstene i Nordlands historie er skrevet av fagmennesker som skriver i en historiefaglig, vitenskapelig tradisjon, en teksttradisjon som står nær språket vi finner i offentligheten helt allment. For norske historikere gir det legitimitet å skrive i et språk som henvender seg til en større offentlighet. Dessuten løfter historikerne fram faglige problemstillinger som korresponderer med spørsmål allmenheten og ikke minst lokalpolitikerne er interessert i. I et verk som Nordlands historie får man beretninger om fiskerier og samferdsel, industrireising og sykehus, Nordlandsbanen og fraflytting, alt sammen en type tematikk som kontinuerlig løftes fram i det kommunale arbeidet. Satt på spissen er et fylkeshistorieverk del av den kommunale revisjonen; her, drømmer nok mange politikere om, får man den endelige og objektive vurderingen av hvorfor det gikk som det gikk. Og fordi historikerne både bruker et forståelig språk og løfter fram kjente problemstillinger, inviterer lokalpolitikerne stadig historikere til å skrive lokalhistoriske bokverk på det offentliges regning.
Tekstene i Nordlands historie er ikke stor litteratur, men solid forskningslitteratur. Tekstene er forsiktige og antydende. Her tilbys jeg ingen storslåtte oppslag hvor jeg som leser blir ledet fram til en konklusjon. Tekstene er nøkterne, uten store fakter. Dristige påstander avvises og teorier problematiseres med utgangspunkt i konkrete drøftinger av empiri og tidligere forskning. Tekstene i bokverket om Nordland leser jeg med penn i hånd. Poenget er ikke å nå innsikt gjennom en sanselig leseopplevelse, men å huske resonnementene. Dette er en strevsom måte å lese på. Nordlands historie er ikke infotainment. Og der ligger noe av paradokset med å velge bokverket som form til å presentere slike dype, kunnskapsrike tekster om et samfunn som Nordland. Jeg vil jo ikke rive sønder verket med notater, understrekninger og sidehenvisninger – slikt jeg strør om meg med i bøker jeg bruker aktivt. Det vakre verket skaper en distanse som kan hindre en kritisk lesning av tekstene.
Bokverket fortsetter å være den selvsagte formen for en fylkeskommune som skal ha sin historie skrevet. Verkene speiler en vedvarende og sterk lokalhistorisk interesse. I de lokalhistoriske miljøene finner man samfunnsengasjerte mennesker. For disse leserne er det ikke unaturlig å forholde seg til den faghistoriske litteraturen. Det er de samme menneskene som rekrutteres inn i kommunestyrene og fylkespolitikken, og som ser verdien av å få slike verk laget. For dem er det et poeng å få et bokverk, ikke en samling gode tekster innbundet i et leservennlig format. Verket gir en merverdi som artikkelsamlingen, paperbacken eller e-boka aldri gir. Den gjør seg bra på fylkesrådmannens kontor, men også i bokhylla til den pensjonerte gårdbrukeren og fiskeren, lektoren og kommunelegen, konsulenten og fylkesordføreren. Verket er formatet for patriotene. Dessuten er det en passende gave til konsulenten som skal ha et minne om dagen hun gjestet fylkestingets fagkonferanse med sine analyser om framtidens arbeidsliv i Nordland. Det lokalhistoriske bokverket er et monument og et visittkort.