I fire nye sakprosabøker for barn møter vi både ville dyr, kjæledyr og dyr i fangenskap. Forfatterne velger hver sine nyskapende måter å håndtere virkelighetskontrakten på.

 

Med mål om å vekke interesse for miljøsaken hos de aller minste utvikles nye og stadig mer spennende fremstillingsformer innen barnelitteraturen. Mange av dem er «faktafortellinger» med dyr i hovedrollene.

Mye skjer også innen dyre- og planteforskningen, både fra naturvitenskapelig og fra humanistisk hold, og grensen for hva vi er enige om å kalle besjeling, må sies å ha flyttet på seg de siste årene.

Kan reven snakke? Nei. Men kanskje smile? Eller sørge? Tenke rasjonelt og vurdere risiko? Hva med beveren, eller ravnen, hvor høyt utviklet er disse artene i forhold til en rev? Og hvor sikre må vi være på svarene for å kunne kalle bøker om disse dyrene sakprosa? Vi mennesker vet jo ikke hvordan det ser ut i hodet på en bever, men strengt tatt er det ikke all verden vi vet om menneskelig intelligens og følelsesliv heller – og til tross for at vi i dag kan se MR-bilder av hjernene våre, har ingen av oss erfart å være i et annet menneskes kropp eller hode. Problemstillingene virker kanskje absurde, men de er høyst reelle for sakprosaforfattere og -illustratører når de skal forholde seg til såpass presserende saker som egen økonomi: Hvor menneskelig kan jeg fremstille dyret jeg skriver om, og fortsatt kunne søke støtte til et sakprosaprosjekt? Kan illustrasjonene kommunisere glede med munnviker vendt oppover eller aggresjon med øyenbryn som peker nedover mot nebb eller snute, uttrykk for følelser basert på menneskets kroppsspråk? Og hvor oppsperrede er egentlig øynene på en livredd katt?

 

FAKE NEWS FRA GALAPAGOS?

Når forfatteren velger å legge frem sitt emne i fortellingens form, slik forfattere stadig oftere gjør når den tenkte lesergruppa er barn, oppstår ytterligere utfordringer med leserkontrakten. For hvor går grensene for hva som kan kategoriseres som dramatisering av et gjentakende mønster, eller bruk av eksempel, versus fiksjonsfortelling? Må boken følge et bestemt eksemplar av bever- eller ravnearten for at den skal kunne kalles sakprosa? Ta for eksempel det berømte klippet fra BBC-serien Planet Earths øy-episode filmet på Galapagosøyene: Selv om filmsekvensene som gir oss inntrykk av å bli presentert for ett eksemplar av arten havvaran, sannsynligvis er klippet sammen av mange lignende hendelser med ulike individer i aktørrollen, er filmtapen empirisk bevis for de konkrete individenes eksistens. Verken idéhistorikeren Michel Foucaults påminnelse om at Magrittes pipemaleri kun var en representasjon, eller kultursemiotikeren Roland Barthes argumentasjon for fotografiets retorikk har noe å stille opp med mot de harde fakta: Her hadde vi en nyklekket havvaran, og vi hadde femti slanger som jaget den. Den narrative teorien lærer oss at en gjengivelse av et hendelsesforløp, en fortelling, alltid vil være et sammendrag; vi kan ikke ta med alle små detaljer, og velger ut de viktigste for vårt prosjekt.

Slik gis forfatteren, eller naturfilmskaperen, makt til å konstruere virkeligheten, i dette tilfellet en virkelighet designet for å gi seeren en følelsesmessig berg-og-dal-bane-tur: knallharde nakkemuskler og sug i magen når den lille havvaranen flykter for livet – og til slutt en enorm lettelse når den endelig karrer seg i trygghet.

 

IKKE BARE SUKKER TIL PILLEN

I to ferske sakprosautgivelser om dyr skrevet for barn, Neha Naveen og Frank Rosells Beveren Bjørk og Bjørn Arild Erslands Hvor gammel blir en tiger?, illustrert av henholdsvis Jenny Jordahl og Per Dybvig, fremstilles hovedkarakterene som identiske med sine virkelige modeller av kjøtt og blod: Bjørk er absolutt mulig å støte på i den virkelige verden, nærmere bestemt i Knapdale-skogen, Skottland, der hun lever i beste velgående som viktig bidragsyter i et forskningsprosjekt på tilbakeføring av bevere til øya.

Bjørn Arild Erslands katt Pi lever dessverre ikke lenger, men det kan belegges empirisk at hun har eksistert. Boken er et langessay drevet fremover av reisen hvor han legger ut på søken etter kunnskap om dyr og alder, motivert av at han vet han snart vil miste katten. Felles for begge bøkene er at dyrehistoriene ikke fremstår som påtvungne rammefortellinger som er der for å lure leseren til å interessere seg, men som verdifulle i seg selv. Ersland forsøker ikke å sukre noen pille: Historien om Pi er nødvendig for at barna skal erkjenne innsiktene. Og selv om boken om Bjørk og familien hennes er fylt av informative faktaopplysninger og fotografier, er selve fortellingen om de fire beverne eksepsjonell og verdt å kjenne til. I fortellingens form formidles metode, bakgrunn og resultater fra biolog Frank Rosells beverforskning – fra beverens eget perspektiv.

 

VIRKELIGHETSEFFEKTEN

«Ofte skriver jeg bøker hvor jeg finner på ting. Men denne boka skal handle om virkeligheten», fastslår Ersland i bokens første kapittel. Det kunne man lett mistenke for å være rettet mot vurderingsutvalget for innkjøp av ny norsk sakprosa for barn, hadde det bare ikke vært for den ekstra dimensjonen og leseropplevelsen det gir å vite at disse to har opplevd dette sammen. Som Johan Tønnesson peker på i sin omtale av Trude Lorentzens Mysteriet mamma: Å tenke på at denne morens depresjonsforløp kunne spores tilbake til et ustemt piano, gir sakprosaprofessoren gåsehud: Fordi han «vet – eller […] stoler på – at Trude Lorentzen beskrev en faktisk hendelse, og da er det helt fantastisk. Dette er en dimensjon ved det semiotikeren Roland Barthes kaller virkelighetseffekten, den kan nettopp være mye sterkere i sakprosa fordi du har denne grunnleggende leserkontrakten».

Til sammenligning kan vi trekke frem Eli Hovdenaks fantastiske Jippi, hunden som helt klart er modellert etter en ekte hund av kjøtt og blod, men som for anledningen opptrer innenfor skjønnlitterære rammer, der bokens kvaliteter ikke er like tett knyttet til forholdet til sannheten. Pi, som Jippi, er en kul karakter, med egenskaper som befinner seg farlig nær grensen mot det vi vanligvis kategoriserer som menneskeatferd. Men Erslands fortellerstemme er så tilstedeværende – ordene legges i munnen på jeg-fortelleren Ersland og fremsies i hans språk, ja, illustrasjonene av ham er til og med utstyrt med replikker skrevet på sørlandsdialekt – at vi skjønner at dette er hans fremstilling, og dermed kan han tillate seg å snakke om Pi på like menneskelig vis som Hovdenak fremstiller Jippi. Helt i tråd med sakprosaens krav om etterrettelighet gjør Ersland det tydelig at «Erslands» tanker er nettopp det: subjektive refleksjoner – ikke faktaopplysninger. I hans fortolkning er Pi både utspekulert og klok og kan bli sur – og det er hundre prosent fakta. Erslands bok er åpen og flerstemmig i den forstand at forfatteren undrer seg og skifter ståsted. Han tar med seg leseren på søken etter kunnskap, og fakta fremstilles slik at leseren aldri glemmer at de også er subjektive størrelser, farget av at han som utsier dem, er i ferd med å miste en han er glad i. Ikke bare lærer Ersland oss at dyr og mennesker er både like og forskjellige på samme tid, han viser også at kunnskap er noe fleksibelt, som endrer seg i møte med den faktiske verden vi kan ta og føle på.

 

HYBRIDBOKEN

I Vaken? Ei godnattbok om dyr som ikkje søv om natta, illustrert av Anne Fiske, lar Erna Osland barna lære gjennom fortellingen om Bæret og Bustebror som hver natt sniker seg ut på leting etter nattaktive dyr i alle former og fasonger. Selv om det ikke presiseres at historien er fiksjon, må vi her, på samme måte som i virkelighetslitteraturen for voksne, legge til side spekulasjonene rundt karakterenes modeller ute i den virkelige verden om vi skal lese boken på de premissene den selv legger til rette for, nemlig som hybridbok. Oslands forteller legger seg tett opptil ett av de to fiksjonsmenneskene fra rammefortellingen: Vi får innblikk i den lille jentas tanker, følelser og refleksjoner, og teksten drives fremover av de to barnas skumle opplevelser ute midt på natten.

Menneskene ser og opplever dyrene, og vi møter dem gjennom deres øyne. Jentas følelser er de vi identifiserer oss med, mens dyrene ses på avstand. De lusker rundt i omgivelsene, og barna lar seg fascinere og underholde, noe som kanskje inspirerer flere lesere til å snike seg ut for å lete etter nattvåkne dyr. Og når barna er satt i den rette forventningsfulle stemning, er de kanskje også åpne for bokens faktasider, hvor vi etter å ha møtt på nye dyr i fortellingen finner utfyllende informasjon om dem. Synnøve Borges nye bok Ravn, illustrert av Lise Myhre, er den fjerde boken i en serie på hittil tre, med titlene Brunlangøre, Kongeøyenstikker og Steinhumle. Boken skiller seg fra Oslands ved å være fri for menneskelige karakterer, her taler naturen sin egen sak. Hun lar oss følge livsløpet til en ravn, og fortellingen er komponert på bakgrunn av sikker kunnskap om hvordan de fleste ravneliv forløper; den er en dramatisering av et mønster. At boken er et portrett av arten som helhet heller enn ett individ, understrekes av at substantivet som beskriver arten i tittelen, har fått ubestemt form.

 

PÅ NATURENS PREMISSER

På samme vis som i dyreprogrammene trekkes vi inn i spennende scener fra et dyreliv: beskrivelser av forholdet mellom makene, ørnen som angriper dem, ungfuglen som lærer seg å fly. Som på BBC observerer vi dyrene på avstand (i fugleperspektiv!) og de sobre fremstillingene understreker at det er mye vi ikke vet om dyrenes følelsesliv og slektskap til menneskelige følelser. Mens Beveren Bjørk både flørter og forelsker seg, nøyer Borge seg med å beskrive ravnenes atferd på avstand, uten å kategorisere den: «To unge ravner som søker ekstra tett sammen. Hun steller forsiktig med fjærdrakten hans.»

Vi kan tenke oss at de «anonymt» fremstilte dyrene, de vi ikke blir kjent med som individer, og som lever uavhengig av oss mennesker, kan være vanskeligere å kjenne empati for enn for eksempel Bjørk og Pi. Men når ravnekunnskapen fremstilles narrativt, er det likevel lettere å identifisere seg, og kanskje kan fremstillinger som Borges bidra til at barn oppfatter dyrene som verdifulle for sin egen skyld, selv om de ikke føler eller tenker akkurat på samme måte som oss mennesker.

Mens Erslands flerstemmige undersøkelse av alder og død kan legge til rette for utfordringer av skillene mellom de altfor store kategoriene «dyr» og «menneske» og åpne opp for ny tenkning om forhold på tvers av arter, bidrar Borges bok til nyanseringer: Vi må huske at vår forståelse av naturen kun er nettopp det, en tolkning med utgangspunkt i menneskelige erfaringer. Det er vi som har navngitt og sortert de egenskapene vi nå lurer på om kan tillegges både mennesker og dyr.

 

GODE EKSEMPLER

De fire bøkene er eksempler på sakprosa for barn som alle byr på nye og eksperimentelle måter å formidle kunnskap om natur på. Forfatterne presenterer stoffet på en sånn måte at det nok vil vekke fascinasjon og nysgjerrighet og slik sett bidra til at barna får et nærere forhold til dyr og planter, og igjen kanskje bidra til større interesse for miljøsaken. Forskerne som jobber med prosjektet «Nature in Children’s Literature – Shaping children’s environmental awareness» ved Høgskolen i Bergen, har pekt på at dette ikke alltid har vært tilfellet: Ofte har barnelitterære naturfremstillinger vært så idylliserte at de dyrene og plantene vi omgir oss med i det daglige, blir uinteressante i forhold og noe vi glemmer å verdsette og ta vare på.

Jakten på nattvåkne dyr vi kunne støtt på i vårt eget nabolag, kan være like spennende og gjøre oss vel så oppmerksom på hva vi kan miste i møte med klimaforandringene, som møtet med havvaranen på Galapagos. Et kjent topos fra klimatenkningen, som også har sin plass i forskningsprosjektet, er handlingslammelsen som oppstår når fremtidsscenariene blir for dystre. Forskerne finner at klimadystopien er utbredt innen barnelitteraturen, og slik sett blir den muntre historien om Beveren Bjørk og tilbakeføringen til Skottland et håpefullt bidrag som utmerker seg i motsatt retning.

Et siste poeng forskerne trekker frem, og som må ses i lys av økokritikken og naturbegrepet for øvrig, er plasseringen på aksen mellom antroposentrisk og økosentrisk perspektiv: Er naturen selv i fokus, eller er det nytten den har for oss mennesker man er opptatt av? Her tjener Borges bok om ravnearten som mønstereksempel på en fremstilling som presenterer dyrene på deres egne premisser.

 

VENDINGEN MOT DYRENE

Samtidig som vi den siste tiden har blitt vitne til en slags radikal oppvåkning fra hva vi tidligere har tenkt og trodd om forskjeller på oss og dyrene, blant annet eksemplifisert av at vegetarkulturen er på vei fra subkulturnivå til mainstream (Morgenbladets Lena Lindgren snakker om et paradigmeskifte), eller den voksende oppslutningen rundt dyrerettighetsorganisasjonen NOAH, har det tidligere ganske smale forskningsfeltet Animal Studies nådd den populærvitenskapelige formidlingen.

Her hjemme har Alfred Fidjestøls Julius-biografi Nesten menneske, om den berømte sjimpansen, fått enorm oppmerksomhet, og internasjonalt er det gitt ut en rekke sakprosabestselgere den siste tiden; Barbara Kings How Animals Grieve og Cynthia Willetts Interspecies Ethics er gode eksempler på trenden. I Dag Hessens essay trykket i Samtidens dyrenummer trekker han frem nye biologiske forskningsfunn som støtter det kulturkritiske prosjektet som ligger bak Animal Studies-tradisjonen og dens aktivistiske motstykke:

 

Det er alltid en risiko for å overtolke og antropomorfisere dyrestudier nettopp fordi vi må tolke responser ut fra våre egne følelser, men all empiri peker i retning av at mange høyere dyr har et bredere og dypere følelsesregister enn vi har trodd tidligere. Dyr har ikke bare et behov for sosialt samspill og et betydelig lidelsespotensial utover smerte i seg selv, de har drifter som oss og evne til livsglede og frihetsfølelse.

 

Vi møter de samme utfordringene i barnelitteraturen som i voksenlitteraturen når det kommer til avgrensing av fiksjon mot fakta: Mye er uklart. Men kanskje er det slik at barnelitteraturen, som i særlig stor grad må ta hensyn til lesernes engasjement og interesse, og som må jobbe ekstra hardt for å holde på dem, kan sette problemstillingene litt på spissen, gjøre dem tydeligere for oss – både med tanke på hvordan vi må behandle naturen språklig for å kunne utvikle gode økoborgere, og med tanke på hvordan vi litteratursosiologisk skal kategorisere og forstå de ulike bidragene.

Ida Skjelderup (35) er vit.ass. for Forskningsmiljøet Norsk Sakprosa og Høgskolelektor i norsk ved Høgskolen i Sørøst-Norge.