De norske musikkavisene er borte, og de kommer ikke tilbake. Men i 20 år fungerte Puls, Nye Takter og BEAT som et alternativt skriveakademi for en generasjon norske journalister, forfattere, kritikere og skribenter som i forbausende stor grad har klort seg fast i den norske andedammen.

Den første utgaven av musikkbladet BEAT undertegnede redigerte, var 10-årsjubileumsnummeret som ble utgitt på sensommeren i 1995.

Det var en myk start. Magasinet oppnådde et salgstall som jeg vil tro er det beste som noensinne er blitt et norsk musikkblad til del: Vi manglet fire eller seks eksemplarer, jeg husker ikke helt, på å nå det magiske tallet 20 000.

Her skal jeg ile til og understreke at dette nummeret av bladet var «bolet»: Magasinet kom med en gratis CD med 10 norske «greatest hits» utgitt i løpet av vår levetid. Det var også gjenstand for en kort reklamefilm på TV2. (TV-annonsering var medisin mot alle plager på 1990-tallet.)

Men altså: Myk start.

«DATAMASKINEN»

Det skulle bli verre, selvsagt. I en retrospektiv artikkel i bladet skrev Herman Willis: «Men at rocken er død, og rockjournalistikken med den, betyr ikke at den ikke kan synge ‘Roll Away The Stone’ og stå opp igjen på den tredje dag – men da blir det nok på nye premisser. På datamaskinens.»

Jeg mottok min første e-post på BEAT-kontoret i Lille Grensen det samme året, og Willis skulle selvsagt få rett. To og et halvt år senere, i desember 1997, gikk BEAT inn.

Det skulle komme trykte norske musikkblader senere også – ja, og Rønsen holdt vel på med sitt «Puls» enda lenger?

Men historien om den klassiske norske musikkpressen stopper strengt tatt der, 20 år etter at den hadde startet.

KULTURSTØTTE

Nesten alle Gerd Johansens ledere i de tidlige numrene av Nye Takter handler om bladets økonomi.

Den er dårlig. Ja, den er begredelig, og har vært det siden begynnelsen i 1977. Journalistene og kritikerne jobber gratis. Men det hjelper ikke så lenge de små plateselskapene som kjøper annonser, går konk, og Narvesen synes å ha en konspirasjon gående om å gjøre bladet minst mulig synlig i butikkhyllene.

«HURRA! Vi har fått Kulturstøtte!» er tittelen på en Nye Takter-leder i 1979. Men akk: «Ikke noen formue akkurat, nærmere bestemt seks tusen – altså vel halvparten av hva det koster å trykke et nummer.»

Om det er én rød tråd som går gjennom hele historien om den norske musikkpressen, «uavhengig» eller ikke, så er det pengelensheten. Mangelen på midler til å produsere det man ønsker å produsere.

Det er noen andre røde tråder også. Forakten for – ja fortvilelsen over – NRK og rikspressen er én (den ble ikke mindre av at «voksenmediene» tidlig begynte å forsyne seg av musikkpressens underbetalte idealister). Avvisningen av politikere, fra begge sider av spekteret, som ønsket å ta «ungdommens musikk» til inntekt for sine egne saker, er en annen.

Dessuten – og viktigst: et rørende naivt behov for til enhver tid å utrede «hva rock er», eller bør være. Det er det store spørsmålet, nesten like eksistensielt som: «Hvor skal pengene komme fra?»

LITT AV ALT

Hva skilte de tidlige numrene av Nye Takter og Puls fra punkæraens mange hjemmelagde «gjør det selv»-fanziner (enn si tidligere tiders forsøk på å lage popblader – Popnytt, Pop-revyen – og det venstrevridde 1970-tallsforsøket Vår Musikk)?

Vel, de var aviser, for det første – trykksaker snarere enn stensil-og-stiftemaskin-«blekker».

De var også – i noen grad – redigerte produkter. Ennskjønt dette kan være vanskelig å få syne på i Nye Takter, som av redaktør Johansen da også ble omtalt som en «veggavis».

Nye Takters «alle får prøve seg!»-policy skulle gi bladet et ikke helt ufortjent rykte som profilløst, og de tidlige numrene har litt av alt. Det er usedvanlig mye å lese om det kristne rockbandet Kainos fra Molde i disse avisene, og man skal ikke bla lenge før man kommer over en årelang, m-l-støvete og Vår Musikk-aktig artikkel om Björn Afzelius eller et annet «musikrörelsen»-gjenferd fra det tidlige 1970-tallet.

En viss Club 7-estetikk henger igjen over vannene; i en kort periode hadde Nye Takter én musikkredaktør og én redaktør for «kulturstoff».

JAN ARNE HANDORFF

Nye Takters store stilist på denne tiden – ja, egentlig den eneste inntil Kjetil Rolness dukket opp i spaltene – var Jan Arne Handorff, som imidlertid veide opp for det meste.

Handorffs anmeldelser og artikler hadde mye til felles med Yan Friis’ samtidige arbeider i «jentebladet» Det Nye. Begge lasset på med sinnrike metaforer som mange lesere, som ville ha «mer om heavy metal», nok fant esoteriske.

Handorff om Cluster:

Det er tittel-suiten som er høydepunktet på dette nye albumet, den åpner med et stille, dystert piano og fjerne meteor-ul omkring, for å bli belagt med et dypt syntetisk bass-falk og trommestamp – en katharsisk, klatrende karavanetokt opp slake, breie marmortrapper under blendende blå kuppelsol mens en metronom tikker oss alle frem til Himmerik. […] I det store og hele en OK lyd-fotografisk gjenklang fra elektron-mikroskopets og betongdummyverdenens rundruglete mikrobemønstre.

Handorff om This Heat:

This Heat bygger ikke på motsigelser, de er en motsigelse. […] Som kakerlakkene trives de best i vaskekjelleren. Når ild, så også vann: This Heats musikk freser. En halvveis improvisert «ladning» av glohett, skurrende orgel skjærer seg inn i This Heats larmende, gjentagende og roterende dynamo-vals. This Heat er toner på stein og metall.

Det er mye, ja. Og Handorffs entusiasme er som regel skyhøy. Men både han og åndsfrenden Friis ga seg i alle fall i kast med det som er musikkritikkens absolutt vanskeligste oppgave: å «danse om arkitektur» – altså å med ord prøve å beskrive hvordan musikk høres ut.

Jan Arne Handorff sluttet å skrive om musikk på midten av 1980-tallet en gang, men er den klart beste årsaken til å bla i gamle numre av Nye Takter.

HØVDINGEN

I et annet kontor i Oslo, i Nedre Vollgate 9, satt en annen «stilist» – om enn en langt på vei ufrivillig sådan.

De første numrene av Tore Olsens Puls er spede og forsiktige.

Olsen om Anita Skorgan: «[…] denne vennlige skapningen, som har slike leende øyne, da hun forteller om sine eskapader på friidrettsbanen, hvor hun hadde det så moro fordi hun vant alle øvelsene hun var med i (trillende latter etterfølger historien).»

Denne milde, nesten idolblad-aktige tonen skulle dog straks forsvinne som dugg for solen. Etter at Olsen og Tom Skjeklesæther ble et slags tospann i Puls’ spalter, ble Tore Olsen selve Høvdingen i norsk musikkpresse, med en nær innpå fanatisk stil som skulle prege mange som kom etter ham. («Jeg blir hengt ut som fanatiker», skrev Olsen i 1983. «Jeg er stolt av å være fanatiker i dette gamet her hjemme. Noen må være det. Jeg vurderer å titulere meg som dette i telefonkatalogen.»)

Som han raste! Mot nisselandet Norge, mot de anemiske forsøkene på musikkjournalistikk i den streite dagspressen, mot mangelen på «style» hos norske artister, mot Unni Rustad og Kvinnefronten, mot kultur- og momspolitikken som syntes å aktivt motarbeide det han elsket, altså rock, og aller mest: mot NRK. Den reaksjonære institusjonen på Marienlyst, selve symbolet på alt som var galt i verden.

Olsen elsket Dylan og beat-poetene, og forsøkte etter beste evne å skrive deretter: i anfall av inspirasjon, med uortodoks syntaks og mengder med kraftuttrykk («åndsfascist» var en favoritt).

«En bøffel i glassvaremagasinet», ble det tisket bak ryggen hans. Lederne og kommentarartiklene han skrev («Fuck Unni Rustad»), var ofte kontroversielle også innad i redaksjonen.

Olsen var det motsatte av den glatte kulturjournalisten som gir redaktøren det hen tror hun eller han vil ha. I 2018, nå som kulturkritikken er blitt en hånd som stryker sine lesere medhårs («ja, det du allerede liker, er kjempebra – terningkast 5!»), føles det eksotisk å lese ham.

BLAD MED HUMOR

Puls hadde all den bøllete-men-inderlige identiteten som Nye Takter manglet, og Olsen og Skjeklesæther personifiserte den offisielle linjen utad. Avisen hadde også Tore Neset, som hadde hoppet over fra Nye Takter og vært i Puls fra dag én, en mann med en disiplinert penn og mot nok til fra tid til annen å gå i rette med de to ledestjernene. Neset hadde bred kunnskap om alt fra eksperimentell europeisk musikk til gutteromssjangre som prog og hardrock – musikkstiler som aldri ble hovedanliggender i Puls, men som ble røktet i spaltene likevel.

Karin Westrheim var en kunnskapsrik og dannet allrounder, Catharina Jacobsen dyrket en viss forfinet stil, og Hege Duckert var så flink til å kombinere en nesten ungdomsbladaktig entusiasme med et kritisk blikk at hun tidlig ble lokket over til dagspressen, nærmere bestemt Dagbladet.

Puls hadde også Øyvind Pharo, som med sin enorme kjærlighet til – og leksikalske kunnskap om – R&B, blues og soul sørget for at Puls hadde en bredere dekning av svart musikk enn Nye Takter (der svart musikk stort sett var synonymt med den punk-godkjente sjangeren reggae).

Ikke minst: Puls hadde humor og «big dick energy».

SJARLATANER OG DILETTANTER

Sommeren 1983 skrev Yan Friis en mammutartikkel i Nye Takter om den norske musikkjournalistikkstandens semre forfatning: «Bøller! Gangstere! Sjarlataner! Dilettanter!» Det var bare tittelen.

Friis, fremdeles i Det Nye, brukte ord som «nu», «sproget» og «efter» i det blodige oppgjøret for virkelig å understreke sin status som skjønnånd-blant-undermennesker. Jeg husker at tærne mine krodde seg av fryd da jeg leste artikkelen. Noe så gøy!

Musikkpressen han slaktet, var i endring: Nye Takter gikk inn i 1983, men fikk et nytt liv som bilag i Arbeiderbladet (med en ekstern redaksjon). I 1985 brøt hele Puls-redaksjonen med sin utgiver, Trond Wikborg, og startet en ny avis: BEAT.

Den gamle AKP (m-l)-eren Arild Rønsen tok over Puls (heretter kalt «Puls» i anførselstegn, slik tradisjonen krever). En kommunist gikk i bresjen for «streikebryteri»! Klart det ble bråk av slikt.

GULLALDEREN

Det første nummeret av BEAT innleder den rundt regnet fem år lange epoken som må anses som de norske musikkavisenes gullalder. Nye «Puls» var en motiverende fiende. Nye Takter og BEAT hadde, som før, et stort sett simpatico konkurranseforhold – en og annen voldsepisode unntatt. Rønsens publikasjon ble forsøkt mobbet ut av markedet. «Musikkaviskrigen» mellom BEAT og «Puls» var blodig og barnslig – og gøy å lese om på trygg avstand.

Arild Rønsens liv i norske medier er blitt forbausende langt (at han i dag er kommentator i så vel Nettavisen som Klassekampen, sier sitt om den fleksible overlevelsesdriften hans). Men som publikasjon led hans «Puls» under mange svakheter. Avisen var diffus og uklar, den virket uredigert og sammenrasket.

Arvid Skancke-Knutsen gjorde mye redelig arbeid i publikasjonen, og Morten Jørgensens sladderspalte ble om ikke annet beryktet for sin ondsinnethet. Øivind Hånes fungerte som en slags fattigmannsutgave av Jan Arne Handorff, subsidiært en norsk kopi av britiske NMEs Paul Morley, og skrev lange, pretensiøse artikler om David Sylvian og «en bolle kold ris».

Det er betegnende at artikkelen «alle» husker fra Rønsens «Puls», var skrevet av en utenforstående. Retorikkprofessoren Georg Johannesens lystmord på Åge Aleksandersens tekstbestrebelser på albumet Eldorado i 1986 er fortsatt verdt å lese.

IDIOTER

BEAT fant sin form umiddelbart. Den var så god at avisen arrogant annekterte Frank Zappas påstand om at «musikkjournalistikk er folk som ikke kan skrive som intervjuer folk som ikke kan snakke for folk som ikke kan lese», og gjorde den til sin egen: «Av idioter, om idioter, for idioter.»

Mannskapet talte nå skribenter som Ina Blom, en avantgardistisk orientert kunsthistoriker som, sine randsoneinteresser til tross, fremdeles hadde ett bein i populærkulturen. Finn Bjelke introduserte en rappkjeftet og deLillos-vennlig Oslo vest-stil som skulle gjøre ham til en slags popens Knut Borge.

Jan Omdahl fungerte som avisens popmusikkalibi. Han fulgte nøye med på alt Simple Minds foretok seg, og var mannen som plasserte a-ha på forsiden av det antatt konsekvent sortkledde BEAT. Sindre Kartvedt, trønder bosatt i Los Angeles, skrev lange artikler med et visst akademisk tilsnitt og sørget for at BEAT fikk intervjuer med de store stjernene som vanligvis ikke var tilgjengelige for norske journalister.

Eirik Mosveen, Gorm Gullo, Tor Marthinussen og Erik Valebrokk støttet storkjeftet opp under avisens hovedlinjer. BEAT hadde hovedsakelig to moduser: betingelsesløs forelskelse, med dertil hørende misjonærglød, eller sjikanøs utdriting. Subtil og rettferdig kan man være når man blir voksen.

STJERNENE

De to største stjernene i avisen, ved siden av Olsen og Skjeklesæther, var Herman Willis og Torgrim Eggen.

Willis, hvis egentlige navn er Ole Fyhn, vokste opp i Tromsø og har ellers vært flink til å tåkelegge sin bakgrunn. I dag er Willis primært kjent som forfatter og sionist. Men på midten av 1980-tallet brakte han omsider den subjektive, kvasilitterære nyjournalistikken til Norge.

Willis hadde «gonzojournalistikkens» far og fremste utøver, Hunter S. Thompson, å takke for det meste. Men i norsk journalistikk representerte han noe nytt og uforutsigbart.

Eggen var på sin side en elegantier; en skribent som kunne skrive godt, effektivt og morsomt om nesten hva det skulle være – og nok også var klar over det selv. Som journalist kan han være den dyktigste den norske musikkjournalistikken fostret.

Ikke minst de infamt artige artiklene Willis og Eggen skrev sammen – om begrepet «harry», for eksempel, eller om demokratiet – er klassikere og mer eller mindre skapte den urban-ironiske stilen som gratisavisen Natt & Dag fremdeles dyrker.

Kort tid etter dobbeltnummeret av BEAT som kom i januar 1986, og som redaksjonen så på som et høydepunkt og gjennombrudd, krasjet Tore Olsen med en trailer på E18 i Västerås i Sverige. Han døde momentant, 38 år gammel.

Korpsånden innad var nå så god at bladet ikke bare trosset tragedien, men faktisk ble bedre i kjølvannet av den. Skjeklesæther – en mann som muligens hadde diplomatiske evner, men ikke alltid var like innstilt på å benytte seg av dem – ble den nye Høvdingen.

BARN AV PUNKEN

Nye Takter levde i fem år som bilag i Arbeiderbladet.

Bilagets journalister og redaktører– Kurt Hanssen, Asbjørn Bakke, Anders Giæver, avdøde Per Ole Oftedal, Geir Rakvaag – må sies å ha vært barn av punken. De var likevel jevnt over mer sindige av seg enn kollegene og konkurrentene i BEAT.

Unntak fantes, selvsagt, og nordlendingen Kjetil Rolness var det mest fargerike av dem. Sosiologen var vaskeekte ironiker 10 år før «den ironiske generasjonen» og passet om sant skal sies bedre inn i Natt & Dag, som han senere meldte overgang til, enn i Nye Takter.

Rolness’ beundringsverdig smidige formuleringsevne, koblet med det mange vil kalle en kontrær grunnimpuls, skulle med tid og stunder gjøre ham til en av de mest leste meningsytrerne i norsk offentlighet (og semi-offentlighet, altså på Facebook). Om du leser dette, vet du godt hvem han er.

Nye Takter hadde dyktige tegnere også. Knut Nærum, Christopher Nielsen og Waldemar Hepstein trådte alle sine barnesko i avisen. BEAT sto ikke langt tilbake for dette laget og kunne skilte med Steffen Kverneland, den burleske vitsetegneren Øystein Sjølie og – senere – Pål Dybwik.

Profilmessig dyrket de to avisene sine forskjeller med en ikke ubetydelig grad av selvforsterkende bevissthet. Nye Takter så som regel til England, i tråd med de historiske tendensene i skandinavisk musikkjournalistikk i sin alminnelighet. Skjeklesæther styrket BEATs orientering mot det amerikanske. Det lå en del opposisjonell kraft i å skrive mye om uglesette sjangre som countrymusikk i 1987.

RELANSERING

Andre halvdel av 1980-tallet var glade dager. Det ble solgt album i hopetall, enkelte av dem endog som et resultat av musikkpressens misjonærvirksomhet, og journalistene i de norske musikkavisene var i enkelte tilfeller mer kjente enn artistene de skrev om.

Likevel: I 1988 gikk Nye Takter inn som et selvstendig bilag i Arbeiderbladet (varemerket levde videre som navnet på de ordinære musikksidene i avisen). I 1989, etter fem år og like mange eiere, gikk BEAT inn som månedsavis.

Det kom ni «kjøkkenbenk»-utgaver av BEAT i årene 1990–1992. De svingte ikke helt som før. Hjelp kom fra mildt sagt uventet hold på tampen av 1992. Da kjøpte Se og Hør Forlaget (!) BEAT.

Planen for relanseringen var å lage et bredere anlagt blad, som skulle leve side om side med Norsk Rockforbunds Rock Furore (1988–1994), et magasin som til å begynne med utelukkende skrev om norsk musikk.

«Nye» BEAT var redigert etter atskillig striksere journalistiske prinsipper enn før. Artiklene skulle ha dateline, artistens alder skulle alltid oppgis, det skulle være samsvar mellom tittel, ingress og oppslagsbilde. Artistene skulle ikke lenger få lov til å bable endeløst om «den nye plata» eller den dumme produsenten de jobbet med forrige gang.

MER FRAGMENTERT

De to nye redaktørene, Eirik Mosveen og Knut Eivind Straume, ønsket å skape vaskeekte popstjerner av de nye norske rockeartistene og innførte en slags «husstil». Den var inspirert av Q, det britiske musikkmagasinet for CD-generasjonens bemidlede unge voksne – som har fått skylden/æren for å ha tatt livet av den gamle, mer navlebeskuende musikkavisestetikken en gang for alle.

Fotostilen fra 1980-tallet – som representert ved Raymond Mosken, Fin Serck-Hanssen og Morten Andersen med flere – ble mer eller mindre gravlagt. Ingen flere sort-hvitt-bilder, tatt nedenfra, der de fem musikerne ser mot hver sin kant i horisonten. Nå skulle bildene fortelle en historie og aller helst være glamorøse. Stian Andersen, Bjørn Opsahl og Per Heimly ble eksponenter for den nye 90-tallsstilen.

Nye kritikere og journalister kom til for å speile en ny, mer fragmentert musikkvirkelighet: Øyvind Ihlen, den første redaktøren i Rock Furore, skrev om punk og metal. Hiphop-hodet Thomas Strzelecki, Kjersti Lund og Helle Høiness skrev om 90-tallsjangrene, den nye elektroniske dansemusikken og «brit pop». Hege Ulstein, Trond M. Evensen, Beate Charlotte Lunde og Beate Nossum styrket allsidig opp om det som må kunne kalles «generasjon X»-utgaven av BEAT. Arild R. Andersen var jazzalibiet, og som jazzalibier flest på den tiden ble kompetansen hans for dårlig utnyttet. Avdøde Tor Milde var maskot og allround muntrasjonsråd.

RISIKOSPORT

Bladet evnet aldri å fullt ut fange verken hiphop- eller hardrock-publikummet. Metal ble vi i grunnen aldri dus med i det hele tatt, trass i at kultureksportvaren black metals kontroversielle gullalder utspilte seg rett under nesetippene våre. Ideen om at rock var veldig alvorlig, veldig viktig, hang igjen fra 1980-tallet, og det var ingen progressiv kulturell kapital å hente i hardrock.

Vi hadde allerede erfart at det var en risikosport å plassere sjangerartister på forsiden. BEAT hadde sin første hiphop-forside i 1988 (Public Enemy). Da vi i 1991 puttet den norske rapduoen A-Team på omslaget og prøvde å selge nummeret under det samme årets Kalvøya-festival, var det enkelte publikummere som kjøpte bladet for demonstrativt å rive det i filler foran øynene våre.

Eirik Mosveen og Knut Eivind Straume meldte overgang til dagspressen sommeren 1995. Artikkelforfatteren drev BEAT i to og et halvt år, inntil vi ble nedlagt i desember 1997. Det var ikke det at vi var så dårlig butikk. Mer det at vi aldri ble god butikk.

Vi ble aldri like viktige som vi en gang var heller. Det ga ikke lenger så mye mening å snakke om «oss mot dem» på 90-tallet.

ET TOPPUNKT

Andre prøvde seg. Mute, var det et blad som het, Miks var et annet. Den danske importen Gaffa eksisterer fremdeles på nettet. ENO var et seriøst og distinkt selvhøytidelig løft på 2010-tallet.

Musikkjournalistikken ble ikke borte. Strengt tatt fantes det i en periode mer av den enn noensinne. Dagsavisenes og gratismagasinenes dekning, ofte inspirert av tonen i de gamle musikkavisene, nådde et toppunkt i det første tiåret på 2000-tallet.

I riksavisene tok festen slutt en gang ved overgangen til 2010-tallet, omtrent samtidig med at teknologien muliggjorde eksakte målinger av lesertallene. Disse var svakere enn noen hadde forestilt seg.

I dag er riksavisenes musikkdekning en del av forbrukerjournalistikken, der den må sies å ha mindre reell innflytelse enn for eksempel vinspaltene. Noe annet er ikke å vente i en virkelighet der musikk renner som kaldt vann fra springen. Behovet for veiledning – viktig, tross alt, den gang musikk kostet penger – er delvis borte.

Dekningen er proff, men merkelig livløs. «Objektiv» vurderingsevne har erstattet hjertelig subjektivitet. Samspillet med leserne er svekket, erstattet av den autistisk repetitive sutringen i kommentarfeltene. Musikk er ikke lenger det ubestridte sentrumet i kulturen, ung eller ei, og kritikerne i avisene våger seg sjelden ut i polemikker med artistene. Det er utenkelig at noen skulle legge seg ut med Susanne Sundfør.

Internasjonal presse kan by på mengder med såkalte «think piece»-er – kronikker og kommentarer hvori Kanye Wests, Drakes og Beyoncés karriere-«narrativ» («think piece»-ens ubestridte favorittord!) blir dissekert i minste detalj. Det er mye god tenkning i disse tekstene. Prosaen er skarpere og mer analytisk enn forne tiders svermeriske og misjonerende papir-musikkjournalistikk.

HOFFKRONIKØRER

Men dette er også et resultat av at artistene ikke trenger å forholde seg til den tradisjonelle pressen lenger, men foretrekker å styre resepsjonen av seg selv via egne kanaler i sosiale medier. I dette bildet blir kritikerne stadig oftere redusert til refererende hoffkronikører. «Think piece»-ene føles ofte som en slags intellektuell kjendisjournalistikk.

De norske musikkavisenes historisk sett største forbilder – britiske NME og amerikanske Rolling Stone – sliter tungt. Førstnevnte gikk inn som trykt publikasjon i 2018. Sistnevnte kommer trolig til å forsvinne med sin grunnlegger og redaktør, Jann S. Wenner, når den tid kommer. Begge har vært elendige i mange år.

«Hvit» rock, spilt av band og grupper, på gitar, bass, tangenter og trommer – musikkpressens fremste melkeku gjennom 50 år – avgikk ved døden en gang på 2000-tallet, kvalt i en endeløs strøm puritansk indierock.

Hiphop har tatt over hitlistene, og det er vel fortjent. Det er i svart musikk – heri opptatt ny jazz – at alt skjer i 2018. Svart musikk har liten plass for nostalgi. Det er dårlig nytt for de tradisjonelle trykte musikkbladene, som har levd på nostalgi siden britiske Mojo og Uncut ble lansert på midten av 1990-tallet.

KLASSEKAMPEN

I Norge er det Klassekampens musikkbilag hver mandag som i en viss grad opprettholder de gamle musikkavisverdiene. Bilagets mest distinkte penn, Martin Bjørnersen, diskuterer med seg selv i lange tekster, fulle av digresjoner og innfall.

Veteraner som Tom Skjeklesæther og Arvid Skancke-Knutsen holder hus i samme publikasjon. Geir Rakvaag er Nye Takters «last man standing». Audun Vinger har anlagt en flanerende stil i Dagens Næringsliv. Morgenbladets dekning av populærmusikk er ofte godt tenkt og skrevet. Men den virker vilkårlig.

Det er dårlig med tilvekst bak disse. Det er ikke lenger musikkjournalistikken som tiltrekker seg de kloke unge hodene.

Da jeg ble spurt om å skrive denne artikkelen, tenkte jeg at jeg ble servert en gyllen mulighet til å gjøre opp regnskap en gang for alle. Å få siste ord, å kunne si at «jeg/vi hadde rett» og «du/dere tok feil», er et av musikkjournalistens mest barnslig basale behov.

En dag på Nasjonalbiblioteket med de gamle avisene ga meg da også en viss mengde ammunisjon: «Aha! Så Geir Rakvaag likte ikke Kate Bush og Rickie Lee Jones i 1979? Det skal han jammen få høre!»

PUR KJÆRLIGHET

Jeg hadde i det hele tatt tenkt å være veldig kritisk, både mot mine egne og de andre. Men da jeg bladde og leste i de gamle bladene, ble jeg tatt av et ras av pur kjærlighet. Hvor glad var og er jeg ikke for at de fantes, enda så vanvittig ujevne og ofte infantile de var.

De norske musikkbladene, med sin andedamskjekling og sine feilvurderinger, med sin sutring over økonomien og sine misjonerende overdrivelser, med sine ungdommelige pretensjoner og sitt idealistiske overmot, var min dannelse, og utgjør en slags «Profil-generasjon» for 1980- og -90-tallet.

De utdannet et snes skribenter som fremdeles setter sitt preg på den norske offentligheten, og forandret ikke bare norsk kritikk og anmelderi, men også feature- og kommentarjournalistikken.

Jeg elsker dem ned til den siste skrivefeilen.

Morten Ståle Nilsen (47) er journalist, kritiker og redaktør.