Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse, østerrikeren Alois Riegls klassiker om kulturminnevern, er både frustrerende og interessant lesning.

Sommeren for tre år siden reiste jeg Sør-Norge rundt, gjennom daler og over fjorder, for å studere landets stavkirker. Mitt ærend var å skrive en større artikkel om fenomenet for D2, Dagens Næringslivs fredagsmagasin. Jeg og fotografen konsentrerte oss om de mest berømte av dem. I Borgund stavkirke i Lærdal, den best bevarte og visuelt aller mest slående av dem, beundret jeg takrytteren og de glefsende dragehodene. I Urnes, noen få mil unna, den eldste bevarte stavkirken og fortsatt den eneste av dem som står på Unescos verdensarvliste, beundret jeg de verdensberømte utskjæringene og dyreornamentene og kirkerommets snart ni hundre år gamle kalvariegruppe av skulpturer. I Heddal i Telemark, det største gjenværende eksempelet i Norge, beundret jeg de mange takene og spirene som sammen skaper en formidabel virkning.

1800-TALLSFENOMEN

Jeg lærte imidlertid også hvor mye vi stadig ikke vet om disse byggverkene, og hvilke kompliserte historiske prosesser som skjuler seg bak de på mange måter mystiske skapningene vi kan glede oss over i dag: Ombygninger, utskiftninger, restaureringer, flyttinger – enten de kom av lovendringer, teologiske linjeskift, praktiske behov, historiske tilfeldigheter eller nye arkitektoniske idealer – har preget århundrene som er gått siden mange hundre stavkirker ble oppført i Norge i perioden fra 1100- til 1300-tallet.

Jeg lærte dessuten at omsorgen de 28 fortsatt eksisterende stavkirkene her til lands er gjenstand for i vår tid, i stor grad er resultatet av et 1800-tallsfenomen. I tråd med datidens romantiske tankegods fikk disse bygningene status som kulturminner: I 1837 ga maleren J.C. Dahl ut den første boken om monumentene som siden har vist seg å ha tiltrekningskraft på alt fra tatovører til black metal-stjerner. Dahl var dessuten viktig da Fortidsminneforeningen, som eier mange av stavkirkene, ble stiftet syv år senere.

MOTSTRIDENDE VERDIER

Ikke lenge etter at jeg hadde begynt å lese den østerrikske kunsthistorikeren Alois Riegls (1858–1905) klassiske bok Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse (1903), kom jeg til å tenke på min rundreise mellom de trolig aller mest sagnomsuste blant norske kulturminner. Turen aktualiserte en rekke av de samme spørsmålene om hvordan vi skal forholde oss til fortiden og minnene den har etterlatt oss, som Riegls 115 år gamle tekst gjør. Riksantikvaren var ikke uventet raskt ute med å kalle Riegl-oversettelsen «skjellsettende» og «obligatorisk lesing for alle som befatter seg med kulturminnevern og -forvaltning».

I sitt forsøk på å drøfte kulturminnevernets ideologiske grunnlag demonstrerer Riegl hvordan ulike hensyn har det med å kollidere i møte med fortiden – og ikke minst hvordan vårt forhold til den i seg selv har en lang og omskiftelig idéhistorie. Stavkirkene har altså forfalt eller blitt revet i den grad at bare et fåtall av dem fortsatt eksisterer. De få som var tilbake da fenomenet ble gjenoppdaget, har til gjengjeld blitt gjenstand for stadig skiftende verneideer, enten det er 1800-tallets tanker om restaurering og tilbakeføring eller vår tids dominerende tanker om vern gjennom bruk.

Riegl-bokens tittel kan antyde at forfatteren er ute i kritisk ærend, men først og fremst er han ute etter å skape en slags orden: I boken sin klassifiserer kunsthistorikeren en overveldende mengde ulike og motstridende verdier fortiden og dens frembringelser kan ha for det moderne mennesket. Raskt gikk det opp for meg at jeg hadde støtt på mange av disse verdiene da jeg intervjuet så vel turister som eksperter om stavkirkene og deres historie, om enn ikke i ren form.

ET HARDT LIV

To middelaldrende britiske turister jeg snakket med utenfor Borgund-kirken, for eksempel, var særlig opptatt av bygningenes imponerende alder og fremtoning: materialene, lukten av dem. Det er i tråd med Riegls tanker om den såkalte aldersverdien, selv om begrepet i hovedsak dekker en aldringsprosess uten inngrep fra menneskehånd – langt unna de tallrike endringene stavkirkene er blitt utsatt for. Riegl mener at 1900-tallet, århundret han skriver ved inngangen til, vil bli aldersverdiens århundre, ikke minst på grunn av at det er denne verdien som er enklest å forholde seg til for et bredt, ikke-utdannet massepublikum: opplevelsen av tidens gang og kulturminnets fysiske forfall.

Sjur Mehlum, lederen av Riksantikvarens stavkirkeprogram, var på sin side naturlig nok opptatt av å styrke vedlikeholdet av både kirkebygningene og kunsten de rommer. Det synspunktet kan knyttes til Riegls begrep om bruksverdi – rundt halvparten av stavkirkene er nemlig fortsatt i bruk. Kunsthistorikeren Leif Anker, en av Norges fremste stavkirkeeksperter, påpekte at mange av disse bygningene er så forandret at man «må lete med lys og lykte» for å finne noe originalt, og at kirken i Heddal, for eksempel, er blitt offer for en blanding av fortidsromantikk og mangel på reell kunnskap om middelalderen: «Heddal har levd et hardt liv», uttalte han om endringene og restaureringene bygningen har vært gjennom.

OPPRINNELIG TILSTAND

I århundrene frem til kirkene ble gjenoppdaget på 1800-tallet, sa Anker at «de ble brukt, utvidet og reparert utfra nyttebehov». Derfor er det nærliggende å betrakte stavkirkene som «utilsiktede historiske» minner heller enn villede kulturminner, med Riegls ord, selv om vi ikke vet hvordan de ukjente opphavsmennene betraktet dem. I tråd med Ankers profesjon er det dessuten naturlig å knytte stavkirkerefleksjonene hans til Riegls begrep om historisk verdi: den verdien fagfolk, først og fremst, tillegger et minnesmerke som «for oss representerer et helt bestemt, nærmest individuelt trinn i utviklingen på et eller annet av menneskehetens skapende områder», slik Riegl formulerer det.

Heller enn «deformeringene og de delvise oppløsningstendensene» som aldersverdien viser seg gjennom, handler den historiske verdien om kunnskap om verkets opprinnelige tilstand: «Historikerens oppgave er med alle tilgjengelige hjelpemidler å fylle ut de hullene som naturpåvirkningene i tidens løp har laget i den opprinnelige konstruksjonen. Men dette må ikke skje på kulturminnet selv, men på en kopi eller bare i tanker og ord», fastslår Riegl.

BRED DEFINISJON

At Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse kommer ut i Pax-serien Artes, i den kyndige tyskoversetteren Sverre Dahls norske språkdrakt, forteller mye om bokens betydning og status: Her opptrer Riegl i selskap med i vår tid langt mer berømte tenkere som Theodor W. Adorno og Susan Sontag, Roland Barthes og Edward W. Said. Forlaget kaller prosjektet «en serie oversatte skrifter om kunst, kunsterfaring og kunstforståelse». Gjennom snart to tiår har Pax forsynt den norske kulturoffentligheten med disse klassiske teoretiske tekstene, om enn i noe redusert tempo i den senere tid. Det begynte med filosofen Martin Heideggers Kunstverkets opprinnelse i 2000. Riegl-boken er den tyvende i rekken. At den handler om kulturminnevern, bringer imidlertid noe nytt inn i selskapet.

Alois Riegl ble født i den østerrikske byen Linz. Boken som nå er oversatt til norsk, kom ut to år før han døde. Da hadde han et fagforfatterskap som har gitt ham status som en kunsthistorisk pioner, bak seg, i tillegg en lang yrkeskarriere i Wien, både i akademia og i den mer praktiske museumsverdenen. At Riegl arbeidet i Wiens kunstindustrimuseum, kan ha bidratt til at hans definisjon av kulturminner er bred og tar opp i seg langt mer enn tradisjonelt «høye» objekter. I den grad andre enn spesialister kjenner til Riegl i 2018 her til lands, er det likevel trolig bare som en referanse i hans teoretikerkollega Walter Benjamins mest berømte essay, «Kunstverket i reproduksjonsalderen».

FIN DE SIÈCLE

Til nesten alle Artes-utgivelsene har en relevant fagperson skrevet etterord, og til Riegl-boken var det arkitekturhistorikeren Mari Hvattums tur. Hun er professor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og dermed utmerket kvalifisert til å slå fast at teksten hans er «et av kulturminnevernets store manifester».

Hvattum knytter Riegl til Wiens mytologiserte fin de siècle-miljø. De senere tiårenes historieskrivning har gitt disse figurene – fra Gustav Klimt til Ludwig Wittgenstein – en særlig viktig plass i fortellingen om europeisk kultur. Hvattum kobler Riegls tekst med Sigmund Freuds mer kjente senere utgivelse Ubehaget i kulturen og skriver: «På samme måte som Freud undersøkte spenningene mellom individ og sivilisasjon, studerte Riegl verdikonfliktene som med nødvendighet preger det moderne menneskets forhold til fortiden.» Av særlig relevans for Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse er det dessuten at Riegl samme år som den kom ut, fikk tittelen generalkonservator i en av sitt hjemlands fortidsminneforeninger, og at han i 1880-årene sympatiserte med dem som kjempet mot fjerning av gotiske innslag i byens kjente Stefansdom – mot tilbakeføring til det Hvattum kaller «en antatt opprinnelig romansk stil».

ALDER VERSUS NYHET

En slik operasjon ville nemlig ha kommet i konflikt med verdien som Riegl altså spår at vil bli dominerende på 1900-tallet, nemlig aldersverdien, en verdi som med nødvendighet arbeider på sin egen ødeleggelse:

Bare én ting må fra aldersverdiens standpunkt absolutt unngås: menneskehåndens vilkårlige inngrep i den tilstand kulturminnet nå engang har inntatt; det må hverken komme et tillegg eller en reduksjon, hverken en supplering av det som naturkreftene i tidens løp har oppløst, eller en fjerning av det som på samme måte er kommet til kulturminnet, slik at det må tåle noe som forvrenger dets opprinnelige avsluttede form.

Aldersverdien vil med andre ord ikke ha noe av restaurering eller konservering, men heller ikke at noen går inn og fjerner eventuelle tillegg historien måtte ha utstyrt kulturminnet med.

At dette står i konflikt med den såkalte nyhetsverdien, ideen om å opprettholde kulturminnet i mest mulig «ny», ung og uplettet form, er åpenbart. Også at bruksverdien kan være vanskelig å forene med aldersverdien, sier seg selv. Den mulige konflikten mellom historisk verdi og aldersverdi gir seg ikke nødvendigvis like umiddelbart. Men der historikeren primært er interessert i «et mest mulig uforfalsket dokument» som objekt for sin forskning, appellerer altså aldersverdien til noe som er lettere å se og gripe: elde og patinaen den bringer med seg, som fort går utover «det originale kulturminnet».

I Riegls tidsskjema springer imidlertid tanken om aldersverdien ut av ideen om historisk verdi: Aldersverdien er «forløper og rambukk for» utviklingen av en forestilling om historisk verdi, som ifølge forfatteren var den måten å tenke om kulturminnene på som dominerte på 1800-tallet.

FRUSTRERENDE LESNING

Å lese Den moderne minnesmerkekultens vesen og tilblivelse er til å begynne med en frustrerende opplevelse, for oppbygningen av teksten er så lite pedagogisk. De 86 små sidene er delt inn i tre hoveddeler, og i den første av dem gjennomgår forfatteren det tittelen antyder: «Kulturminneverdiene og deres historiske utvikling.» Problemet er imidlertid at Riegl pøser på med begreper og verdityper uten å gjøre det tilstrekkelig klart hva han mener med dem. I del to og tre, derimot, henholdsvis «Minneverdienes forhold til kulturminnekulten» og «Samtidsverdienes forhold til kulturminnekulten», går han mer systematisk til verks og gjør det noe tydeligere hva han sikter til med de ulike kategoriene han innfører. Del én kan med fordel leses om igjen etter at man er ferdig med de to påfølgende.

I tråd med kapitteloverskriftene poengterer Riegl minneverdier og samtidsverdier som grunnleggende kategorier. Det betyr imidlertid ikke at skjemaet hans, med sine mange undergrupper, på noen måte blir glassklart. Under minneverdiene sorterer i tillegg til aldersverdi og historisk verdi såkalt villet minneverdi, som ifølge forfatteren danner en overgang til samtidsverdiene. De består på sin side så vel av bruksverdi som av kunstverdi. Sistnevnte kategori deler Riegl så opp i nyhetsverdi og relativ kunstverdi.

Begrepet om relativ kunstverdi avspeiler Riegls moderne utfordring av ideen om en antikk orden som til evig tid avgjør hva som er godt og dårlig – i 1903 finnes det ikke lenger noen «objektiv-gyldig kunstkanon». Hva man betrakter som verdifullt og godt i fortiden, vil ifølge historisten Riegl variere med tiden.

MONUMENTBOTANIKK

Mari Hvattum omtaler det kompliserte systemet som Riegls «monumentbotanikk» og siterer en kunsthistoriker som har omtalt inndelingene hans som et «begreps-skaberakkel». Men selv om for eksempel nyhetsverdien ifølge Riegl er «aldersverdiens mest formidable motstander», har de mange skarpe motsetningene i forfatterens skjema det med å bli mindre tydelige i praksis. Gang på gang harmoniserer han det som ved første øyekast kan se vanskelig ut å føre sammen. Som også Hvattum er inne på, fremstår Riegl i realiteten som en godlynt pragmatiker, en som påfallende ofte er rede til å la praktiske hensyn – til bruk eller en bygningsdetalj som behøver reparasjon, for eksempel – gå foran prinsipielle spørsmål om de ulike verdienes egenart. Han oppfordrer dessuten kulturminnevernet til å ivareta mange ulike verdityper.

«Langt bredere samfunnsklasser må vinnes for kulten av den historiske verdi før de store masser vil være modne for kulten av aldersverdien», skriver Riegl mot bokens slutt. Setningen antyder hvordan teksten hans altså også handler om fortidens moderne publikum, ikke minst det store, og dets smak og syn. Ordene peker samtidig på at Riegl later til å sette sin lit til et stadig økende dannelsesnivå: Med tiden vil kampen mot massenes ukritiske appetitt på alt som utgir seg for å være nytt, krones med seier. Først og fremst er den omstendelige, tidvis forvirrende teksten hans en betimelig påminnelse både om at fortiden og vårt syn på den alltid er mer komplisert enn historiebøkene gir inntrykk av, og at på den som leter i den, venter stimulerende gevinster.

Kåre Bulie (42) er journalist og kritiker.