Opphavsmannen til essaysjangeren visste knapt hva han satte i gang. Men han sukket allerede over sin egen skriftproduksjon. Hva skal vi da si til bølgen av essaysamlinger anno 2013? Jeg leser Montaignes over fem hundre år gamle “forsøk” i tre oversatte bind og Arne Melbergs essayantologi fra i høst sammen med fjorårets norske essayister.465px-Montaigne-Dumonstier

Er det noen som ikke kan se at jeg nå har slått inn på en vei hvor jeg kommer til å fortsette, uopphørlig og utrettelig, så lenge det finnes blekk og papir i verden? […] Så mange ord bare om ordene! Å Pythagoras, hvorfor avverget du ikke denne flommen? (Essays, III.9, “Om forfengelighet”)

Lesing som fører til skriving som fører til lesing, er et gjenkjennelig mønster enten vi skriver vitenskapelige artikler eller anmelder norske historieverk eller en reportasjebok fra Irak-krigen, formidler naturvitenskap for barn eller analyserer politiske manifester for å få et grep om hva høyreekstremisme er for noe. Vi fordyper oss i andres tekster, skriver oss selv inn i og ut av dem, igjen og igjen.

Essaysamlingene som ble utgitt med økende frekvens utover i fjoråret, og særlig etter sommeren – hele høsten som tett løv, boksider som blader, de hopet seg opp – de sitter jeg nå og forsøker å få oversikt over denne nedsnødde første måneden i det nye året. Det er ikke den typiske NFF-forfatter som skriver, om hun eller han finnes; her har vi noen av våre mest kjente skjønnlitterære forfattere der de samler sammen sakprosaproduktene sine i smale eller tjukke (mest det siste) bokbind: Vigdis Hjorth, Espen Stueland, Geir Gulliksen, Karl Ove Knausgård, Jan Kjærstad. Og hvorfor ikke ta med Witold Gombrowicz i samme slengen, siden den polske eksilforfatterens dagbøker nå er utkommet på norsk i sin helhet, to tunge bind i Agnes Banachs stilsikre oversettelse? For det er ikke urimelig å se notatene hans – lange og korte om hverandre, fragmentariske eller sammenhengende resonnerende, personlige og litteraturkritiske, hverdagslige og historiske og politiske – i forlengelse av essaysjangeren; igjen er det snakk om en ivrig leser og observatør som skriver.

Gombrowicz1Gombrowicz2

 

StuelandHjorth_FrydOgFare

Det er nedsunket i disse bokstablene at mine egne setninger stopper opp og ikke vil mer, det får være måte på metalitteratur – skrive om skriftstykker som handler om andre skriftstykker (romaner og dikt, skuespill og sakprosa, Bibelen og kokebøker), og enda mer: skrive essay om essays om essays, dem som Melberg har samlet i antologien som avsluttes med fire egne essays om essayet! Er det ikke nok med Stueland, som i sitt omstendelige forord redegjør, nærmest i referatstil, for sine “essayaktige tekster” og for koblingen mellom “essayet og kritikken”, altså litteraturkritikken, slik at hans “essayistikk som kritisk sjanger” ikke må forstås som kritiske undersøkelser av et hvilket som helst emne, for eksempel noe politisk, men rett og slett av litterære emner – selv om han så etter hvert er blitt opptatt av “den konkrete historiske sammenhengen”, av “det dokumentariske”? Eller Gulliksen, som skriver om sin egen skrift og alle tankene rundt det å skrive, om hvordan han det ene året gjorde det, og det andre noe annet, og slik gikk årene, og det ble til denne samlingen? Og jeg ser setningene, de fine og følsomme setningene til Gulliksen, gjenta seg selv, slik at jeg etter hvert begynner å tenke på den norske essayistikken som en perpetuum mobile, en maskin i evinnelig bevegelse. “Norsk litteratur er et stort, uavsluttet essay” (Klassekampen 25.01) – ja, sannelig! Men så er det jo vakkert når Stueland skriver at om det skal være hold i essayet, “må det være fordi det også inneholdt en åpning, en sprekk mot noe annet. Kanskje en åpning mot en framtid som aldri ble noe av?”

Hjorths artikkelsamling med undertittelen “Essay om diktning og eksistens” er derimot slank, hun går inn og ut av ulike forfatterskap, tar med seg selv i lesningen, og det er kanskje noe av det mest typiske for essaysjangeren, men ikke alle gjør det så morsomt og tydelig – og selvuhøytidelig! Det er sjeldent! – som Hjorth. Lesningen av Gombrowicz’ dagbok, for eksempel, skjer på en reise til Cuba med en lesesirkel, og ender opp som hennes egne dagbokaktige notater om “Fordeler og ulemper ved å reise i gruppe”: På flyet sammen med “gruppa” bruker hun Gombrowicz som skjold, hun vil ikke snakke med noen, og idet hun ser at “G. skriver om litteraten at han er ‘bløffmakeren par excellence’”, oppdager hun at sidemannen sitter og leser Hjorth-romanen Snakk til meg og blir med ett livredd for selv å bli avslørt som bløffmaker, “det er bare et tidsspørsmål. Kommer ikke snart vinen? Jeg må be om to!”.

Og likevel, i alt det fine – og ennå er ikke Kjærstads “fjerde artikkel- og essaysamling” og Knausgårds Sjelens Amerika. Tekster 1996–2013 mer enn nevnt – blir det nesten for mye. Som om alt hele tiden blir sagt, alt allerede er skrevet. Disse ordene i hopetall, de blir en mur. Jeg trenger en inngang. Det er tid for å gå opp til Michel de Montaignes tårnværelse.

images-3

Montaignes bibliotek
Godset Montaigne ligger i det frodige Dordogne sørvest i Frankrike, et stort slott i et parkliknende område. Så mye mer enn to tårn er visstnok ikke igjen av det opprinnelige bygningskomplekset fra 1300-tallet som Montaignes bestefar flyttet til i 1477. Denne familieeiendommen, hvor han var født og hadde trådt sine barnesko, arver den 38-årige Michel de Montaigne (1533–92) på toppen av en karriere som dommer i Bordeaux, og slår seg ned på etter farens død – “trett og lei av domstolenes og de offentlige vervs slaveri”, som han skriblet på veggen i arbeidsrommet sitt. Det innredet han som et bibliotek i den øverste etasjen av det ene tårnet, over sovekammerset i etasjen under, over kapellet på bakkeplan. Han blir godseier, han er familiefar (kone og seks barn, hvorav bare en datter overlever), han er borgermester i Bordeaux i to perioder, han foretar flere reiser, mange korte pluss den halvannet år lange til Italia – men fra nå av og ut livet vier han seg i tillegg til skriving, han blir med andre ord forfatter på deltid.

I de fredelige stundene da godseieren kan trekke seg tilbake i tårnværelset og fordype seg i bøkene han er omgitt av, setter han seg fore å velge “[sitt] eget jeg som emne og tema”; “kun et par av fortidens vismenn […] har betrådt disse stier”, som han skriver (II.8). Men mer enn emnevalget er det skrivemåten han er seg bevisst det nyskapende ved, igjen og igjen understreker han hvor tilfeldig og slentrende den er: “Jeg lar mine fantasier følge på hverandre etter hvert som de melder seg; snart myldrer de frem i mengdevis, snart sleper de seg av sted én etter én.” (II.10) Eller prøvende og utforskende, for å følge tankens gange: “Min fatteevne og min dømmekraft famler seg frem, jeg er usikker, snubler og trår feil, og når jeg er nådd så langt jeg makter, er jeg allikevel slett ikke tilfreds. Jeg skimter stadig land bortenfor.” (I.26)

Var det denne famlingen og snublingen som fikk Montaigne til å kalle skrivestykkene sine for Essais (forsøk, smaksprøver, utprøvninger) da de første gang ble utgitt i 1580? Også ved neste store utgivelse, den reviderte og utvidede utgaven i 1588, er tittelen uten artikkel og kan ennå ikke ha vært noen sjangerbetegnelse. Det ble den først i 1595, da Montaignes verk kom ut posthumt som Les essais, noe engelskmannen Francis Bacon var den første til å snappe opp: Hans første publiserte verk, utgitt i 1597, bar tittelen Essayes. Religious Meditations. Places of Perswasion and Disswasion. Seene and Allowed – men det har med sine korte, rett-på-sak tekster av uniform lengde ellers få likheter med Montaignes mer personlige skrivestykker av høyst varierende lengde.

Montaigne1Montaigne2

Montaigne3Unknown

Ved 1595-utgaven av Les essais inkorporerte man tilføyelser og kommentarer som Montaigne hadde skriblet i margen på sitt eget, personlige eksemplar av 1588-utgaven, det såkalte Bordeaux-eksemplaret som i dag befinner seg i byens offentlige bibliotek. Forfatteren arbeidet altså på verket helt til sin død, uavhengig av at det allerede var gått i trykken flere ganger. Er det dette forsøksvise og uferdige, ekspansive og foranderlige som gjør at Montaignes tekst kan kjennes nærmere i tid enn noe som er skrevet for bare femti år siden, som om det tidligmoderne og post- eller senmoderne møtes i en felles opposisjon til det systematiske, fastlagte og fullstendige? I et nyskrevet essay for tidsskriftet Vagant 4/2013 (en stor del av nummeret er viet essaysjangeren), “Stevnemøte med glemte år”, reflekterer Knausgård over hvordan litteratur kan virke så utdatert, som Sigurd Hoels naturskildringer og Aksel Sandemoses; han viser to avsnitt som til tross for forskjellene – den første “trekker setningene mot det harmoniske og fullendte”, den andre “mot det disharmoniske og abrupte” – med tiden først og fremst tar del i det samme, det norske femti- og sekstitallet, slik at likheten etter hvert blir det mest synlige ved tekstene. Det er presist observert. Men finnes det en annen eller motsatt affinitet, altså at det som står i hver sin ende av flere århundrer, kan møtes, renessanselitteraturen og vår samtid, trykkekunstens første, entusiastiske århundre og den digitalt løpske skriften i vårt eget, nye århundre?

Montaigne_Essais_Manuscript

Et glimt av Montaignes litteratursmak får vi i denne hyllesten til vennen Etienne de La Boétie og hans skrift Om den frivillige trelldom: “Han skrev avhandlingen i sin første ungdom som en stiløvelse mot tyranniet og en hyllest til friheten.” Det står i det kjente essayet “Om vennskapet” (I.28), et omdreiningspunkt i Essays fordi Montaigne her beskriver det perfekte vennskap og sorgen over vennens død, noe som var den direkte foranledningen til at han begynte å skrive: “Parce que c’était lui, parce que c’était moi” –fordi det var ham, fordi det var meg. Og når han nå er borte, må den samtalen de hadde begynt, fortsette på papiret. Eller snarere: Kommentarene han hadde planlagt å utstyre vennens avhandling med, med tanke på utgivelse, fylte papiret så mye at de tok overhånd, og fortsatte da publikasjonen av vennens avhandling måtte skrinlegges av ytre årsaker. Essays kan, skriver Kirsti Sellevold i sin innsiktsfulle, overbevisende utlegning i etterordet til Beate Vibes norske oversettelse, “ses som et monument over og en erstatning for den livslange samtalen Montaigne ville hatt med La Boétie dersom vennen hadde fått leve lenger enn sine 33 år”. “Den lærde samtalen”, kunne man tilføye, for klassikerne – de latinske og greske forfatterne fra antikken som Montaigne fyller biblioteket sitt med (svært mange av bokbindene arvet han fra vennen) – var felles referansepunkter og fortsatte å være dem Montaigne hadde sine kollokvier med, dem han i Les essais imiterer og sammenlikner, kommenterer og anfører som eksempler. Og ikke nødvendigvis for lærdhetens eventuelle egenverdi: “Jeg lar bare andre komme til orde her for bedre å kunne uttrykke meg selv.”

Var det virkelig bare det? Og kunne man i så fall si at noe av det samme skjer hos dagens norske forfattere og litteraturkritikere når de skriver om sine lesninger? Ikke helt.

Bureau-de-Montaigne_1580-R

Undersøke verden, undersøke seg selv
En romantiserende lesning av Montaigne vil legge vekt på hans tilbaketrekning, at han stenger seg ute fra verden og vender blikket innover. Når Arne Melberg velger seg “Om ensomhet” i stedet for det sentrale “Om vennskapet” som åpning på den store antologibolken med europeiske essays fram til og med Susan Sontag, kunne det tyde på en slik lesning, og det ville vært i tråd med Melbergs Montaigne-forståelse i en tidligere bok om den franske forfatteren i Ariadne-serien (Gyldendal 2000). Der det ene skriftstykket hyller samfunnet, de nære personlige båndene og de sosiale relasjonene, og gjør essayet til en dialogisk sjanger i slekt med brevet og samtalen, sier det andre at “det er på tide å løsrive seg fra samfunnet”, og essayet blir mest av alt en innadvendt samtale med selvet. Men så, i en av de personlige refleksjonene rundt essaysjangeren som avrunder antologien (del III), skriver Melberg at det er Montaignes vekselvirkning mellom deltakelse i “verdensteateret” i all dets foranderlighet og ensomheten i bibliotekets uforanderlighet som er den mønstergyldige essayistiske situasjonen.

Antologibolken (del II) er en veritabel skattkiste på 400 sider oversatte essays fra fransk, tysk og engelsk (her vil noen kunne savne spansk, italiensk, rumensk, russisk og så videre), uoversatte svenske og danske essays, og et lite knippe norske (her vil vi alle kunne savne noen og stusse over inkluderingen av enkelte andre, selv så jeg forgjeves etter blant andre Stein Mehren). Hvert essay, eller essayliknende tekst (sjangerdefinisjonen er nødvendigvis vid), blir introdusert av Melberg på sobert, lavmælt vis, som om han ikke vil overdøve det påfølgende essayet. Det er respektfullt gjort, fra Bacon og Burton via opplysningsskribentene i de nye tidsskriftene og avisene, til Adorno og Arendt. Essayet er blitt et bokverk å dukke ned i, plukke fra og lese på kryss og tvers, like gjerne tematisk som i den kronologiske rekkefølgen den er ordnet. For eksempel by-essayene: Napoli (Benjamin & Lacis), London (Woolf), Oslo eller Christiania (Collett), som også er vandre-essays, og dermed nært forbundet med essayistikkens spirit; bevegelsene, forflytningene, observasjonene utenfra. De nordiske essayene har bare fått helt korte, rudimentære introduksjoner. For Camilla Collett går jeg derfor til Tone Selboes konsise, formfullendte bok (Engasjerte essays) om hennes artikler og opptegnelser, ofte forfattet på reise, der hun blir kalt “den tendensiøse essayist”: “Hun er sta når det gjelder sine kampsaker, men lite systematisk. Tekstene er ofte springende, men stemmen er personlig, begeistret og opprørt, alt ettersom.”

MelbergSelboe

Innledningen til hele samlingen (del I) gir en oversikt over historikk og teori; her gir Melberg ikke så mye til kjenne sine egne oppfatninger som han formidler andres, igjen på nennsomt og i overkant forsiktig vis – det er nettopp ingen begeistret eller opprørt stemme vi hører, snarere en mildt professoral og belærende en. De sju teoretikerne som presenteres (eller parafraseres i sammendrag), er spredd over hele det forrige århundret, fra Georg Lukács (1911) til Claire de Obaldia (1995) via Virginia Woolf, Gerhard Haas, Réda Bensmaîïa, Graham Good og John Snyder, og de små dryppene fra dem frister til å lese videre selv.

Lukács: Det kritiske essayet er en kunstform! Woolf: Essayisten må skrive rent, fakta må komme nakne! Essayistens personlige uttrykk, hennes stil, må overskride det private og personlige! Haas: Essayet er et grenseland som inkluderer så vel poesiens estetikk som prosaens etikk! Bensmaïa: Essayet er den reflekterende teksten! Den har maksimal åpenhet og overskrider ethvert forsøk på reduksjon eller avgrensning! Good: Essayskriving er sannhetssøken forent med stil! Snyder: Essayets kvasipolitikk består i å opprettholde et foranderlig rike: ordets rike! Obaldia: Det er i England at essayet er tydeligst avgrenset, det er i den Montaigne-inspirerte tradisjonen at den essayistiske ånd er tydeligst virksom, og det er i tysk teori at den essayistiske impulsen er tydeligst utviklet teoretisk!

Tenk om de som er presentert med essays (og ikke hele lærebøker i teori), kunne blitt oversatt og fått være med som tekster i selve antologien, slik Adornos statuerende “Om essayet som form” heldigvis er! (For øvrig kaller Stueland Adornos essayteori “tvilsom” av mangel på respekt for vitenskapen, noe Preben Jordal går kraftig i rette med i Vinduet 4/2013 – en ikke uinteressant disputt i sakprosasammenheng.) For det kommer uansett ikke noe systematikk ut av det som presenteres, ingen definisjoner å holde seg til; det må være den enkelte ytring eller stemme som overbeviser i kraft av sin stil, sin tone, ja selve stemmeleiet.

Og slik er det jo også for fjorårets norske essayister. Det hjelper ikke med all verdens kloke tanker om den hybride essayformen, den litterære, den lærde og så videre, hvis stemmen ikke bærer, hvis saken som skal undersøkes, ikke får et skarpt nok lys på seg. “Mer og mer synes jeg det å skrive artikler ligner på det å skrive skjønnlitterært, at det å skrive artikler ikke er så annerledes for meg enn å skrive dikt, for eksempel”, sier Gulliksen og trekker sjangerspørsmålet inn i en så subjektiv sfære at det mest av alt blir en henvendelse til ham selv. I et oppmerksomt etterord antyder Audun Lindholm med et slags understatement at den spørrende og lyttende Gulliksen “ofte lytter vel så oppmerksomt, det må sies, til egne fornemmelser av dissonans som til eksterne dialogpartnere”. Fra “entusiastiske essays” (Jan Erik Vold) til “eksistensielle essays”, kanskje? I praksis viser holdningen seg i det underlige skrivestykket “Je sus (eller hvordan leve) (Om Jesus i Markusevangeliet, om verdens største forelskelse)”, der Markusevangeliet kalles “kanskje den første romanen om Jesus” og parafraseres eller utbroderes som det. Det er i så fall en roman hvor forfatteren er hovedpersonen, er Je()sus, er Je suis (jeg er), er forelsket … eller noe sånt. Det blir for meg en tekst som i for liten grad strekker seg etter noe, ikke egentlig søker, bare synker inn i seg – eller forfatterens – selv.

GulliksenKnausgård

 

Vinduet-4-2013_productimageKjærstad

Så annerledes når Knausgård leser Bibelen! I “Livet i den uendelige resignasjons sfære” er han i Beirut på en forfatterkongress, han leser Frygt og Bæven hvor Kierkegaard forsøker “å begripe troen og beskrive dens vesen gjennom en enkel historie i Det gamle testamentet, den om Abraham som av Gud blir bedt om å ofre sin egen sønn Isak”. Og Knausgård går til Kierkegaard med spørsmål, og videre til den gammeltestamentlige fortellingen, og han leter og finner, i stadig bevegelse videre, også til det stedet der Abraham er felles stamfar for de tre monoteistiske religionene, til sist i samtale med en muslimsk forfatterkollega på vei hjem fra Beirut.

Og denne genuint undersøkende holdningen, interessen for noe utenfor en selv, mener jeg også å se hos Kjærstad når han besøker Darwins hus sørøst for London for å “forfølge forestillingen om mennesket som et foranderlig vesen” i essayet “Tekstens vidde. Om muligheten for en darwinistisk roman”.

Montaigne_1576_R

Takbjelkene
Montaigne satt ikke i tårnværelset for å føle på eller gruble introvert over sitt sjelsliv, hans introspeksjon er ikke av psykologisk art; undersøkelsen av hans eget jeg (hans rare jeg! synes han) er forsøk på i empirisk forstand å registrere bevegelser, reaksjoner, fysiske så vel som mentale, på det som skjer rundt ham – kort sagt å nedfelle egne erfaringer i skrift. Ikke flere enn 12 av totalt 107 kapitler i Essays kan sies å handle direkte om Montaigne selv, om enn alle bidrar til det selvportrettet som verket også er blitt kalt, fra en tid da denne sjangeren oppsto i malerkunsten.

Det han gjør, er å la seg engasjere av stadig nye emner i den hensikt å underkaste dem sin egen dømmekraft, et verktøy han hadde med seg fra sitt yrkesliv som dommer, og noe han kunne bruke til et hvilket som helst emne: til å se en sak fra alle sider, dreie den rundt som i et kaleidoskop, gjennombore den – om det er “undervisning og oppdragelse”, “innbilskhet”, “anger”, “ulempene ved storhet”, “dem som halter” eller “noen vers av Vergil” som er emnet, og gjennom dette også få kunnskap om seg selv. Om emner han slett ikke forstår seg på, sier han at han vil sette dømmekraften på prøve, lodde dybden – “og finner jeg vadestedet for dypt for en mann av min høyde, holder jeg meg på bredden. Også erkjennelsen av ikke å kunne komme over, er et utslag av dømmekraftens virksomhet, ja, selv et av dem jeg er mest stolt av” (I.50). Her ser vi tydelig hvordan innsikten i egen begrensning og dømmekraftens yttergrenser er en del av den utprøvende (essayistiske) virksomheten, ja konstituerende for selve den tvilens eller skeptisismens stil som Montaigne er blitt kjent for. Han fortsetter: “Jeg kan overgi meg til tvil og usikkerhet, og til min fremherskende egenskap som er uvitenhet.” Essayets form, om vi følger Montaigne, er så å si den stadige utprøvingen av jegets dømmekraft, også slik den kommer til kort eller må suspenderes, utsettes: Epekho, gresk for “jeg avstår fra”, “jeg beveger meg ikke”, er da også det mottoet som Montaigne lot risse inn i de myntene han, som det høvet seg en lavadelsmann, fikk laget seg som visittkort. Han, den tidligere dommeren, avstår i siste instans fra å felle noen dom! “Hva vet jeg?” anfører han også som sitt motto, og spørsmålstegnet er nettopp noe som viser hans tilegnelse av skeptisismens tvil på et språklig plan, det menneskelige planet han beveger seg på, og som begrenser og setter grenser for erkjennelsen:

Mennesket kan ikke heve seg over seg selv eller menneskeheten; det har kun sine egne øyne å se med, sine egne evner å fatte med. Det kan heve seg hvis Gud helt eksepsjonelt strekker ut en hjelpende hånd, det kan heve seg hvis det oppgir og gir avkall på egne midler og lar seg løfte og bære av en kraft som er fullt og helt overjordisk. (II.12)

Tårnværelset med Montaignes skrivebord har buede vegger, bokhyllene følger kurvene. Løftet han blikket mot taket, så han bjelkene som bar himlingen. Her hadde han fått risset inn ordspråk, aforismer, visdomsord som viste til ulike emner, topoi, av og til det ene skrevet over det andre, om han gikk lei av noe. Det var blant annet disse som satte i gang refleksjonen hans – igjen går han utenfor seg selv for å belyse seg selv. Alain Legros (2000, 2001) har kartlagt og systematisert inskripsjonene på disse bjelkene – “les poutres” – og funnet ut at av 59 favorittsitater er 21 fra Bibelen (13 fra Forkynneren og 5 fra Paulus), 5 fra Sextus Empiricus, 4 fra Lukrets, 4 fra Evripides, 3 fra Sofokles, 2 fra Sokrates, og så videre. Renessansehumanistenes sitatpraksis var gjerne å bruke den slags sentenser som autoriteter, for å bekrefte et bestemt syn på en sak. Hos Montaigne opptrer de snarere som tvilens toner, stemmer i et polyfont kor, ulike ytringer i en samtale – en samtale Montaigne også fører med leseren. Et sitat er ikke bare et påskudd, en foranledning som setter igang en assosiasjonsrekke, men noe som kommenterer stadig nye situasjoner eller erfaringer, og avdekker nye meningslag i sammenstilling med andre sitater og tanker – for å forenkle Legros’ nitide og lærde studie av “voix sceptiques et paroles divines en libraire”. Dermed blir tårnværelset, der Montaigne i ledige stunder samlet seg om sin skrivegjerning, både et vindu mot verden og litteraturen, samtiden og fortiden. Og slutter ikke det runde biblioteket, med bøkene langs veggene og inskripsjonene risset inn i takbjelkene, en slags sirkel rundt forfatteren ved skrivebordet, nesten en grense for hans utforskning? – tenker jeg når jeg nå betrakter fotografiene derfra. Det som kunne blitt utflytende og grenseløst, holdes i tømme av forfatterens eget jeg, av de erfaringene han bærer i seg og de begrensingene ved den menneskelige erkjennelse som de klassiske og bibelske stemmene vedvarende, og utfordrende, minnet ham om.

 

Montaigne_Sentences_2