Håvard Nilsens bokessay ”Myten om kulturradikalismen” i Prosa nr. 6/2011 var til dels forvirrende i sin blanding av orientering, gjenfortelling og argumentasjon.

Ettersom min biografi om Helge Krog er omtalt, for øvrig elskverdig, skal jeg være forsiktig med å si for mye, men for meg virker sammenstillingen av den med Jan-Erik Ebbestad Hansens for øvrig utmerkede bok om Mykle-saken, Da Norge mistet dyden, noe søkt. Kanskje har Nilsen selv også hatt en fornemmelse av det? Ordrikdommen kan tyde på det.

Det får nå så være.

Når jeg tar til orde, er det for å orientere Prosas lesere om at Håvard Nilsen har vært unøyaktig i sin omtale av Krog-biografien.

Først en direkte feil: Nilsen skriver at jeg ikke har gjort bruk av Oddvar Høidals bok Trotskij i Norge – men det har jeg da. Jeg har hatt god nytte av den, og viser direkte til s. 32–37 i den i note 741. At jeg ikke skrev mer om den, skyldes at biografien skulle handle om Krog og hans rolle i Trotskij-saken, ikke om Trotskij-saken i seg selv.

Så litt om hvilke valg en biograf må foreta. Nilsen skriver at dramatikken rundt Trotskij-saken er ”til dels fraværende hos Vold”, og at jeg ikke skriver om Krogs møte med Heinz Epe og om hans skjebne. Nei, jeg fikk ikke gjort bruk av stoffet om ham skikkelig, og valgte det derfor bort. Men at Krogs svoger Haakon Meyer ikke er godt nok omtalt, kan jeg ikke helt forstå. Den som ser etter i registeret, vil finne at han er oppført 20 ganger. Og jeg har vist at det var han som kjempet lengst for Trotskijs sak, bl.a. ved møter og brevveksling med statsminister Johan Nygaardsvold, og overlot sin svoger en mengde dokumenter som lå til grunn for Krogs eksplosive artikler om saken i desember 1936 og januar 1937.

At jeg ikke skrev mer om Krogs forhold til sin svoger etter krigen, skyldes at jeg ikke hadde tilgjengelig stoff om det. Det lot til at han var blitt en ikke-person i familien. Men Haakon Meyer og hans skjebne er meget interessant, i flere sammenhenger, og han kunne fortjene en egen biografi. Hans etterlatte papirer er å finne på Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, og er høyst lesverdig. Jeg har gjort mye bruk av dem. Den som har gjort seg mest nytte av dem, er Tore Pryser, i et arbeid utgitt av Høgskolen i Lillehammer: Alltid mot strømmen. Bidrag til Håkon Meyers biografi 1896–1989 (2003).

Så et feilsitat (mest for ordens skyld): Nilsen skriver at Krogs svigerfar Ludvig Meyer skal ha uttalt: ”Ikke lett å være partiformann i Arbeiderpartiet med Oslos blankeste lakksko.” Det er ikke det som står i biografien. Det han ifølge Paul Gjesdahl sa i et portrettintervju med Dagbladet i 1921 var: ”De kan tro det er vanskelig aa være socialist og samtidig ha de fineste lakksko i Kristiania.” – Ingen stor nyanse, kanskje. Meningen er vel den samme, men hvorfor ikke sitere riktig?

Så noen kommentarer:

Nilsen skriver at det skurrer litt at Krog ikke var medlem av partiet, ettersom han skrev i Arbeiderbladet i noen år på 1920-tallet. Han ville forundre seg veldig om det virkelig var slik at han ikke var medlem. Hvorfor det? Vel, i så fall fram med bevis! Sannsynligheten taler sterkt imot, ikke minst fordi Krog var en ”nær venn” (om det går an å bruke et slikt uttrykk) med Erling Falk, men heller ikke medlem av hans organisasjon Mot Dag.

Nilsen skriver også at Krog, som mistet sin sønn under krigen, i etterkrigstiden kan ha følt ”sterkere empati” med Sovjetunionen enn Sigurd Hoel og Arnulf Øverland. – Jeg finner uttrykket ”kan ha følt” problematisk. Er det ikke en projisering? Og det rimer dårlig med det Krog skrev til Eyvind Johnson i februar 1945, om verdenssituasjonen med sine ”så mange innbyrdes kryssende og stridende (vesentlig latente eller potensielle) konflikter”. Han tror ikke på Churchill, ikke på Stalin, ikke på Roosevelts Amerika. Han tror bare på Revolusjonen med stor R. ”Revolusjonen kommer, mange! men med liten r. … og fra hvilke kanter? Jeg tror vi går nye katastrofer imøte – og jeg frykter at også de blir fruktesløse.”

At Krog hadde et annet syn på den kalde krigen enn Hoel og spesielt Øverland, er en helt annen sak, og hang i stor grad også sammen med norsk NATO-medlemskap og følgene av det.

Så er det Mykle-saken, der Nilsen skriver at Krog ”engasjerte seg”. Det er vel ikke et riktig ord. Det er heller slik at Krog gjorde seg lystig over riksadvokaten, som ville beslaglegge Mykle. Hvorfor da ikke også Bibelen, som blant meget annet anstøtelig også berettet om Lot og hans to jomfruelige døtre, som skjenket ham full og etter tur lot seg besvangre av ham? Så hvis riksadvokaten vinner saken, skrev Krog, bør han, så sant det fins konsekvens i hans tankeliv, ”snarest ta skritt for å få Bibelen beslaglagt. Det har han jo fått et forpliktende rettslig mandat til. Men beslaget bør helst få øyeblikkelig virkning, så vi unngår en gjentakelse av det storsalget hr. Aulies reklame for seksuelle delikatesser hittil har medført”.

Jeg kunne godt ha sagt mye mer, bl.a. drøftet bruken av ordet kulturradikalisme, men det ville her føre for langt. Jeg håper å kunne komme tilbake til det ved en senere anledning. Til avslutning likevel, i all korthet: Jeg finner bruken av begrepet på idéhistorisk basis alene lite fruktbart, og dermed også Sigurd Hoels kronikk i Politiken i 1955, som Håvard Nilsen tar utgangspunkt i. Det blir liksom bare en sinnstilstand.

Les også:

«Betydningen av Moskvaprosessene» av Håvard Friis Nilsen

«Hokuspokus – kulturradikalismen er borte» av Eivind Tjønneland

«Hva er galt med begrepshistorie» av Håvard Friis Nilsen